torsdag 11. februar 2016

Produktivitetskommisjonens andre rapport

I dag kom produktivitetskommisjonens andre rapport. Den har fått tittelen "Ved et vendepunkt - Fra ressursøkonomi til kunnskapsøkonomi". Det er et viktig politisk dokument som fortjener å bli lest av mange, av flere grunner. Blant annet fordi sannsynligheten for at mye av det som står der blir fulgt opp og gjennomført er enda større nå enn da forrige rapport ble lagt fram for et år siden. Grunnen til det er at Norges mulighet til å betale seg ut av alle utfordringene med oljepenger har krympet betraktelig det siste året og behovet for å finne gode måter å omstille oss til en ny virkelighet har økt.

Lav oljepris og høy flykningetilstrømning til landet gjør at jeg tror at enda flere ser behovet for å diskutere og gjennomføre tiltak for å øke produktiviteten i norsk økonomi. Vi må få mer ut av de skattekronene vi setter inn i offentlige tjenester og vi må lage rammebetingelser for et enda mer kunnskapsbasert og innovativt næringsliv.

Det er et år siden jeg blogget om hva produktivitetskommisjonen skrev i første rapport at den ønsket å jobbe videre med. Og det er nettopp de tre utpekte områdene kommisjonen har tatt for seg nå, etter innledningsvis å ha beskrevet utsiktene i norsk økonomi og konsekvensene for velferdssamfunnet vårt av langvarig lav produktivitetsvekst. Når Aftenposten og andre medier skriver om at "Ekspertgruppe varsler om skatt på 65 prosent" er det ikke fordi produktivitetskommisjonen ønsker en skatt på 65 prosent, eller tror det er bærekraftig med en skatt på 65 prosent, men fordi alternativet til å ikke øke produktiviteten er mye høyere skatter. I hvert fall dersom vi skal ha skole, eldreomsorg, helsetjenester og samferdsel på dagens nivå.

Det første av de tre temaene som behandles særskilt er i overskriften kalt "Forskning, innovasjon og adopsjon", og handler særlig om hvordan kvaliteten på norsk forskning kan økes og hvordan det kan bygges sterkere koblinger mellom universitetene og næringslivet. Kapitlet ser også på organiseringen av forskningsrådet, på instituttsektoren og på ulike innovasjonsvirkemidler rettet mot næringslivet. Jeg tror både analysene og anbefalingene som antydes kan vekke en del debatt.

Det andre temaet som behandles av produktivitetskommisjonen er "Arbeidsmarkedet i omstilling". Det handler både om arbeidsinnvandring, om effekten av automatisering og teknologibruk, om kompetansebehov og om arbeidsmarkedsreguleringer og om utstøting. Om hvordan det aller viktigste for å øke produktiviteten i norsk økonomi er at flest mulig er i arbeid, samtidig som vi også legger til rette for å ta i bruk ny teknologi, smartere arbeidsprosesser og nye forretningsmodeller der det er mulig og lønnsomt for næringslivet.

Det tredje temaet som tas opp i et eget kapittel har overskriften "Økt effektivitet i offentlig sektor", og ser både på veksten i offentlig sysselsetting, på mål- og resultatstyring. på driverne for økt ressursbruk, på rammebetingelsene for ledelse, på arbeidskraftbehovet fremover, på offentlige anskaffelser og på digitalisering. Her er det både gode oppsummeringer av tiltak som er gjennomført, analyser av hva det er viktigst å gjøre noe med fremover og noen konkrete forslag til tiltak.

Jeg opplever at det regjeringen allerede har gjennomført og satt i gang for å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor er helt i tråd med det produktivitetskommisjonen anbefaler. Flere eksempler på ting regjeringen har gjort er også nevnt i teksten som tiltak som peker i riktig retning. På noen punkter er det slik at produktiviteteskommisjonen mener at regjeringen bør gå enda lenger i for eksempel strukturendringer, samordningstiltak og dereguleringer. Dette er gode og nyttige innspill som helt sikkert vil bli diskutert fremover som svar på et omstillingsbehov som i hvert fall ikke ser ut til å bli mindre i tiden som kommer.

onsdag 10. februar 2016

Lavere kontorkostnader

Dagen før produktivitets-kommisjonen legger frem sin lange liste med gode råd om effektiviseringstitak i staten, vil jeg peke på enda et eksempel på at vi er godt i gang med å gjennomføre endringer allerede. Utnytter vi ressursene bedre kan vi frigjøre ressurser som kan brukes på viktigere ting.

I følge beregnene vi har, og som her er omtalt i nettavisen Vestviken 24, leier staten 7 millioner kvadratmeter for sin sivile virksomhet rundt om i landet. Det er store variasjoner i husleie for hver kvadratmeter statlige virksomheter leier og når det gjelder hvor effektivt arealet utnyttes. Det finnes i dag en samlet oversikt over statens eiendommer, men ingen samlet oversikt over arealbruk og utgifter. Dette har regjeringen bestemt at det skal gjøres noe med. I en pressemelding på regjeringen.no står det at:

"Regjeringen har bestemt at det skal etableres en database med informasjon om leiekontrakter, leietid, areal, pris per kvadratmeter, energikostnad og antall ansatte for statlige eiendommer og leide lokaler. Legger vi til grunn en gjennomsnittlig leiekostnad på 2 500 kroner per kvadratmeter gir dette husleiekostnader 17,5 milliarder kroner. Klarer vi å få det ned en prosent har vi spart 175 millioner kroner i året, men vi må ha høyere ambisjon enn det, sier Sanner."

Dette er også et godt eksempel på hvordan IKT kan brukes som et redskap for å få ned kostnader og effektivisere. Med bedre kunnskap som gjøres lettere tilgjengelig i en database blir det mulig å utnytte kunnskapen til å gjennomføre endringer. Det er jo ikke slik at kunnskapen om hva staten eier og leier av kontorlokaler, hvor høy prisen er, hvor mange kvadratmeter det er pr ansatt og hva energikostnadene er ting vi ikke vet. Problemet er at denne informasjonen ikke har vært så lett å finne i oppdatert form. Det har heller ikke vært mulig å sammenstille informasjonen på en slik måte at man kan sammenligne ulike statlige leietageres kostnader og arealbruk. Men det blir heldigvis mulig nå.

tirsdag 9. februar 2016

Digitale domstoler

Noe av det beste med å jobbe med å fornye, forenkle og forbedre offentlig sektor er at jeg blir invitert med på spennende diskusjoner om omstilling og digitalisering i veldig mange ulike deler av offentlig sektor. I dag var jeg på et seminar som ble holdt i en rettssal i Oslo Tinghus om "digitale domstoler" i regi av Domstoladministrasjonen der Anders Anundsen stod for åpningen.

Jeg var invitert for å snakke om regjeringens arbeid med omstilling og digitalisering  i offentlig sektor generelt, men hovedtemaet på seminaret var en veldig lærerik gjennomgang av hvordan digitalisering av arbeidsprosesser og dokumenthåndtering i rettssystemet kan både spare tid og penger, gjøre hverdagen enklere for alle involverte i sakene og bidra til å styrke rettssikkerheten. Ukeavsien Ledelse har skrevet en sak der de har tatt med noen av de konkrete beregningene av hva man kan spare og hva man kan forbedre.

Mange tenker kanskje på domstolene og rettsapparatet som noe ganske gammeldags  og som i hvert fall ikke er glad i forandringer. Det stemmer ikke. Og det var definitivt ikke noe ønske om å bevare ting slik de er i dag deltagerne på seminaret fikk. Vi fikk tvert imot høre noen entusiastiske innlegg om hvorfor omstilling er både ønskelig og nødvendig og hvordan digitalisering av noen av arbeidsprosessene allerede har bidratt til mye viktig forenkling og forbedring, for eksempel raskere gjennomføring av rettssaker. Men det er mulig å gjøre enda mer. Vi fikk høre at opp til 20 prosent av tiden i norske rettssaler brukes til å bla i papirer og at med dagens papirbaserte system brukes det i hver enkelt sak 20 dager bare til å få avviklet postgangen. I noen store saker der lasset av ringpermer har vært byttet ut med PCer er det derfor gjort store besparelser både på tidsbruk og penger.

En annen, men sterkt beslektet diskusjon som også ble tatt opp av Domstolsadministrasjonen på seminaret er lagring av lyd og billedopptak fra rettssalene. Og hvordan dette både kan bidra til bedre rettssikkerhet for de involverte og eventuelt også til endringer i hvordan ankesaker behandles uten å gjenta store deler av behandlingen i første instans. Hvordan det siste skal gjøres helt konkret er det ikke min jobb å mene noe bestemt om, men VG hadde en bra artikkel  for et par dager siden om noen av de mulighetene som ligger der.

Jeg begynte mitt innlegg med å si at jeg kommer i godt humør av å høre ledere i store offentlige virksomheter snakke engasjert om omstilling fordi det er så mange muligheter der når man forenkler og forbedrer, i stedet for å bare snakke om alt som er vanskelig, Derfor var dette et seminar til å komme i godt humør av.

mandag 8. februar 2016

Tydeligere mål og mindre detaljstyring

ANB om mindre detaljstyring av fylkesmennene
Det er lett å snakke om at det i staten er for mye detaljstyring, utydelige mål og sektorer som ikke klarer å samordne seg. Det er vanskeligere å gjør med det. Utfordringen er å komme forbi programerklæringene og gjøre noe helt konkret med problemene.

Et godt eksempel på hvor komplisert statlig styring kan være er departementenes styring av fylkesmennene. Fylkesmannsembetene følger opp beslutninger i Stortinget og regjeringen når de utfører statlige forvaltingsoppgaver på vegne av departementene. De har også en viktig rolle i å føre tilsyn med om kommunene følger opp lov-og regelverk på en rekke viktige områder.

Problemet er at summen av alle gode intensjoner på alle disse viktige områdene har resultert i at 11 departementer har sendt hvert sitt tildelingsbrev til alle fylkesmennene med en beskrivelse av det kommende årets mål. Fordi man i departementene også er opptatt av å følge med på fylkesmennenes innsats underveis har de hatt hver sin styringsdialog med fylkesmannsembetene og etablert hver sin struktur for hvordan rapporteringen av måloppnåelse og gjennomførte aktiviteter skal foregå. Det blir veldig mange møter og mye papir av slikt.

Nå har regjeringen sørget for at dette fra 2016 vil skje på en ny måte der hver fylkesmann vil få et felles tildelingsbrev fra alle departementene (her kan man se hvordan de ser ut) i stedet for 11 forskjellige. Der der det tydeligere mål, mindre aktivitetsstyring og mer fokus på resultater. Det at sektorene har samordnet seg i tildelingsbrevene muliggjør også en samordning av rapporteringsrutiner. Styringsdialogen som skjer underveis, kan foregå i felles møter. I tillegg til at man kan klare seg med færre møter enn før, har det også den positive effekten at sektorene er nødt til å lytte mer til hva de andre sektorene driver med. Akkurat det er ikke dumt når vi vet at mange utfordringer løses best med virkemidler fra flere sektorer. Dessuten er det som statsråden min minner om i dagens pressemelding fra KMD slik at:

"Nå blir det mindre aktivitetsstyring, tydeligere mål og mer fokus på resultater. – Mindre detaljstyring gir mer tid til å finne løsninger og løse oppgavene, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner."

fredag 5. februar 2016

Willoch om forskjellen på høyre og venstre

Det er mulig de er blitt færre den senere tiden, men jeg har en mistanke om at noen på venstresiden i norsk politikk stadig lever i en slags villfarelse om at Kåre Willoch har forlatt politikkens høyreside og langt på vei er enig med dem i de viktigste spørsmålene. Både de og veldig menge andre vil ha nytte av å lese Kåre Willochs siste bok "Strid og samarbeid" der fortsettelsen i undertittelen nettopp er "...mellom høyresiden og venstresiden i norsk politikk fra 1814 til i går".

Det er naturligvis en subjektiv bok, for Kåre Willoch har ikke sluttet å være politiker. Men først og fremst er den en strålende historiebok som underviser leserne om hvor vi finner de viktigste stridstemaene mellom høyresiden og venstresiden i politikken i Norge de siste 200 årene og hvor vi finner de viktigste sakene det har vært samarbeid om. I et land som Norge er det jo også mye det har vært enighet om, blant annet innenfor sosialpolitikken, likestillingspolitikken og miljøpolitikken.

Men det er jo det Willoch skriver om konfliktene det gnistrer mest av og som det er mest interessant å lese om. Jeg synes vel særlig tre temaer peker seg ut. For det første om hvordan utfordringen fra en voksende og til dels revolusjonær venstreside ikke resulterte i det nødvendige borgerlige samarbeidet på slutten av 1920-tallet og utover 30-tallet. Den borgerlige splittelsen da bidro til at Arbeiderpartiet satt med regjeringsmakten helt frem til 1965. Her har Willoch også et interessant kapittel om datidens utenomparlamentariske høyreside, blant annet i Fedrelandslaget, som kanskje bidro mer til å ødelegge for det borgerlige samarbeidet på Stortinget enn til å styrke det.

Det andre stridsspørsmålet det er særlig interessant å lese om er uenigheten om forsvarspolitikken i årene forut for 2. verdenskrig. Her mener Willoch at det egentlig ikke handlet om høyreside mot venstreside, for Venstre var et mer eller mindre pasifistisk parti, så det var i realiteten Høyre som ville styrke forvaret, mot alle de andre. Så sent året før invasjonen fremmet Høyre et mistillitsforslag mot regjeringen begrunnet i den mangelfulle satsingen på forsvaret, men ingen av de øvrige borgerlige partiene støttet dette.

Fra etterkrigperioden, der Willoch selv spilte en sentral rolle i politikken i mange år, er det mange saker og konflikter som er nevnt, men den jeg synes det er mest interessant å lese om er diskusjonene om den planøkonomiske industripolitikken som dominerte i flere tiår. Også innenfor skipsfarten, boligpolitikken, finansnæringen og mediepolitikken var det reguleringer, monopoler og planøkonomisk styring som var resultatet av at venstresiden vant valgene. Lenge var også flere av de andre borgerlige partiene enige i deler av denne tenkemåten, der politikere hadde stor makt over både etablering og lokalisering av næringslivet i flere bransjer, men da det gradvis ble enighet på borgerlig side om å gå bort fra de planøkonomiske og sosialistiske virkemidlene, ble det igjen skapt et grunnlag for borgerlige regjeringer i Norge.

Denne uenigheten om industripolitikken kom også til uttrykk i kampen om Statoil, der det ikke var uenighet om at det skulle være et statseid oljeselskap, men om dette selskapet med et kommersielt mandat og internasjonale ambisjoner også skulle forvalte hele det statlige ressurseierskapet på norsk sokkel. Kåre Willoch forklarer innsiktsfull og engasjert om hvorfor den norske modellen med en klar deling mellom det selskapsmessige, det forvaltningsmessige og det politiske, har blitt en lykkelig løsning for Norge og etter hvert også et forbilde for mange andre land. Uten et borgerlig flertall ville ikke det skjedd.

tirsdag 2. februar 2016

Donald vs Trump

Kanskje er det slik at primærvalget i Iowa innebærer begynnelsen på slutten for Donald Trumps presidentambisjoner. Selv har jeg holdt Marco Rubio som favoritt helt siden han erklærte at han var kandidat helt tilbake i april i fjor.Han er en ung og sympatisk republikansk kandidat som har gode muligheter til å slå Hillary Clinton, men jeg må innrømme at jeg hadde regnet med at Trump ville være ute av bildet for lenge siden og at Scott Walker eller Jeb Bush ville være den mest sannsynlige utfordreren til Rubio. Med Ted Cruz som en mulig outsider.Akkurat det siste stemmer jo.

Noe av det utrolige med Donald Trump er at han fått enorm oppslutning i meningsmålingene til tross for at han er uforskammet, har enorme kunnskapshull og er fullstendig inkonsekvent i sine politiske standpunkter. Han kan ha diametralt motsatte synspunkter i løpet av kort tid. Til stor glede for humorprogrammene på TV, for eksempel Stephen Colbert som her tar på seg å lage den store TV-debatten med Donald vs Trump:

mandag 1. februar 2016

Handlingsplan for universell utforming

Fredag var jeg med på et flott arrangement på Norsk design- og arkitektursenter (DOGA) der vi var representanter for politiske ledelse i tre departementer som la fram en splitter ny handlingsplan for universell utforming. Det var barne-og likestillingsminister Solveig Horne, min statssekretærkollega Astrid Nøklebye Heiberg i Helse- og omsorgsdepartementet og jeg. Og jeg begynte mitt innlegg med å slå fast at når politisk ledelse fra tre ulike departementer våger å legge frem noe sammen så bør man spisse ørene, for da har man virkelig fått til noe,

Mange tenker nok fortsatt på universell utforming som tiltak, tilpasninger og ombygging som gjør det mulig for funksjonshemmede å få adgang til bygg, reise med kollektivtransport og bruke nettsteder. Men egentlig er universell utforming det motsatte av spesialtilpasninger. Det er sunne og gode designprinsipper og standarder som har som utgangspunkt at alle skal kunne delta på lik linje dersom man bygger inn funksjonalitet som gjør at man slipper å lage dyre tilpasninger i ettertid. Eller som det står innledningsvis i handlingsplanen:

"Universell utforming er å utforme produkter og omgivelser på en slik måte at de kan brukes av alle mennesker, i så stor utstrekning som mulig, uten behov for tilpassing og en spesiell utforming."

I et samfunn der en stadig større andel av befolkningen er eldre og flere enn før vil oppleve både svekket syn, dårligere hørsel, redusert bevegelighet og andre funksjonsnedsettelser, er det dessuten både en god samfunnsmessig investering og et viktig demokratisk prinsipp å tenke tilgjengelighet og deltagelse når både fysisk infrastruktur og digitale tjenester skal designes.

Handlingsplanen favner bredt og inneholder i alt 47 ulike tiltak under 10 departementer. Satsingene på IKT og velferdsteknologi er løftet frem som særlig prioriterte. På IKT-området er lov- og forskrifter allerede på plass, men det må arbeides videre med øke kunnskapen om regelverket og sørge for at det blir praktisert. Her er DIFI både kompetansemiljø og tilsynsmyndighet og har en egen nettside med informasjon om universelt utformet IKT. Nå hjelper det ikke med universell utforming dersom store grupper faller utenfor fordi de ikke vet hvordan de skal ta i bruk digitale verktøy. Derfor er også satsingen på digital deltagelse gjennom læringsressursene som deles gjennom nettstedet Digidel.no en del av handlingsplanen.

At velferdsteknologi er løftet frem som det andre store satsingsområdet er også veldig viktig. Her pågår det mye spennende tjeneste- og teknologiutvikling for tiden (design av velferdsteknologi var også tema på resten av DOGAs arrangement der vi lanserte handlngsplanen). Dette er en samfunnsområde i en rivende utvikling, med stadig nye muligheter, og det er viktig at det allerede i utgangspunktet legges opp til universelt utformede tjenester og hjelpemidler. De fire tiltakene under velferedsteknologiområdet i handlingsplanen skal alle bidra til å fremme og forsterke en utvikling der vi bevisst velger universelt utformede løsninger.

Handlingsplanen inneholder også en samlet oversikt over igangsatte tiltak som skal bidra til mer universell utforming innenfor sentrale områder som bygg og bolig, utforming av utearealer og transportløsninger. Her har også handlingsplanen flere eksempler på gode løsninger som allerede finnes. De er presentert i egne tekst- og bildebokser og kan fungere som inspirasjon for andre.

Så er det viktig å understreke at en handlingsplan ikke er et resultat, men en beskrivelse av ulike virkemidler og tiltak som blir gjennomført og skal gjennomføres. Det er mye arbeid som gjenstår, men handlingsplanen angir en retning og sier noe om prioriteringer. Dessuten er det lettere å vurdere i ettertid om vi politikere har gjort jobben vår når det er laget en slik liste med 47 tiltak som skal gjennomføres.

søndag 31. januar 2016

De som avgjør presidentvalg i USA

Valg- og statistikknettstedet FiveThirtyEight har laget en spennende valgkalkulator for å vise hvilke befolkingsgrupper som må mobiliseres for å snu flertallet i ulike "vippestater" ved presidentvalget i USA til høsten. Den interaktive grafikken tar utgangspunkt i valgdeltagelse og politisk preferanse ved forrige presidentvalg for fem befolkningsgrupper.

De fem befolkningsgruppene,som er med i tallgrunnlaget er hvite amerikanere med høyere utdanning, hvite uten høyere utdanning, svarte amerikanere, latino/hispanics og asiater. Som kjent er både politiske preferanser og valgdeltagelse er veldig ulike i de fem gruppene.Ved å flytte på de to indikatorene for hver av de fem gruppene kan man se hva som skal til for ulike utfall av presidentvalget. Utgangspunktet er forrige valg i 2012 der demokratene fikk 51,7 prosent av stemmene og 332 delegater i valgmannskollegiet. Republikanerne fikk 46,6 prosent av stemmene og 206 delegater (summen av delegater er 538 og det er, i parentes bemerket, ikke helt tilfeldig at det også ser navnet på nettstedet).

Hva ville for eksempel skje om svarte amerikanere ikke er så begeistret for en annen demokratisk kandidat som de var for Obama i 2012 og den høye valgdeltagelsen blant svarte velgere synker fra høye 66 prosent til 56 prosent? og hva hvis det samtidig bare er 83 prosent i stedet for 93 prosent som stemmer på demokratene? Jo, da ville Florida, Virginia og Ohio bytte side til republikanerne, men demokratiene ville fortsatt vinne valget med knapp margin: 272 mot 266 delegater.

Hvis hvis vi i stedet forutsetter at republikanerne har en kandidat som er ordentlig populær blant latinske velgere og vinner halvparten av disse stemmene i stedet for bare 29 prosent som sist. Det ville føre til at Florida, Nevada, New Mexico og Colorado byttet fra demokratisk til republikansk, men likevel ville flertallet forblitt demokratisk med 283 mot 259.

Så kan vi prøve en siste vri. Hva hvis hvite amerikanere uten høyere utdanning, en gruppe der republikanerne står sterkt, men der valgdeltagelsen er relativt lav, ble mobilisert? Hva betyr det om valgdeltagelsen i denne gruppen økte fra 57 prosent til 66 prosent (samme de nivå som for svarte amerikanere) og oppslutningen om republikanerne økte fra 64 prosent til 70 prosent? Da ville Florida, Ohio, Pennsylvania, New Hampshire, Iowa, Minnesota, Nevada, Colorado og Wisconsin byttet over til republikansk side og republikanerne ville vinne en klar sier med 331 mot 207 i valgmannskollegiet.

Dette kan høres teoretisk ut, men når de ulike kandidatene posisjonerer seg, først i primærvalgkampen og så i selve presidentvalgkampen, kan de ikke se bort fra regnestykker som dette. Og ved hjelp av kalkulatoren til FiveThirtyEight får også vi andre muligheten til å se effekten av å vinne eller miste støtte i ulike deler av befolkningen.

fredag 29. januar 2016

Ny milepæl datamaskin vs mennesker

At datamaskiner er bedre enn mennesker til flere ting enn rutinearbeid er ikke akkurat noen nyhet lenger. Men oppgavene der datamaskinen vinner over mennesker utvider seg stadig. Allerede i 1997 vant IBMs Deep Blue en kamp over seks sjakkpartier mot Garry Kasparov etter at Kasparov hadde vunnet året før. Siden da har de beste datamaskinenes forsprang over de beste sjakkspillerne bare økt.

I 2011 klarte datamaskinen Watson den enda mye vanskeligere oppgaven å slå Jeopardy-mesterne Ken Jennings og Brad Rutter .Vi får dessuten stadig nyheter om hvordan datastyrte og førerløse biler fra Google og andre teknologiselskaper klarer seg helt fint i trafikken i USA. Bilkjøring i vanlig trafikk er en oppgave vi bare for få år siden trodde var alt for ustrukturert til at en maskin ville kunne mestre den i overskuelig framtid.

The Economist skriver i dag om ny barrière som er brutt av en datamaskin. En oppgave som vi kanskje ikke har noe nært forhold til her i Norge og Europa, men som veldig mange i Asia vil forstå rekkevidden av. En datamaskin har for første gang slått en av verdens beste spillere i Go, et spill som er langt mer komplisert for en maskin å beherske enn sjakk:

"Beating a champion at Go has long been considered a “grand challenge” in AI research, for the game is far harder for computers than chess. Go players alternately place black or white stones on a grid of 19x19 squares with the aim of occupying the most territory. The size of the board, and the number and complexity of potential moves, make the game impossible to play via brute-force calculation. Demis Hassabis, DeepMind’s founder and one of the paper’s authors, reckons that a typical Go turn offers around 200 legal moves, compared with just 20 or so in chess."

Men det er en ting til som er viktig med denne bragden. I stedet for å programmere maskinen direkte og gjøre det på en slik måte at den er satt opp slik at den er bedre til å regne ut hva det beste neste trekket er enn et menneske, er AlphaGo-programvaren et eksempel på såkalt "kunstig intelligens", der datamaskinen lærer av egne erfaringer etter hvert som den spiller. I begynnelsen kan den ikke noe annet en de grunnleggende reglene, men akkurat som et menneske, kan den prøve, feile og lære underveis og bli stadig bedre. Forskjellen er at datamaskinen lærer veldig mye raskere enn et mennske, den glemmer ikke og den kan alltid bli enda bedre enn forrige gang. The Economist skriver:

"Whereas a chess-playing computer like Deep Blue was programmed directly by humans, AlphaGo used AI to teach itself about how to play Go and then make its own decisions. This was done with a technique called machine learning, which allows computers to figure out for themselves how to do things, such as to recognise faces, respond to speech and even translate between languages."

Det er grunn til å tro at denne typen lærende programvare kommer til å få stor betydning. Betydning på langt flere områder enn å vinne et 2500 år gammelt kinesisk spill.

onsdag 27. januar 2016

Woz

Slik så det ut da jeg hadde gleden av å veksle noen ord med Steve Wozniak tidligere i dag, under Aftenpostens store konferanse om digitalisering. Det var ikke avtalt noe møte med "Woz", men siden han skulle på scenen og være med på en "fireside chat" rett etter en paneldebatt der jeg deltok i, og vi stod og ventet sammen på bakrommet, var det jo naturlig for oss som var i nærheten å veksle noen ord.

Steve Wozniak grunnla Apple sammen med Steve Jobs i 1976, etter å ha sagt opp jobben sin i Hewlett-Packard, og var den som egenhendig utviklet deres aller første personlige datamaskin Apple 1. Så hadde han hovedansvaret for å designe Apple II, en datamaskin som ble produsert helt fram til tidlig på 90-tallet og solgte over fem millioner enheter.. Woziniak forlot Apple igjen i 1985, men har gjennom det han gjorde i årene han var der og diverse andre prosjekter av både kommersiell og mer idealistisk karakter senere, oppnådd legendestatus.

Hva snakker man om når man har noen sekunder sammen med en av de som har hovedæren for å legge grunnlaget for dagens ikt-næring? Han var mest opptatt av å vise fram armbåndsurene sine. En Apple iWatch på den ene armen, men et utrolig kult og ganske stort og gjennomsiktig armbåndsur det andre håndleddet med to små vakuumrør på innsiden. Vakuumrør som han fortalte at ikke produseres lenger. Evnen til å føle stolthet over sine nye, kule og helst litt unike teknologiske dingser er viktig.

Aftenposten har lagt ut en litt mer utfyllende sak om hva Woz tenker om brukerorientering, om råd til gründere og om hvorfor kunstig intelligens blir det neste store.

tirsdag 26. januar 2016

Billig olje er ikke bare enkelt

Lav oljepris er ugreit på flere måter, men det fører i hvert fall til noen fantastiske forsider i The Economist. Fredag kom det en til, med en tilhørende lederartikkel med overskriften "Who's afraid of cheap oil?" Essensen i budskapet er at verden ikke er som før. Før i tiden var det slik at kraftig oljeprisoppgang, slik som i 1973 og 1979 skapte sjokk i verdensøkonomien, mens kraftige fall, som i 1986 bidro til global vekst. Slik er det ikke nå, i følge The Economists leder:

"In the past cheap oil has buoyed the world economy because consumers spend much more out of one extra dollar in their pocket than producers do. Today that reckoning is less straightforward than it was. American consumers may have been saving more than was expected. Oil producers are tightening their belts, having spent extravagantly when prices were high. After the latest drop in crude prices, Russia announced a 10% cut in public spending. Even Saudi Arabia is slashing its budget to deal with its deficit of 15% of GDP."

Og når det er slik at oppbremsingen av forbruket ikke ser ut til å påvirkes så mye av lavere olje- og energipriser som vi har vært vant til tidligere så merkes den kraftige nedgangen i oljeselskapenes investeringer desto bedre. Når store nye utbyggingsprosjekter avlyses eller utsettes har det store negative ringvirkninger. The Economist skriver:

"As prices have tumbled, so has investment. Projects worth $380 billion have been put on hold. In America spending on fixed assets in the oil industry has fallen by half from its peak. The poison has spread: the purchasing managers’ index for December, of 48.2, registered an accelerating contraction across the whole of American manufacturing. (...) The fall in investment and asset prices is all the more harmful because it is so rapid. As oil collapses against the backdrop of a fragile world economy, it could trigger defaults."

Samme utgave av The Economist har også en lengre briefing, "The oil conundrum", der de går enda litt dypere inn i materien og blant annet ser på hvordan kostnadsnivået i ulike prosjekter ser ut og hvor lønnsomhetsutfordringene er størst. Helt på slutten stiller de også spørsmålet om denne nedgangen i oljebransjen er strukturell i den forstand at vi har passert et slags "peak demand" som verden, blant annet på grunn av klimatiltak, aldri vender tilbake til, eller om dette nok en gang handler om normale sykler i tilbud og etterspørsel. Konklusjonen er at dette mest sannsynlig er syklisk og at en periode med utilstrekkelige investeringer i ny produksjon må gi høyere priser før eller senere. 

Men det er likevel ikke opplagt at ting blir som før. Hvis det er slik at det ikke lenger er OPEC, men USAs skiferoljeprodustenter, som er blitt verdens svingprodusenter, så er det nye spilleregler, Der konkurranseevne og innovasjonsevne betyr mer for for prisene enn politiske vedtak. Slik det er i normale bransjer.

søndag 24. januar 2016

12 varige samfunnsendringer

Det var en fin forside på Morgenbladet denne helgen, men det er i enda større grad innholdet i artikkelen om Høyre/FrP-regjeringens iverksatte endringer de siste to årene som er oppmuntrende. Ikke fordi Morgenbladet støtter alle disse endringene (de har i artikkelen prøvd å la være å mene noe om dem), men fordi Morgenbladet gjør noe så sjeldent som å være mer opptatt av innholdet i politikken og av de langsiktige samfunnsendringene som kommer som et resultat av politikken, enn av spillet og retorikken,

Saken er den at Morgenbladet har prøvd å finne ut hva  H/FrP-regjeringens viktigste vedtatte og varige samfunnsendringer er. Endringer som er varige i den forstand at det er lite sannsynlig at de vil bli omgjort, selv om det kommer et regjeringsskifte. Måten de har kommet frem til en liste med Topp tolv er å få 47 eksperter på samfunn og politikk nominere sine kandidater og ut fra disse innspillene lage sin egen liste.

Nå skal man huske på at to år er ganske kort tid til å planlegge og gjennomføre store endringer i samfunnet, og slik Morgenbladet har laget spillereglene her må endringene være iverksatt og ikke bare påbegynt, men som en vil se av listen er det fult mulig å gjøre mye på kort tid. For som Morgenbladet skriver så tar kynikerne feil hvis de hevder at det ikke spiller noen rolle hva som står i partiprogrammene eller hvem som vinne valg. Politikk virker:

"Vårt panel ble ikke bedt om å være for eller imot noe. Denne artikkelen har heller ingen oppfatning om hva som er endringer til det gode og hva som er til det verre. Men en gledelig konklusjon kan trekkes: Politikk virker. På påfallende normal måte. Det vi har lært av kynikerne, er feil. Det er ikke først og fremst slik at partiprogrammene er som dasspapir å regne straks et parti har kommet til makten. Vi kan ramse opp endringene som fremheves i rundspørringen, og går vi tilbake til partiprogrammene, så står disse sakene sannelig der, de fleste: Midlertidige ansettelser. Nytt veiselskap. Strengere innvandringspolitikk. Fusjoner innen høyere utdanning. Kommunesammenslåing. Fiskekvoter. Fjerning av arveavgift. Kjønnsnøytral likestilling."

Interessant nok er det ikke bare store strukturreformer som kommer høyt på Morgensbladets liste over varige samfunnsendringer av stor betydning, men også endringer som bidrar til at innbyggerne får bedre tjenester og en enklere hverdag. Allers øverst på listen er de såkalte pakkeforløpene for kreftbehandling som gjør at pasientene får en langt mer forutsigbar og standardisert behandling der man både sparer tid og sikrer at de riktige behandlingsmetodene brukes. Dette er en måte å bedre offentlige tjenester som også vil være aktuell å tilpasse og ta i bruk på flere områder Et annet eksempel på en slik reform som setter brukeren i sentrum er fritt behandlingsvalg som sikrer innbyggerne større valgfrihet i valg av sykehusbehandling. En annen reform som ikke er med på listen, men som jeg ville tatt med, er retten til brukerstyrt personlig assistanse for folk med et stort bistandsbehov.

På topp 12-listen er også et par viktig endringer vi i Kommunal og moderniseringsdepartementet har hatt ansvaret for. Det gjelder forenklinger i plan- og bygningsloven som gjør det billigere og enklere å bygge. Her kunne man også lagt til endringer som gjør det lettere å leie ut en del av boligen. Listen nevner også  flyttingen av planavdelingen til KMD, noe som flere peker på at styrker både helheten og lokaldemokratiet i arealsaker på bekostning av smalere sektorinteresser. På listen finne vi også fjerning av arveavgiften, innstramminger i asylpolitikken, mer fleksibilitet i arbeidsmiljøloven og heving av aldergrensen for å kunne bli stående i jobb. 

De strukturreformene som nevnes i Morgenbladets oversikt er politireformen, med en reduksjon i antall politidistrikter som vil skape en sterkere organisasjon og mer politi i nærmiljøet, sammenslåinger innenfor høyere utdanning og etableringen av Nye veier AS, et helt nytt utbyggingsselskap som har ansvaret for å bygge ut noen definerte motorveistrekninger.

Det stopper naturligvis ikke her. Mange flere endringer er igangsatt, både strukturreformer og reformer som vil øke valgfriheten og bedre brukeropplevelsen i det offentlige tjenestetilbudet. En viktig igangsatt reform som nevnes av Morgenbladet er kommunereformen som er godt i gang og der de sammenslåingene som blir vedtatt neppe kommer til å bli omgjort senere. Morgenbladet kunne også nevnt jernbanereformen som skape en langt mer fornuftig inndeling mellom de rene forvaltningsoppgavene, oppgaver som har med felles infrastrukturutbygging- og drift å gjøre og oppgaver som egner seg for konkurranse. 

Jeg tror dessuten slike lister kan undervurdere noen typer tverrgående reformer, som ikke handler om enkeltsektorer direkte, men som har en systemendrende virkning over tid, ved at de endrer på kostnader og insentiver og virker på tvers. Et eksempel på dette er innføringen av nøytral merverdiavgift i statlig sektor for å motvirke konkurransevridning mellom offentlige og private. En annen slik tverrgående endring er lov- og forskriftsendringen som legger til rette for digitalt førstevalg i offentlig sektors kommunikasjon med innbyggerne. Fredag la regjeringen frem forslag til en ny lov om offentlige anskaffelser som blant annet gjør det mulig å stille krav om at leverandører skal ha lærlinger.

Det viktigste ved Morgenbladets liste er at den er med på å vise at politikk virker. Politikk handler ikke bare om å mene noe, men om å gjennomføre endringer som har betydning for innbyggere og næringsliv. Og listen til Morgenbladet viser at det har vært mulig å gjøre mye i løpet av to år. Og fordi det er mye mer som er igangsatt, blir neste oversikt enda bedre.