mandag 14. april 2014

Fem finanskriser som forandret verden

The Economist skuffer ikke sine påskelesere i år heller og har i siste nummer et svært leseverdig essay om fem historiske finanskriser med den megetsigende tittelen "Five slumps that shaped modern finance". Et hovedpoeng i essayet er at vi må se på det som ble gjort for å rette opp tingene som gikk galt for å forstå de mest sentrale mekanismene og strukturene i dagens finanssystem. The Economist skriver:

"Five devastating slumps—starting with America’s first crash, in 1792, and ending with the world’s biggest, in 1929—highlight two big trends in financial evolution. The first is that institutions that enhance people’s economic lives, such as central banks, deposit insurance and stock exchanges, are not the products of careful design in calm times, but are cobbled together at the bottom of financial cliffs. Often what starts out as a post-crisis sticking plaster becomes a permanent feature of the system. If history is any guide, decisions taken now will reverberate for decades."

Det var som en konsekvens av politiske veivalg under disse store krisene, eller like gjerne som en ikke-planlagt sideeffekt av dem, at institusjoner som the New York Stock Exchange og the Federal Reserve i USA og Royal Bank og Scotlands dominans i UK ble skapt.

Fortellingen begynner med den store lånekrisen i USA i 1792 da det var et enormt behov for investeringskapital for å bygge landet, men der spekulasjon og svindel tok overhånd og bankene rett og slett slapp opp for kontanter, Mannen som reddet situasjonen var USAs første finansminister Alexander Hamilton, som gjennomførte historiens første redningsaksjon (big "bailout") som tilførte enorme mengder statlig kapital for å hindre kollaps i det private banksystemet:

"Hamilton’s bail-out worked brilliantly. With confidence restored, finance flowered. Within half a century New York was a financial superpower: the number of banks and markets shot up, as did GDP. But the rescue had done something else too. By bailing out the banking system, Hamilton had set a precedent. Subsequent crises caused the financial system to become steadily more reliant on state support."

Andre krise i fortellingen inntraff i 1825 og var den første store "emerging markets"-krisen, der briter fant ut at de skulle investere sparepengene sine i statsobligasjoner i land i Latin Amerika som nylig var frigjort fra Spania og som kunne tilby høy rente. Problemet var at de nye statene ikke kunne holde garantiene som ble gitt. Dessuten var det langt fra London til Latin Amerika, noe som gjorte at kreative mellommenn brukte mangelen på informasjon til å dikte litt For eksempel skotten Gregor MacGregor som fant opp landet Poyais i Mellom-Amerika og solgte statsobligasjoner fra dette imaginære landet til investorer i UK. 

Da ting gikk helt galt valgte parlamentet og Bank of England å legge hovedskylden for de dumme investeringene på bankene og ikke på investorene, noe som førte til at veldig mange små og mellomstore banker ble kjøpt opp eller lagt ned. Blant vinnerne var de skotske bankene, som Royal Bank of Scotland, som var underlagt en lovgivning som var mer positive til større banker. Krisehåndteringen i 1825 er av grunnene til at UKs fire største banker i dag holder 75 prosent av alle innskuddene og RBS er en av de største bankene i verden.

I 1857 kom den første virkelige globale finanskrisen. Den ble utløst av overinvesteringer i jernbane i USA, som i stor grad ble finansiert av investorer og banker fra Europa. Det var både lønnsomt og smart å bygge jernbane, men en periode var optimismen alt for stor og det var for mange som lokket investorene med urealistisk høy avkastning, ikke ulikt dot.com-krisen i 2000-01. Krisen i 1857 var den første der effektene spredte seg fra by til by, tvers over Atlanteren og til Europa i løpet av dager. Det mest spesielle ved krisen i 1857 var at staten for en gangs skyld ikke gikk inn og plukket opp regningen.

Krisen i 1907 oppstod i et USA som, i motsetning til UK, hadde beholdt et svært desentralisert og fragmentert banksystem (med 22 000 forskjellige banker), noe som likevel ikke var til hinder for at det oppstod nye finansaktører i form av "truster" som tok høyere risiko og hadde langt lavere krav til egenkapitaldekning enn de mange lokale bankene. The Knickerbocker Trust Company, den største av dem, var kjent for å ha et romersk tempel som hovedkontor, dekorert med marmor fra Norge innvendig.

Med høy risiko og så lav egenkapital måtte det gå galt. Og da det gikk galt i oktober 1907 var USA uten et "lender of last resort" som kunne bruke den statlige pengesekken og redde de som hadde rotet bort egne og andres penger. Mellom 1907 og 1908 falt produksjonen i USA med utrolige 11 prosent. Sårene etter denne krisen, der bankene rett og slett gikk tom for penger, var den direkte årsaken til the Federal Reserve Act i 1913, en lov Alexander Hamilton ville vært fornøyd med.

Femte finanskrise var den virkelig store krisen i 1929-33. En mørk periode i mars 1933, da myndighetene påla finansmarkedet en ukes "bank holiday", var det 2000 banker som aldri åpnet igjen. I alt 11 000 banker stengte mellom 1929 og 1933, pengemengden falt med 30 prosent, arbeidsløsheten gikk fra 3,2 prosent i 25 prosent,  og aksjemarkedet falt så mye at det brukte 25 år på å ta igjen det tapte. Og ut av alt dette kom det naturligvis enda flere lover og statlige mekanismer som i krisetider kan brukes vil å redde banker ut av problemer ved å skyte inn skattebetalernes penger.

At staten må ta et slikt samfunnsansvar er naturligvis ikke galt, for konsekvensene av å ikke gripe inn er så store. Spørsmålet The Economist reiser på slutten av essayet er om incentivene likevel er blitt for ujevnt fordelt og om risikoviljen hos enkelte blir for stor når man vet at staten, det vil si skattebetalerne, alltid vil ta regningen når ting går virkelig galt.

søndag 13. april 2014

Bortgjemte musikalske perler (23)

På denne tiden i fjor her på bloggen var jeg en tur innom David Bowies legendariske konsert da han fylte 50 år i 1997 og inviterte til fest og konsert i Madison Square Garden i New York. Videoen jeg plukket ut og skrev om da var "All the young dudes" som Bowie skrev for Mott the Hoople tidlig på 70-tallet, og som han fremførte sammen med Billy Corgan på konserten.

Denne konserten var full av høydepunkter og et par andre var duettene med Lou Reed, en stor musiker som gikk bort ganske nylig, i oktober 2013. Her er et fantastisk klipp med Bowie og Lou Reed som sammen synger to klassikere fra rockehistorien, Bowies "Queen Bitch" og Lou Reeds "I'm waiting for the man"



Sangene har en slags innbyrdes sammenheng også. David Bowie var en stor fan av Lou Reeds band Velvet Underground og skrev "Queen Bitch" i 1971 som en hyllest til bandet. Den ble med på Bowies album "Hunky Dory", et album som markerte hans store gjennombrudd og ofte dukker opp på lister over de beste albumene gjennom tidende.

Og "I'm waiting for the man" (fra 4:50) ble skrevet av Lou Reed i 1967 og utgitt på Velvet Undergrounds første album "Velvet Underground and Nico". Sangen handler om en person som drar til Harlem, New York fra en annen del av byen med 28 dollar for å kjøpe heroin. Det som er mindre kjent er at David Bowie spilte inn en studioversjon i 1967 som aldri ble utgitt. Sangen finnes imidlertid på Bowie at the Beeb, et album fra 2000 med BBC-studioopptak fra 1968-72 og på livealbumet Live Santa Monica '72, egentlig et bootleg-album, men som ble gitt ut som offisielt album 2008.

lørdag 12. april 2014

Bortgjemte musikalske perler (22)

Hvor er egentlig navnet til "The Killers", vår tids store rockestjerner fra Las Vegas, hentet fra? Man kunne naturligvis tenke seg at de fant et vanlig og ledig navn som hørtes litt farlig ut, men som så mye annet i rockehistorien er virkeligheten litt mer innfløkt enn som så. Bandnavnet The Killers er nemlig hentet fra en musikkvideo post-punkerne New Order fra Manchester laget til singelen "Crystal".

Det er det unge bandet på scenen, et fiktivt band. som tilsynelatende spiller "Crystal" her i videoen" som heter The Killers (noe en ser på basstrommen 1:20 inn i videoen).



Sangen og videoen ble spilt inn av New Order i 2001, omkring 20 år etter at de steg opp av ruinene av Joy Division. De har delvis holdt det gående etter2001 også, tross noen betydelige interne krangler og splittelser, men de fleste vil nok holde på 80-tallet og tidlig 90-tall som New Orders glansperiode. Men Crystal er et unntak som viser at New Order kunne levere enkelte bra ting på denne siden av tusenårsskiftet også.

Når det gjelder koblingen mellom The Killers og New Order er den åpent innrømmet av begge parter. De har til og med spilt "Crystal" sammen på konsert ved et par anledninger. Her er et videoklipp der The Killers vokalist Brandon Flowers er medvokalist på en New Order-konsert i 2005, før The Killers var blitt så  kjente som de er i dag og mens New Order fortsatt var intakte. Og her er et videoklipp av nokså svak kvalitet der New Order-vokalist Bernard Summers er gjestevokalist hos The Killers på en konsert i New Orders hjemby Manchester i 2011.

torsdag 10. april 2014

Norsk mediebarometer 2013

Statistisk Sentralbyrå (SSB) har nok en gang gitt ut sin årlige undersøkelse av nordmenns medievaner, i Norsk mediebarometer 2013. Det er en grundig undersøkelse som kartlegger hvordan befolkningens bruk av ulike medier har endret seg over tid, der en både ser på hvor mange som bruker ulike medier daglig og hvor mye tid vi bruker på de ulike mediene hver dag.

Da jeg for et år siden blogget om Norsk Mediebarometer 2012 skrev jeg om en spesiell todeling vi ser når det gjelder medievaner. Mens vi i noen deler av mediemarkedet ser at tradisjonelle medier erstattes av nett-, brett- og mobilbaserte medier i et veldig raskt tempo, er det noen tradisjonelle medier som er mer eller mindre upåvirket. eller til og med vokser.

For å ta det siste først: Nordmenn fortsetter å høre på radio, lese bøker og gå på kino, til tross for at vi bruker internett stadig mer. 59 prosent hører radio en gjennomsnittsdag , omtrent de samme som for både 10 år siden og 20 år siden. 25 prosent leser bøker en gjennomsnittsdag. Det er faktisk opp fra 18 prosent for 20 år siden. Også kino øker litt i popularitet. 73 prosent har vært på kino i løpet av det siste året. I 1994 var det 61 prosent.

Når det gjelder TV og aviser er det derimot en raskt fallende oppslutning. Andelen som ser på fjernsyn daglig er 74 prosent, mot 77 prosent i 2012 og 81 prosent i 201. Tidsbruken faller også. I 2013 så vi gjennomsnittlig 132 minutter TV daglig mot 157 minutter i 2012. Avislesing på papir har gått ned over mye lengre tid, I 2013 leste 51 prosent en avis en gjennomsnittsdag. I 1994 var det 85 prosent. 8 prosent leser ukeblader en gjennomsnittsdag, ned fra 22 prosent i 1994.

Når noe går ned er det noe annet som går opp. Veksten i mediebruk har skjedd innenfor alle mulige medie og underholdningstilbud som har med internett å gjøre, Bruken av internett har vokst jevnt helt siden midt på 90-tallet, og man skulle kanskje tro den ville stagnere snart, men nettbrett og smarttelefoner gjør at veksten øker igjen. Internett har nå passert TV som det mediet flest personer bruker daglig. En gjennomsnittsdag er 85 prosent på internett, opp fra 80 prosent i 2012 og 44 prosent i 2004. Vi brukte 112 minutter på internett i 2013 mot 95 minutter i 2012 og 33 minutter i 2004.

Veksten i bruken av internett har naturligvis en sammenheng med det vi eier av nettbrett og smarttelefoner. Andelen med tilgang til PC hjemme er 96 prosent og har vært høy lenge, men andelen med tilgang til nettbrett var 61 prosent i 2013, opp fra 37 prosent i 2012. Men det er smarttelefon som må ta ansvaret for de aller største endringene i medievanene den siste tiden. 73 prosent hadde smarttelefon i 2013, mot 57 prosent i 2012. Og den ble brukt aktivt: Hele 54 prosent av befolkningen brukte internett på mobilen i en gjennomsnittsdag i 2013, mot 35 prosent i 2012 og 25 prosent i 2011.

mandag 7. april 2014

Regjeringens åtte satsingsområder

Valget i september ga flertall for en ny politisk kurs. Det resulterte i regjeringsforhandlinger på Sundvolden der Høyre og Fremskrittspartiet ble enige om en felles politisk plattform. Plattformen fra Sundvolden, og oppfølgingen av den i regjeringsapparatet, prioriterer åtte hovedsatsingsområder som vil prege regjeringens politikk i årene som kommer.

Nå som arbeidet er godt i gang med å gjennomføre politikken er det laget noen nye nettsider om de åtte satsingsområdene på regjeringen.no. De beskriver hva som allerede er gjennomført og hvilke politiske tiltak som er igangsatt innenfor satsingsområdene. Først kommer en hovedside som lister opp de åtte satsingsområdene. Deretter følger det egne sider for alle de åtte områdene. Sidene blir oppdatert fortløpende etter hvert som nye tiltak i regjeringsplattformen gjennomføres.

De åtte satsingsområdene er: 1) Konkurransekraft for norske arbeidsplasser, med egne nettsider om innovasjon, forenkling, tilgang på arbeidskraft og gode rammevilkår. 2) En enklere hverdag for folk flest (som handler om å fornye, forenkle og forbedre), med egne undersider om økt valgfrihet, bedre styring og ledelse i staten, fjerne tidstyver, enklere regelverk og digitalisering. 3) Kunnskap gir muligheter for alle, har egne nettsider om syv ulike temaer innenfor utdanning, forskning og kompetanse. 4) Bygge landet, med åtte tematiske undersider, blant annet om transportreform, jernbanereform og nytt utbyggingsselskap for vei.

5) Trygghet i hverdagen og styrket beredskap, som har fem nettsider om ulike temaer knyttet til sikkerhet og beredskap. 6) Et sterkere sosialt sikkerhetsnett, med fem ulike temaer på undersidene. 7) Et velferdsløft for endre og syke, med egne nettsider om sykehus, pleie og omsorg, kommunehelsetjenesten og psykisk helse. Og 8) Levende lokaldemokrati, som handler om å gjennomføre en kommunereform som innebærer både styrket lokaldemokrati og en kommunestruktur med mer robuste kommuner som er bedre rustet til å løse oppgavene de skal løse.

søndag 6. april 2014

Gratis kartdata lønner seg

Regjeringen arbeider med å legge til rette for mer viderebruk av offentlige data, både som grunnlag for bedre tjenester i offentlig sektor og som bidrag til mer innovasjon i privat sektor. Arbeidet har resultert i at flere datasett med kartdata, vegdata og stedsnavndata ble gratis fra høsten 2013. Fra 2014 har også en ny fastprismodell gitt lavere priser på eiendomsdata.

For å bidra til et best mulig kunnskapsgrunnlag for politikken på dette området har Kommunal- og moderniseringsdepartementet fått utarbeidet en samfunnsøkonomisk analyse av nytteverdien i gratis kartdata, Rapporten er skrevet av Vista Analyse og er tilgjengelig her. Rapporten sier følgende i den oppsummerende vurderingen i kapittel 10:

"Tiltaket gratis kart- og eiendomsdata er etter vår vurdering samfunnsøkonomisk lønnsomt, med forventet lønnsomhet på 60 millioner kroner i året. Det er ifølge usikkerhetsanalysen drøyt 95 prosent sannsynlig at nytten er større enn kostnaden. Gratis kart- og eiendomsdata kan gi 300-700 nye arbeidsplasser i bearbeidingsbransjen pluss blant private og offentlige bransjer som bruker bearbeidede kart- og eiendomsdata i sin virksomhet. Kort oppsummert er nyttevirkningene knyttet til at gratis kart- og eiendomsdata gir mulighet for flere, bedre og billigere produkter med innhold av slike data. Sammen med denne prosessen kan gratis data gi bedre muligheter for innovasjon, for innsparing og effektivisering i privat og offentlig sektor, for dynamisk utvikling av et nytt produktspekter som forsterker hverandre gjensidig hos forbrukerne, osv."

Man kan nok si at gevinsten her, med rette, er forholdsvis konservativt beregnet. Mens kostnadene ved å senke prisene er kjent kunnskap er det mye usikkerhet knyttet til å beregne gevinstene ved innovasjon i privat sektor. I noen verdikjeder der disse dataene brukes er det mulig å gjøre ganske gode beregninger, men det er umulig å vite hva slags nye nettsider og apper som kan dukke opp med tjenester ingen hadde tenkt på. Derfor er nedsiden ved tiltaket begrenset, mens oppsiden kan være stor dersom rett kombinasjon av dyktighet og flaks inntrer.

Før rapporten kommer så langt som å sette tall på kostnader og gevinster, har den sett på ulike rapporter og beregninger som er gjort tidligere og i andre land og sett på forutsetninger og usikkerhetsfaktorer i beregningene av de norske tallene, for eksempel i forhold til hardwareutvikling og markedets evne til å ta i bruk dataene. Det er også en interessant gjennomgang av ulike prismodeller og avgrensning av "gratis" i kapittel 11 "Prinsippielt om prising". Ganske teoretisk, men nyttig lesestoff for de som jobber med å finne gode forretningsmodeller for en virksomhet som skal gjøre dataene sine tilgjengelig og bidra til mer tjenesteinnovajson, men som også må ha ressurser nok til å sørge for høy datakvalitet og nye investeringer. Rapporten sier blant annet dette om prismodeller:

"Mulighetene vi ser på er overskuddsmaksimerende priser, kostnadsdekkende priser, pris lik marginalkostnad, pris lik null, og provenynøytrale priser, dvs priser som alt i alt bringer inn samme inntekt som nå. (...) Kostnadsdekkende priser vil være høyere enn i dag og innebærer en beskatning av kart- og eiendomsdata som er for høy. Overskuddsmaksimerende priser ville trolig ligget enda høyere. Vi går derfor ikke videre med disse mulighetene. (...) I praksis er marginalkostnaden ved å tilby data lik, eller meget nær null. Det betyr at de to alternativene pris lik marginalkostnad og pris lik null i praksis er samme sak. Vi sitter da igjen med to alternativer: 1) Pris lik null, dvs det vi kaller gratis kart- og eiendomsdata 2) Provenynøytrale priser, dvs priser som alt i alt bringer inn samme inntekt som nå."

Når rapporten beregner gevinster ved de tre ulike alternativer; dagens modell, en modell med gratis kart- og eiendomsdata og et provenynøytralt alternativ der noen priser økes og andre senkes, er konklusjonen at det er "gratis" kartdata som gir størst samfunnsøkonomisk gevinst. Men fordi ingen ting er gratis, i hvert fall ikke det å frembringe kart- og geodata av høy kvalitet, handler det om å finne gode modeller for å betake for arbeidet som gjøres, men uten at prisen blir så høy at det hindrer at dataene blir tatt i bruk.

Tidligere har vi lent oss på internasjonale beregninger av samfunnsøkonomiske gevinster som ikke nødvendigvis treffer den norske virkeligheten like godt. Rapporten fra Vista Analyse er derfor den første som setter opp et helt konkret regnestykke for kostnader og gevinster ved å gjøre kartdata tilgjengelig i Norge. Det er viktig kunnskap å ha med seg i det videre arbeidet.

lørdag 5. april 2014

Verdens 10 mest innovative innen Big Data

Magasinet Fast Company har laget en ny liste over de ti mest innovative selskapene i verden når det gjelder å ta i bruk "big data" i virksomheten sin, I følge Wikipedia er definisjonen på Big Data datasett som er stå store og komplekse at de ikke kan behandles lokalt med den programvaren vi vanligvis bruker:

"Big Data usually includes data sets with sizes beyond the ability of commonly used software tools to capture, curate, manage, and process the data within a tolerable elapsed time. Big data sizes are a constantly moving target, as of 2012 ranging from a few dozen terabytes to many petabytes of data in a single data set."

Øverst på 10-på-topp-listen over den mest innovative bruken finner vi industrigiganten General Electric, som har koblet sine flymotorer, kraftverk, lokomotiver og andre industriprodukter til nettet for å bruke dataene til å forbedre ytelsen. Fast Company skriver:

"Over the past year, General Electric has taken the lead in tying together what chairman Jeff Immelt calls "the physical and analytical worlds." Translation: GE's many machines--everything from power plants to locomotives to hospital equipment--now pump out data about how they're operating. GE's analytics team crunches it, then rejiggers machines to be more efficient. Even tiny improvements are substantial, given the scale: By GE's estimates, data can boost productivity in the U.S. by 1.5%, which over a 20-year period could save enough cash to raise average national incomes by as much as 30%."

De neste på listen er, med unntak av IBM, langt mindre kjente og langt mindre i størrelse og finnes i en rekke ulike bransjer og sektorer. Vi har for eksempel The Weather Company som analyserer sammenhengen mellom været og folks handlevaner. Ayasdi har brukt data om terroristers aktiviteter i Baghdad til å lage visualiseringer som illustrere mønstre og  hjelpe til med å forebygge fremtidige terroraksjoner. Og så har vi Knewton som bruker data fra millioner av studenter til å lage læremidler og verktøy som kan målrettes bedre mot hver enkelt students individuelle behov:

"Any teacher can walk students through a course. But to pinpoint and develop the specific problem areas of each student—in classrooms that are already at capacity—is a tough undertaking, which is where Knewton steps in. Through its digital platform, Knewton analyzes the progress of millions of students, from kindergarten to college level, to create better test questions and personalized course goals."

Stadig kraftigere og raskere maskiner, større båndbredde og smartere programvare gjør at det nå åpner seg nye store muligheter for innovasjon i både offentlige velferdstjenester og i alle mulig private produkter og tjenester. Big Data er noe vi vil høre mye mer om i tiden som kommer.

fredag 4. april 2014

20 måter å dele Europa

20 måter å dele Europa (større kart her)
Bulgareren Yanko Tsvetkov har gitt ut to atlas han har kalt Atlas of Predjudice 1 og 2. Det er en slags visualiseringer av stereotypier og fordommer som er rimelig utbredt. Tankevekkende, men til tider også veldig morsomme fordi de til tross for at de er forenklinger også stemmer godt med terrenget.

En av disse visualiseringene jeg kom over på en nettside heter "Tearing Europe apart - 20 ways to slice a continent", og handler om 20 ulike måter man man dele inn Europa etter kultur, vaner og preferanser. Innen mat og drikke finner vi for eksempel delingen mellom de som drikker kaffe og de som drikker te. Delingen mellom øl, vin og vodka og delingen mellom smør og olivenolje.

Her er det også kart som viser skillet mellom katolikker, protestanter og ortodokse, delingen mellom de revolusjonære og de tradisjonelle, skillet mellom rike og fattige og delelinjen mellom det religiøse Europa og de ateistiske Europa. Noen av kartene er opptatt av skiller mellom ulike typer adferd og personligheter i Europa, som delingen mellom det euforiske, det melankolske og det depressive Europa, mellom folk som går mens de spiser og sitter mens de spiser og delingen mellom delene av Europa som er "quiet, loud og deafening".

Og så har vi noen som er enda et hakk mer fordomsfulle; skillet mellom de hardt arbeidende europeerne og de late europeerne, mellom "good cusine" og "bad cusine" og mellom "people who work 21 days per year" og "people who live 21 days per year". Yanko Tsvetkov har også skrevet en kort essaysamling om fordommer med den lange tittelen "Essays on Prejudice: Deep Thoughts on Domesticating Scapegoats and Slapping Labels on Everything That Makes Your Ass Itch". Den har jeg kjøpt som ebok, men foreløpig ikke lest. Men slik jeg har forstått ham er det ikke mulig å gjengi kartene godt nok et lesebrett, Derfor er tekstene i atlaset utgitt som essaysamling i en egen ebok, mens selve kartene er lenket til fra essaysamlingen og tilgjengelig på internett.

onsdag 2. april 2014

Ekspertutvalgets første rapport

De fleste har vel nå fått med seg at regjeringen ønsker å gjennomføre en kommunereform i løpet av denne stortingsperioden, og har bred politisk støtte for dette. For å bidra til en mest mulig opplyst og kunnskapsbasert debatt ble det i januar nedsatt et uavhengig ekspertutvalg som skal foreslå prinsipper og kriterier for for en ny kommuneinndeling. Den første delrapporten kom på mandag og er svært interessant lesning, Den ser på kriterier som må oppfylles for å oppnå mer lokaldemokrati og mer solide kompetansemiljøer, med dagens kommunale oppgaver. Og foreslår prinsipper og kriterier som skal legges til grunn for noen viktige endringer.

Kommunenes fire roller, som utvalgsleder Signy Irene Vabos i sin presentasjon tydeliggjorde at mange kommuner kan fylle enda bedre, er rollene som tjenesteprodusent, myndighetsutøver, samfunnsutvikler og lokaldemokratisk arena. Rapporten går grundig til verks når det gjelder å beskrive utfordringene kommunene har på alle disse områdene og er veldig opptatt av å få fram at dette er utfordringer som ikke bare gjelder små kommuner i utkanten. Det å utvikle og gjennomføre gode løsninger i pressområder rundt til store byene, der administrative grensene kan gå på kryss og tvers av det problemet man skal løse, er et like viktig argument for kommunereform som problemet med svake fagmiljøer i de minste kommunene.

Rapporten avsluttes med tre anbefalinger (oppsummert fra side 15 i Signy Vabos prensentasjon) om videre retning som naturligvis vil bli mye diskutert. Den ene handler om at kommunene må ha en viss størrelse (15-20 000 innbyggere) for å ha kapasitet og kompetanse til å løse oppgavene selv på en god nok måte. Tallet er ikke noe mål i seg selv, men en illustrasjon på utfordringen. Andre anbefaling er at kommunestrukturen i større grad bør samsvare med det som er dagens bo- og arbeidsmarkedsregioner, noe som som vil gjøre det lettere å planlegge arealbruk, lage gode transportløsninger og løse mange andre felles oppgaver. Tredje anbefaling er å redusere statlig detaljstyring over kommunene slik at kommunenes rolle som lokaldemokratisk arena blir styrket.

Ekspertutvalgets utredning tar utgangspunkt i hva slags struktur som er best for å løse dagens oppgaver. Regjeringen ønsker imidlertid å styrke lokaldemokratiet ved å overføre flere oppgaver til kommunene. Derfor har ekspertutvalget fått et tilleggsmandat om å legge frem en ny rapport i desember som ser på prinsipper og kriterier for kommuneinndeling gitt av oppgavesammensetningen endres og utvides. De skal også komme med vurderinger om hvilke oppgaver det kan være aktuelt å flytte. I det nye mandatet står det blant annet:

"Som grunnlag for denne vurderingen, skal ekspertutvalget på faglig grunnlag analysere og vurdere eksempler på enkelte oppgaver som det kan være aktuelt å overføre til kommunene, forutsatt større og mer robuste kommuner. Utvalget skal vurdere eksempler på oppgaver innen tjenesteproduksjon, myndighetsutøvelse og samfunnsutvikling."

Ekspertutvalget har som sagt levert en meget solid rapport som bidrar til en mer kunnskapsbasert debatt. Det lover godt for fortsettelsen.

søndag 30. mars 2014

Godt nok for de svina

Sommeren 2012 traff jeg tilfeldigvis Anita Krohn Traaseth på en handletur på CC Vest i Oslo. Hun hadde en stor nyhet å fortelle meg: At hun hadde blitt blogger. Jeg har kjent Anita i jobbsammenheng som en tenkende og tydelig person i litt over ti år. Mens jeg hadde ledet Abelia i alle de årene, var hun i DNV Software, i miljøet rundt NHOs Female Future, i Simula Innovation og i den ambisiøse lille it-bedriften i Gudbrandsdalen hun ledet som gikk konkurs. Sommeren 2012 hadde hun vært i HP et par år og et par måneder før jeg traff henne på kjøpesenteret hadde hun blitt norsk toppsjef. Og nå hadde hun akkurat begynt å blogge, men ikke sagt det til så mange fordi hun ville prøve seg litt frem først.

Det at bloggen ikke var så kjent bidro jeg til å forandre da jeg blogget om Tinteguri like etterpå, i august 2012. Jeg skrev forventningsfullt positivt om bloggen som noe nytt og spennende. Ikke fordi hun var tidlig ute i sosiale medier (Heller tvert imot. De første bloggerne startet ti år tidligere og har stort sett sluttet igjen. Selv jeg som startet i 2008 var ganske sent ute), men fordi få toppledere i næringslivet forteller verden rundt seg hvem de er og hva de står for. It-bransjens folk er ofte så lite synlige utad at man skulle tro det ikke finnes mennesker i bedriftene i det hele tatt. Derfor er det viktig at ledere skriver om ledelse og at de viser at de står for noe.

Nå er det naturligvis flere måter å vise hva man står for, og det er ikke slik at blogging passer for alle ledere. Men det må være bra at det finnes noen toppledere som er villige til å prøve ut noen nye og mer åpne måter å fortelle og diskutere hva de holder på med, til både medarbeidere, kunder og folk som er nysgjerrige på hvordan livet som leder er. Og ikke bare om solsiden, men også om motgang, omstilling og noen krevende veivalg der du sitter med hele ansvaret for konsekvensene.

Når en leder er så glad i å skrive som Anita Krohn Traaseth åpenbart er, er det ikke noen stor overraskelse at det også er blitt en bok ut av det. "Godt nok for de svina" kom ut tidligere i mars og kan anbefales. Jeg tror ikke den passer for alle, men for alle som er ledere, har lyst til å bli ledere eller lurer på om de passer til å være ledere, er dette en bok det er mulig å hente kloke tanker og tips fra. Det er helt unikt, i hvert fall i Norge, at en slik bok er skrevet av en leder som er på post og midt oppe i krevende utfordringer akkurat nå, og ikke har mulighet til å etterrasjonalisere og redigere bort ting som viste seg å være feil. Det skaper fallhøyde.

At det ikke er så lett å stikke frem hodet og være en slik synlig toppleder fikk vi demonstrert med all tydelighet da debatten om "Rosa sukkerspinn" tok av etter lanseringen. Problemet er at folk må bli veldig forvirret når de hører og leser debatten om "sukkerspinn", "heiadamer" og ukritisk skryt av andre, for boken handler ikke om noe av dette. Den er ganske tradisjonell, i den forstand at det er en selvbiografisk og reflekterende bok om ledelse,  relativt kort og lettlest, og delt i tre ganske ulike deler, som alle er interessante.

Første del handler om barndom, ungdomstid og om mer og mindre tilfeldige veivalg som forteller hvem Anita er, hva hun står for og hva slags kontekst hennes lederrolle kan forstås innenfor. Deler av historien er såpass spesiell at den, i følge hennes selv, forklarer det meste av hennes holdninger, verdier og veivalg. Men ikke mer spesiell enn at mange vil kunne kjenne seg igjen i flere erfaringer og refleksjoner. Jeg kjente meg for eksempel godt igjen i det hun skriver om hvordan det var å ha en hjemmesituasjon som gjorde det nødvendig å ta mye ansvar for egen læring og egne fritidsaktiviteter. uten å reflektere over at det var et problem eller et savn, men tvert imot være takknemlig for støtten og mulighetene man fikk. Evnen til å bruke kreftene på det man kan gjøre noe med og ikke på det man ikke kan gjøre noe med betyr mye.

Andre del handler om veien inn i arbeidsliv og ledelse. Anita legger selv vekt på hvordan en del valg, ikke minst i starten, var forholdsvis tilfeldige, og at det også har vært en dose flaks, Jeg ser at noen medier har fulgt opp dette ved å gi inntrykk av at hun egentlig ikke har vært kvalifisert for lederjobbene hun har hatt. Da har de ikke helt skjønt poenget i (eller kanskje ikke lest hele) boken. Denne delen av boken handler nemlig ikke først og fremst om flaks og tilfeldigheter, men om indre motivasjon, jakten på gode hjelpere og andre strategier og valg som gjorde det mulig å lykkes. Om hvordan nysgjerrighet på nye ting og ønsket om å gjøre en forskjell har vært sterke drivkrefter. Og om hvordan man må gripe muligheter og ta ansvaret for dette selv, men at det først og fremst handler om å jobbe hardt og systematisk hvis man skal lykkes over tid. Opp- og nedturene hun beskriver fra arbeidslivet er ikke unike. Det mest interessante er refleksjonene rundt at det ligger læring i alle disses erfaringene, ikke minst i nedturene.

Tredje del av boken handler om dagens lederjobb i HP Norge. Om prosessen for å få jobben og om hva hun senere har gjort som leder. HP har ambisjoner om vekst i et PC-marked som er på vei ned, noe som gjør at rammebetingelsene i denne jobben er temmelig krevende. Det er interessant når Anita Krohn Traaseth forteller helt konkret om hva hun gjennomfører av tiltak internt, hvordan hun disponerer tiden sin og hvordan hun kommuniserer med medarbeidere og kunder. Og minst like interessant for mange er det å få innsikt i hva hun tenker om å kombinere lederrollen med familietid og hva hun selv gjør for å få det til å fungere i hverdagen.

Her er det ikke snakk om å skape noen perfekt fasade eller om å være til stede på alle arenaer, men om ha en gjennomtenkt strategi for å prioritere knallhardt og velge bort ganske mye for å ha tid til det aller viktigste - jobb og familie. Anita skriver godt om at det blant annet handler om å konservere energi, slik at den brukes der den virkelig trengs og ikke sløses bort på ting tidstyver og energityver. De fire "grunnverbene" hennes for å få til dette er sove, forenkle, skrive og balansere. 

Og til slutt i boken kan vi lese om "fem viktige forenklinger" som styrer de valgene hun gjør i hverdagen, der "jeg må ingenting" er et og "bli når man har mest lyst til å gå" er et annet. Det er også her boktittelen "Godt nok for de svina" kommer inn, som en måte å si at det ikke er nødvendig å være perfekt, så lenge det er godt nok til å gjøre jobben. Det er en god oppsummering av hovedbudskapet i en bok som er vel verdt å lese. Og som handler om helt andre ting enn flere av medieoppslagene den siste tiden kan gi inntrykk av.

torsdag 27. mars 2014

Støtte til samarbeid mellom utdanning og næringsklynger

Torsdag fikk jeg en liten demonstrasjon av hva industriroboten på bildet til høyre kan gjøre. Den står på Høgskolen i Bergen og var for anledningen programmert til å flytte på snusbokser. Det klarte den fint. Den kan mye annet også, avhengig av hva den er programmert til å gjøre og hva den er utstyrt med av sensorer og elektronikk. Roboten inngår som en viktig del av utstyret høgskolen har for å kunne gi utdanning innenfor en robotteknologi som blir stadig viktigere for det høyteknologiske næringslivet i Hordaland og som blir stadig mer avansert.

Grunnen til at jeg var på besøk på Høgskolen i Bergen var for å offentliggjøre syv prosjekter som Innovasjon Norge har valgt ut som de beste av i alt 44 som søkte om tilskudd fra en ny ordning som gir støtte til samarbeid mellom regionale næringsklynger og utdanningsinstitusjoner. Mange, ikke minst det mest eksportrettede og kunnskapsintensive næringslivet, etterlyser en utdanningssektor som i større grad tilpasser tilbudet til det næringslivet i regionen trenger. Men høyskolene og universitetene svarer ofte at det er vanskelig fordi de må investere i nye og utstyrskrevende tilbud som er i stadig utvikling og at finansieringssystemet ikke oppmuntrer til den type risiko.

Dessuten følger ikke alltid etterspørselen i næringslivet de tradisjonelle fagdisiplinene ved et universitet. De ledende norske næringsklyngene er gjerne så nisjeorienterte i deler av det de gjør at det er helt spesielle kombinasjoner av fag og praktisk evne til oppgaveløsning bedriftene er på jakt etter. Tilbud som ikke nødendigvis finnes i en studiekatalog i dag, men som bare kan utvikles sammen med det lokale næringslivet og som kan bli et stort konkurransefortrinn for næringsklyngen dersom man lykkes med samarbeidet.

For å støtte opp om slike koblinger mellom klynger og utdanningsvirksomhet har Innovasjon Norge etablert en egen ny støtteordning. Mesteparten av kostnadene vil næringslivet og høyskolene selv betale, men for å hjelpe til skal det brukes i alt 20 millioner kroner fra Innovasjon Norge for å støtte utviklingen av syv konkrete samarbeidsprosjekter. Blant de syv prosjektene finner vi, kanskje ikke så uventet, flere av de miljøene vi gjerne tenker på som de ledende norske eksportklyngene.

Miljøet jeg traff sammen med høgskolen i dag var næringssamarbeidet i Osterfjordregionen i Hordaland, et miljø som er verdensledende innenfor robotteknologi og automatisering, og som samarbeider med Høgskolen i Bergen, en fagskole og en videregående skole. Denne kompetansen på automatisering er helt sentral for et høykostland som Norge og kommer også til å bli veldig viktig for å utvikle fremtidens velferdsteknologi.

De seks andre prosjektene som får støtte er: 1) ProBarents i Hammerfest, der man samarbeider for å dekke det kraftig økende kompetansebehovet som følger av økt aktivitet i Barentshavet, 2) LEGASEA i Ålesund, et samarbeid mellom den biomarine næringsklyngen og flere aktører innen utdanning og forskning, 3) Verdal Industripark/Proneo, et samarbeid for kompetansemobilisering i bedriftene i industriparken som driver innenfor olje/gass og fornybar energi, 4) Nasjonalt senter for komposittutdanning, et spennende samarbeid mellom kunnskapsklyngene på Kongsberg og Raufoss om fagskoleutdanning og høyskoleutdanning innen avanserte materialer, 5) Norsk Havbruk, et samarbeid mellom miljøer i Bodø, Stavanger og Trondheim om et utdanningstilbud tilpasset havbruksnæringens fremtidige kompetansebehov og 6) Kunnskapsparken Helgeland i Mo i Rana der en utvikler næringslivsrelevant ingeniørutdanning og etterutdanningstilbud på bachelornivå for bedriftene i blant annet olje- og gassklyngen der.

Fordi dette er et helt nytt virkemiddel i Innovasjon Norge, som går på litt på tvers av tradisjonelle sektorer, blir det viktig å lære av erfaringene underveis og justere kursen i tråd med disse erfaringene. Jeg opplevde stor entusiasme i Bergen og det blir spennende å se hva slags resultater disse prosjektene skaper. Jeg har tro på at denne måten å bygge bro mellom de regionale næringsklyngenes behov og lokale utdanningsinstitusjoner muligheter til å tilby relevant kompetanse er et viktig bidra til at kunnskapsbasert norsk næringsliv kan bli enda mer konkurransedyktig.

onsdag 26. mars 2014

En mer aktiv Europapolitikk

Mandag og tirsdag denne uken var over 20 norske statssekretærer og politiske rådgivere, fra stort sett alle departementene, på en studietur til Brussel. For noen uker siden var en tilsvarende gruppe på besøk, noe som betyr at politisk ledelse i alle departementene har fått en solid innføring i utfordringer og muligheter knyttet til Norges forhold til EU.

Norge er nært knyttet til EU gjennom både naboskap og EØS-avtale, og det er naturligvis slik at både statsråder og statssekretærer må forholde seg til EU og ESA stadig vekk. Derfor må vi også reise til Brussel ganske ofte for å ivareta norske interesser,. Men noen ganger er det lurt å ta et mer helhetlig og strategisk blikk på det som foregår. Kjetil Wiedsvang beskrev det regjeringens Europaminister nå gjør slik i (papir-) DN på tirsdag:

"Ved de siste tre-fire regjeringsskiftene har påtroppende mannskap lovet en «ny og aktiv europapolitikk». Statsråder har reist i skyttel til Brussel. Staben ved Norges EU-delegasjon har vært travelt opptatt med politisk voksenopplæring. Etter et par år har statsrådenes europeiske ambisjonsnivå og reiselyst sunket. Denne gangen stiles det høyere. Vidar Helgesen er blitt Norges første europaminister, som blant annet skal samordne EU-relevant aktivitet i departementene. Ressursene skal utnyttes bedre."

Å ha et mer helhetlig blikk på forholdet vårt til EU og EØS handler om flere ting. For det første handler det om å sørge for at vi ikke blir hengende etter når det gjelder å innføre ny lovgivning i Norge, slik det dessverre har vært en økende tendens til de siste årene. Norge er et land som følger avtaler vi har skrevet under på. Som en stor vareeksportør har vi store fordeler av å delta i et felles europeisk marked. Som et høykostland har vi en stor interesse av at tjenestehandel over landegrensene går lettere. Men for å oppnå dette må vi passe på at vi også følger spillereglene vi er opptatt av at andre skal følge. Noe av hensikten med besøket i Brussel var å heve oppmerksomheten om viktigheten av dette også i det daglige politiske arbeidet hjemme.

For det andre handler det naturligvis også om å ivareta norske interesser. Fordi Norge ikke er medlem i EU og ikke sitter rundt bordet når beslutningene blir tatt er det ekstra vanskelig, men desto viktigere, å ha best mulig oversikt over mest mulig at det som kommer av nye initiativer. Vi må prøve å påvirke så tidlig som mulig i prosessene, helst allerede i den tidlig fasen før forslag er blitt til endelige forslag. Men skal vi få til dette må vi jobbe systematisk og prioritere noen områder der det er særlig viktig å oppnå resultater.

Så er det for det tredje grunn til å å minne om at dette normalt ikke handler om Norge på den ene siden og EU på den andre, men om vi har en felles interesse i å skape åpnere markeder, mer konkurranse og valgfrihet, økt forskningskvalitet, bedre kompetansemobilitet og bedre tilrettelegging for innovasjon gjennom noen felles satsinger og samarbeidsarenaer. Norge kan bidra på en rekke områder der vi er langt framme.

Jeg hadde på siste del av besøket på tirsdag et individuelt opplegg der jeg hadde gleden av å både snakke med noen av de dyktige norske nasjonale ekspertene som jobber for EU-kommisjonen, med regionalpolitikk, EØS-midlene og digitalisering, og med noen av toppene i EUs direktorater som i dag arbeider med grunnlaget for EUs politikk og satsinger på det digitale området i årene som kommer. De gir uttrykk for at de gjerne ser Norge som en aktiv bidragsyter på disse områdene, fordi vi har mye å bidra med.