mandag 27. juni 2016

En forferdelig uke for England

Fotball er en lidelse å se på
Det er selvfølgelig grunn til å gratulere Island som har levert sin i særklasse største fotballbragd noen gang. Men jeg tenker at hovedgrunnen til at England ryker ut av EM i fotball allerede i åttendelsfinalen er helt selvforskyldt. Ja, Island var heroiske og imponerte alle, men de ville tapt mot et annet lag enn England. Englands problem er at de mangler både kreativitet og energi. De beste spillerne satt på benken mesteparten av kampen. Hadde England spilt mot Tyskland, Belgia eller Italia ville de blitt rundspilt fordi de er for dårlige.

Og vi har dessverre sett det så ofte før. I store internasjonale mesterskap siden 1982 har England på sitt beste spilt uavgjort i en sluttspillskamp de kunne vunnet og røket ut på staffer mot enten Tyskland, Portugal eller Argentina. Alternativet så vi i dag der de røk ut fordi de ikke klarte å lage verken målsjanser eller mål.

Det har i grunnen vært en begivenhetsrik uke i England, men på verst tenkelige måte. Først melder de seg ut av EU etter en folkeavstemning som aldri skulle vært avholdt og der de ikke har tenkt igjennom hva alternativet er. Noe som fører til at det i begge de store partiene bryter ut borgerkrig. Og så klarer landet som oppfant fotball, som har et av verdens dyreste og mest stjernespekkede landslag å tape mot et landslag med tippeligaspillere og halvprofesjonelle fra en øy med bare 332 000 innbyggere. Og alt dette skjer i løpet av under en uke. Jeg er sikker på at juni 2016 kommer til å bli husket lenge i England.

søndag 26. juni 2016

Enige om "leave", men ikke om noe mer

Det var dessverre "leave" som vant den britiske folkeavstemningen om EU. Det er trist både for UK og for Europa av mange grunner, men noe av det som er mest sjokkerende er at det virker som de mest toneangivende på nei-siden egentlig ikke hadde tenkt på at de kunne vinne. Og derfor virker fullstendig uforberedt på de må ta ansvar for det som skal skje videre.

I artikkelen "Brexiters’ very different visions of post-EU Britain" skriver Financial Times om en del politiske hovedsaker der det er en avgrunn mellom synspunktene til ulike ledere på nei-siden, og der det er høyst uklart hva veien videre er. Ja, de gikk i noen tilfeller til valg på stikk motsatte krav om hva Storbritannia skal gjøre etter at de har meldt seg ut av EU.

Det beste eksemplet på dette er i innvandringspolitikken. Valgdagsmålingene viser at de innvandringsskeptiske i overveldende grad stemte for utmelding. Nigel Farage gjorde motstand mot innvandring til hovedsak i sin kampanje, men likevel hevdet Boris Johnson og noen (få) næringslivsledere som støttet "leave" at innvandringen fra utenfor EU vil kunne gå opp med en utmelding fordi man da vil unngå en forskjellsbehandling mellom EU-borgere og andre som vil til Storbritannia. Ja, at det til og med kunne være snakk om åpne grenser for arbeidsinnvandring fra alle land. Jeg har imidlertid på følelsen at gjennomføringen av en mer liberal innvandringspolitikk er noe Boris vil vente med ganske lenge. I mellomtiden påstår han at UK kan få adgang til EUs indre marked uten å akseptere fri bevegelse av personer som en del av pakken, Problemet er at det ikke virker som noen av EU-lederne er enige med ham.

Et annet eksempel der vinnerne er minst like uenige med hverandre er holdningen til handelsavtaler som sikrer mer frihandel. Etter en utmelding må UK erstatte dagens EU regler med nye bilaterale avtaler på alle mulige områder som nå er dekket av EUs felles handelpolitikk. For mange britiske konservative handler det om å lage enda mer frihandel enn det i dag er mellom EU og handelspartnerne, også der dette innebærer ensidig fjerning av handelshindringer og toll. Mens det for andre EU-motstandere, ikke minst i industribyene i nord, har handlet om å innføre beskyttelsestiltak for stålindustri og annet konkurranseutsatt næringsliv for å redusere konkurransen med lavkostland. Det er lett å si at man skal forhandle nye og bedre handelsavtaler, men temmelig vanskelig hvis man er helt uenig i om det skal være mer eller mindre frihandel i de avtalene.

Et tredje eksempel er synet på offentlige reguleringer, et område der UK utmerker seg ved å ha mindre omfattende reguleringer enn mange andre, for eksempel når det gjelder regler om arbeidstid og arbeidsmiljø. For mange britiske konservative har dette alltid vært en viktig grunn til å være skeptiske til EU, men i valgkampen var de svært forsiktige med å gjøre endringer i sosiale rettigheter til et sentralt tema. Men nå som de har vunnet, og har full frihet til å fjerne EU-reguleringer, hva er det egentlig de skal forandre? Hva er det konservative EU-motstandere og Labours venstreradikale EU-motstandere skal bli enige om? Og vil noen i det hele tatt ta et lederskap på dette området? Eller var det ikke helt alvorlig ment?

Aftenposten har oversatt the Guardian-kommentator Nick Cohens artikkel "Du har løgnere, og så har du Boris Johnson og Michael Gove" til norsk. Han skriver blant annet:

"Det ekte gapet i Storbritannia er ikke mellom London og nord, Skottland og Wales eller de gamle og de unge, men mellom Johnson, Gove og Farage og velgerne de bedro. Hvilket eventyr vil tjene dem nå? På torsdag vant de gjennom å love å redusere innvandringen. På fredag sa Johnson og den EU-skeptiske ideologen Dan Hannah at tallet på utlendinger som kommer til Storbritannia, ikke vil bli redusert. Allede fedag var pundet på det laveste gjennom 30 år, og Daily Mail-leserne på ferie i utlandet lærte å ikke tro på det de leser i avisene."

Det rare nå er at de som vant folkeavstemningen ser ut til å gå på en form for autopilot der de fortsetter å klage på regjeringen for å ikke være forberedt på et nei-flertall, Men statsminister David Cameron gjorde det eneste han kunne gjøre etter å ha tapt folkeavstemningen, han gikk av. Da er nei-siden nødt til å ta ansvar og formulere en alternativ politikk.

I Labour var problemet at ledelsen, som i prinisippet var på ja-siden, nesten ikke bidro i kampanjen. Mange syntes partilederen hørtes ut som han egentlig var mot medlemskapet. Derfor er det nå opprør mot Jeremy Corbyn og omkring 10 medlemmer av hans skyggeregjering har trukket seg fra jobben i dag. 

På toppen av det hele har skottene, som ble truet med at de måtte ut av EU hvis de meldte seg ut av Storbritannia, funnet ut at de må ut av EU hvis de blir i Storbritannia. Og har gjort det helt klart at de har tenkt å bli i EU, slik folket i Skottland med klar margin har gitt uttrykk for i en folkeavstemning, enten det skjer gjennom et veto mot britisk utmelding eller det skjer gjennom at et uavhengig Skottland blir medlem i EU. Det blir i hvertfall interessante tider fremover.

lørdag 25. juni 2016

Hva gjør man en kveld i Cleveland, Ohio?

Cleveland, Ohio sett fra fly over Lake Erie
Tilfeldighetene ville det slik at hjemreisen fra OECD-møtet i Mexico, der tilfeldigheten også gjorde at jeg hadde Abelias sjef Håkon Haugli som svært hyggelig reisefølge, ble litt lengre enn planlagt. Vi var begge booket med United Airlines fredag ettermiddag fra Cancun til New York (Newark) og derfra direkte til Oslo, med ankomst lørdag morgen. Men slik gikk det ikke.

At bildet til venstre er av Cleveland, Ohio, og tatt ut av flyvinduet fra over Lake Erie er fordi flyet havnet et helt annet sted i USA enn der man skal være når man skal rekke et tight flybytte i New York. Et par reiseråd jeg har fått veldig ofte fra folk med mye erfaring fra jobbreiser utenlands er a) ikke reis med United Airlines, de er nesten alltid forsinket og du får lite hjelp når ting går galt og b) ikke bytt fly i USA når du reiser mellom to andre land, du må gjennom både passkontroll, sikkerhetskontroll og toll på nytt, og det tar gjerne veldig lang tid.

Jeg tror dette kan være relevante og gode råd, men i dette tilfellet er det ikke sikkert United Airlines kunne gjøre så mye med situasjonen. Vi var i rute inn mot New York da de plutselig sa over høyttaleren at alle fly måtte fly en lang omvei på grunn av lokalt tordenvær over Washington, men at vårt fly ikke hadde nok drivstoff ombord til å fly denne omveien og derfor måtte ned og fylle opp i Clevland, Ohio. Og fordi det tar tid å parkere flyet og fylle tankene, og Cleveland ligger omkring en times flytur fra Newark, lå det i kortene at vi ikke ville rekke flyet vårt til Norge.

Men den virkelig store overraskelsen kom da vi takset ut mot rullebanen igjen og kapteinen sa at han hadde fått beskjed om at de nå vurderte å stenge Newark helt for innkommende fly for kvelden, og at vi derfor måtte parkere flyet og vente. Å ta et annet fly til Europa fra Clevlands internasjonale flyplass er ikke noe alternativ, for derfra går det ingen fly til Europa. Det er da det plutselig går opp for deg at i stedet for å tilbringe natten på flyet til Norge, men i en by i midt-vesten i USA.

Hva gjør man egentlig en fredagskveld i Cleveland, Ohio? Siden verken Håkon Haugli eller jeg hadde vært i Cleveland før, og ikke kunne huske noen fortelle om noen store opplevelser derfra, måtte vi undersøke på internett der vi satt og ventet. Det som fort kommer opp når man søker etter kultur og underholdning i Cleveland er at Rock and Roll Hall of Fame and Museum holder til der. Jeg visste ikke det da jeg tok bildet, men den er plasser på sjøfronten rett mellom flystripen til venstr, som er en liten byflyplass sm heter Burke Lakefront Airport, og den store stadionanlegget som heter First Energy Stadium, og er hjemmebanen til Cleveland Browns.

Cleveland er en gammel stålby i det amerikanske "rust belt", som har merket konsekvensene av globaliseringen og konkurranse fra Kina, men det er i følge omtalen også en levende musikk- og kulturby. Som overraskende nok også har en sterk posisjon innenfor post-punk og annen indie-musikk. I Simon Reynolds bok Rip It Up And Start Again om postpunken 1978-84 er et helt kapittel om bandene Pere Ubo og Devo som kom fra Cleveland og Acron, Ohio.  Og noen år senere ble Nine Inch Nails startet i Cleveland. Å finne en kul rockecafe burde derfor være innen rekkevidde.

Det prosjektet ble det aldri noe av. Mens vi satt i flyet og ventet på en beslutning fikk vi vite at vi var klarert for å landet i New York likvel. Vi rakk ikke flyet vi skulle med til Oslo, men hadde en forbausende rask transfer mellom to terminaler, gjennom toll, passkontroll og sikkerhetskontroll og ble raskt ombooket til London med et svært behagelig United-fly som var i rute. Og dro så videre til Oslo fra Heathrow med SAS lørdag ettermiddag, med ankomst et halvt døgn etter det som var meningen, Mens planene om en kveld på byen i Cleveland, Ohio får ligge i skuffen til en annen gang.

torsdag 23. juni 2016

Veien til EM-finalen

EM i fotball har så langt handlet om gruppespill. Mange kamper er spilt, men det er fortsatt 16 lag med i turneringen av de opprinnelige 24. Men det er også en annen og vel så viktig ting som er blitt avklart gjennom gruppespillet og det er hvem som møter hvem på veien til finalen som spilles 10. juli.

Og som grafikken til venstre viser er det noen som har en veldig mye vanskeligere vei til finalen enn andre. Det er nesten slik at alle forhåndsfavorittene har havnet i samme halvdel av trekningen, og tre av dem, Tyskland, Italia og Spania, er i samme fjerdedel, hvilket vil si at bare et av disse tre lagene kan nå en semifinale.

For oversiktens skyld synes jeg det er nyttig å dele lagene i de fire gruppene som kjemper om fire semifinaleplasser. Hvis vi begynner øverst finner vi Sveits, Polen, Portugal og Kroatia. Jeg tenker vel at åttendelsfinalen mellom Portugal og Kroatia blir en veldig interessant kamp fordi vinneren der blir favoritt til å nå semifinale, med gode muligheter til å gå hele veien til finale.

Andre semifinaleplass skal Wales, Nord-Irland, Ungarn og Belgia kjempe om. Alle disse har fått en historisk mulighet, og det ville jo vært gøy om Wales fikk kjempe om en finaleplass i sin første internasjonale turnering, men jeg holder Belgia som klar favoritt her til å gå til semifinale. Og tipper derfor at det enten blir Belgia-Kroatia eller Belgia-Portugal som kjemper om finaleplass. Uten at de møter noen av forhåndsfavorittene på veien.

Hopper vi til siste gruppe finner vi Frankrike, Irland, Island og England. Irland skal revansjere Thierry Henrys hands i en playoffkamp til VM de tapte for noen år siden. Og England skal revansjere torskekrig på 70-tallet og småsparernes tap i Icesave i 2008. Noen synes sikkert det ville være gøy med et oppgjør Irland-Island i kvartfinale som avgjør semifinaleplass, men jeg tenker at det er på tide med en storkamp England-Frankrike i kvartfinale. Og at England vinner og kommer til sin første semifinale siden 1996, da "Three Lions" herjet hitlistene for 20 år siden.

I den mest krevende gruppen som kjemper om en semifinaleplass finner vi Tyskland, Slovakia, Spania og Italia. Her er det veldig vanskelig å tippe en favoritt og uansett er veien til en finale svært krevende. Det hele begynner med en åttendelsfinale mellom Italia og Spania mandag kveld, de to samme lagene som var i EM-finalen for fire år siden. Skal for eksempel regjerende mester Spania komme til finale må de slå Italia i åttendelsfinalen, Tyskland i kvartfinalen, og mest sannsynlig Frankrike eller England i semifinalen.

I den nederste semifinalen er det rikelig med muligheter for historiske, og for noen av oss ganske smertefulle repriser, Vi kan for eksempel få England-Tyskland, som både vil være reprise på semifinalene i VM i 1990 og EM i 1996. Begge ganger vant Tyskland på straffer og vant senere finalen. England bør rett og slett unngå straffekonkurranse. Men vi kan også få et semifinaleoppgjør mellom Tyskland og Frankrike, der det mest legendariske oppgjøret var semifinalen i 1982. Eller vi kan få Italia-Frankrike, en reprise på blant annet EM-finalen i 2000 der Frankrike vant eller VM-finalen i 2006 der Italia vant. Og vi kan få en semifinale mellom Spania og Frankrike, de samme to lagene som spilte EM-finalen i 1984, da Michel Platini var en av målscorerne da Frankrike vant 2-0 sist de spilte EM på hjemmebane.

tirsdag 21. juni 2016

Et internett for fremtiden

Denne uken deltar jeg på OECDs ministermøte om den digitale økonomien som arrangeres i Mexico. Forrige slike toppmøte var helt tilbake i 2008 i Seoul, så man må jo si det har skjedd en hel del siden sist. Og jeg har mye pent om OECDs bidrag til politikkens kunnskapsgrunnlag på viktige områder som verdiskaping, utdanning, konkurranse og produktivitet generelt og i dette tilfellet digitalisering spesielt, men det får jeg komme tilbake til her på bloggen etter hvert.

Dagens store nyhet på toppmøtet var nemlig en helt ny rapport om internettets fremtid fra Global Commission og Internet Governance. Det er en bredt sammensatt kommisjon ledet av Sveriges tidligere statsminister og utenriksminister Carl Bildt. Det er en rapport det er vel verdt å lese både for myndigheter, næringsliv og interesserte privatpersoner.

Kommisjonens utgangspunkt er at internett er blitt verdens viktigste infrastruktur, der ytterligere en milliard mennesker og 20 milliarder ting vil bli koblet til i løpet av de neste fem årene. Internett er en del av tjenestene vi bruker, infrastrukturen vi er avhengige av og hverdagen vår, på stadig flere områder. Men hvor stabilt, sikkert og åpent er egentlig dagens internett? Og hvor bekymret bør vi være for fremtiden til internett? Skal vi tro kommisjonen bør vi bli mer mer bekymret enn vi har vært. "The future of the internet hangs in the balance", skriver de innledningsvis i rapporten.

Kommisjonen beskriver innledningsvis tre mulige, men svært ulike scenarier: Første alternativ er det et sårbart internett som gradvis fragmenteres og ødelegges av en kombinasjon av kriminell aktivitet og myndigheter som svarer med å overvåke og overregulere, noe som til sammen gjør at internett oppleves som et langt mindre trygt sted. Folk tillit svekkes og bruken stagnerer. Andre alternativ er et ulikhetens internett der noen fortsatt nyter alle fordelene, men mange blir stengt ute fordi de lever i land der regjeringene begrenser tilgangen. Noe som skaper et mer oppsplittet internett med vegger mellom de forskjellige delene. I det tredje scenarioet lykkes vi med å skape den nødvendige åpenheten og tilliten til at internett fungerer for både befolkning og næringsliv, og internett er den fremste driveren av innovasjon ny økonomisk vekst i verden.

Hva er det så som må til for å unngå de to første og oppnå det siste alternativet? Det er dette hoveddelen av rapporten på litt over 100 sider handler om, men kort oppsummert handler det om fire prinsipper. For det første må internett fortsatt være åpent (An Open Internet) både i den forstand at alle har tilgang, at plattformer og protokoller er åpne for alle og at ytringsfriheten respekteres. For det andre må internett være sikkert (A Secure Internet) i den forstand at man er beskyttet mot kriminelle og ondsinnede aktører og vet at opplysningene man legger igjen der går til de som skal ha dem og ikke halt andre.

For det tredje må vi kunne stole på internett (A Trustworthy Internet). Dette handler om at personvernet respekteres og at vi kan stole på at de som bruker personopplysningene våre forteller hva de gjør og ikke gjør helt andre ting med dataene enn det de sier. Og for det fjerde må det være et inkluderende internett (An Inclusive Internet) som både gir den andre halvparten av verdens befolkning muligheten til å koble seg til nettet, men også utnytter teknologiens muligheter til å hjelpe flere til å få tilgang til ulike tjenester. Kommisjonen er også opptatt av at hva slags strategi vi bør ha når internett og annen ny teknologi truer noen av dagenes bransjer og jobber:

The disruption to traditional jobs and skill requirements can create economic hardship and civil discontent. Rather than attempting to preserve old jobs by stifling innovation, governments should help workers adapt to the new economic reality via skills training and educational programs.

Rapporten er som sagt verdt å lese, både fordi den er pedagogisk og inneholder mye bra eksempler og grafikk, men først og fremst fordi den beskriver noen av de største og viktigste internasjonale utfordringene vi må løse.

mandag 20. juni 2016

Lærere betyr mest i skolen

Forrige ukes The Economist har en hovedleder om "How to make a good teacher" og en svært interessant briefing om "Teaching the teachers". Utgangspunktet er erkjennelsen av at det vi tror virker i skolen, som for eksempel færre elever i klassen eller satsing på mer moderne skolebygninger, koster mye, men har nokså liten effekt. Det som virker er gode lærere:

Many factors shape a child’s success, but in schools nothing matters as much as the quality of teaching. In a study updated last year, John Hattie of the University of Melbourne crunched the results of more than 65,000 research papers on the effects of hundreds of interventions on the learning of 250m pupils. He found that aspects of schools that parents care about a lot, such as class sizes, uniforms and streaming by ability, make little or no difference to whether children learn (see chart). What matters is “teacher expertise”. All of the 20 most powerful ways to improve school-time learning identified by the study depended on what a teacher did in the classroom.

Et hovedpoeng i artikkelen er at det å være en god lærer ikke ser ut til å være en medfødt egenskap hos noen få, men først og fremst er noe som kan læres og utvikles, Det er selvfølgelig bra om man får studentene med de beste karakterene til å velge læreryrket, men det er er få steder det slik. Og erfaringer fra flere steder viser at man kan oppnå svært mye ved å satse på å de lærerne man allerede har, gjennom systematisk trening og videreutdanning. Artikkelen viser også til forskningsfunn som . som forteller hvor stor effekt det kan når man lykkes:

Eric Hanushek, an economist at Stanford University, has estimated that during an academic year pupils taught by teachers at the 90th percentile for effectiveness learn 1.5 years’ worth of material. Those taught by teachers at the 10th percentile learn half a year’s worth. Similar results have been found in countries from Britain to Ecuador. “No other attribute of schools comes close to having this much influence on student achievement,” he says.

lørdag 18. juni 2016

UK sier ja til EU - i følge spillselskapene

Mens åtte av de ti siste meningsmålingene forteller at det er flertall i Storbritannia for å forlate EU (her er Financial Times Brexit poll tracker), forteller bettingsselskapene noe helt annet. Deres odds sier nokså unisont at det er omkring 66 prosent sjanse for at UK blir i EU og 34 prosent sjanse for at det blir "brexit".

Hva er årsaken til dette store spriket? Og hvem har rett? Jeg skal ikke spekulere så mye i det, men minne om at det er ganske vanskelig å spå stemmegivning ved et EU-valg. Ved vanlige partimålinger kan man spørre hva folk stemte ved forrige valg, og "veie" de svarene man får mot det faktiske resultatet forrige gang folk stemte. EU-valg foregår så sjelden at dette ikke lar seg gjøre. Man kan si ganske mye om hvordan holdningen til EU er i ulike aldergrupper, landsdeler, arbeidslivssektorer og utdanningsnivåer, men det vanskelig å vite hvem som vil faktisk vil stemme på valgdagen og om noen blir ekstra lett mobilisert i en sluttspurt.

Erfaringsmessig er bettingsselskapenes odds såpass treffsikre ved andre valg at det er grunn til å bry seg om dem. Når det er et så stort sprik mellom meningsmålinger og odds som nå heller jeg nok i retning av at det er bettingsselskapene som kommer til å treffe best. De pleier å passe godt på pengene sine og gir ikke bort noe til kundene frivillig. Men dersom man tror at de tar feil er det mulig å tjene noen kroner på det.

Hva sier så oddsen akkurat nå om en mulig "brexit"? Hos oddschecker.com finner man odds i sanntid for 28 ulike spillselskaper, og som man ser er de unisont enige om at Storbritannia blir i EU. Ladbrokes har laget en egen nettside med utviklingen over tid (der grafen over er hentet), en oversikt over hva sannsynligheten er for utmelding av EU akkurat nå og litt nyhetsarikler om hvordan utviklingen er. Og for de som synes det er faglig spennende å grave videre i hvordan det kan være slik at meningsmålinger og odds kan vise så fullstendig ulike resultater, kan bloggen politicalbetting.com  anbefales. Der er det daglige oppdateringer om utviklingen både i meningsmålinge og odds.

Selv er jeg en veldig sterk tilhenger av at Storbritannia skal bli i EU. Dels fordi jeg mener at det er klart best for befolkning og næringsliv i Storbritannia, landet som klarest av alle store EU-land har markert seg som tilhenger av fri handel og frie markeder slik det er utviklet i EUs indre marked, og nyter svært godt av dette, ikke minst innenfor finanstjenester og annen tjenestehandel. Men jeg mener det er enda viktigere for EU og resten av Europa at Storbritannia blir i EU enn det er for britene selv. Et EU uten liberale, markedsorienterte og frihandelsvennlige briter kan bli et dårligere EU. Det er ikke EU tjent med og definitivt ikke Norge, som mer enn de flest nyter godt av at vi har internasjonal frihandel med klare og gode spilleregler . Svaret får vi om under en uke, på torsdag 23. juni. Det blir veldig spennende.

fredag 17. juni 2016

Norge blir billigere

Sett med utenlandske øyne har Norge de siste to årene blitt et billigere land å besøke eller kjøpe varer fra. I 2013 var det generelle prisnivået i Norge 55 prosent høyere enn prisnivået i de 28 EU-landene. I 2015 var prisnivået 37 prosent over EU-nivået. Det kan vi lese i en ny oversikt fra SSB om det norske prisnivået på varer og tjenester i 2015.

Lavere oljepris betyr mindre oljeinntekter til staten og lavere aktivitet i den oljedominerte delen av næringslivet. Men for andre deler av næringsivet er det fordeler. Fordi lavere oljepris gir lavere kronekurs blir norske varer og tjenester billigere når man skal kjøpe dem med euro, dollar eller pund. Norske varer og tjenester er rett og slett blitt mer konkurransedyktige fordi lav oljepris har satt ned prisen på norske kroner.

Men som en ser på grafen over er det ikke slik at alt i Norge er billig sett med utenlandske øyne. Alkohol og tobakk er mer enn dobbelt så dyrt i Norge som EU-gjennomsnittet, mens hotell- og restauranttjenester er 62 prosent dyrere og matvarer er 59 prosent dyrere i Norge enn i EU.

På noen andre områder er prisnivået i Norge ganske lavt. Norske elektrisitetspriser ligger 25 prosent lavere enn energiprisene i Europa. Teletjenester og teleutstyr, møbler, audiovisuelt utstyr og hvitevarer ligger omtrent på EU-nivå. mens klær og sko er omkring 30 prosent dyrere i Norge.

onsdag 15. juni 2016

Vi lager kokebok om sosialt entreprenørskap

Tirsdag var vi i Kommunal og moderniseringsdepartementet vertskap for et dialogmøte om sosialt entreprenørskap. Det var en møteplass der kommuner, sosiale entreprenører forskere, organisasjoner og statlige myndigheter møttes for å diskutere hva som skal til for å at offentlig sektor i større grad bruker sosiale entreprenører for å bidra til å løse ulike samfunnsutfordringer.

Noen av de mest krevende utfordringene i samfunnet vårt er kjennetegnet av at verken årsak eller løsninger følger tradisjonelle sektorgrenser i det offentlige. Når ungdom faller fra i videregående skole kan årsakene ligge mange andre steder enn i skolen. Svaret på problemet handler ofte om at flere må samarbeide på tvers av administrative grenser, men når en utfordring ikke har noen klar "eier" risikerer vi at den faller mellom flere stoler.

Selv om det offentlige gjerne sitter med ansvaret for å finne løsninger på ulike utfordringer er det noen ganger slik at frivillig organisasjoner eller sosiale entreprenører har en verktøykasse som er bedre egnet til å finne svar tilpasset hver enkelt "utenfor boksen" enn det statlige og kommunale etater får til. Derfor bør offentlig sektor interessere seg for hvordan sosialt entreprenørskap kan bidra  til at de gjør en bedre jobb for innbyggerne. Vi har tidligere laget et inspirasjonshefte for bruk av frivillighet i kommunene, med både tips og råd til hvordan kommunene skal gå frem og noen gode konkrete eksempler på ting som allerede gjøres i et samarbeid mellom kommuner og frivillige.

Ambisjonen denne gangen er å lage en "kokebok"om bruk av sosialt entreprenørskap i kommunene. I likhet med andre kokebøker skal også denne kokeboken både inspirere og gi konkrete tips og råd, både om hvilket lov- og regelverk som gjelder og tips om hva man bør tenke på og hvordan man skal gå frem konkret. Og siden ekspertene på hvordan man får til dette er kommunene selv og de sosiale entreprenørene, så var hensikten med dialogmøtet å få løftet frem de gode rådene og gode eksemplene tidlig, slik at de som jobber med kokeboken kan lage et enda bedre produkt.

Et verktøy i dette arbeidet er en egen blogg, Kokebokloggen, der det er en video fra innledningene på dialogmøtet og der vi vil legge ut oppdatert informasjon når dette arbeidet går videre.

mandag 13. juni 2016

Attraktive byer, innovative kommuner og digitale suksesshistorier

I dag var Jan Tore Sanner i Bodø og delte ut Attraktiv by - statens pris for attraktiv by og stedsutvikling til Bodø. De ble kåret til vinner blant svært mange kandidater av en uavhengig og meget kompetent jury som både fremhevet satsingen på sentrumsutvikling for å øke byens attraktivitet og konkurranseevne, og prosjektet "Ny by - ny flyplass" som vil skape ny byutvikling i Bodø. Og som vi ser på bildet til høyre er det noen svært fornøyde lokalpolitikere som tar imot prisen.

Hva betyr så priser som dette? Noen vil kanskje si at det er en fare for at det blir for mange av dem slik at det er vanskelig å få med seg alle. På den annen side er priser som dette en svært fin måte å både mobilisere mange til å komme med forslag og å løfte frem og gi oppmerksomhet til de som har gjort en helt spesiell innsats på et viktig område. Og når det gjelder Attraktiv by er det også slik at to tidligere priser i regi av to ulike departementer, Statens bymiljøpris og Statens pris for attraktiv stad, er slått sammen til en felles pris, Noe som øker oppmerksomheten om by- og stedsutvikling.

I slutten av forrige uke var jeg en tur i Arendal på Arendalskonferansen og delte ut kommunesektorens innovasjonspris. I fjor gikk prisen til Sandnes kommune for satsingen på "russisk matematikk", et innovativt opplegg for å øke matematikkferdighetene i skolen. I år var det Bærum kommune som vant prisen, i skarp konkurranse med Sarpsborg og Bergen. Den uavhengige juryen sa blant annet dette om vinneren:

"I juryens begrunnelse går det frem at Bærum kommune utvikler tjenester med utgangspunkt i brukernes behov. Det er tydelig i prosjektet i prosjektet «Digital skolehverdag – nettbrett 1:1» der elevenes behov, og mestringsfølelse er viktig. Kommunen er også langt fremme framme med å ta i bruk ny teknologi i velferdstjenestene. «Smart matleveranse i hjemmetjenesten» gjør eldre i stand til å bestille mat direkte fra stua, enten alene eller sammen med en hjelpepleier. Med «Felles kantinedrift med målgruppene minoritetsspråklige og utviklingshemmede» har kommunen klart å dekke brukernes og sine egne behov med en enkel innovativ løsning."

Noe av det viktigste med disse prisene er å bidra til at gode ideer og arbeidsformer får så stor oppmerksomhet at andre blir nysgjerrige og interessert i å lære mer om de erfaringene som er gjort. Derfor har DIFI laget en ganske bred omtale av prisen på sine nettsider, med lenker til filmklipp som ble laget med de tre finalistene og en omtale av samtlige 44 prosjekter som ble foreslått av 24 kommuner.

Samme dag som innovasjonsprisen ble delt ut i Arendal var det utdeling av DIFIs pris for Årets digitale suksesshistorie, i Oslo konserthus. Også her med en uavhengig, svært kompetent og dessuten helt kvinnedominert jury. 22 kandidater ble nominert. Her gar de også laget presentasjonsfilmer med de tre kandidatene som gikk til finalen. Og vinner av denne høythengende prisen, i skarp konkurranse med Husbanken og Utdanningsdirektoratetet, ble Deichmanske bibliotek på Tøyen som har tatt med seg de unge brukerne sine og utviklet et nytt bibliotek- og utlånssystem. DIFI skriver dette på sine nettsider om vinneren:

"Dagens ungdommer stiller store krav til at ting skjer så friksjonsfritt som mulig. Deichmanske bibliotek, Biblo Tøyen har derfor tatt med seg ungdommen og utviklet et bibliotek- og utlånssystem, som er langt mer effektiv enn de man finner hos de fleste andre biblioteker, ved bruk av RFID for skanning av bøker og droner til varetelling. Deler av løsningen er utviklet av fem gutter mellom 17-18 år."

Som sagt er det ikke meningen at de som vinner slike priser skal lene seg tilbake fordi vi tror at de er ferdige med jobben. Prisene skal inspirere til videre satsing på innovasjon. Dessuten håper vi at mange andre vil ta kontakt for høre mer om hvordan de har tenkt og hva de har gjort for å lykkes. Ofte blir både statlige etater og kommuner beskyldt for å være alt for lite flinke til å se over sektorgrenser og kommunegrenser. Vi lar være å utnytte muligheter og vi gjentar feil som har vært gjort før. Den beste medisinen mot det er å interessere seg mer for hva de som har lykkes har gjort riktig. Det heter at man skal lære av sine feil. Minst like viktig er det å lære av egne og andres suksesser. Derfor vil vi fortsette å løfte frem suksesshistorier og gi noen priser til folk som gjør ekstraordinære ting.

lørdag 11. juni 2016

Manic Street Preachers: Together Stronger (C'mon Wales)

Da er EM i fotball i gang med en fantastisk start for Wales. 2-1 over Slovakia i første kamp i sitt første internasjonale mesterskap noensinne. Jeg holder mest med England, men litt med Wales også. Selv om de har et par ordentlig store stjerner i laget, Gareth Bale og Aaron Ramsey, er det jordnære, hyggelig og hardarbeidende spillere som ikke regner med å vinne mesterskapet, men de gir alt for å vinne hver eneste kamp de spiller. Dessuten har de fått Manic Street Preachers til å lage fotballsang for seg. Fotballsanger blir nesten aldri helt bra, men denne er ganske fin:

fredag 10. juni 2016

Bortgjemte musikalske perler (46)

Bob Dylan har nylig fylt 75 år og det må markeres på ulike vis. Egon Holstad i iTromsø har brukt anledningen til å sette sammen en liste med de femten beste Dylan-låtene gjort av andre artister. En meget bra liste der jeg har hørt mye, men ikke alt før. Og så kan man diskutere i det vide og brede om hva som eventuelt mangler.

Uansett tror jeg vel ikke at Siouxsie and the Banshees versjon av "This Wheel's on Fire" er den aller beste coverversjonen av den sangen (de konkurrerer med blant annet The Byrds versjon), men en morsom musikalsk perle er den uansett. Den kom til og med så høyt på hitlistene i UK i 1987 at den ble med på Top of the Pops på BBC.



Et morsomt poeng når det gjelder den Siouxsies innspilling av "This Wheel's on Fire" er at bandet ikke var klar over at dett evar en Bob Dylan-låt da de bestemte seg for å spille den inn til sitt coveralbum "Through the Looking Glass", men trodde en coverversjon med Julie Driscoll fra 1968 var originalen.

På en slik liste over de femten beste Dylan-låtene gjort av andre artister ville jeg garantert hatt med Patti Smiths versjon av "Changing of the Guards" og kanskje Rolling Stones versjon av "Like a Rolling Stone" fra unplugged-albumet "Stripped". Og jeg ville vel vurdert en av Johnny Cash sine mange Dylan-covere. For de som er interessert i å grave mer i coverversjoner av Dylan kan Rolling Stone Magazines spilleliste også anbefales. Her er det i anledning Bob Dylans 75 år tatt med hele 75 coverlåter.