tirsdag 28. oktober 2014

John Cleese om fotball vs amerikansk fotball

Morsomme poenger om to idretter som begge kalles fotball. I den ene sparker man ball, men i den andre er det nokså sjelden det avlange man omtaler som en ball blir sparket. Den korte effektive spilletid brukes til helt andre ting, noe som gjør at John Cleese mener at fotball er feil navn.

mandag 27. oktober 2014

Vinnere og tapere med billig olje

Hvilke land er det som taper mest hvis oljeprisen plutselig faller med 25 prosent på kort tid? Og hvilke land tjener på det? Spørsmålet er ikke lenger teoretisk. Mens et fat nordsjøolje kostet 115 USD i midten av juni så kostet det bare 85 dollar i midten av oktober. Heldigvis er det nettopp slike spørmål The Economist liker å finne svar på og går løs på denne uken i "Cheaper oil - Winners and losers" en bredt anlagt gjennomgang med masse flotte grafer og gode eksempler som forklarer hvordan dette henger sammen.

Det første The Economist analyserer i artikkelen er hva lavere oljepris betyr for verdensøkonomien som helhet. Og svaret er at det er veldig bra for veksten i verdensøkonomien med billigere olje, men akkurat hvor bra er avhengig av om prisfallet skyldes høyere produksjon av olje, overgang til andre energikilder eller lavere etterspørsel etter olje på grunn av økonomiske nedgangstider. Det siste er åpenbart mer problematisk en de to første, og situasjonen akkurat nå er at vi opplever en kombinasjon av flere årsaker. The Economist skriver:

"Today’s falling prices are caused by shifts in both supply and demand. The world’s slowing economy, and stalled recoveries in Europe and Japan, are reining back the demand for oil. But there has been a big supply shock, too. Thanks largely to America, oil production since early 2013 has been running at 1m-2m barrels per day (b/d) higher than the year before. Other influences are acting as a brake on the world economy. But a price cut of 25% for oil, if maintained, should mean that global GDP will be roughly 0.5% higher than it would be otherwise."

Nå er et 0,5 prosent høyere globalt BNP veldig bra, men denne gevinsten er naturligvis skjevt fordelt. Og det er ganske formidable pengebeløp som skifter eier fra en situasjon der oljeprisen er 115 dollar til en situasjon der oljeprisen er 85 dollar. Faktisk blir hele 1000 milliarder USD flyttet på i løpet av et år hvis dette varer. The Economist skriver:

"Some countries stand to gain a lot more than that average, and others, to lose out. The world produces just over 90m b/d of oil. At $115 a barrel, that is worth roughly $3.8 trillion a year; at $85, just $2.8 trillion. Any country or group that consumes more than it produces gains from the $1 trillion transfer—importers, most of all."

Hvem er vinnerne? Den mest opplagte er Kina, verdens nest største importør av olje. Også land med økende forbruk og store forbrukersubsidier til drivstoff, som India og Egypt, vinner. Stort sett alle europeiske land er blant vinnerne når energiprisene faller og det samme er helt klart Japan og Korea. USA, verdens største oljeimportør, er blant vinnerne, men her er bildet litt mer sammensatt i og med at USA også er verdens største oljeprodusent (12 millioner fat om dagen) og står for mye av verdens produksjon av skifergass og skiferolje, Denne krever en høy pris for å være lønnsom. Det er derfor mye hyggeligere å være i California enn i Nord Dakota når oljeprisen går ned, og særlig dersom den skulle falle ytterligere.

Hvem er så de store taperne? De helt åpenbare er de store oljeeksportørene, men The Economist gjør et interessant skille mellom de som har klart å holde kostnadene nede da prisene gikk opp og de som har sølt bort inntektene sine og har behov for en oljepris som mye høyere og helst enda litt høyere enn den var i juni. I den kategorien oljeland som klarer seg finner vi gulfstatene og i en viss forstand også Saudi Arabia, som riktignok taper penger på dagens oljepris, men som har mye penger på bok og også kan ha en interesse i en periode der lavere priser rammer konkurrenter og tar ut produksjon fra markedet.

De landene som har mest å frykte, særlig hvis prisene fortsetter å falle, er Russland, Iran og Venezuela. I Russland dempes riktignok nedgangen av en svekket valuta som gjør at prisfallet ikke er på langt nær er så stort som 25 prosent i lokale penger. Russlands problem med lavere oljepris er mer langsiktig, Landet har blitt mer og mer avhengig av olje- og gasseksport som har fortrengt annet næringsliv og er i tillegg rammet av sanksjoner. På 80 tallet var et lignende oljeprisfall en medvirkende årsak til at Sovjetunionen ikke klarte å finansiere opprustningen og kollapset.

Virkelig vanskelig er det blitt i Venezuela som i fjor, allerede før oljeprisfallet, hadde et budsjettunderskudd på 16 prosent av BNP, For hver dollar et oljefat faller i pris blir eksportinntektene deres nesten USD 500 millioner lavere. For å klare utgiftsforpliktelsene i statsbudsjettet trenger Venezuela en oljepris på 120 dollar. Og i Iran står det enda dårligere til. Der brukes omkring USD 100 milliarder, 25 prosent av BNP, på forbrukersubsidier. Iran trenger en oljepris pr fat på 136 dollar for å klare sine offentlige utgifter,

Norge er ikke nevnt spesielt i artikkelen i The Economist og vi har heller ikke den typen utfordringer med statsbudsjettet som Iran og Venezuela har. Vi har ikke latt oss friste til å skru opp forbruket like mye som inntektene har økt, men har i stedet satt av penger på bok i oljefondet. i erkjennelse av det det kan komme vanskeligere tider, Norge har flere ben å stå på næringsmessig enn mange andre oljeprodusenter. Vi må likevel ikke tro at Norge er upåvirket dersom oljeprisen faller ytterligere. Prisfallet påvirker allerede aktivitetesnivået i leverandørbedriftene, noe som særlig merkes i de mest oljeindustritunge delene av landet, og det vil påvirke skatteinntektene til offentlig sektor. Men samtidig er dette en god påminnelse om at vi gradvis må gjøre Norge mindre oljeavhengig når vi skal være bedre rustet for fremtiden.

fredag 24. oktober 2014

Subsidiespøkelset

Samfunnsredaktør Berit Aalborg i Vårt Land har skrevet en kommentarartikkel om politisk retorikk der hun som eksempel trekker frem et kort blogginnlegg jeg skrev i 2012 om en OECD-statistikk om landbruksstøtte. Det er hyggelig med reklame for denne bloggen og temaene hun tar opp er interessante og viktige, men kommentaren inneholder noen unøyaktigheter som er såpass store at jeg må kommentere dem. Det er minst to ting som gjør akkurat dette til et ganske dårlig eksempel på det poenget hun prøver å få frem;

Det ene er at jeg i løpet av over 1000 innlegg på bloggen siden 2008 nesten aldri har skrevet om landbrukspolitikk. Omtalen av denne ene OECD-statistikken er vel det ene unntaket. Grafen i The Economist som jeg tok utgangspunkt i har overskriften "Agricultural subsidies" og Norge ligger øverst. Aftenposten skrev om det samme og hadde overskriften "OECD: Norske bønder mest subsidiert". Derfor hadde mitt blogginnlegg overskriften "Norge på verdenstoppen i landbrukssubsidier". Det var ikke del av noen større plan for å kutte noe som helst. I så fall ville jeg nok skrevet flere innlegg og brukt mye mer energi på saken, men jeg har vært mer opptatt av andre politikkområder.

Når det gjelder bruken av ordet subsidier er det jo helt i orden å kalle det statsstøtte i stedet. Begge deler er et dekkende ord, i hvert fall hvis vi skal holde oss til den brede definisjonen Store Norske Leksikon gir av subsidier:

"Subsidier, overføringer, ensidige eller vederlagsfrie ytelser, som er knyttet til næringsvirksomhet. Tilsvarende ytelser til private husholdninger kalles stønader. Betegnelsen subsidier brukes mest om de åpne subsidier, som bevilges over offentlige budsjetter. Det kan imidlertid også finne sted en betydelig skjult subsidiering ved at bedrifter for eksempel får billige lån med lave renter, innsatsfaktorer som for eksempel elektrisk energi til lave priser."

Som eksempel på at politisk retorikk i følge Aalborg: "blir brukt for å sverte eller stemple en næring eller et politisk felt" er dette derfor dårlig. Et mye bedre og mer dagsaktuelt eksempel ville være å peke på hvordan opposisjonen i Stortinget velger å beskrive mange bevilgningsforslag på statsbudsjettet for 2015 som "kutt" eller "nedskjæringer", selv om de i realiteten er økninger fra i fjor og på mange områder ligger på et historisk høyt nivå. Men politisk retorikk handler som kjent om å bruke ord og begreper til å forme folks oppfatning av virkeligheten, og prøve å bruke dette til å skape endringer.

Det andre, som er mer problematisk i Berit Aalborgs kommentar, er at hun har fått det for seg at det i statsbudsjettet foregår en skjult støtte på en rekke områder som ingen vil snakke om eller som vi velger å kalle noe annet enn statlig støtte. Hun skriver at:

"Dessuten er norsk høyreside betydelig mer selektiv i sitt subsidieprat enn konservative og liberalistiske partiet i andre land, der sosialdemokratiet historisk har stått svakere. Den norske høyresiden begrenser seg til enkelte politikkområder som landbruk, distrikter, kultur eller medier."

Denne påstanden er fullstendig meningsløs og må skyldes en svært mangelfull lesing av statsbudsjettet. For det første er hele poenget med et statsbudsjett at forslag til bevilgninger på absolutt alle områder blir redegjort for i detalj, slik at Stortinget kan ta stilling til dem og stemme for eller mot. Men i tillegg til dette er det en utførlig redegjørelse i Nasjonalbudsjettet 2015 i Kapittel 5,3 Næringsstøtte (side 118-132) om ulike tiltak som gir bedrifter eller grupper av bedrifter særskilte økonomiske fordeler, helt uavhengig av hvilken bransje de er i. Å blande offentlige bevilgninger til helse eller utdanning inn i dette ville være feil, det er beskrevet andre steder, men støtte til alle typer privat næringsliv, direkte og indirekte, er med.

Dette Kapittel 5,1 i Nasjonalbudsjettet, som jeg vil anbefale alle som interesserer seg for næringsliv og næringsstøtte å lese, går først igjennom den direkte budsjettmessige støtten på budsjettet utgiftsside, som var på tilsammen 22,3 milliarder kroner i 2013. EØS-avtalen legger strenge begrensninger på omfanget av slik støtte, så omlag to tredjedeler av den direkte støtten går til landbruket. Men det er også noe støtte som går til forskning, innovasjon, regionale ordninger og miljøtiltak i næringslivet. For eksempel finner man omtale av næringsrettede ordninger i regi av Norges Forskningsråd, Innovasjon Norge og SIVA her.

Deretter går kapitlet gjennom den indirekte støtten deler av næringslivet nyter godt av i form av blant annet selektive skatte- og avgiftslettelser (f,eks SkatteFunn og lavere merverdiavgift på matvarer og bøker), unntak fra konkurranselovgivningen, tollbeskyttelse og statsgarantier. Alle disse varianten av statlig forskjellsbehandling er naturligvis godt begrunnet og har sine sterke talspersoner i ulike bransjer i næringslivet, men det er viktig å synliggjøre både hva helheten koster og de enkelte delene for å få frem at det også har en kostnad å ha slike ordninger. Det er jo penger som kunne vært brukt på andre områder i samfunnet eller som kunne vært brukt til å bedre rammevilkårene for alt næringsliv og ikke bare noen bransjer.

På slutten av kommentaren hevder Berit Aalborg at det på en eller annen måte ikke kommer klart frem hva slags ordninger olje- og gassnæringen nyter godt av og som fremmer investeringer der. Dette er helt feil. I motsetning til mange andre oljeland subsidierer heldigvis ikke Norge kundenes forbruk av oljeprodukter (det er tvert imot høye avgifter), men vi har et petroleumsskattesystem som er annerledes en de skattene andre bedrifter betaler på fastlandet og som påvirker insentiver og investeringsbeslutninger. Effektene av dette er beskrevet på side 123 i Nasjonalbudsjettet, på samme måte som det er en gjennomgang av ordninger som gjelder skipsfart og landbruk.

I Nasjonalbudsjetttet finner man nettopp de analysene og regnestykkene Berit Aalborg etterlyser og som gjør at man kan ha en nøktern og saklig debatt om kostnader og gevinster ved ulike ordninger, uten å måtte basere seg på ren retorikk.

onsdag 22. oktober 2014

1000 år med grenseforandringer i Europa

For oss som er opptatt av de lange linjene i samfunnet og historien er denne videoen jeg kom over på YouTube et funn. Den viser i løpet av tre minutter hvordan europeiske grenser har blitt flyttet på gjennom de siste tusen årene, ofte som et resultat av kriger, men noen ganger som et resultat av fusjoner i europeiske kongehus eller andre store politiske veivalg. Det er et travelt kart, spesielt i Tyskland og Italia, som ikke hadde noe som lignet på dagens politiske kart før siste del av 1800-tallet.



En alvorlig mangel ved kartet må riktignok nevnes, og er ganske åpenbar for oss som bor i Norge. De som har laget kartet har klippet Europa kraftig i kantene, spesielt i nord, slik at store deler av Norge, Sverige og Finland ikke er med og grenseendringer som kom som et resultat av kriger eller politikk i vår del av Europa ikke er synliggjort fullt ut. Og Island, Grønland, Færøyene, Malta og Kypros er ikke med på dette kartet i det hele tatt.

mandag 20. oktober 2014

Arkitektbransje i endring

The Economist om arkitekter
Det er ikke spesielt originalt å konstatere at mange bransjer og yrker opplever store endringer for tiden og må omstille seg. Noen opplever kraftig økt konkurranse fra lavkostland. Andre opplever teknologiske endringer som automatiserer vekk arbeidsoppgaver som tidligere måtte gjøres manuelt. Og noen opplever begge deler.

Men i noen tilfeller rammer slike endringer i rammebetingelsene bransjer som man kanskje har tenkt at befinner seg i deler av verdikjeden som ikke er så utsatt for verken automatisering eller konkurranse fra lavkostland. Så viser det seg at det likevel er noe som må endres. Et godt eksempel på dette er den analysen nettstedet til The Economist har gjort av europeisk arkitektbransje. De skriver at:

"But behind the glitz is an industry suffering from shrinking demand and rapid structural change. The market for architectural services in Britain and across Europe has been hit hard since the financial crisis. Between 2008 and 2012 the sector shrank by 28% according to the Architects Council of Europe (ACE), an industry body—much faster than falls in GDP or construction output."

Om årsaken til denne kombinasjonen av strukturendringer i bransjen og lavere etterspørsel etter arkitekttjenester skriver The Ecomomist at:

"Structural factors unrelated to construction volumes seem to explain the profession's relative decline. Other professionals offering similar services, such as engineers and surveyors, have continued to poach some of their workload since the recession. Worse still, their main business—designing new buildings—has come under threat from a shift towards cheaper system-building methods, minimising the need for their pricey bespoke design services. Many commercial buildings, (...) are now made of prefabricated containers in order to cut down on designers' fees. Governments are also promoting modular construction, which requires less input from architects, partly because of the technique's eco-friendly credentials."

Så, dersom noen trodde at arkitektbransjen kun består av kunstnersjeler som er resistente mot argumenter om at vi trenger lavere kostnader og billigere boliger, ja, så er dette nå i endring, skal vi tro The Economist. Også her standardiserer man arbeidsprosesser og tilpasser seg det kundene vil ha.

lørdag 18. oktober 2014

Bruk av IKT i næringslivet

Nye og gamle tidsserier fra SSB om IKT
Da jeg så den nye statistikken om "Bruk av IKT i næringslivet 2014" for noen dager siden ble jeg minnet om at det å lage relevant og god statistikk, som skal hjelpe beslutningstagere ta kloke og kunnskapsbaserte beslutninger, ikke alltid er en lett jobb.

Statistikk om slike ikt-trender fungerer også som indikatorer på velstand og utvikling - på samme måte som man i mellomkrigstiden målte veksten i andelen husholdninger med elektrisk komfyr og årlig salg av lyspærer som viktige utviklingsindikatorer. Men problemet er at når alle husholdninger har komfyr og alle bygninger har lyspærer, slutter det å være relevant å måle det. På samme måte som det ikke er et like relevant mål for velstanden å måle andelen i Norge med et mobilabonnement etter at antall abonnementer har passert 100 prosent av befolkningen

Noen av dagens mest interessante indikatorer (andel som bruker sosiale medier, bruk av nettsky) er så ferske at det knapt finnes tidsserier. Statistikkbanken til SSB, en flott tjeneste der man kan lage egne tabeller og grafer basert på offentlig statistikk, illustrerer dette problemet med IKT-statistikk. I statistikkbankens avdeling for IKT-statistikk for næringslivet, og under overskriften "avsluttede tidsserier", finner mange undersøkelser som ble satt i gang etter årtusenskiftet og ble gjennomført 4-5 år, før det man målte (bruk av internett, egen hjemmeside, bruk av mobiltelefon osv) var noe alle hadde.

Når det er sagt synes jeg SSB er flinke til å fornye indikatorene sine og flere av de nye tingene de måler er nyttige og viktige innspill. De har for eksempel sett på bruk av nettskytjenester i næringslivet og skriver at:

"Nesten halvdelen av føretaka med minst 100 sysselsette kjøper ei eller fleire nettskytenester. Til samanlikning kjøper 25 prosent av føretaka med 10-19 sysselsette slike tenester. Heile sju av ti føretak innanfor næringa ’informasjon og kommunikasjon’ kjøper ei eller fleire nettskytenester, og dette er dermed den næringa som er ivrigast brukar av tenestene. (...) Av tenestene i nettskya er det især lagring av filer og e-post som vert nytta. Høvesvis 66 og 63 prosent av føretaka som kjøper ei eller fleire nettskytenester, bruker slike tenester. 54 prosent av føretaka som kjøper nettskytenester, lagrar sine databasar i skya. Bruk av nettskytenester har fleire fordelar. 42 og 25 prosent av nettskybrukarane svara at dei nådde ein viss grad respektive høg grad av auka fleksibilitet ved skalering av nettskytenester etter bruksbehov."

SSB har også spurt de bedriftene som ikke har tatt i bruk tjenester i nettskyen hva årsaken til dette er, og det kommer noen interessante svar:

"Sju av ti føretak kjøper ikkje nettskytenester. Av desse opplyser 37 prosent at dette heng saman med utilstrekkelege kunnskapar om tenestene. Faren for tryggleiksbrot hindrar 24 prosent av føretaka frå å ta i bruk nettskya, medan 23 prosent er uvisse om plassering av data. 20 prosent oppgjev høge kostnader ved kjøp av tenestene som årsak til at dei ikkje nyttar nettskya. Omtrent like mange er uvisse på gjeldande lover og jurisdiksjon i tillegg til mekanismar for konfliktløysing. Av føretaka med minst 100 sysselsette oppgjev heile 37 prosent faren for tryggleiksbrot og uvisse om plassering av data som hindringar for å kjøpe tenestene."

Et annet interessant område som dekkes av disse statistikkene for ikt-bruk i næringslivet er overgangen til mer mobile og fleksible plattformer og utstyr. Mens vi for ti år siden var opptatt av å måle hvor mange bedrifter som hadde tilgang til bredbånd, handler det nå i mye større grad om bruk av mobilt bredbånd og andre indikatorer på fleksibilitet og mobilitet. Her går utviklingen veldig raskt:

"I 1. kvartal i år hadde 93 prosent av alle føretaka ei eller anna form for breiband. Prosentdelen som har fast breiband, har gått ned frå 89 i 2013 til 85 i 2014. Til gjengjeld var det ein kraftig auke i bruk av mobilt breiband. I 2013 hadde 53 prosent av føretaka mobilt breiband, medan denne delen steig til heile 75 prosent i 2014. Bruk av mobil tilknyting til Internett via smarttelefon gjekk opp frå 43 til 66 prosent, og tilknyting via berbar PC auka frå 44 til 62 prosent i den same perioden. Delen av føretaka med mobilt breiband, som ikkje har fast breiband i tillegg, auka frå 3 til 8 prosent i det same tidsrommet. Det er ein større del av dei minste føretaka som bruker mobil tilknyting til Internett i staden for fast breiband. (...) 42 prosent av alle føretaka tilbyr minst halvdelen av dei sysselsette ei berbar innretning med internettilknyting i jobbsamanheng. 66 prosent av alle føretaka tilbyr sysselsette fjerntilgang til føretaket sin e-post, dokument eller programvare."

Når det gjelder statistikken for netthandel er jeg litt mer i tvil om hva tallene egentlig viser. På tabellen på forsiden (og i statistikkbanken) kan de se ut som andelen av foretak som har utført elektronisk handel har gått kraftig ned siden 2011. Men når SSB beskriver utviklingen i transaksjonsvolumene de siste årene beskriver de en kraftig vekst. Og det er jo dette som virker mest sannsynlig:

"Samla verdi av elektronisk sal i 2013 er utrekna til 523 milliardar norske kroner, og utgjorde dermed nesten 20 prosent av total omsetning i næringane som er med i undersøkinga. Sal via EDI utgjorde 54 prosent av omsetninga frå elektronisk sal, medan nettsal utgjorde 46 prosent. Ein tredel, eller 79 milliardar, av alt nettsal var til private forbrukarar. Det er ein auke på 34 prosent frå 2012. Nettsal til andre føretak og offentlege styresmakter auka med 17 prosent til 161 milliardar kroner i 2013."

torsdag 16. oktober 2014

Bedre styring og ledelse i Oppland

Tirsdag var jeg invitert av Kristin Hille Valla, fylkesmann i Oppland, for å snakke til alle de statlige lederne i regionen om bedre styring og ledelse i offentlig sektor. Regional stat består av en rekke ulike etater og virksomheter, på tvers av sektorene, som høyskoler, forvaret, politiet, NAV og Mattilsynet.

Kristin Hille Valla er en meget energisk pådriver for at alle disse virksomhetene må ha en god møteplass slik at de kjenner til hverandres planer og aktiviteter, og dermed kan samordne seg bedre med hverandre. Dessuten er hun pådriver for at næringslivet trekkes inn i samarbeidet når det er naturlig, slik at bedriftene ikke trenger å forholde seg til et fullt så mangehodet statlig troll.

For min del er det utrolig nyttig å få innspill om ulike utfordringer og muligheter fra disse statlige lederne. Det gjelder naturligvis arbeidet vi er i gang med for å fjerne tidstyver i offentlig sektor som gjør at medarbeidere, innbyggere og næringsliv bruker unødvendig lang tid på ting som ikke er kjerneoppgaver, men det er også veldig nyttige tilbakemeldinger når det gjelder arbeidet med bedre styring og ledelse.

Møtet var på Jørstadmoen militærleir utenfor Lillehammer. Der har jeg aldri vært før, og det var både spennende og interessant å høre om Cyberforsvaret og om utdanningsvirksomheten i hærens ingeniørhøgskole.

onsdag 15. oktober 2014

Regjeringsbursdag og statsrådsquiz

Regjeringen har ettårsdag på torsdag. I anledning bursdagen er det både analyser, terningkast og popularitetsmålinger i avisene - og en egen statsrådsquiz i VG. Akkurat den var jo ikke spesielt vanskelig å svare på, men jeg må innrømme at det var litt morsomt å se på de alternative forslagene VG har kommet opp med under hvert bilde, for eksempel det til venstre.

I forbindelse med markeringen er nettsidene som presenter regjeringens åtte hovedsatsingsområder i Sundvolden-plattformen oppdatert. Her finner man alt regjeringen har gjennomført innenfor satsingsområdene i løpet av dette året og også tiltak som er i ferd med å bli gjennomført. Det er blitt en lang liste etter hvert, en liste som viser stor gjennomføringskraft.

Her kan man for eksempel under tiltak for å fornye, forenkle og forbedre se hva som er gjort for å fjerne tidstyver i staten, hvilke digitaliseringstiltak som er gjennomført i offentlig sektor og hvilke regelverk vi har forenklet. Tilsvarende oversikter og underkategorier, med lister over endringer som er igangsatt og politikk som gjennomført, er laget for alle hovedsatsingsområdene, for eksempel innenfor kunnskapspolitikk og samferdsel.

mandag 13. oktober 2014

Kolsåsbanen er tilbake

Nye Kolsås stasjon
For meg som har vokst opp i vestre Bærum var det en jubeldag på søndag da Kolsåsbanen endelig var tilbake. Jeg var dessverre ikke der fysisk, men fulgt litt med på nett-TV fra åpningsseremonien på Kolsås stasjon, med blant annet Bærums ordfører og Oslos byrådsleder som markerte med hornmusikk og snorklipping at oppgraderingen til metrostandard er fullført på hele strekningen.

I min barndom var det langt fra samme standard (og vi om omtalte det jo heller ikke som t-bane, men som trikken). Manglende vedlikehold og for dårlig sikkerhet var også en viktig grunn til at banen ble truet med nedlegging, og også stengt på strekningen fra Bekkestua en periode etter 2004. Men i stedet for å legge den ned permanent ble det tatt en politisk beslutning om å satse offensivt på Kolsåsbanen og siden den ble stengt i 2006 for å gjennomføre den store oppgraderingen i 2006 er det brukt brukt 2,9 milliarder kroner på det som er blitt en moderne og miljøvennlig baneløsning som vil flytte mange reisende fra bil til bane.

I tillegg til å markere åpningen av noe nytt var det også en markering av et 90-årsjubileum. For Kolsåsbanen er en av de eldste banene i Oslo. I 1924 åpnet banen fra Oslo til Bekkestua, og senere samme år til Haslum og Avløs stasjon. I 1930 åpnet en videreføring av banen helt til Kolsås. Den nye banen heter linje 2 på det nye t-banekartet og går fra Kolsås tvers gjennom Oslo til Ellingsrudåsen. Det var ikke mulig før i tiden, dels fordi de østgående t-banene ikke kom før mange år senere, men først og fremst fordi det ikke gikk noen t-bane gjennom Oslo før de østlige og vestlige banene møttes i 1987 på nye Stortinget stasjon.

Arbeidet med den nye Kolsåsbanen startet for fullt i 2008 på Oslo-siden av kommunegrensen. Jar stasjon i Bærum åpnet i 2010, Bekkestua i 2011, Haslum og Avløs i 2013 og Gjettum, Hauger og Kolsås i 2014. Litt forandringer er det blitt i løpet av banens 90-årige historie. Med lengre tog og plattformer har noen stasjoner blitt slått sammen. Volvat, Heggeli og  Sørbyhaugen på Oslo-siden forsvant allerede på 90-tallet. Lysakerelven er en del av nye Jar stasjon. På strekningen mellom Jar og Bekkestua har tre gamle stasjoner så lå svært tett, Tjernsrud, Ringstabekk og Egne Hjem blitt til nye Ringstabekk stasjon. Og så er min gamle stasjon, Gjettum, forsvunnet. Derimot ligger en ny Gjettum stasjon der Valler stasjon lå før. Alt dette er fornuftige moderniseringer for å få til den nødvendige effektiviseringer.

Mer om nye Kolsåsbanen kan man lese på Ruters nettsider. Og så er det jo verdt å minne om at det i det nye statsbudsjettet er satt av penger til å starte planleggingen av neste t-baneprosjekt i Oslo, den nye Fornebubanen.

søndag 12. oktober 2014

Boris Johnsons landsmøtetale

Det konservative partiet i Storbritannia har akkurat hatt landsmøte, sitt siste før det skal være valg til våren. Et valg som i følge meningsmålingene er nokså åpent, men der de konservative ser ut til å ha en bra sjanse til å vinne, til tross for at de har hatt belastningen av sitte i regjering gjennom en periode der det er gjennomført tøffe tiltak for å komme ut av den økonomiske krisen. Og en viktig grunn til optimismen nå er at Storbritannia, i motsetning til mye av Europa ellers, begynner å få god vekst i økonomien igjen.

Jeg har sett litt på noen av talene som ble holdt på landsmøtet og falt for dette innlegget til Londons borgermester Boris Johnson. Boris er en fargerik og morsom person, som tidligere var TV-programleder i britenes versjon av "Nytt på nytt", og som for tiden får veldig mye oppmerksomhet både fordi han har skrevet en ny bok om Winston Churchill, men aller mest fordi han skal tilbake til underhuset igjen ved valget og stadig blir nevnt som en mulig etterfølger som partileder etter David Cameron.

Boris Johnsons innlegg er også interessant fordi han beskriver en del sammenhenger i økonomien og forteller hvordan Londons vekst og suksess, særlig innenfor kunnskapsintensive og kreative vekstnæringer, er ikke er til hinder for andre deler av landet, men er en viktig motor for veksten i resten av landet.

lørdag 11. oktober 2014

Norges nasjonalformue

Kakediagrammet til venstre er mitt favorittdiagram i hele statsbudsjettet. Ja, det er en av de viktigste illustrasjonene som finnes når det gjelder å vise hva som er grunnlaget for verdiskaping i samfunnet vårt. Den viser hvordan Norges nasjonalformue er sammensatt og er på side 104 i Nasjonalbudsjettet, helt innledningsvis i kapittelet som heter "Tiltak for økt produktivitet og en mer effektiv økonomi".

Diagrammet viser at verdien av oljen som fortsatt ligger i bakken er 3 prosent av den totale nasjonalformuen. Verdien av alle verdipapirer og penger i banken, inkludert oljefondet, er 5 prosent av totalen. Verdien av bygninger, eiendom og alt som er gjort av fysiske investeringer utgjør 10 prosent av totalen. Men den helt dominerende formuesposten er verdien av menneskers kompetanse og arbeidskraft, som utgjør hele 83 prosent av Norges nasjonalformue. Nasjonalbudsjettet forklarer det slik fra side 103:

"Den viktigste drivkraften bak veksten i verdiskapingen på lang sikt er økt arbeidskraftsproduktivitet. Dette illustreres av beregninger av Norges nasjonalformue, som viser at verdien av arbeidet som arbeidstakerne utfører utgjør om lag fire femdeler av den samlede formuen, jf. figur 5.2. Både det vi har hentet opp av olje- og gassreservene og plassert i Statens pensjonsfond utland og det som ligger igjen under havbunnen på kontinentalsokkelen, er i denne sammenheng relativt beskjedne størrelser. Olje og gass har satt Norge i en gunstigere situasjon enn de fleste andre land, men likevel er det arbeidskraften som er vår desidert viktigste ressurs. På lang sikt bestemmes velferdsutviklingen i Norge først og fremst av vår arbeidsinnsats og av hvor mye vi får ut av hver arbeidstime. Hvis vi fram til 2060 klarer å øke den årlige veksten i arbeidsproduktiviteten med 0,2 prosentenheter, betyr det mer for vår velstand i 2060 enn hva vi kan vente å få i avkastning fra Statens pensjonsfond utland på samme tidspunkt."

Eller for å si det på en annen måte: Dersom vi alle skulle slutte å jobbe, og heller ta sikte på å leve av oljeinntektene og oljefondet, ville pengene ta slutt ganske raskt. Petroleumsinntektene har naturligvis vært et viktig supplement som har muliggjort et ekstra høyt nivå på velferdsytelsene i Norge, men verdien av arbeidet vi gjør og kompetansen vår er langt større. Derfor er det å øke verdien av arbeidsinnsatsen gjennom å heve kompetansen hos de som er i arbeidslivet, eller snart skal ut i arbeidslivet, noe av det aller viktigste vi kan gjøre. Det er derfor det er så viktig å løfte kvaliteten i skolen ved å blant annet investere i videreutdanning for lærere. Og det er derfor vi må trappe opp satsingen på forskning og høyere utdanning, slik det er beskrevet i den nye langtidsplanen for forskning og høyere utdanning.

Også andre forhold enn utdanning kan bidra til å øke produktiviteten og verdien av arbeidsinnsatsen. Blant annet reformer som bidrar til å utnytte kompetansen og ressursene bedre gjennom fjerning av byråkratiske hindringer og gjennom å sørge for avregulering og mer konkurranse der monopoler og innelåsing hindrer en riktig bruk av ressursene. Her har Norge også gjort bra ting tidligere, noe Nasjonalbudsjettet beskriver slik:

"Det er mange forhold som påvirker arbeidsproduktiviteten, herunder utdanning, kompetanseutvikling, evnen til å ta i bruk nye produksjonsprosesser og teknologi, samt evnen til å flytte ressurser fra sektorer med lav produktivitet til sektorer med høy produktivitet. På 1990-tallet ble det gjennomført en rekke strukturreformer som bedret konkurransen i næringslivet og produktiviteten i norsk økonomi. Økt konkurranse i tjenesteytende næringer har vært en viktig drivkraft for anvendelse av ny teknologi, for introduksjon av nye produkter og for forbedring av kvalitet og service. Bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi og etablering av nye selskapsstrukturer med større konsern eller kjeder startet i 1980-årene og fikk et bredt gjennomslag i 1990-årene. Mer hensiktsmessige reguleringer med økt vekt på konkurranse og markedsmekanismer i bl.a. finansmarkedene, kraftmarkedet, markedet for flytransport, markedene for elektronisk kommunikasjon, betalingsformidling og i dagligvarehandelen bidro til disse omstillingene. (...) Videre trådte EØS-avtalen i kraft fra 1994, med den betydning den har hatt for å bidra til like konkurransevilkår og begrense statsstøtte til bedrifter og næringer."

Det er kloke ord om hva slags reformer og tiltak som virker, og en god påminnelse  om dette er den hovedretningen det er nødvendig å gå også i fortsettelsen.

fredag 10. oktober 2014

Hyrule Warriors

Om det nye spillet "Hyrule Warriors" egentlig hører hjemme i Zelda-serien (som for eksempel fantastiske Skyward Sword som jeg blogget om i 2012) er omdiskutert, men det inneholder de samme karakterene og stedene som Zelda-spill pleier. Dessuten er det et underholdende spill. Det mangler eventyret og all den morsomme oppgaveløsningen, som er så sentralt i de andre spillene, men til gjengjeld er det bane etter bane med monstre som skal bankes opp.

 Spillsiden IGN har gitt spillet karakteren 7 av 10 og beskriver det slik:

"Aside from its basic but entertainingly indulgent story that ties three Zelda games together with an interdimensional crossover, Hyrule Warriors is all about fighting. The process of killing your way through enemy armies is mostly simple and repetitive, but what keeps it from getting too boring too fast are devastating special attacks that launch enemies into the air. This was especially fun whenever a lot of enemies would appear on screen. It’s genuinely satisfying to make them fly and watch the number of simultaneous KOs flash on screen."

På den positive siden må jeg nevne at man kan velge mellom 13 ulike karakterer man kan spille med og hvilke våpen de skal bruke. Det er også mulig å spille sammen med noen andre, for eksempel barna, slik at man spiller på lag mot  tusenvis av slemminger som prøver å drepe dere. Det mest negative med dette spillet er at det til tross for valgmulighetene blir litt monotont. Det er brett etter brett med motstandere som skal hugges ned, og det skjer på samme måte hele veien. 

I forhold til andre Zelda-spill er dessuten kontrollene mindre avanserte, her handler stort sett om å være rask og å trykke på riktige knapper for å starte riktig spesialangrep gang etter gang, men uten å utnytte presisjonen i Wii-kontrolleren fullt ut som Skyward Sword gjorde så godt. Likevel er dette gøy å spille, og en bra avveksling fra dokumentbunkene.