mandag 21. juli 2014

Diane Coyle: GDP - a brief but affectionate history

Er det mulig å lese en hel bok om historien til bruttonasjonalproduktet (BNP) uten å være økonomistudent? Ja, Diane Coyles nye bok "GDP - a brief but affectionate history" er en god og aktuell gjennomgang av hvordan vi måler økonomisk vekst, for de av oss som er opptatt av slike ting, men ikke nødvendigvis er fagøkonomer. Det kan jo høres litt kjedelig ut å lese om BNPs historie i ferietiden (i fjor på denne tiden leste jeg en flott bok om containerens historie), men det gikk forbausende bra å komme igjennom litt under 200 sider som tar for seg flere spennende temaer.

Boken begynner med å beskrive hva BNP er og ikke er, og den historiske konteksten dette målet på økonomisk vekst oppstod i rundt 2. verdenskrig, der det blant annet var viktig å få med den militære produksjonen i tallene. Man kunne naturligvis tenke seg et smalere mål på vekst som konsentrerte seg om industrivarer, trakk fra forsvarsutgifter og forbruk av ikke-fornybare naturressurser, og ikke tok med tjenesteproduksjon, offentlig sektor, advokathonorarer og andre sektorer der bidraget til økonomisk overskudd i smal forstand er diskutabel. Problemet er at dette ville utelukke mesteparten av den økonomiske aktiviteten i en moderne økonomi og gi veldig merkelige tall. Derfor er BNP på godt og vondt et bruttomål på samlet økonomisk verdiskaping i et land og den vanlige måten å beregne økonomisk vekst.

Bokens mest tekniske del forklarer hvordan man beregner et lands BNP. Det kan gjøres på tre ulike måter som i prinsippet skal gi samme resultat (men fordi noen av komponentene er immaterielle eller av andre årsaker vanskelige å måle nøyaktig, må man gjerne legg inn noen justeringsfaktorer). Man kan summere verdien av all produksjon, man kan summere verdien av alt innenlandsk konsum (pluss eksport, minus import) og man kan summere all inntekt. Alle disse metodene skal gi samme svaret.

En vanlig kritikk av BNP er at dette er regnestykker som ikke måler hvor høyt velferdsnivået i et land er eller hvor lykkelige folk er. Til det svarer Coyle at den innvendingen er helt korrekt, for det har aldri vært meningen at BNP skal måle disse tingene. BNP har som formål å måle den økonomiske aktiviteten i et land, slik at vi kan sammenligne med andre land eller sammenligne med oss selv for å se om det er god økonomisk vekst eller ikke. For å måle lykke eller velferdskvalitet trenger vi andre måter å måle, for eksempel meningsmålinger som spør om opplevd lykke og FNs Human Developent Index som søker å finne verdens beste land å bo i basert på blant annet helse- og utdanningsdata. Ingen av disse metodene gir oss noen grunn til å droppe målinger av BNP.

Selv om Diane Coyle mener at BNP er et både nyttig og nødvendig grunnlag for viktige beslutninger, bruker hun også mye plass på å beskrive utfordringer og svakheter ved dagens måter å beregne de ulike komponentene i BNP på. Jeg kan nevne fire:

For det første er det en utfordring å måle verdiskaping som skyldes innovasjon, Å måle verdiskapingen fra datamaskiner og mobiltelefoner basert bare på pris og volum undervurderer den enorme verdiøkningen som ligger i at produkter til samme pris er blitt hundre ganger raskere, er fulle av programvare som løser oppgaver man bare kunne drømme om å få utført tidligere og kommuniserer med hele verden via internett. På samme måte kan statistikken gå glipp av verdien av at det blir stadig flere og mer varierte produkter innenfor samme kategori, noe som bidrar til at det er lettere å finne produkter som passer bedre og dermed også blir utnyttet bedre.

Andre utfordring er måling av verdiskaping i tjenestesektoren, som egentlig handler om flere problemer. Dels at det er problemer med å separere ut en del tjenester fra prosessene de inngår i, dels er det vanskelig å finne gode måter å måle produktivitetsutvikling for enkelte tjenester (strykekvartetten blir ikke bedre av å spille dobbelt så mye musikk på samme tid eller ved å redusere antall medlemmer fra fire til tre), og dels er det noen særskilte utfordringer med å måle offentlig sektors bidrag til den økonomiske aktiviteten på områder der det ikke finnes markedspriser å sammenligne med.

Tredje problem er avgrensningsutfordringer i forhold til den "uformelle" økonomien. Trenden har de siste årene vært at land også prøver å inkludere økonomisk aktivitet som ikke befinner seg innenfor det lovlige arbeidslivet eller som ikke betaler skatt (slike endringer av statistikken bidro til at BNP-tallene i land som Hellas og Italia gjorde store byks for noen år siden). Mens svart arbeid nå bidrar til BNP, er arbeid i hjemmet, for eksempel ubetalt omsorg i hjemmet for pleietrengende eldre, ikke med i BNP. Derfor kan man, litt tabloid, si at både private barnehager, kommunale barnehager og svarte dagmammaer bidrar til BNP, mens foreldre som velger å være hjemme med barna ikke bidrar, slik avgrensningene fungerer i dag. Og så må man huske at BNP er en målemetode og ikke et moralsk eller politisk verktøy som kan brukes til å ta stilling til hva som er det beste alternativet.

Et fjerde problem det kan være verdt å nevne er finanssektoren som det rett og slett er ganske vanskelig å beregne verdiskapingsbidraget fra. Svaret er avhengig av om man vurderer banker som aktører som samtidig både tar imot innskudd og låner ut penger, og der verdiskapingen er det de tjener på differansen. Eller om man regner sparing/pengeplassering og utlånsvirksomhet som to adskilte virksomheter der verdiskapingen er den gevinsten de henter inn utover å være "risikofrie". Denne siste bruttometoden gir et mye høyere tall og fører til at finanssektorens bidrag til BNP utgjør opp mot 10 prosent i USA og UK. Et beslektet problem er å fange opp det negative bidraget fra banker og andre finansaktører som lever over evne og rett og slett ødelegger verdier gjennom sin uansvarlighet, noe vi så mange eksempler på under finanskrisen i USA, men som det ikke er så lett å finne igjen i BNP-tallene når de brytes ned på sektorer.

I bokens siste kapittel kommer Diane Coyle med tre anbefalinger om hvordan måling av BNP bør justeres og forbedres for å fortsatt kunne være relevant i en mer innvevd og global kunnskapsøkonomi der tjenesteproduksjon dominerer. Det første handler om bedre verktøy for å måle verdien av innovasjon og produktmangfold, noe jeg allerede har vært litt inne på. Fordi innovasjon i dag foregår i noen komplekse globale verdikjeder og i et samspill mellom mange ulike bidragsytere, er det veldig krevende å beregne hvor mye av verdiskapingen som foregår i hvilken del av kjeden, i hvilken virksomhet og i hvilket land.

Andre anbefaling hun kommer med er å finne enda bedre måter å fange opp at en stadig større del av økonomien består av immaterielle verdier, i form av mer brukervennlig design, høyere tjenestekvalitet, bedre designet teknologi eller andre ting som ikke kan måles på samme måte som antall fat olje eller antall spiker. Det som bidrar ytterligere til å gjøre statistikernes jobb vanskelig er alle gratistjenestene vi nå omgir oss med i form av nettbaserte tjenester og sosiale medier som åpenbart genererer store verdier, også økonomisk, men fordi forretningsmodellene er annerledes er det en utfordring å fange det reelle bidraget til den økonomiske veksten.

Siste og viktigste anbefaling handler om bærekraft, både i økonomisk og i miljømessig forstand, det vil si om den veksten vi har i dag kommer på bekostning av fremtidig vekst, eller om vi investerer i kompetanse og kapasitet til å lykkes enda bedre i fremtiden. Er for eksempel penger vi bruker på forskning og innovasjon en utgift i BNP-beregningene, eller er det en type omplassering av formue der det investeres i fremtidig vekst? Å lage gode avgrensinger her er svært krevende, men viktig for å få bedre verktøy for klokere politiske beslutninger, mener Coyle. Og det samme gjelder naturligvis også miljø og naturressurser. Om vi bare er opptatt av inntektene som kommer inn fra utnyttelsen av nye ressurser, men ikke er opptatt av å få vite om det vi allerede har forvitrer eller skades, får vi et ufullstendig bilde av tilstanden i landet, enten det gjelder forvaltning av naturressurser eller menneskelige ressurser.

lørdag 19. juli 2014

Sommerens soundtrack (1): Lana Del Ray

Jeg har lest et par steder at Lana Del Ray har tatt en "omvendt Bruce Springsteen", i den forstand at mens han ga ut den mer krevende "Nebraska" før "Born in the USA" så har Lana Del Ray gjort med motsatt og fulgt opp den kommersielle kjempesuksessen "Born to Die" med det mer kunstnerisk krevende "Ultraviolence". Det er en påstand som fortjener å bli undersøkt.

Og svaret er at "Ultraviolence" er et meget bra album som kanskje mangler de veldig kommersielle hitåtene som trengs for å bli spilt mye på radio, men det er et album med låter som vokser og vokser. Jeg får en slags David Lynch-assosiasjoner når jeg hører albumet, med mørke og melankolske stemninger - og mye knuste drømmer, avhengighet og galskap. Som i åpningslåten "Cruel World", et slags svar på Chris Isaaks "Wicked Game" fra 1979. En ting som skiller Lana del Rey fra mange andre av dagens største artister er den sentrale betydningen tekstene hennes har for helheten i sangene. Som på "Brooklyn Baby"

"Well, my boyfriend's in a band/He plays guitar while I sing Lou Reed/I've got feathers in my hair/I get down to Beat poetry/And my jazz collection's rare/I can play most anything/I'm a Brooklyn baby"

Eller den strålende "Money Power Glory":

"You talk lots about God/Freedom comes from the call/But that's not what this bitch wants/Not what I want at all/I want money, power and glory/I want money and all your power, all your glory/Hallelujah, I wanna take you for all that you got"

Hvor mye i disse tekstene som er selvbiografisk er nokså uklart, og det blir ikke spesielt mye klarere i de spesielle intervjuene hun gir. I ukens utgave av Rolling Stone er Lana Del Rey på forsiden og i et stort intervju på innsiden. Her får vi vite litt om hvor hun kommer fra (New York), hvorfor hun byttet navn fra Lizzy Grant og hvordan karrièren har utviklet seg så langt, men ikke så mye mer om alt som kan virke vondt og vanskelig i sangtekstene eller om fremtiden. Men, det gjør kanskje ikke så mye. Bra musikk er det uansett, både "Born to Die" og særlig det nye albumet "Ultraviolence".

fredag 18. juli 2014

Lang musikk til lange feriedager (26)

Det er meldt varm vær i helgen, mange har dessuten ferie, og det er på tide å ta opp igjen tråden med å skrive om lang musikk til lange feriedager. Reglene mine for denne sjangeren sier at det må være "box sets" eller fleralbumsutgivelser med minst 40 sanger, men gjerne flere. Om det er samleplater, rariteter eller tidligere ikke-utgitte ting spiller ingen rolle. Poenget er at innholdet må holde en dag på en iPod på en badestrand, enten den tilbringes i et sommervarmt Norge eller et sted lengre sør.

Dagens bidrag er en forholdsvis ny boks fra Bob Dylan som kom i fjor høst, men som ripper opp i en gammel historie. Den heter "Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10" og består i all hovedsak av andre versjoner av sanger som ble utgitt på albumene Nashville Skyline, Self Portrait og New Morning, samt ikke-utgitte ting fra samme tiden i platestudio . En egen deluxe-versjon av boksen har dessuten en ekstra live-CD med 18 sanger fra Isle of Wight-festivalen i 1969, noe som gjør at det totalt er 53 sanger.

At så mange sanger Bob Dylan har gitt ut før, særlig fra albumet Self Portrait fra 1970, gis ut på nytt i andre versjoner over 40 år etter har nok sin spesielle årsak. For, som nettstedet Allmusic.com skriver om den opprinnelige "Self Portrait" fra 1970: "There has never been a clearer attempt to shed an audience than Self-Portrait". Etter en sammenhengende rekke briljante album i et tiår kom plutselig Dylan med et rotete dobbeltalbum med svake coverlåter, svake liveopptak og alt mulig annet rart, uten noen klar retning. Anmelderne så på det enten som en provokasjon eller en vits, og Rolling Stones anmelder Grail Marcus hadde følgende første setning på sin anmeldelse: "What is this shit?". Dylan svarte med å gi ut den glimrende New Morning samme året, slik at det mislykkede albumet ble glemt raskt.

Når Bob Dylan nå ripper opp i dette ved å gi ut "Another Self Portrait" er det nok slik at den gamle historien ikke er helt glemt likevel, og at han har lyst til å fortelle at det er ting der som fortjener en ny sjanse. Dessuten var det allerede den gang låter som ble spilt inn i andre versjoner og som dagens publikum kan ha interesse av å høre på. Og det hele fungerer faktisk meget bra. Alle som har et forhold til Bob Dylan kan godt bruke litt tid på å utforske denne samlingen, for selv om det naturligvis er litt ujevnt på slike bokser med ting som ble til overs, er dette veldig mye det er verdt å høre på her. Skal jeg trekke frem noe spesielt må det være de herlige nedstrippede versjonene av "Days of '49", "Belle Isle" og "Copper Kettle", den uutgitte "Pretty Saro" og "Working on a guru", en morsom sak med George Harrison på gitar.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. RamonesWeird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look the straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Vollection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!

onsdag 16. juli 2014

Fjerning av tidstyver med IKT

Som hjelp i arbeidet med å fjerne de unødvendige tidstyvene i offentlig sektor har Kommunal- og Moderniseringsdepartementet og Difi laget noen enkle og korte videoer. I denne videoen forklarer blant annet Lars Groth, professor ved UiO, og Lise Løwe ved Statens Pensjonskasse hvordan ikt både kan være en del av problemet, men også et nødvendig verktøy for å få automatisert arbeidsprosesser og fjernet tidstyver.




mandag 14. juli 2014

Da Harry møtte Preben

Dagens Næringsliv har i dag interessert seg for borgerlig samarbeid i praksis. Det at vi ikke bare snakker om samarbeid, man faktisk klarer å samarbeide om felles politikk og liker å jobbe sammen. Det er mulig det har vært vanskeligere å samarbeide på tvers av partier i regjering før, det vet ikke jeg. I hvert fall har det blitt et fint oppslag med Per Willy Amundsen og meg i DN (bare på papir og bak betalingsmur, tror jeg) i dag der vi snakker om hvordan vi opplever det gode samarbeidet i Høyre/FrP-regjeringen.

Skal man gjennomføre en ambisiøs regjeringsplattform må man se framover og være opptatt av det som skal gjennomføres, ikke bruke masse kalorier på å lete etter problemer som knapt finnes. I jobben som statssekretær i Kommunal- og Moderniseringsdepartementet er jeg avhengig av et godt samarbeid i eget departement, men veldig ofte må vi også samarbeide med politikere i andre departementer. Da er det helt avgjørende at vi snakker godt sammen og er opptatt av å finne løsninger. Det går veldig bra, og jeg går i hver fall ikke rundt og er mest opptatt av om den jeg samarbeider med tilhører det ene eller andre partiet når et problem skal løses.

Dagens Næringsliv har laget en "Harry møter Preben"-vinkling på saken, som selvsagt er relevant når to litt ulike kulturer skal finne tonen. Nå må det sies at denne kulturforskjellen ikke er fullt så endimensjonal som det av og til fremstilles, men det er mye bra humor i stereotypiene, for eksempel når det gjelder mat- og drikkevaner, bruk av wunderbaum i bilen eller evnen til å regne ut størrelsen på en taxfreekvote.

Det at vi ikke er i samme parti, men i to ulike partier, er naturligvis også uttrykk for at det er noen politiske forskjeller, men som vi sier i intervjuet er de vanskelige sakene avklart i regjeringsplattformen slik at vi kan konsentrere oss om å jobbe sammen for det vi er blitt enige om. Og det er veldig mye. Som jeg sier i intervjuet:

"- Avstanden mellom oss og mellom FrP og Høyre er mindre enn man skulle tro. Vi har det samme grunnleggende synet på at mer makt skal overføres fra staten til private, troen på markedsbaserte løsninger samtidig som vi skal styrke fellesgoder som skole, helse og vei. Til og med i miljøpolitikken er det slik at det ikke er stor uenighet, sier Chaffey."

Og det er grunn til å legge til at kombinasjonen av å ha en god regjeringsplattform i bunnen, der noen forutseende forhandlere løste veldig mye som ellers kunne blitt vanskelig, og et godt samarbeidsklima i regjeringsapparatet der vi er mest opptatt av å finne løsninger og av å gjennomføre det vi har lovet, gjør at vi får gjennomført veldig mye bra politikk sammen.

lørdag 12. juli 2014

Nils-Petter Enstad: Sommeren som endret Norge

Da Civita høsten 2013 lanserte Nils-Petter Enstads bok "Sommeren som endret Norge", om dannelsen og det kortvarige livet til Lyng-regjeringen, var det dels for å markere at det har gått 50 år siden begivenheten og dels for å få frem at noen av vurderingene som ble gjort på borgerlig side i 1963 også er relevante i dag. Jeg fikk dessverre ikke leste boken da den kom, men nå har jeg endelig fått gjort det. Det er en leseverdig bok om en spennende episode i norsk politikk som fikk stor betydning utover ukene det pågikk. Boken kan kan anbefales for alle historisk interesserte, men særlig de som er opptatt av muligheter og forutsetninger for bredt borgerlig samarbeid.

Sommeren som endret Norge er på omkring 130 sider og handler om de begivenhetene som utløste regjeringskrisen i 1963 etter en ny alvorlig gruveulykke ved Ny-Ålesund på Svalbard og om styringslitasjen som preget Arbeiderpartiet etter 18 år sammenhengende i regjering. Men denne boken skiller seg fra flere andre historiebøker om samme tema ved å bruke mest plass på å beskrive hva som skjedde på borgerlig side i forbindelse med regjeringsskiftet, og som gjorde det mulig å stable på beina et styringsdyktig alternativ som kunne ta over.

Regjeringsskiftet i 1963 var første gang Norge hadde en borgerlig ledet regjering  siden Johan Ludwig Mowinckels tredje regjeringen måtte gå av i 1935. Nesten 30 år etter Mowinckel var ikke de borgerlige partiene vant til å styre landet og da de plutselig fikk sjansen i 1963 var de ikke spesielt godt forberedt. Likevel brukte de denne muligheten godt. Selv om Arbeiderpartiet sørget for at Lyng-regjeringen fikk svært kort levetid, viste de fire borgerlige partiene at de klarte å finne sammen og formulere en felles regjeringserklæring, Dette felles politiske grunnlaget fikk stor betydning i årene som fulgte og påvirket partienes valg av samarbeidspartnere i lang tid etterpå.

Også på personsiden fikk erfaringen fra Lyng-regjeringen betydning. Flere av statsrådene i Lyng-regjeringen dukket senere opp som statsråder i Borten-regjeringen og Korvald-regjeringen, og en av disse, handelsminister Kåre Willoch, ledet selv en borgerlig regjering 1981-86. Nils-Petter Enstad trekker noen paralleller på slutten av boken mellom Lyng-regjeringen i 1963 og Hornsrud-regjeringen i 1928, som også satt svært kort tid, men som gjennom sin eksistens viste at Arbeiderpartiet kunne og ville ta regjeringsmakt. Slik Hornsrud-regjeringen la grunnlaget for en lang periode med fullstendig Arbeiderparti-dominans, viste Lyng-regjeringen at en borgerlig koalisjon var mulig. Nils-Petter Enstad skriver i oppsummeringen mot slutten at:

"Det er ikke alltid en regjerings levetid er avgjørende for dens betydning. Noen ganger er det nok at den har opptrådt på den politiske scenen. Slik var det i 1928 og slik skulle det vise seg å være i 1963. Lars Roar Langslet skrev: "Fire selvstendige, frie partier, som aldri før i norsk historie har prøvet et slikt samarbeid, har vist både vilje og evne til å handle i fellesskap. Folk har oppdaget at det endelig er etablert et alternativ, basert på samarbeid""

De fire ukene i regjering sommeren 1963 gjorde ikke minst noe med forholdet de fire partiene i mellom. En ting var at regjeringens medlemmer ble sveiset sammen til det man må kunne kalle "en vennekrets", viktigere var virkningene i de politiske miljøene som hver av disse representerte. Det sterke samholdet som krisen og regjeringstiden hadde skapt, kom til å prege forholdet mellom de fire partiene i mange år framover. De var blitt samarbeidspartier. Da valgresultatet forelå i 1965 og viste et klart, borgerlig flertall på Stortinget, var det ingen diskusjon om hva som nå kom til å skje. De fire borgerlige partiene skulle danne regjering sammen".

Nils-Petter Enstad har tidligere vært informasjonssjef og studiesjef i Kristelig Folkeparti og kjenner diskusjonene om borgerlig samarbeid fra innsiden. En innsikt som bidrar til å gjøre denne boken om starten på det moderne borgerlige samarbeidet for 50 år siden til en bok som også er svært relevant for dagens diskusjoner om hvordan et borgerlig flertall best skal forvaltes og brukes til å oppnå politiske resultater.

fredag 11. juli 2014

Hvor kommer tidstyvene fra?

Hva er en tidstyv? Og hvorfor dukker de opp på så mange områder og stjeler tid fra det arbeidet vi egentlig skal gjøre for å løse oppgavene? Hvorfor er offentlige myndigheter skyld i mange av tidstyvene vi opplever som privatpersoner og i arbeidslivet i det daglige? Kommunal- og moderniseringsdepartementet har intervjuet Endre Sjøvold ved NTNU som gir noen enkle og gode svar på disse og andre interessante spørsmål om tidstyver:






tirsdag 8. juli 2014

Tidenes fotballkollaps

Kveldens kamp vil utvilsomt gå inn i VM-historien som en av de mest legendariske. Og en av de mest smertefulle. Man kan nok si at Brasils 1-7 mot Tyskland har satt det sensasjonelle 1-2 tapet i finalen i 1950 mot Uruguay i skyggen, det såkalte Maracanazo, men på den verst tenkelige måten. Denne tragedien er mye større.

Alle snakker om det sensasjonelle, det historiske og det tragiske ved resultatet, og med rette. Men er det i det hele tatt noe i VM-historien som ligner litt på det som skjedde i kveld? Jeg tror det nærmeste vi kommer er en veldig spesiell kamp i VM i Argentina i 1978 som hadde to viktige likhetspunkter: Også den kampen avgjorde hvilket lag som skulle spille finale. Og den ble vunnet med seks mål.

Nå var det teknisk sett ingen semifinaler i 1978, men to grupper med fire lag i et mellomspill der gruppevinnerne skulle møtes i finalen. Situasjonen på kvelden 21. juni 1978 var at Nederland var klare for finale etter å ha slått Italia 2-1 i en dramatisk og avgjørende kamp i mellomspillet som i praksis var en semifinale mellom de to lagene. I den andre gruppen stod det mellom Brasil, som hadde fått en sterk målforskjell, og Argentina som spilte senere på kvelden og måtte slå Peru med fire mål for å vinne gruppen og gå til finale på hjemmebane. Argentina vant kampen 6-0 etter at Peru kollapset på mystisk vis.

Tidligere i mesterskapet hadde Peru spilt fantastisk og til og med vunnet gruppen sin i det innledende gruppespillet foran Nederland, men mot Argentina ble det bråstopp. De bommet på selv de enkleste pasninger. Hardnakkede rykter om at det merkelige resultatet måtte skyldtes trusler eller kampfiksing har preget vurderingene av kampen siden. Og i 2012 stod en tidligere senator i Peru frem og forklarte i forbindelse med en rettssak at utfallet av kampen ble avtalt på forhånd mellom militærdiktatorene Jorge Videla i Argentina og Francisco Bermudez i Peru.

Parallellen til Tysklands rundspilling av Brasil i kveld er derfor ikke så god likevel. For det første fordi det i motsetning til i 1978 var favoritten og vertslandet som tapte. Og for det andre fordi president Dilma Rousseff og forbundskansler Angela Merkel heldigvis ikke kan avtale resultater i fotballkamper slik diktatorene på 1970-tallet gjorde.

mandag 7. juli 2014

Færre smarttelefoner?

Da jeg våknet til NRK Dagsnytts morgensending mandag lurte jeg på om den teknologiske utviklingen enten hadde gått i revers eller om jeg virkelig var våken i det hele tatt. For det som ble presentert som en stor nyhet (fra 2:08 ute i sendingen) var at:

"Stadig fleire av oss kjøper telefonar av den gamle typen i staden for smarttelefonar. Det syner tall fra Elkjøp og Lefdal. Det kan væra bra for dei som er avhengige av mobiltelefonen, meiner psykolog".

Det siste poenget er litt rart. For selv om det skulle stemme at folk nå gir opp smarttelefonene sine og vender tilbake til ren taletelefoni, virker det nokså usannsynlig at det er de personene som er mest avhengige av å være på nett hele tiden som står i spissen for denne overgangen. Det er omtrent som å hevde at økt salg av Yatzy og Scrabble før påske bidrar til å redusere spillavhengighet. Det er kanskje en fin tanke, men den er litt vanskelig å tro på.

Men det mest interessante er selve hovedpoenget i nyheten om at det foregår en overgang i Norge fra smarttelefoner og tilbake til "dumme" telefoner. Det betyr i så fall at vi som første og eneste land i verden trosser den sterke trenden når det gjelder sterk vekst i antall smarttelefoner. Det ville i så fall også være helt nytt i Norge, for i 4. kvartal 2013 var andelen smartelefoner her i landet 82 prosent, opp fra 71 prosent i 4. kvartal 2012 og 57 prosent i 4. kvartal 2011. Hvis det selges flere enkle telefoner er nok en mer nærliggende forklaring at de fleste allerede har en smarttelefon og velger å kjøpe en ekstra telefon til å snakke i som de ikke behøver å lade like ofte.

Fordi nyheten om at smarttelefoner taper terreng er såpass interessant prøvde jeg å finne ut mer om saken i løpet av dagen ved å lete litt rundt på nettet. Men det pussige med denne nyheten i Dagsnytt  var at den var helt umulig å finne igjen i noen andre medier eller ved å gjør søk på internett for å å finne kilden. Ikke engang NRKs egne nettsider hadde noe fornuftig å si om denne ganske oppsiktsvekkende nyheten.

I hvert fall ikke før utpå ettermiddagen mandag. Da dukket det plutselig opp en nyhetssak om at en blogger har innsett at han bruker for mye tid på å fikle med smarttelefonen og for lite tid på å følge med på barna, og derfor har gått over til å bruke en gammeldags telefon i stedet. At denne bloggeren har sluttet å bruke smarttelefon var også en nyhet på NRKs nettsider i januar i år, da han også kunne fortelle at han har sluttet å lese nettaviser og begynt å lese papiraviser i stedet. Det kan sikkert ligge mye livsvisdom i et slikt veivalg, men å slå fast at det er blitt en trend at folk logger av nettet og bytter ut smarttelefonene sine med gammeldagse telefoner er så vidt jeg kan forstå basert på et litt tynt kunnskapsgrunnlag.

søndag 6. juli 2014

The Good Country Index

Her er et nytt bidrag til listene over hvilke land som er best i verden. "The Good Country Index" er imidlertid litt annerledes ved at den ikke er opptatt av hva myndighetene gjør for egen befolkning, i form av helse, utdanning, levestandard osv., men av hva landet gjør for andre land. Derfor måles et bredt sett indikatorer som har noe med dette å gjøre, som kultureksport, teknologieksport, nobelprisvinnere, utenlandske studenter, bidrag til FN-operasjoner, utviklingshjelp, eksport av legemidler, CO2-utslipp og frihandel.

Simon Anholt som står bak listen forklarer bakgrunnen og kriteriene her i et TED-foredrag (de som er utålmodige og vil til poenget uten så mye introduksjon kan hoppe frem til omkring 10 minutter):



Ingen er vel særlig overrasket over at noen ganske små og rike land i Nord-Europa dominerer i toppen, selv om landets egen rikdom ikke har noen direkte betydning på plasseringen på listen. Men noen (i hvert fall noen i Norge) vil sikkert bli overrasket over at Norge ikke er øverst, men på en 8. plass. Et område som trekker en del ned for Norge sammenlignet med våre naboland og UK er science and technology som måler ting som antall patenter, nobelprisvinnere og internasjonale studenter. Culture, som blant annet måler eksport av kultur og kreative tjenester, trekker også litt ned.

Norge hevder seg best i kategoriene planet and climate, som måler forurensning og utslipp,  med en 4. plass og world order, som blant annet er opptatt av flyktninger (både produksjon og mottak) og giverglede, med en 7. plass.

fredag 4. juli 2014

Bortgjemte musikalske perler (25)

Sommeren er en bra tid for å drive litt jakt på YouTube etter overraskende coverlåter og artistkombinasjoner man egentlig ikke hadde regnet med å finne. Og det må naturligvis holde bra kvalitet rent musikalsk. Dagens bidrag treffer på alle disse punktene, selv om det er litt sært, og er et videoklipp fra en opptreden David Bowie og Cher hadde i 1975 på Chers TV-show. De fremfører deler av av flere forskjellige sanger og det hele begynner med Bowies Young Americans.



I dette klippet hører vi blant annet utdrag fra Neil Diamonds Song, Song Blue, The Crystals Da Doo Ron Ron, The Platters Only You og The Beatles Day Tripper, for å nevne noen. TV-showet ble spilt inn rett etter at Bowie hadde overrasket verden ved å lage albumet "Young Americans", med amerikansk soulmusikk, og samtidig som han både personlig og musikalsk befant seg i en langt mørkere fase av livet mens han spilte inn "Station to Station" i Los Angeles. Rolling Stone Magazine skriver at:

"This appearance was a short, incongruous break from the sessions for Station to Station, one of the darkest chapters of Bowie's life. Living on cocaine and red and green peppers, he explored black magic and would stay in the studio for 24 hours straight, with the curtains always drawn because he "didn't want the L.A. sun spoiling the vibe of eternal now."".

onsdag 2. juli 2014

Bra soundtracks fra dårlige filmer

Lister er gøy og Rolling Stone Magazine er en kontinuerlig god kilde til innovative musikklister. Nå har de for eksempel på nettsiden en liste med "20 great soundtracks from bad movies". Det er jo litt bortkastet å lage et fantastisk soundtrack til en film ingen gidder å se, men her får vi i hvert fall hjelp fra Rolling Stone til å gjenoppdage noe av det som aldri kom frem i lyset..

Et glitrende eksempel, og en film jeg faktisk har sett, er "Marie Antoinette" fra 2006 med Kirsten Dunst i hovedrollen. Selve filmen er lett å glemme, men musikken er en herlig blanding av klassisk musikk og postpunk-perler som New Orders "Ceremony", Siouxsie and the Banshees "Hong Kong Garden" og The Cures nydelige "Plainsong". Filmskaper Sophie Coppola var også veldig glad i Bow Wow Wow, som jeg vil tro de fleste andre har glemt. Kombinasjonen av fransk 1780-tall og 1980-talls post-punk er unektelig ganske original. Her er første del og lenke til andre del er inne i videoen:



Av andre filmer med god musikk, men forglemmelig filmopplevelser finner vi for eksempel Flash Gordon fra 1980 der Queen laget soundtracket, Tittelmelodien blir i motsetning til filmen husket. Vi finner også Prince sin "Under the Cherry Moon" fra 1986, en slags oppfølger til Purple Rain og Stephen Kings "Maximum Overdrive" med musikk av AC/DC fra samme året. Filmen "200 cigarettes" fra 1999 hadde et soundtrack med Blondie, The Cars, The Ramones og Roxy Music. Og Danny Boyles "The Beach" fra 2000 hadde med Blur, New Order, Moby og Barry Adamson.

En annen interessant film på listen er "The million dollar hotel" produsert av Bono i U2. Her er også det meste av musikken fremført av Bono og U2, men det er også tre ulike versjoner av Lou Reeds "Sattellite of Love" fremført av andre artister. Det særegne ved soundtracket til "I am Sam" fra 2001 med Sean Penn er at det i sin helhet består av coverversjoner av Beatles-sanger, blant annet "Let it be" med Nick Cave.

Det er grunnen ikke så mange veldig kjente filmer på listen, men en, eller rettere sagt en serie av filmer, som var kommersielle suksesser og som er tatt med på listen er "Twilight"-filmene, der Rolling Stone konstaterer at "The movies got worse as the soundtracks got better."  En annen kjent film på listen er Saturday Night Fever fra 1978 med John Travolta i hovedrollen. Ganske svak som film betraktet, men med et soundtrack som kom ut på dobbeltalbum og slo alle salgsrekorder.