Finner ingen mastersyke

Et lands utdanningsnivå blir gjerne sett på som selve nøkkelen til økt produktivitet og høyere leve-standard. Ikke minst gjelder dette adgangen befolkningen har til høyere utdanning, og i hvor stor grad den faktisk blir benyttet av flere enn enn akademikernes barn. Derfor har det vært rimelig bred enighet om at en viktig forutsetning for Norges fremtidige suksess i en global kunnskapsøkonomi handler om at mange må ta høyere utdanning og at kvaliteten på studiene som tilbys må være høy

Da kan det virke litt merkelig når noen, blant annet ledende personer i NHO, hevder at vi lider av en "mastersyke", der for mange i Norge tar unødvendig lange høyere utdanninger. Tanken om at vi kaster bort ressurser på utdanninger som er unødvendig lange i forhold til innholdet i jobbene man får etterpå er interessant. Så interessant at den verdt å undersøke, for det er jo unektelig uheldig hvis mange unge mennesker går rundt og kjeder seg på jobben fordi de er overkvalifiserte. Dessuten kunne vi funnet andre og viktige ting vi kunne brukt disse pengene på.

Heldigvis er det mulig å undersøke om det virkelig er tilfelle at det finnes en "mastersyke" i Norge. Det er minst to måter å gjøre dette. Den ene er å se på selve tallene for tilbud og etterspørsel etter høyere utdanning som minst er på mastergradsnivå. Den andre er å spørre de nyutdannede som kommer ut i arbeidslivet om de opplever at de er overkvalifisert til jobben de har fått. Begge innfallsvinkler tyder på at vi slett ikke har noen "mastersyke" i Norge. For å ta det i tur og orden:

I noen av utspill om "mastersyken" kan man få inntrykk av nesten alle unge er i ferd med å ta mastergrader for tiden, og at bachelorgrader ikke er attraktive. SSBs utdanningsstatistikk viser imidlertid at det bare er 7,7 prosent av befolkningen over 16 år som har en mastergrad, mens 22 prosent har en høyere utdanning på mindre enn fire år. I aldersgruppen 30-39 år har 14 prosent en lang høyere utdanning, mens 32 prosent har en kort høyere utdanning. 

Når NHOs kompetansebaromenter forteller at en av ti bedrifter svarer at de vil ha et stort behov for ansatte med mastergrad om fem år så samsvarer jo det ganske godt med at omtrent en av ti i den yrkesaktive befolkningen har en mastergrad. Dessuten må vi huske på at NHOs medlemsbedrifter ikke er fullt ut representative for arbeidsmarkedet, hverken slik det er i dag eller slik det vil være om noen år. Næringslivet er i stadig utvikling og mindre produktive og mindre kunnskapsintensive bedrifter blir stadig utkonkurrert av mer produktive og mer kunnskapsintensive bedrifter, både innenfor eksisterende næringer og ved at nye næringer vokser frem og erstatter gamle. Dessuten har vi et stort offentlige arbeidsmarked der andelen med høyere utdanning er høyere enn i privat sektor. Spesialisthelsetjenesten og utdanningssektoren er store sektorer hvor det er behov for å rekruttere mange med både mastergrader og doktorgrader fremover.

Den andre indikatoren det er verdt å utforske er om det er slik at de som har fullført mastergraden sin føler seg overkvalifiserte i forhold til det faktiske jobbinnholdet i jobbene de begynner i. Her gir NIFUs kandidatundersøkelse 2013 som undersøker hva studentene gjør et halvt år etter fullført mastergrad noen interessante svar. På side 109 i rapporten stilles spørsmålet "Er "mastersyken" et reelt problem?", og finner at antall som er mistilpasset har vært stabilt lavt de sisten årene. NIFU skriver at:

"Som nevnt innledningsvis har ulike aktører, spesielt i næringslivet, uttrykt bekymring for at det utdannes for mange med «feil» kompetanse. Det har vært hevdet at Norge karakteriseres av såkalt «mastersyke»; det er for mange som tar en mastergrad, og mange begynner i jobber der det ikke er behov for så høy kompetanse. Det at kandidatene stort sett finner seg jobb, og at omfanget av alvorlig mismatch totalt sett er lavt i en situasjon med økte kandidattall, indikerer at bekymringen for at unge tar for mye – og feil type – utdanning er overdrevet. Det er også viktig å minne om at det vi har målt, er situasjonen et halvt år etter eksamen, det vil si et tidspunkt der mange fortsatt er i en søkefase med hensyn til det å finne seg en relevant jobb."

NIFUs rapport minner også om at selv om det ikke er noe generelt eller økende problem med mange overkvalifiserte til jobber i Norge kan det være slik at på noen fagområder er et for lite arbeidsmarked til at alle får jobber som står i forhold til kompetansen de har, mens det samtidig kan være slik at det på andre fagområder er for få med tilstrekkelig utdanning, slik at det er mange som egentlig er underkvalifiserte til arbeidet de gjør. Og i følge NIFU skiller Norge seg mest ut fra andre land ved at vi mangler kvalifisert arbeidskraft på noen viktige områder:

"Det er heller ikke slik at Norge skiller seg ut med en spesielt høy andel overutdannede i den yrkesaktive befolkningen. I den internasjonale PIAAC-undersøkelsen (OECD, 2013), der det benyttes en «vid» definisjon av overutdanning, har Norge en andel overkvalifiserte på 20 prosent, som er om lag som gjennomsnittet på 21 prosent. Underutdanning kan imidlertid også være et problem; Norge har en høyere andel som er underkvalifiserte for jobben (ca. 16 prosent) enn gjennomsnittet (ca. 13 prosent)."

Aftenposten har skrevet om NIFUs kandidatundersøkelse 2013 her, Og så kan man naturligvis også gå til NIFUs egne nettsider og lese det de selv fremhever som sine viktigste funn. Selve kandidatundersøkelsen som pdf på 138 sider er her.