tirsdag 15. august 2017

Neste periode (1): Pasientens helsetjeneste

Her på bloggen har jeg skrevet mye om politikk. Mest om den politikken regjeringen har vært i ferd med å gjennomføre, og etter hvert har gjennomført de siste fire årene. Å blogge om det vi gjør er viktig for å få gode innspill og diskusjon, men naturligvis også fordi der er viktig å fortelle om det som er levert.

I en valgkamp er imidlertid diskusjonen om hva som skal gjøres i neste periode enda viktigere enn å fortelle om hva som er gjort i denne perioden. Og vi har mye vi skal gjøre de neste fire årene. Jeg var så heldig å sitte tett på prosessen der vi har diskutert og vedtatt ny politikk ved å være med både i Høyres programkomite og i redaksjonskomiteen for det nye programmet på landsmøtet. De utspillene og valgløftene  vi kommer med nå i valgkampen er ikke ting som er tatt ut av luften, men tiltaksplaner som bygger på det politiske programmet landsmøtet vedtok i vår, etter en åpen og god programprosess.

Først ute av slike konkretiseringer, i forrige uke, var lanseringen av "10 helseløfter for å skape pasientens helsetjeneste". Dette er dels forbedringer der vi fortsetter jobben regjeringen har begynt på i denne perioden, men det er også noen helt nye tiltak for å få til pasientens helsetjenester. Første punkt i planen handler om at ventetidene skal videre ned. I dokumentet står det:

"Nå behandles pasientene godt over to uker tidligere enn for fire år siden. Én hel måned tidligere for rusbehandling. Høyre vil at ventetidene skal videre ned - i alle fall med ti dager de neste fire årene."


Andre tiltak handler om å lage såkalte "pakkeforløp", det vil si forutsigbare og standardiserte behandlingsopplegg som fjerner usikkerhet, for flere pasientgrupper:

"I 2018 vil vi innføre 8 pakkeforløp for psykisk helse og rus, 6 nye i 2019, og 3 i 2020. I 2018 får Helsedirektoratet oppdrag om å utarbeide pakkeforløp for pasienter med utmattelsessykdommer, smerte-, muskel- og skjelettlidelser."


Tredje løfte handler om å ha en ny type pakkeforløp for pasienter som ikke er så syke at de er på sykehus, men heller ikke er helt friske, kalt "pakkeforløp hjem" som i første omgang skal tilbys kreftpasienter. Fjerde tiltak handler om å gi flere med kreft eller annen alvorlig sykdom økt tilgang til utprøvende behandling og mulighet til å delta i kliniske studier. Femte løfte handler om å fortsette å prioritere rus og psykisk helse. Og sjette tiltak er å utvide retten pasienter har til fritt behandlingsvalg:

"Vi vil fortsette å styrke muligheten til å velge helsetjenestetilbyder selv. Mange gode private tilbud er forbeholdt dem med god råd. Det er usosialt og urettferdig. Derfor vil Høyre utvide fritt behandlingsvalg gjennom å godkjenne flere behandlingsinstitusjoner og behandlinger."

Tiltak nummer syv er å styrke pasient-, bruker- og pårørendeorganisasjonene og bli flinkere til å bruke kunnskapen de har. Det er jo ofte disse som er de virkelige ekspertene på hvordan norsk helsevesen fungerer. Åttende tiltak er å gjennomføre "en innbygger, en journal", det kanskje viktigste for en vellykket digitalisering av pasientens helsetjeneste:

"Vi skal innføre ”Én innbygger, én journal” og få på plass moderne IKT-løsninger gjennom blant annet å finansiere store IKT-investeringer i sykehusene på samme måte som bygg. Vi vil også legge frem et program for ”Pasientens digitale helsetjeneste”, der det blir like naturlig å være i kontakt med og få utført helsehjelp digitalt i fremtiden som det er å være på nettbank i dag."


Nummer ni på listen er mer kunnskap og mer åpenhet om kvaliteten på behandlingen i de ulike delene av helsesektoren. Det gjør vi blant annet ved å innføre en ordning der sykehusene ikke får fullfinansiert behandlingen med mindre de rapporterer fullverdige tall til kvalitetsregistrene. Løfte nummer 10 er å etablere en egen undersøkelseskommisjon som skal følge opp alvorlige feil i helsevesenet. Noe av det viktigste vi gjør er å lære av feil, slik at vi ikke gjør samme feil flere ganger.

En litt større gjennomgang av de 10 helseløftene ligger her på Høyres nettsider. Der er det også lenker til mer informasjon om helsepolitikken mer generelt og hva som er gjort for å redusere ventetider og for å styrke muligheten for å velge helsetilbyder selv.

mandag 14. august 2017

Erna.no

Erna.no
Erna Solberg har laget en ny nettside med videoer, blogg og litt annet som det kan være verdt å kikke på, enten man vil vite mer om Høyres politiske hovedsaker eller er nysgjerrig på hvem Erna egentlig er.

Nettadressen er erna.no, der hun har hatt en mer eller mindre aktiv blogg i mange år, men der det nå er kommet til masse nytt innhold og det oppdateres daglig, Utseendet på sidene har også fått en total makeover. Den er rett og slett blitt mye kulere. På hovedsiden ligger videoklipp fra Ernas møter med ulike mennesker og noen morsomme klipp fra bak kulissene i valgkampen som man ikke finner noe annet sted. Med hyppige oppdateringer og lett å dele i andre sosiale medier. Nettsiden har også en del som heter "Min historie" der Erna har hentet frem gamle bilder og forteller om sin familie, oppvekst, skolegang, Operasjon Dagsverk, samfunnsengasjement og hvorfor og hvordan hun kom inn i politikken. Den politiske bloggen er fortsatt der, under en egen fane, med Ernas innlegg om aktuelle politiske saker.

Det at statsministeren lager en ny personlig nettside gir jo også en anledning til å reflektere litt om nettsider og sosiale medier som kanal for politisk kommunikasjon, og tenke på hvor mye det har utviklet seg i løpet av noen få år. I dag er det jo så opplagt at politikere er tilstede i slike kanaler at vi nesten ikke tenker over det og vi undrer oss litt over de som ikke er der. Men det er interessant å huske hvor mye hype det var rundt politiske blogger og Facebook og Twitter bare for noen få år siden, da det var langt mindre vanlig, og hvor mye stillere det er nå når det er blitt et helt normalt verktøy.

Når jeg ser bakover i min egen blogg ser jeg at det særlig var inn mot stortingsvalgkampen i 2009 jeg blogget om politikk og sosiale medier. Da hadde Barack Obama vunnet presidentvalget i USA høsten 2008. Hans bruk av internett og sosiale medier i kampanjen fikk en del av æren for at han vant. Mange overdrev sosiale mediers betydning, men det var en viktig ny trend som smittet over til Norge og vi fikk også følelsen av at dette var noe som kunne bli avgjørende, i hvert fall på litt sikt.

I april 2009 blogget jeg om hvilke politikere som hadde egne blogger og fremhevet da KrF og SV som særlig aktive og jeg var litt skuffet over at Høyre, som hadde gjort "blåbloggere" til et begrep, hadde falt litt etter. Jeg var syntes det var synd at Torbjørn Røe Isaksen hadde sluttet å blogge (han begynte igjen før valget). Jeg mente Kristin Clemet kunne bli den perfekte politiske blogger og maste stadig på at hun måtte begynne (det lyktes jeg med). Heidi Nordby Lunde var for lengst en kjent blogger, men ennå ikke en kjent høyrepolitiker (hun har heldigvis både blitt politiker og fortsatt med blogg). Erna nevnte jeg ikke da, men jeg fikk beskjed i kommentarfeltet om at Erna faktisk hadde en blogg, riktignok litt dårlig vedlikeholdt, på erna.no.

Det har skjedd store endringer på de åtte årene som har gått. En endring er at jeg dengang fikk 38 kommentarer på bloggen til innlegget mitt om politikere med blogger. I dag ville jeg ha delt den samme bloggposten via Facebook og nesten alle kommentarene ville kommet der. Men antall lesere på bloggen min er likevel en god del høyere i dag enn det var i 2009. Og en av grunnene er nettopp at jeg deler på Facebook. Så bloggen er blitt viktigere enn noen gang, selv om jeg ikke lenger ser noen påstå at bloggene skal ta over etter "gamle" medier.

I 2009 var vi mer opptatt av Twitter enn vi er nå, selv om færre var på Twitter. Jeg blogget om hvor mange i de forskjellige partiene som var på Twitter, hvor mange meldinger de sendte og hvor mange følgere partienes kontoer hadde. Det tror jeg ikke noen teller lenger. Men delinger og likes og rekkevidde på Facebook, som jeg ikke tror jeg nevnte i 2009, er vi blitt stadig mer opptatt av, selv om kloke folk forteller at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom antall "likes" og hvor mange som faktisk ser det du legger ut.

Hva er det som har endret seg mest fra 2009, bortsett fra at vi tar sosiale medier for gitt og snakker mindre om dem? Den viktigste endringen tror jeg handler om at det er mye mindre tekst og mye mer video. Dette har både med båndbredde og smarttelefoner å gjøre. For åtte år siden var internett veldig tregt. YouTube fantes ikke i det hele tatt før i 2005. Og mobilt internett var ikke bare veldig langsomt, det var også ganske dyrt. I dag er videoinnhold det som vokser desidert raskest på alle medieplattformer, og vi bruker egen smarttelefonen både til å lage video, dele video og se på video. Ernas nye nettside ville ikke fungert i 2009, men jeg tenker at det er godt tilpasset de medievanene vi har fått og den type innhold vi liker å se i dag.

lørdag 12. august 2017

Roadkill

I hovedlederen "The death of the internal combustion engine"  slår The Economist fast at forbrenningsmotoren, der en blanding av luft og hydrokarboner forbrennes og produserer energi som driver en motor, har vært en av historiens største teknologiske suksesser. Ikke minst i transportsektoren der forbrenningsmotoren nå har dominert i over 100 år. Men, skriver The Economist, det går mot slutten:

But its days are numbered. Rapid gains in battery technology favour electric motors instead (...) UBS, a bank, reckons the “total cost of ownership” of an electric car will reach parity with a petrol one next year—albeit at a loss to its manufacturer. It optimistically predicts electric vehicles will make up 14% of global car sales by 2025, up from 1% today. Others have more modest forecasts, but are hurriedly revising them upwards as batteries get cheaper and better—the cost per kilowatt-hour has fallen from $1,000 in 2010 to $130-200 today. 

The Economist skriver også om hvordan ambisiøse politiske målsettinger, avgiftspolitikk, nye reguleringer for å begrense kjøretøy med utslipp og vanskeligere tilgjengelig olje og gass påvirker utviklingen til mindre fossil og mer elektrisk, men de slår fast at den klart viktigste faktoren handler om batterier. Batteriteknologien har gjort store sprang både når det gjelder hvor mye energi som kan lagres (og dermed hvor langt bilen kan kjøre mellom hver lading) og driftskostnadene som har falt kraftig. 

Dette er tema i en egen interessant briefing med overskriften "After electric cars, what more will it take for batteries to change the face of energy?". Den åpner med å minne om at bare en prosent av bilene som ble solgt i verden i fjor var elektriske. 750 000 biler er egentlig ikke spesielt mange når en tenker på alle festtalene og all oppmerksomheten elektriske biler har fått. Det som gjør The Economist og de som lager prognoser på dette området, inkludert OPEC, helt sikre på at elektriske biler vil vinne på sikt er at de er i ferd med å få like lang rekkevidde og også vil konkurrere på pris når det gjelder livsløpskostnader, uten subsidier:

"Many forecasters reckon that the lifetime costs of owning and driving an electric car will be comparable to those for a fuel burner within a few years, leading sales of the electric cars to soar in the 2020s and to claim the majority sometime during the 2030s. China, which accounted for roughly half the electric vehicles sold last year, wants to see 2m electric and plug-in hybrid cars on its roads by 2020, and 7m within a decade. Bloomberg New Energy Finance (BNEF), a consultancy, notes that forecasts from oil companies have a lot more electric vehicles in them than they did a few years ago; OPEC now expects 266m such vehicles to be on the street by 2040."


Dette skyldes den videre utviklingen av det ladbare litium-ionbatteriet som hadde sin første kommersielle anvendelse i 1991 da Sony brukte det i et videokamera. Det ble raskt tatt i bruk i bærbare PCer, mobiltelefoner og all mulig annen elektronikk. Og nå i elektriske biler. Prisene er på rask vei nedover av minst to grunner. Dels handler det om store ressurser som brukes på forskning og utvikling av stadig mer effektive batterier. Og dels handler det om stordriftsfordeler, der de store produsenter som Panasonic (som samarbeider med Tesla), LG, Samsung og flere kinesiske selskaper investerer milliarder i gigantiske nye fabrikker som vil øke verdens batteriproduksjon kraftig. 

Hvordan etterspørselen vil bli vet ingen. I dag er det et overskudd på batterier, men kanskje vil summen av elektriske biler og batterier bruk til lagring av for eksempel solenergi og vind i stasjonær energiforsyning skape en slik etterspørsel som må til. Om disse bedriftene vil finne den nødvendige lønnsomheten vet vi ikke i dag, men for kundene blir dette bra. Økt tilbud betyr lavere priser. Og som The Economist minner om i sin leder, blir det spennende tider fremover:

"Driverless electric cars in the 21st century are likely to improve the world in profound and unexpected ways, just as vehicles powered by internal combustion engines did in the 20th. But it will be a bumpy road. Buckle up.

fredag 11. august 2017

Colbert synger sitt farvel til Scaramucci

Å beskrive Anthony Scaramuccis rekordkorte karrière i det hvite huset er ikke helt lett. Til å være så kort var den uvanlig begivenhetsrik. Fordi det kanskje er komikerne som vil savne ham aller mest har Stephen Colbert tatt ansvaret for å lever en musikalsk avskjedshyllest.

torsdag 10. august 2017

Minst administrative tidstyver i Norge

Tidligere i denne uken kom jeg over en artikkel i nettavisen til Computerworld om en ny undersøkelse som har sett på hvor mye tid ansatte som jobber på kontor bruker på kjerneoppgavene sine og hvor mye tid de må bruke på ulike administrative oppgaver og tidstyver som sjeler tid fra det vi egentlig skal gjøre. Artikkelen heter "Norske kontorister mest produktive" og kan fortelle at:

"Rutinepregete og byråkratiske oppgaver i tillegg til andre administrative gjøremål stjeler tid fra det som er den primære oppgaven til de fleste som jobber på kontor. En ny undersøkelse viser at blant 11 land verden over kommer norske kontoransatte best ut på produktivitet, i betydningen av at de ansatte her brukes mest tid på sine primæroppgaver. Norske kontorister bruker 81 prosent av tiden sin på primæroppgaver, mens Sverige og Frankrike kommer hakk i hæl med respektive 78 og 76 prosent."

Dette er jo et veldig interessant tema for oss som er opptatt av fjerne flest mulig tidstyver og av å forenkle og forbedre offentlig sektor. Det er it-selskapet Unit4, som har noen av sine røtter i det norske Agresso, bestilt undersøkelsen som er laget av et analyseselskap som heter DJS Research. Jeg har lett litt rundt på nettsidene deres for å finne litt mer om denne undersøkelsen, som er gjennomført ved å spørre 1500 medarbeidere i 11 land om tidsbruk og teknologibruk. Jeg tror det primært er privat sektor de har undersøkt, men det fremgår ikke helt tydelig av omtalen.

På Unit4s nettsider har de en artikkel som oppsummerer funnene og litt klikkbar infografikk Det store bildet er at det i gjennomsnitt er slik at en tredjedel av arbeidstiden til ansatte i de landene som er undersøkt brukes på administrative oppgaver og manuelle prosesser. De skriver:

"On average across all of the countries in this study, office workers spend 552 hours a year completing administrative or repetitive tasks; the equivalent to 69 work days or roughly one-third of the working year. The research shows that the cost of this lost productivity to the service industry in 11 countries is more than $5 trillion USD annually. "

Og så er det som nevnt Norge som kommer best ut av de 11 undersøkte landene:

"The most productive workers from the countries surveyed are in Norway, spending 81% of their time on primary duties, followed closely by Sweden (78%) and France (76%). Respondents in Singapore spend the least time performing the primary duties of their role at 60% but also the least time on repetitive administration."

Undersøkelsen viser ellers en relativt stor oppslutning blant ansatte i de fleste landene om å automatisere og effektivisere ytterligere  for å lette de administrative byrdene. Og interessant nok er Norge blant landene der flest svarer at de synes de mangler verktøy i arbeidet sitt som kunne økt produktiviteten ytterligere. Computerworld skriver:

"Selv om de norske svarene indikerer at produktiviteten er høyest her, befinner de norske svarene seg langt ned på listen når de ble spurt om de hadde de teknologiske verktøyene de trenger for å gjøre jobben så effektivt som mulig. 77 prosent av de spurte her til lands svarte ja på det spørsmålet, mens 18 prosent svarte nei.(...) Nordmennene viste imidlertid stor tillit til teknologer som kan overta gjentatte rutineoppgaver for oss. På spørsmål om i hvilken grad de stoler på at digitale assistenter eller annen programvare kan overta slike oppgaver, svarte 19 prosent av nordmennene at de «definitivt» ville stole på dem, mens 63 prosent svarte at de «sannsynligvis» ville stole på det, slik at 82 prosent av de norske deltakerne viser positiv støtte til dette."

Hvorfor er det slik at vi i Norge ligger på topp når det gjelder produktivitet, slik det er målt her, men likevel synes vi mangler verktøy for å jobbe mer effektivt? Sannsynligvis fordi vi er positive til å ta i til ny teknologi og ser at det er mulig å få til enda større forbedringer dersom vi har de rette verkøyene.

onsdag 9. august 2017

Karsten Warholm vant 400 meter hekk

I kveld er det i grunnen ingen tvil i hva som må på bloggen. Norge har ikke akkurat vært noen global stormakt i friidrett de siste årene og det er ikke akkurat typisk norsk å være best i 400 meter hekk. Så når vi i dag hadde et berettiget håp om medalje og det norske håpet Karsten Warholm like gjerne gikk helt til topps, må det dokumenteres. Dette er en virkelig stor idrettsprestasjon, Og så får vi håpe at flere unge lar seg inspirere til å prøve å bli best i verden:

tirsdag 8. august 2017

Samarbeid med NASA om klima i Arktis

Det er et fint oppslag på NRKs nettsider om at "Norge og NASA inngår avtale om klimaovervåkning" . Dette er en spennende nyhet som også Kveldsnytt dekket i går. Kartverket vårt og NASA har skrevet under en avtale om et veldig spennende teknologisamarbeid som blant annet vil styrke klimaovervåkningen i Arktis.

I pressemeldingen vår fra KMD skriver vi dette om samarbeidet:

"NASA og Kartverket signerte i går en ny avtale som skal gi mer fakta om jordkloden. Samarbeidet dreier seg om utvikling og leveranse av ny teknologi som får stor betydning for måling av hav- og isendringer. NASA og Kartverket har gjennom flere år hatt et tett samarbeid. Når NASA nå skal levere et av nøkkelinstrumentene til Kartverkets nye jordobservatorium i Ny-Ålesund, betyr dette en ytterligere styrking av samarbeidet."

Kartverket er nå i ferd med å bygge et nytt jordobservatorium i Ny-Ålesund som blir tatt i bruk i 2018. Fra det nye jordobservatoriet skal Kartverket overvåke jordas rotasjon og bevegelser. Satellittavstandsmåleren som NASA skal levere er utstyrt med laser og kan bestemme satellittenes avstand til jorda. Plasseringen i Ny-Ålesund på 79 grader nord gjør det mulig å følge satellitter over polområdet og vil bety en stor forbedring av satellittdata som brukes til å overvåke hav- og isendringer. Samarbeidet mellom Kartverket og NASA er derfor viktig for overvåkningen av klimaendringer og havnivå i Arktis.

mandag 7. august 2017

Lavere skatt, høyere skatteinntekter

VG har i dag lansert sin kalkulator der du kan få beregnet hvor mye Jonas-skatt du må betale etter valget dersom Arbeiderpartiet vinner. Argumentet våre politiske motstandere bruker for å begrunne store skatteøkninger pleier å være at det da blir mer penger til ulike offentlige utgifter, mens den borgerlige regjeringens skattelettelser gir mindre penger til offentlige utgifter. Men er det virkelig slik?

Det er naturligvis en sammenheng mellom skattenivå og skatteinntekter, men sammenhengen er ikke alltid slik at en krone mer i skatt gir en krone mer til offentlige utgifter. Det er også avhengig av hvordan man innretter skattepolitikken. Noen ganger kan det faktisk være motsatt. For eksempel fordi en miljøavgift virker så godt at det blir mindre av den miljøskadelige adferden som skal reduseres, og dermed også mindre inntekter. Eller fordi en ny skatt på næringslivet kveler aktivitet eller fører til utflytting av arbeidsplasser fra Norge, slik at resultatet av høyere skatter blir lavere skatteinntekter.

Og motsatt så er det jo slik at lavere skatter for næringslivet kan føre til høyere aktivitet. For eksempel fordi man får råd til ansette flere folk eller fordi virksomhet som var i utlandet flytter til Norge. Lavere skatt på arbeidsinntekt kan bidra til å gjøre det mer attraktivt å arbeide mer. Da kan skatteinntektene bli høyere selv om skattene er lavere.

Men hvordan er den norske virkeligheten på dette området? Nettavisen E24 hadde en interessant sak om dette for noen dager siden, under overskriften "Ola og Kari Nordmann har fått 18 mrd. i skattekutt - Staten får likevel inn 65 mrd. mer". E24 har gått igjennom skattestatistikken fra Statistisk Sentralbyrå fra 2013 da regjeringen tok over fra de rødgrønne og sammenstilt dette med tallene fra Finansdepartementet som viser hvor store skattelettelser som er gitt. De har blant annet sett på hvordan de store skattelettelser i personskatten som er gitt de siste årene har virket. og E24 slår fast at skatteinntektene fra personskatter er høyere nå, selv om skattenivået er lavere enn i 2013:

"Tallene viser at mens personskattene er kuttet med om lag 18 milliarder kroner, har inntektene fra de samme skattene faktisk økt med 64,8 milliarder kroner. Inntektene fra personskattene var i 2016 11,2 prosent over 2013, og trenden fortsetter i år. Sammenligner man første halvår i år med første halvår 2013, er personskatteinntektene til staten 12 prosent høyere. Det skjer altså samtidig som skattenivået er kuttet.".

Når det gjelder skattene næringslivet betaler er det selvfølgelig slik at skatteinntektene til statskassen har gått ned de siste årene, ikke først og fremst på grunn av skattelettelser, men fordi oljeprisen har falt fra 120 dollar til 30-40 dollar på det laveste. Det har gitt et bortfall på 160 milliarder i oljeskatter sammenlignet med 2013. At regjeringen og Stortinget i en slik vanskelig situasjon for næringlivet har prioritert lettelser i bedriftsbeskatningen har bidratt både til å dempe nedturen for mange bedrifter og å gjøre det mer attraktiv å starte nye bedrifter. Noe som bidrar både til flere arbeidsplasser og til flere bedrifter som kan betale skatten som finansierer velferdsordningene våre. E24 skriver:

"...men tallene «forstyrres» av nedturen i oljenæringen, som har gjort at inntektene fra oljeskattene var 160,4 milliarder mindre i fjor enn i 2013. Totalt har bedriftsbeskatningen blitt kuttet med 6,0 milliarder, ifølge Finansdepartementets tall, mens inntektene i 2016 var 167,4 milliarder lavere enn i 2013. En opptur i oljenæringen igjen vil, sammen med de økte skatteinntektene fra personer, altså kunne gi staten en dramatisk inntektsøkning i årene fremover."

Når det i Høyres partiprogram for neste stortingsperiode står at vi vil "ha moderate lettelser i det samlede skatte- og avgiftsnivået og sikre et bredt skattegrunnlag der alle med skatteevne bidrar" så er det fordi det er mulig å kombinere dette med høye ambisjoner for helse, eldreomsorg, skole og velferdstjenester. Skattepolitikken må naturligvis alltid tilpasses den økonomiske situasjonen vi er i, men det å gjennomføre store skatteøkninger for bedrifter og for de som investerer i å bygge bedrifter er et dårlig svar dersom vi ønsker flere arbeidsplasser og vekst i norsk næringsliv.

søndag 6. august 2017

C.J. Chivers: The Gun

Sommerferier er en bra tid å fordype seg i litt lengre lesestoff, gjerne bøker. En av de interessante bøkene jeg har lest i sommer er "The Gun" av C.J. Chivers. Så kan man jo lure: Er det virkelig verdt tiden å lese en bok på 500 sider om et automatvåpen? Og svaret er: ja, det er det fordi våpenet det er snakk om er Automat Kalasjnikova 1947, også kjent som AK-47, en av de ytterst få industrielle suksessene som kom ut av Sovjetunionen.

Det er beregnet at det finnes et sted rund 75 millioner AK-47 i omløp i verden, mer enn noe annet våpen. Det har i flere tiår vært det foretrukne skytevåpenet for en rekke av verdens stater, geriljabevegelser, narko-karteller og terrorister. Sannsynligvis har ingen andre skytevåpen tatt livet av så mange som AK-47. Det handler om millioner av mennesker.

Nå handler ikke "The Gun" bare om AK-47, men den åpner med å sette automatvåpen inn i en større kontekst. På 1860-tallet utviklet Richard Gatling the Gatling Gun, en ny type skytevåpen som kunne skyte flere skudd i rask rekkefølge. Neste trinn var the Maxim Gun som tok utviklingen av maskingeværet et skritt lenger og ble et foretrykket våpen i britiske kolonikriger. Boken har noen veldig interessante beskrivelser av hvor stor motstand det var hos konservative militære ledere mot maskingevær de mente var lite anvendelige og holdt fast på bruk av kavaleri med hest og sverd og angrep med bajonett.var mer effektivt. Det var 1. verdenskrigs katastrofale strategier, blant annet Slaget ved Somme der 57 000 britiske soldater ble meid ned i løpet av første dag (det ble over en million døde og sårede totalt i dette slaget).

AK-47 kom som et resultat av lærdommene etter 2. verdenskrig, der russerne mente de lå på etterskudd våpenteknologisk og satte i gang flere hemmelige programmer, blant annet for utvikle atombomber, for å rette på situasjonen. Et av programmene handlet om å lage en ny type automatvåpen som kombinerte de beste egenskapene til rifler, som er treffsikre på lang avstand, og mindre maskingevær har stor ildkraft. Våpenet måtte være lett å ha med seg, bestå av få deler, være lett å sette sammen og være mest mulig vedlikeholdsfritt.

Chivers beskriver grundig denne prosessen der ulike hensyn skulle balanseres og hvordan Sovjetunionen klarte å utvikle et våpen, en våpentype som senere fikk den engelske betegnelsen "assault rifle", der den sovjetiske i en periode var overlegen noe av det vesten brukte. Noe av det mest overraskende i prosessen for å komme dit var at Sovjetunionen gjennomførste en form for innovasjonskonkurranse, der flere team konkurrerte med hverandre om å utvikle det beste konseptet for et nytt automatvåpen. Mikhail Kalasjnikovs team vant konkurransen i 1947, derav navnet AK-47. Den første konkrete anvendelsen av AK-47 var imidlertid ikke i en vanlig krig, men for å slå ned oppstanden i Ungarn i 1956. Og i tiårene etter var det nok få slike væpnede konflikter der den ikke har vært med, ofte på begge sider.

Boken handler mye om hovedpersonen Kalasjnikov og hans livshistorie, og drøfter en rekke kritiske spørsmål om hva som er fakta og myter. Sovjetunionen trengte helter og var ikke nødvendigvis opptatt av om det de fortalte var helt sant. Det var heller ikke helt enkelt å holde orden på hvem som var helter og hvem som var skurker i Stalin-tiden, da oppgjøret med Stalin kom eller da kommunismen ble avskaffet, men Kalasjnikov klarte seg gjennom alt dette og døde først i 2013.

Et av kommunismens store problemer var at den ikke produserte varer ut fra etterspørsel, men ut fra produksjonsmål. Det betød at det stadig ble produsert flere AK-47, ikke bare i Russland men også i DDR, Jugoslavia, Bulgaria, Kina, Albania, og etter hvert også flere andre steder. Våpen ble spredt vidt og bredt til ulike seperatistbevegelser og geriljahærer. Våpeneksport var en del av Sovjetunionens strategi for å vinne verdensherredømme, og et automatvåpen er mye mer praktisk anvendbart i det daglige enn for eksempel en ubåt eller et atomvåpen. Overskuddet fra denne produksjonen ble lagt i enorme lagre. Derfor ble det enda verre da  Sovjetunionen brøt sammen Chivers beskriver hvordan alle disse våpnene som lå på lager ble til en konvertibel valuta for offiserer som kontrollerte lagrene, og ble spredt rundt i hele verden. Våpenoverskuddet etter 40 års sosialistisk planøkonomisk våpenproduksjon er fortsatt med på å holde geriljagrupper verden over med billige våpen.

Et interessant kapittel mot slutten av boken handler om USAs forsøk på utvikle et minst like godt alternativ til AK-47. Det ble jo særlig viktig i Vietnam der man møtte nord-vietnamesiske regjeringssoldater og sør-vietnamesiske FNL-styrker som brukte kinesisk-produserte AK-47. I full fart utviklet USA sitt M-16 automatvåpen, som i prinsippet var et minst like godt våpen, men de første versjonene hadda så store mekaniske problemer at den ble svært upopulær blant soldatene. Mange syntes det var rart at man fortsatt var avhengig av bajonetter 100 år etter at maskingeværet var oppfunnet. Historien rundt denne innkjøpsprosessen og hvordan kritikken først ble underslått og så måtte håndteres politisk, er et interessant stykke politisk historie det også. Og for å dra inn musikken her også: Stan Ridgeway har en vers om frykten når våpenet ikke virker i sangen "Camouflage"

"I was a PFC on a search patrol huntin' Charlie down
It was in the jungle wars of '65
My weapon jammed and I got stuck way out and all alone
And I could hear the enemy movin' in close outside.

Just then I heard a twig snap and I grabbed my empty gun
And I dug in scared while I counted down my fate."

lørdag 5. august 2017

To prosent av Norge er bebygd

Når man reiser får man ofte følelsen av at det er god plass i Norge. Tallene viser at det stemmer. Omkring 80 prosent av landet vårt er skog, fjell og vidder. Statistisk sentralbyrås arealstatistikker viser resten består av 6 prosent ferskvann, 5 prosent våtmark, 4 prosent jordbruk og bare to prosent arealer det er bygget på.

Hva er det så disse to prosentene bebygd areal i Norge brukes til? SSB har naturligvis en statistikk for det også (og et tilhørende kakediagram her på denne nettsiden). Den kan fortelle oss at den største biten av det bebygde arealet, 38 prosent,brukes til veier. boligbebyggelse tar 23 prosent, bygg for landbruk og fiske 10 prosent, hytter og fritidsbebyggelse 8 prosent, industri og privat- og offentlig tjenesteyting 8 prosent og park- og idrettsformål tar 4 prosent.

Det er noen ganger konflikt om arealene. Selv om vi har god plass i Norge totalt kan det være trangt om plassen noen steder eller konflikter mellom ulike hensyn. Derfor har vi et viktig lov og regelverk som bestemmer hvordan vi håndterer plan- og byggesaker. Men det kan jo være greit å huske på at arealet boliger legger beslag på i Norge er 23 prosent av de to prosentene av arealet som er bebygd. Det er betyr at mindre enn 0,5 prosent av Norges areal brukes til boliger og omkring en tredjedel av dette igjen brukes til bebyggelse i forbindelse med næringsvirksomhet eller offentlige tjenester.

torsdag 3. august 2017

Aftenpostens løftesjekk

Aftenposten: Slik gikk det med løftene
Før et valg er rimeligvis mange opptatt av om det som ble lovet ved forrige valg er blitt gjennomført eller ikke. Et av de bedre verktøyene jeg har sett for å hjelpe folk vurdere dette er Aftenpostens nettbaserte og interaktive gjennomgang av regjeringsplattformen: "Fire år senere: Slik gikk det med Solberg-regjeringens løfter".

I denne oversikten er nesten 200 saker fra Sundvolden-plattformen gjennomgått. Den ble naturligvis også omtalt i papiravisen tidligere i sommer, men det er nettversjonen, der internettets muligheter for å sortere, filtrere og gi tilleggsinformasjon er tatt i bruk, som det kan være verdt å utforske for de som liker å grave litt og gjøre egne vurderinger.

Når man klikker på en av sakene får man opp en omtale om hvordan saken er fulgt opp av regjeringen, sammen med Aftenpostens vurdering av om løftet er helt innfridd, delvis innfridd eller ikke innfridd. Man kan også filtrere på tema slik at man får opp de saksområdene man er mest interessert i. Aftenposten skriver dette om mål og metode:

"Vi har tatt for oss nesten 200 løfter fra regjeringsplattformen. Vurderingene av hvilke løfter som er innfridd, ikke innfridd eller delvis innfridd står for Aftenpostens egen regning. Vi har hentet inn faktainformasjon om status på de ulike områdene fra en rekke ulike kilder, blant annet departementene, SSB, organisasjoner og ulike nyhetsmedier. Løfter som er vanskelige å måle eller der det har vært krevende å skaffe nok dokumentasjon er utelatt."

Aftenposten skriver i artikkelen at to tredjedeler av løftene er innfridd, 134 av 193. Legger man til de løftene som er delvis innfridd er det snakk om over 80 prosent. Så kan man diskutere hvordan det er riktigst å måle. Men i saker man er særlig opptatt av er det er uansett lurt å gjøre det Aftenposten har lagt til rette for: Lese selv hva som gjort, hva det konkret vil si at et løfte er innfridd, hvilke forhold som gjør at et løfte bare er delvis innfridd (kanskje handler det om at et annet virkemiddel er brukt for å nå et mål) og om årsaken til at noen løfter ikke er fulgt opp. Det kan være gode forklaringer på det også. Dette siste har Trine Eilertsen skrevet en kommentarartikkel om, med tittelen: "Derfor innfrir ikke Solberg-regjeringen alle løftene."

Jeg har vært med på gjennomføringen av flere av sakene som er med på denne oversikten. Det gjør at jeg ikke helt klarer å la være å ha kritiske synspunkter til noen av Aftenpostens vurderinger. I noen saker synes jeg de har vært urimelig firkantede. På den annen side kunne de sikkert vært enda strengere på et par saker også. Og leseren kan uansett lese vurderingen og gjøre seg opp sin egen mening om det er sammenheng mellom løfter og gjennomføring. Derfor er dette blitt en informativ og pedagogisk gjennomgang av hva regjeringen har lovet og hva regjeringen har levert. Og det er dessuten hyggelig å få bekreftet fra andre at så mye bra og viktig er gjennomført de siste fire årene.

onsdag 2. august 2017

Digital Evolution Index 2017

Harvard Business Review har skrevet om en ny rangering av hvor godt ulike land gjør det på det digitale området. Artikkelen heter 60 Countries’ Digital Competitiveness, Indexed og beskriver en undersøkelse gjennomført av Fletcher School ved Tufts University der de har tatt for seg lands digitale konkurranseevne i bred forstand. De har vurdert den digitale infrastrukturen, sett på innbyggernes muligheter til å ta i bruk digitale løsninger, analysert offentlig sektors lover, regler og egen bruk av digitale løsninger og vurdert landenes rammebetingelser for forskning, innovasjon og omstilling.

Rapporten heter "Digital Planet 2017 - How Competitiveness and trust in digital economies vary across the world". Hele rapporten kan leses her. Et "whitepaper" som beskriver det viktigste i selve rangeringen kan leses her.

Jeg tror ikke det er noe her som avviker veldig fra andre lignende vurderinger av hvor godt ulike land møter utfordringene og utnytter digitaliseringen, men dette er uansett interessant lesning der det pekes på en rekke utfordringer. Og for oss i Norge er det hyggelig lesning også, fordi vi også i denne undersøkelsen gjør det godt. Jeg synes det særlig er tre ting denne undersøkelsen løfter frem, gjennom tre ulike indekser, det kan være greit å merke seg:

Det første er at Norge gjør det meget bra når land rangeres ut fra sitt digitale utviklingsnivå. Norge er faktisk helt på topp av de 60 landene, foran Sverige, Sveits, Danmark, Finland, Singapore, Sør Korea og Storbritannia. Det er også verdt å merke seg at da samme undersøkelse ble gjort i 2014 var Norge nede på en 14. plass. Da var Singapore på topp foran Sverige, Hong Kong og Storbritannia.Og så er det naturligvis slik at det er ganske jevnt mellom landene i toppen, men i følge denne undersøkelsen de nordiske landene som gruppe og Norge klatrer aller mest.

Det andre viktige poenget denne rangeringen peker på er at mest velstående og digitalt modne landene risikerer å miste tempo i omstillingen. Rapporten har en firefeltstabell der det å ligge høyt på prestasjoner (y-aksen), men langt til venstre på x-aksen er et tegn på at såkalt "stall out", at dagens tilstand er bra, men tempoet bør bli høyere. Her ser det ut som både de nordiske og en del andre land som ligger langt fremme klumper seg oppe i venstre hjørne (det er ingen land oppe i høyre hjørne der man ideelt burde være). Noen land har i følge denne rangeringen større tempoutfordringer enn Norge, men dette er uansett en utfordring vi må være oppmerksomme på. Rapporten sier:

"Stall Out countries enjoy a high state of digital advancement while exhibiting slowing momentum. The five top scoring countries in the DEI 2017 ranking—Norway, Sweden, Switzerland, Denmark, and Finland—are all in the Stall Out zone reflecting the challenges of sustaining growth. Moving past these “digital plateaus” will require a conscious effort by these countries to reinvent themselves, bet on a rising digital technology in which it has leadership, and eliminate impediments to innovation."

Et tredje viktig og interessant område denne undersøkelsen tar opp og gjør noen forsøk på å rangere er tillitsnivået i samfunnet når det gjelder bruk av digitale tjenester. Rapporten gjør et spennende forsøk på å analysere balansen mellom på den ene siden rammebetingelsene bedrifter og myndigheter skaper for tillit gjennom sine tjenester når det gjelder forhold som sikkerhet, personvern og gode brukeropplevelser og på den andre siden de holdningene og den adferden brukerne faktisk har når de bruker ulike digitale tjenester. Eller for å si det på en annen måte: Er tjenestene sikre nok? Og stoler vi på at de er sikre nok?

Man kunne kanskje tro at dette er to sider av samme sak, men i noen land er brukerne veldig skeptiske til tross for godt lovverk og gode tekniske løsninger, mens i andre land er det slik at brukerne er positive og tillitsfulle til tross for at det er store mangler i regelverk og tekniske løsninger. Ingen av disse ubalansene er bra over tid. Men i følge rapporten er Norge blant de landene som har truffet en bra balanse. En tilstand rapporten omtaler som "high trust equilibrium":

"High Trust Equilibrium: Much like Stand Out nations, these countries are rare. Singapore, Spain, Norway, Hong Kong, and Finland all have users that exhibit patient and engaged behavior online combined with a more trustworthy environment and relatively seamless experience. They are in equilibrium because their level of trust—as exhibited through their behavior—matches the environment."

Denne grafen viser hvor de ulike landene plasserer seg i denne balansen mellom den sikkerheten som tilbys av næringsliv og myndigheter og de holdningene og den adferden innbyggerne har:

Det er alltid hyggelig med rapporter som forteller at Norge gjør det godt på viktig områder, men det aller viktigste med analyser som det øker kunnskapen og bidrar til en mer opplyst debatt om hva utgangspunktet vårt er. Det finnes alltid organisasjoner og kronikkskribenter som har en interesse av å svartmale situasjonen og til og med påstå at Norge stagnerer teknologisk. Rent bortsett fra at det ikke stemmer, blir det også en mye dårligere diskusjon om videre strategier dersom vi ikke erkjenner hvor godt utgangspunkt vi har. Utfordringen vår er å bygge videre på det vi har fått til, erkjenne at veldig mye arbeid gjenstår og sørge for å øke tempoet når vi skal omstille videre.