lørdag 21. oktober 2017

Åttitallet vender tilbake (5)

Som nevnt tidligere i denne serien, er en måte å få løfte de gamle heltene fra 80-tallet frem i rampelyset igjen at de allierer seg med noen av dagens stjerner. Finner man noen fra i dag som ligner er det ekstra morsomt. Som her, der 80-talls glam-pop-punker Billy Idol opptrer sammen med nåtidens sjangerhoppende Miley Cyrus, og synger "Rebel Yell" fra 1983:



Jeg tenker at denne kombinasjonen er ganske god. Begge har fått, med noen tiårs mellomrom, skarp kritikk for å selge seg ut til det rent kommersielle. Og begge ser ut til å leve helt fint med det, tross noen sjangerbytter underveis. Billy Idol var engelsk punkvokalist i bandet Generation X, men flyttet i 1981 til New York og konverterte til å bli en 80-talls glam-rocker som ikke hadde noe imot å være popstjerne på MTV. Med høydepunkter som "White Wedding" og "Rebel Yell". Nå har han passert 60 år, men viser her at han er høyst oppegående fortsatt.

fredag 20. oktober 2017

Åttitallet vender tilbake (4)

En sånn fun-fact om The Bangles er at de opprinnelig skulle hete The Bangs, men en juridisk tvist tvang dem til å bytte navn, som ble The Bangles. Det store gjennombruddet kommersielt kom med singelen "Manic Monday", skrevet av Prince, som ble sluppet i januar 1986. Her er The Bangles live i 2010-utgave med nettopp Manic Monday:



Som en ser er The Bangles forbausende gjenkjennelige 30 år senere, tre av de fire bandmedlemmene fra storhetstiden er med her, men det er ikke slik at de har eksistert sammenhengende fra tidlig 80-tall og frem til nå. I 1989, like etter at landeplagen "Eternal Flame" var sluppet og ble den mestselgende singelen fra en kvinnelig popgruppe i historien, kranglet de og var så lei av hverandre at de la ned bandet. 10 år senere, i 1998, gjenoppstod The Bangles på nytt, og de spiller fortsatt sammen med ujevne mellomrom, og har blant annet gitt album i 2003 og 2011. Men det er de gamle 80-tallsklassikerne de huskes for, ikke minst "Manic Monday".

onsdag 18. oktober 2017

Norsk forskning har passert 2 prosent av BNP

Det har vært bra vekst i norsk forskning og utvikling (FoU) de siste årene. Helt nye tall viser at veksten også fortsatte i 2016. For første gang har den samlede FoU-innsatsen i Norge passert to prosent av BNP.

Disse nye tallene for FoU-akvititeten i Norge finner man både på Statistisk Sentralbyrås nettsider og hos forskningsinstituttet NIFU. NIFU oppsummerer tallene slik:

"Foreløpige tall for utgifter til forskning og utviklingsarbeid (FoU) i Norge i 2016 viser at den samlede FoU-innsatsen utgjorde over 63,5 milliarder kroner. I løpende priser gir dette en økning i FoU-innsatsen på om lag 3,3 milliarder fra 2015, tilsvarende 5,5 prosent. FoU-utgiftenes andel av BNP øker fra 1,93 til 2,04 prosent."

SSB skriver på sine nettsider om at vi ser en gledelig fortsatt vekst i næringlivets FoU-innsats i 2016:

"Næringslivet brukte om lag 29,5 milliarder kroner på egenutført forskning og utvikling (FoU) i 2016. Dette er 6,2 prosent høyere sammenliknet med 2015. Målt i faste priser er økningen på 3,8 prosent.(...) Blant foretak med minst 10 sysselsatte ble det utført 19 764 FoU-årsverk, 3,5 prosent flere enn i 2015. Veksten er i hovedsak drevet av tjenestenæringene som utførte 4,4 prosent flere FoU-årsverk i 2016 og stod for 55 prosent av alle FoU-årsverkene i næringslivet."

Jeg blogget i oktober i fjor om de tilsvarende tallene for 2015 og igjen i februar i år om at norsk forskning i det siste har vokst raskere enn i Norden og i EU. Nå skal vi huske på at norsk forskning samlet ligger etter FoU-nivået hos våre nordiske naboer. Den offentlige FoU-innsatsen i Norge er på linje med nabolandene våre, mens næringslivets forsker mindre i Norge, først og fremst på grunn av vår næringsstruktur. Men de siste tallene viser som sagt at det går raskt i riktig retning. Og en interessant nyhet i den sammenheng er at andelen bedrifter i Norge som utfører FoU også er på vei opp. Andelen har ligget på rundt 20 prosent i flere år, men gjorde i 2015 et hopp til 25 prosent for alle foretak samlet. Resultatene for 2016 er på samme nivå, 26 prosent. Og det er interessant at veksten i antall FoU-foretak slår mest ut for foretak med mindre enn 50 sysselsatte, som jo er det store flertallet av bedrifter i Norge.

Når man ser statistikker som dette er det jo også et par spørsmål som melder seg, i hvert fall hvis man har et litt kritisk blikk på slike statistikker og ikke liker at politikere tar for mye ære for ting ting som kan ha andre forklaringer og kanskje ville skjedd uansett.

Første spørsmål er derfor: Har dette noe med politikk å gjøre? Og svaret på det er ja. Veksten i forskningen på universiteter og høyskoler skyldes at forskning har vært prioritert på statsbudsjettet. Og selv om det er slik at det meste av forskningen i næringslivet betales av næringslivet selv, og er begrunnet med bedriftenes eget behov for å utvikle nye varer, tjenester, arbeidsprosesser og forretningsmodeller, har politikk gjort at det er mer lønnsom for næringlivet å satse på FoU. Jeg har tidligere blogget om hvordan endringene i SkatteFunn har gjort at denne skattefradragsordningen for forskning i næringslivet blir brukt langt mer enn før. I 2016 skrev jeg:

"Det har med andre ord vært en oppsiktsvekkende sterk vekst i næringslivets forskningsinnsats, spesielt de siste to årene, og som nevnt her er det slik at over 90 prosent av disse kostnadene blir dekket av næringslivet selv. Den offentlige finansieringen av forskning i næringslivet på 1,8 milliarder kroner består av flere ulike ordninger, men SkatteFunn, en søkbar skattefradragsordning for forskningsprosjekter i bedriftene, er klart viktigst og utgjør nesten 50 prosent av den offentlige støtten til forskning i næringslivet. For bedrifter med under 200 ansatte er SkatteFunn den klart viktigste offentlige finansiseringskilden."

Andre spørsmål blir da: Men ville ikke en annen regjering ført samme politikk, slik at veksten i næringslivets forskning ville vært like sterk? Og svaret på det er mest sannsynlig nei. Vi vet jo ikke hva en annen regjering ville gjort de fire siste årene, men vi vet hva en annen regjering gjorte i perioden før valget i 2013. I 2013 blogget jeg om at den store svakheten i forskningsmeldingen fra den rødgrønn regjeringen var at den ikke var opptatt av å gjøre det mer lønnsomt for næringlivet å forske. Og tallene bekrefter også dette inntrykket. Forskningsrådets indikatorrapport i 2013 sa dette om forskningens utvikling som andel av BNP i årene før:

"FoU-utgiftene utgjorde 1,65 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2011, ned fra 1,68 prosent i 2010 og 1,76 prosent i 2009"

Nå er det selvsagt slik at veksten i BNP svinger og det er slik at næringslivets satsinger på FoU kan gå litt i rykk og napp. Men det er ingen tvil om at rammebetingelsene for forskning og innovasjon i næringslivet har blitt bedre. Og det er heller ingen tvil om at den samlede satsingen på FoU i Norge, både den offentlige og den næringlivet finansierer, er en god del høyere nå enn den var for noen år siden. Vi er på rett vei.

tirsdag 17. oktober 2017

Nye næringsklynger

Mandag ble det offentliggjort at syv nye næringklyngemiljøer får offentlig støtte og blir tatt opp i klyngeprogrammet, blant annet den første næringsklyngen for finansteknologi. En veldig gledelig nyhet. Men dette med statlig støtte til næringnsklynger kan også fortjene litt forklaring:

Vi har flere forskjellige næringsrettede forsknings- og innovasjonsvirkemidler i Norge, stort sett innrettet på å bidra til innovasjon, vekst og internasjonalisering av bedrifter, men tilpasset det at bedrifter er i litt ulike utviklingsfaser og har ulike utfordringer. Offentlig støtte kommer ikke i stedet for at man må leve av å skaffe kunder i markedet, og finne partere og investorer, men det er penger som bidrar til at bedrifter kan vokse raskere og bli mer lønnsomme enn de ellers ville blitt. De utgjør et lite tillegg til de private pengene og er begrunnet med at den er en samfunnsøkonomisk lønnsomhet i å finansiere for eksempel kunnskapsutvikling, innovasjon, forskning og nettverksbygging er høyere enn den er hvor hver enkelt bedrift isolert. .

Et av mine favorittvirkemidler i det norske virkemiddelapparatet har alltid vært næringsklyngeprogrammene. Det tar utgangspunkt i at det allerede finnes spennende bedrifter og kunnskapsmiljøer i et område som jobber mer eller mindre tett sammen og i et mer eller mindre definert felles marked. Noen av dem kan være konkurrenter, men ofte vil det også være en form for verdikjede der bedriftene er leverandører til hverandre og samarbeider om innovasjon i ulike prosjekter, og der de som er konkurrenter i noen situasjoner er samarbeidspartnere i andre.

Slike nettverk og klynger er ofte langt bedre rustet til å håndtere omstilling og satse på innovasjon og teknologiutvikling enn det en enkeltstående bedrift klarer. Men problemet er ofte at bedrifter med felles interesser underinvesterer i nettverket seg imellom fordi det kan være vanskelig å få noen til å ta på seg kostnadene for det som deles, i hvert fall i første fase av samarbeidet. Derfor har Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Siva sammen utviklet et Norwegian Innovation Clusters-program som gir norske næringsklynger mulighet til å styrke innovasjonssamarbeidet og koblingene til forsknings- og innovasjonsmiljøer.

Nyheten som kom mandag var at syv nye klynger blir en del av klyngeprogrammene. Fem av dem blir del av den minste satsingen, Arena-programmet, for nettverk som er på vei opp og frem, mens to  to rykker opp til det som kalles Norwegian Center og Expertise (NCE), en større satsing for de mer komplette klyngene. Innovasjon Norge skriver dette på nettsiden sin:

"I alt fem nye klynger får Arena-status: Finance Innovation i Bergen, Arena Oslo – The Smart Event City, Arctic Cluster Team i Nordland Arena Smart City i Stavanger og Tequity Cluster i Trondheim. To miljøer avanserer til status som Norwegian Centre of Expertise, iKuben – Rapid Transformation i Molde og NCE Energy Technology – tidligere Arena Subsea Valley. I tillegg til de nye, får klyngene Norwegian Fashion Hub og Norwegian Smart Care Cluster forlenget status som Arena-prosjekter for to nye år."

Om den spennende nye finansklyngen skriver Innovasjon Norge:

"Finansteknologi-klyngen Finance Innovation består av virksomheter innen bank, forsikring, konsulentmiljø, teknologi, investorer, universitet og høyskoler. Dette Arena-prosjektet ønsker å bidra til at Norge kan være i front på et nytt forretningsområde, FinTech."


En annen spennende og ganske utradisjonell næringsklyngesatsing som nå er løftet opp til NCE-status, er iKuben i Molde. Der er målet å gi bedriftene som deltar det som trengs for å gjennomføre en digital transformasjon:

"NCE iKuben – Rapid Transformation i Molde består av 46 partnere med nesten 15 000 ansatte og 62 milliarder kroner i omsetning. Målet er å styrke medlemmenes konkurransekraft og innovasjonskapasitet gjennom innsikt, metodikk og infrastruktur og kultur for å hjelpe bedriftene i rask digital transformasjon."

søndag 15. oktober 2017

Høyrevind i Østerrike

Valget i Østerrike har fått en del oppmerksomhet i forkant fordi de sannsynligvis får en veldig ung, men likevel politisk erfaren,statsminister i 31 år gamle Sebastian Kurz. Og fordi høyresiden samlet sett går kraftig frem og ser ut til å få over seksti prosent av mandatene i nasjonalforsamlingen.

Østerrike er et land som ved flere tidligere valg har fått mye, og ofte litt ufortjent, negativ oppmerksomhet i norske og nordiske medier. Mest fordi det EU-skeptiske og innvandringsskeptiske FPÖ var tidlig ute blant de høyrepopulistiske partiene i Europa når det gjaldt å få høy oppslutning. Da de satt i regjering mellom 2000 og 2007 var det mye fordømmelse fra andre EU-land.  I dag virker det som alle de tre store partiene i Østerrike er for en svært restriktiv innvandringspolitikk. Og regjeringspartiene i Polen og Ungarn overgår nok FPÖ i EU-skepsis, for ikke å snakke om de britiske konservative.

Egentlig har Østerrike en ganske nordisk partistruktur, med et stort sosialdemokratisk parti som det tradisjonelt største regjeringsbærende partiet, et stort konservativt opposisjonsparti, som også har hatt statsministeren i perioder, og et mer populistisk høyreparti som har vokst seg stort de siste par tiårene, men som i varierende grad ønsker samarbeid eller er ønsket som samarbeidspartner av andre partier. Østerrike har også et krympende politisk sentrum med liberale og grønne partier, men de er blitt mindre over tid og er enda svakere enn sentrum i Norden.

Sosialdemokratiet har faktisk vært så dominerende i Østerrike at de siden 1945 bare har vært utenfor regjering i 11 år (1966-70 og 2000-07). Etter 1970 har sosialdemokratene i Østerrike hatt statsministeren i alle regjeringer bortsett fra to som satt mellom 2000 og januar 2007. Ja, på 1970-tallet var kanskje Østerrike det mest sosialdemokratiske landet i verden, med rent SPÖ-flertall i over ti år, frem til 1983. Men også ved de siste to valgene, i 2008 og 2013 har SPÖ blitt det største partiet, sist med bare 26,8 prosent riktignok, men også da fikk de statsministeren i en storkoalisjon med konservative ÖVP.  Miljøpartiet Grüne har hatt jevnt økende oppslutning i Østerrike, hele 12,3 prosent i 2013.

Denne gangen er resultatet ganske annerledes. Konservative ÖVP er valgvinner, med 31,6 prosent, en fremgang på 7,6 prosentpoeng. Det er imponerende med tanke på at de har vært juniorpartier i en storkoalisjon med sosialdemokratiene siden 2007, og gått tilbake ved alle valg siden 2002. Og samtidig går det andre høyrepartiet FPÖ også kraftig frem med 5,5 prosentpoeng til 26,0 prosent. Denne fremgangen er nok delvis forklart av at EU-motstanderne i Team Stronach og Haiders gamle utbryterparti BZÖ, som tilsammen fikk over 9 prosent av stemmene i 2013, ikke lenger har noen oppslutning.

Sosialdemokratene holder for så vidt stillingen fra forrige valg, med 26,9 prosent, med det er like dårlig som det dårligste resultatet etter krigen. Ikke bra nok for et parti som så sent som for 11 år siden fikk 35 prosent og på 70-tallet hadde over 50 prosent av stemmene ved tre valg på rad. Østerrike har rett og slett blitt et vanlig europeisk land når det gjelder sosialdemokratisk oppslutning. Men i motsetning til flere andre land er det ved dette valget ingen lekkasje til partier lenger til venstre eller til grønne partier. Grüne har kollapset helt og gått fra 12,4 prosent for fire år siden til 3,9 prosent og null representanter nå. En tilbakegang på over 8 prosentpoeng. Et grønt utbryterparti som heter Pilz har riktignok fått 4,3 prosent, med det veier ikke opp så veldig mye.

Valgresultatet gjør at to av de tre store partiene må danne regjering sammen. Ingen andre flertall er mulige. Nå kjenner ikke jeg østerriksk partipolitikk godt nok til å vite om andre koalisjoner enn ÖVP-FPÖ er mulige i det hele tatt. Jeg ser Aftenposten spekulerer i om en SPÖ-FPÖ-koalisjon er tenkbart i artikkelen "Arbeiderpartier i dyp krise jakter på nye veier til makt. Nå åpner flere for samarbeid med ytre høyre", basert på at en slik koalisjon finnes regionalt i Burgenland. Artikkelen er god, og problemstillingen er jo høst reell når alle de store sosialdemokratiske partiene i Europa ser ut til å miste velgere til en innvandringskritksk høyreside selv om de argumenterer for mye av den samme politikken selv. Det ville likevel være rart om et valg som har gitt en av de kraftigste høyrebølgene jeg kan huske ender med nok en periode med sosialdemokratisk regjeringsmakt i Østerrike

lørdag 14. oktober 2017

Åttitallet vender tilbake (3)

Det er kanskje litt urettferdig at jeg skriver om at 80-tallet vender tilbake når jeg skriver om Simple Minds, men gjerne omtaler U2 som et av dagens band. Begge startet tilbake på sent 70-tall og begge er. såvidt jeg vet, fortsatt aktive. Årsaken er naturligvis at resultatet av kampen om å være den største stadionrockegruppen av alle (som jeg blogget om her) endte med at at U2 ble stadig større og fortsatt er det, mens Simple Minds etter hvert fikk en husker-du-status. Derfor passer denne 2015-liveversjonen av "Don't You Forget About Me" perfekt i denne serien:



Simple Minds var et alternativ-rock band som laget mye interessant musikk i begynnelsen. Det første albumet kom i 1979 og frem til høsten 1982 laget de hele fem album (jeg blogget om en samlepakke med de fem albumene her). Det kommersielle gjennombruddet kom med det femte albumet og innledet noen år der Simple Minds var globale superstjerner.  Sangen "Don't You Forget About Me" som kom i 1985 markerte kanskje toppunktet, selv om de hadde flere gode listeplasseringer også detter dette. Sangen var en del av musikken til filmen "The Breakfast Club", en av de store ungdomsfilmene fra perioden.

fredag 13. oktober 2017

Star Wars: The Last Jedi

Det ser heldigvis ut som Lucasfilm er i rute. Det kommer en ny Star Wars-film rett før jul i år også. Den heter Star Wars: The Last Jedi. For noen dager siden ble traileren sluppet. Forventningene er skyhøye og traileren bidrar ikke til å ta dem ned det aller minste:



Årets film blir også omtalt som Star Wars Episode VIII. Vi er med andre ord tilbake på sporet der det kommer en ny Star Wars-episoder annenhvert år, der dette er den andre. Starten kom for to års siden med Episode VII Star Wars: The Force Awakens, en film som fikk bragt Star Wars tilbake til utgangspunktet fra 70- og 80-tallet. Derfor er det en hel del nostalgi, men med nåtidens spesialeffekter.

En ny ting i denne siste bølgen av filmer er at det også lages frittstående filmer, som ikke er en del av de kronologiske episodene, I fjor den frittstående filmen Star Wars: Rogue One, som hadde andre hovedpersoner, handling lagt til et annet sted i Star Wars-kronologien og en veldig definitiv slutt, men også det var en fantastisk bra film. Nå er er det bare å glede seg til The Last Jedi kommer på kinoene.

torsdag 12. oktober 2017

Statsbudsjettet 2018 - en leseguide

At regjeringen denne uken la frem et forslag til statsbudsjett for 2018 tror jeg de fleste har fått med seg. Det er stor mediedekning, og mange kommentarer fra både opposisjonspolitikere og alt som finnes av interesseorganisasjoner med en eller flere saker de gjerne skulle hatt med i budsjettet.

Noe av problemet med denne type dekning er at den kan skape et inntrykk av at statsbudsjettet er noe mystisk og komplisert som bare heltidspolitikere og lobbyister kan få innsikt i. Det stemmer heldigvis ikke. Alt som legges fram i statsbudsjettet og som behandles i Stortinget denne høsten er offentlige dokumenter som er tilgjengelig for alle, også på internett. Det er fint at media lager sammendrag, konfrontasjoner og kommentarer, men det er fullt mulig å lese tekster og tall selv, og gjøre seg opp sin egen mening om innholdet. Budsjettdokumentene er stort sett helt forståelige tekster som forklarer hva som skal gjennomføres og hvorfor. Når man vet hva man er interessert i handler det om å vite hvor man skal lete for å finne det.

Derfor har jeg laget en 2018-utgave av min leseguide til statsbudsjettet. Med et mål om å hjelpe folk finne frem i statsbudsjettet. Noen vil være mest opptatt av de helheten og de store linjene. Om oljepengebruken går ned. Om vesten går opp. Om vi gjør nok for å effektivisere offentlig sektor. Andre er mest opptatt av om skolene får mer penger til tidlig innsats, om barnevernet styrkes eller hvilke samferdselsprosjekter i Buskerud som skal settes i gang i 2018. Det fine med statsbudsjettet er at det svarer på alt dette, og mye mer.

Hvor skal man så begynne? For oversiktens skyld kan det være lurt å ta utgangspunkt i to samlesider med lenker til ulike dokumenter og verktøy. Det ene er regjeringens samleside om statsbudsjettet 2018 der det er lenker til hoveddokumentene, de ulike departementenes budsjettdokumenter og pressemeldinger, finanstalen og finansministerens pressekonferanse. Den andre er Finansdepartementets budsjettportal Statsbudsjettet.no som har lenker de de samme dokumentene, men i tillegg også en "statsbudsjettet A til Å", fylkesoversikter, oversikt over avgiftssatser, fordelingsvirkninger av skatteforslagene, omtale av hvordan statsbudsjettet følger opp FNs bærekraftsmål, og mye annet interessant.

De som er opptatt av de store linjene i norsk økonomi og utfordringene vi står overfor i årene som kommer bør begynne med å lese dokumentet som heter Nasjonalbudsjettet 2018.  Selv om det dekker store temaer er det et kompakt og oversiktlig dokument som dessuten har fine grafer og tabeller. Det går igjennom utsiktene for norsk økonomi. beskriver hovedtrekkene i regjeringens økonomiske politikk og tar for seg endringene i skatte- og avgiftspolitikken i 2018. Så har det noen kapitler som tar for seg temaer som tiltak for økt produktivitet og effektiviteten i offentlig sektor og næringslivet, om hva Norge gjør for å oppfylle FNs bærekraftsmål og om forvaltningen av statens pensjonsfond.

Er man derimot mest opptatt av å få oversikt over alle utgiftene i statsbudsjettet, på tvers av sektorer og departementer, og i et mest mulig kompakt format, er det dokumentet som kalles "Gul bok" som gjelder. Det er proposisjonen om Statsbudsjettet 2018. De første 35 sidene gir en konsentrert omtale i tekst og tall av alle departementenes hovedprioriteringer og hovedtall og er nyttig lesestoff. Fra side 50 er det noen gode analyser av flerårseffekter av noen områder på statsbudsjettets utgiftsside Mange av de som kommenterer statsbudsjetter er veldig opptatt av hvor mye en bevilgning øker fra året før, men ofte gir det mer innsikt å se på utviklingen over minst en 5-års periode. Kapittel fem redegjør for hvordan konsekvenser av tidligere politiske vedtak, for eksempel nye veier, bygninger og store ikt-prosjekter binder ressurser over flere år og begrenser fremtidig handlefrihet. Kapittel seks beskriver hvordan inneværende års budsjett blir gjennomført.

Akkurat det handler om en annen viktig erkjennelse: Å vedta at staten skal bruke penger på noe er ikke det samme som et politisk resultat. Det er selve gjennomføringen av det som er vedtatt, og effekten av tiltaket når det er ferdig, som avgjør om politikken er vellykket. 

Er man mest opptatt av inntektssiden i statsbudsjettet, som skatter og avgifter, er det en egen proposisjon om alt som har med dette å gjøre som heter Skatter, avgifter og toll 2018. Her er det både helhet og mye detaljer, og denne proposisjonen er derfor på over 380 sider.

Mange er naturligvis opptatt hvordan det vil gå i en bestemt sektor, eller rett og slett av enkeltsaker. Her er det gjerne i det enkelte departementets budsjettdokumenter man finner svarene. Er man for eksempel opptatt av kommuneøkonomiens utvikling i 2018 er det Kommunal og moderniseringsdepartementet som har svarene. Via regjeringen budsjettportal finner man alle KMDs budsjettdokumenter og pressemeldinger. Kommuneøkonomien er omtalt i en pressemelding, nye digitaliseringstitak i en annen. Ønsker man et mer utfyllende bilde må man også lese  KMDs budsjettproposisjon til Stortinget. Men det finnes mer, også innenfor KMDs område. Et populært dokument blant kommuneøonomiens selverklærte nerder er vedlegget med tabeller som viser alle effektene av kommuneinntektsystemet på den enkelte kommune, det såkalte Grønt hefte

Alle departementene legger hvert år frem hver sin budsjettproposisjon med tekstomtale og tall for alt som er i neste års statsbudsjett. Stortinget komitebehandler budsjettet og behandler det kapittel for kapittel utover høsten, Alle disse dokumentene finnes på nettet, for eksempel Samferdselsdepartementets budsjettKunnskapsdepartmentets budsjett, Helse- og omsorgsdepartementets budsjett og Nærings- og fiskeridepartementets budsjett, som alle har gode analyser av utfordringer som skal løses både på kort og lang sikt og målene de arbeider etter, i tillegg til selve tallene. Og når den tid kommer vil stortingskomiteen lage innstillinger om de samme dokumentene, som legges ut på Stortingets nettsider.

Et siste tips er å bruke de fylkesvise oversiktene på Finansdepartementets statsbudsjettside. Disse oversiktene ikke delt inn etter saksområder og sektorer, men etter geografi. Alle relevante satsinger og tiltak i statsbudsjettet er forsøkt tatt med i oversiktene, slik at man for eksempel kan få et samlet bilde av hva statsbudsjettet betyr for Møre og Romsdal eller for Telemark. når det gjelder alt fra nye veiprosjekter til kommuneøkonomi. Det er mer interessant enn mange tror å lese et statsbudsjett.

tirsdag 10. oktober 2017

Arkitekturpris til førstehjemsboliger

En liten bonus ved å være statssekretær er at jeg av og til blir invitert til å dele ut priser. Priser er viktige fordi de pleier å løfter frem en oppgave som er løst på en spesielt god måte, og gjerne også personene, virksomhetene og samarbeidet som gjorde det mulig. De gjør det mulig å lære av hva andre har gjort riktig. Og så er jo folk veldig blide når de mottar en pris.

Jeg har for eksempel delt ut KMDs egen innovasjonspris til Norges mest innovative kommune noen ganger. Nå har vi ikke så mange priser vi deler ut i KMD, men heldigvis hender det noen ganger at vi blir spurt om å dele ut andres priser. Og det er jo også veldig hyggelig. Jeg ble for noen uker siden spurt om jeg kunne dele ut Arkitekturprisen 2017, en pris som tre arkitektorganisasjoner samarbeider om, og som Kulturdepartementet har vært med på å støtte. Fordi politisk ledelse der var opptatt med andre ting, var det jeg som var så heldig å få være på prisutdelingen på avslutningen av Arkitekturdagen 2017 på Chateau Neuf.

En fin ting med arkitektur og arkitekturpriser er at dette er et område som er veldig synlig og det er lett å mene noe om. Nå er det nok med arkitekter som alle andre bransjer at de ønsker seg enda mer makt og synlighet i samfunnet, men i den sammenheng har de et utvilsomt konkurransefortrinn i at det er lett å forstå hva de bidrar med. De er synlige i helt bokstavelig forstand. Og derfor er også listen over de 20 finalistene en visuell nytelse. Her er det et stort spenn i hva slags prosjekter det er snakk om, fra en enorm ny pir på Gardermoen til langt mer nøkterne interiør- og landskapsarkitekturprosjekter.

En annen spennende ting ved denne prisen er at det ikke er en jury som kårer vinneren, men medlemmene i de tro organisasjonene som står bak, det vil si arkitektene selv. Og det prosjektet de kåret til vinner, og som jeg fikk lov til å dele ut diplomer til var prosjektet "Førstehjemsboliger for ungdom – U31" som bedriftene Haugen Zohar og Dronninga Landskap står bak. Det er beskrevet slik på nettsiden til Arkitektnytt:

"Hovedmål for prosjektet har vært å skape et godt sted å bo og et sterkt sosialt felleskap innenfor miljøvennlig og arkitektoniske rammer. Arkitektene har lagt vekt på volum fremfor areal, skriver NAL i en pressemelding, og arkitektene har benyttet robuste og klimavennlige materialer. Prosjektet består av 36 utleieenheter for unge voksne fordelt på to nybygg i massivtre, samt transformasjon av et eksisterende bygg på tomten. Prosjektet er det første boligprosjektet innenfor FutureBuilt-programmet, med mål om å oppnå minimum 50% reduksjon av klimagassutslipp, skriver NAL."

Det er flere fine bilder av vinnerprosjektet i prosjektdatabasen til Norske Arkitekters Landsforening (NAL), der dette prosjektet også er omtalt som "God morgen Alna". Som nevnt er jo noe av det fine med en arkitektkonkurranse at man virkelig kan se på de forskjellige kandidatene. Jeg tenker også at det er oppmuntrende når et prosjekt som handler om rimelige og praktiske boliger til ungdom, der det boligsosiale er en viktig målsetting, vinner fagfolkenes egen arkitekturpris. 

søndag 8. oktober 2017

Forbruket av poteter går ned

"Potetferien er avlyst" skriver Statistisk Sentralbyrå i sin overskrift. Når tror jeg det er ganske mange år siden det var vanlig å bruke høstferien til å plukke poteter, men det som er SSBs poeng er at både potetforbruk og potetproduksjon i Norge har gått kraftig ned de siste årene. Da trengs det færre folk.

På 1950-tallet spiste nordmenn 80 kilo poteter pr person i året. I 2012 hadde dette gått ned til 22 kilo pr person og 27 kilo om vi tar med andre potetprodukter som pommes frites og potetgull. Også produksjonen av poteter i Norge har gått ned, fra 1 400 000 tonn i 1954 til 363 200 tonn i 2016. Nesten halvparten av denne produksjonen skjer i dag i Hedmark fylke. Tross denne nedgangen i produksjonen påpeker SSB at det likevel produseres mye mer poteter i Norge enn det spises:

"Men sjølv om potetavlingane har sokke, har dei lege stabilt sidan 1980-talet, trass at forbruket har gått vidare ned. Me et 22,1 kilo kvar, men 363 200 tonn delt på 5 277 762 nordmenn, er 69 kilo. Så etter me har ete, er det 47 kilo til overs. På toppen av det importerer me poteter, 60 000 tonn i 2016. Trenden er aukande, med eit toppår i 2012, då me importerte 73 000 tonn poteter."

Som nevnt går noe av dette til produksjon av pommes frites, potetgull og andre populære potetprodukter. Men hva med resten? Her er SSBs omtale litt haltende og de har dessverre ikke konkrete tall om andre anvendelsesområder, men et raskt søk på ulike nettsteder som omhandler potetens fortreffelighet kan avsløre at mange av potetene brukes til å lage stivelse til annen næringsmiddelproduksjon, og en hel del brukes til spritproduksjon. Dette kan man blant annet lese mer om på nettsiden Poteten kan brukes til alt.

Og på nettsidene til Norsk Landbrukssamvirke kan man lese mer om hvordan dette kan beskrives som "sirkulærøkonomi i praksis", og hva slags anvendelsesområder det er snakk om for potetene som ikke kan brukes til matproduksjon.

lørdag 7. oktober 2017

Åttitallet vender tilbake (2)

Åttitals retro dukker opp på litt ulike måter. Noen gjør som Nena og Kim Wilde i forrige bidrag og spiller sine gamle sanger om igjen. Men vel så vanlig er det at mer nåtidige artister henter frem de gamle artistene som i sin tid fremførte sangene. Som i denne konsertvideoen der Fergie fra The Black Eyed Peas synger Blondies "Call Me" fra 1980, og har fått med seg selveste Debbie Harry på scenen:



Videoklippet er fra 2008, fra en "Fashion Rocks"-konsert, et veldedighetsshow der musikk og moteverden lager fest og støtter et godt formål. Sangen "Call Me" er fra 1980, en av Blondies store singler som toppet singellisten både i USA og UK i flere uker. I UK var den Blondies fjerde singel på førsteplass i løpet av under et år. Her er den originale musikkvideoen til Call Me.

"Call Me" kom ikke ut på noe vanlig album fra Blondie, men ble skrevet av Georgio Moroder  som filmmusikk, fikk etter hvert med en tekst av Debbie Harry, og ble en del av filmmusikken til filmen "American Gigolo" med Richard Gere i hovedrollen. Moroder satte for øvrig sitt preg på mer av 80-tallets filmmusikk etter hvert. Han skrev og produserte filmmusikken til blant annet Cat People, Scarface, Flashdance og Top Gun.

fredag 6. oktober 2017

Åttitallet vender tilbake (1)

Det var noe spesielt med 80-tallet. Og av noen så savnet at hovedpersoner fra 80-tallet stadig dukker opp igjen, både to og tre tiår senere, og synger gamle sanger om igjen. Her er to av de aller største stjernene, Nena fra Tyskland og Kim Wilde fra England som spiller Nenas gamle hitlåt "Irgendwie, irgendwo, irgendwann" i 2003.



Sangen de synger er Nenas nest mest berømte sang. Hun er aller mest kjent for "99 Luftballons" som ble en internasjonal landeplage i 1983, men "Irgendwie, irgendwo, irgendwann" fra året etter var også en stor hit i Tyskland. Da hun i 1985 laget et eget album med engelskspråklige utgaver av sangene sine ble denne sangen spilt inn som "Anyplace, Anywhere, Anytime".

Og i 2002 da det gamle bandet til Nena kom sammen igjen for å spille inn ny versjoner av gamle hits til et 20-års jubileumsalbum, "Nena feat. Nena",  spilte de inn en ny versjon av "Anyplace, Anywhere, Anytime" sammen med Kim Wilde, en annen av 80-tallets store popstjerner. Utover i 2003 spilte de to mange konserter sammen, og videoklippet over er fra en av disse. Noen ganger er det mest pinlig når 80-tallsstjerner skal gjenskape gammel suksess, men jeg synes disse to har klart seg svært bra.