onsdag 22. november 2017

Klassetilhørighet og parti

Klassekampen om klassetilhørighet og parti
Jeg har allerede blogget om noen interessante velgerundersøkelser fra valget i september. I dag skriver Klassekampen om en ny og veldig interessant undersøkelse gjort av Ipsos og Tor Bjørklund for Universitetet i Oslo. Den handler om klassetilhørighet og parti.

For noen lesere kan kanskje dette med klassetilhørighet og partipreferanser kreve litt forklaring. Frem til og med valget i 2001 var velgerundersøkelsene opptatt av sammenhengen mellom klassetilhørighet og partivalg. Ikke i "objektiv" forstand slik marxister er opptatt av å definere folk inn i klasser, men ved å spørre om velgerne selv identifiserte seg med en bestemt klasse. Spørsmålet var:

Man snakker iblant om forskjellige klasser: enten arbeiderklasse eller middelklasse. Tenker du noen gang på deg selv som hjemmehørende i en av disse klassene? Hvis ja, hvilken?"


Og historisk har det alltid vært slik at nesten alle velgere som mente at de tilhørte arbeiderklassen har stemt på partier til venstre, særlig på Arbeiderpartiet. I 1965 oppga hele 40 prosent av befolkningen at de tilhørte arbeiderklassen. 64 prosent av både Ap og SF sine velgere svarte at de var del av arbeiderklassen. Bare 5 prosent av Høyres velgere sa det samme. 

Når dette spørsmålet om klassetilhørighet forsvant ut av velgerundersøkelsene etter 2001 var det sannsynligvis fordi det ble oppfattet som litt umoderne og noe som var på vei ut. Andelen som svarte at de mente de tilhørte arbeiderklassen hadde falt til omkring 20 prosent av velgerne, og man spurte jo uansett om utdanningnivå og inntekt. Men etter 16 års pause er det interessant å se hva som har skjedd når dette spørsmålet dukker opp igjen. 

Nå i 2017 har nedgangen i de som mener de tilhører arbeiderklassen flatet ut. Det er fortsatt slik at 20 prosent oppgir at de tilhører arbeiderklassen. Like interessant er det at de som oppgir at de tilhører arbeiderklassen har  en jevnere alderfordeling enn før der det ikke lenger er slik at det nesten bare er eldre velgere som mener dette. Men mest interessant av alt er det at partipreferansene hos disse velgerne er blitt helt annerledes enn før. Klassekampen skriver:

" I 2017 sier nå 32 prosent av Aps, og 19 prosent av SVs velgere at de tilhører arbeiderklassen. Blant Høyre-velgerne er det 14 prosent, og blant Frps velgere 20 prosent."


Dette er en enorm forandring. Fra at klasseidentifikasjon var helt avgjørende for hva man stemte på til at det er blitt en nokså jevn partifordeling. I 1965, da 40 prosent svarte at de tilhørte arbeiderklassen, gjaldt det 64 prosent av Arbeiderpartiets velgere. men bare 5 prosent av Høyres velgere. I 12017, da 20 prosent svarte, at de tilhører arbeiderklassen gjelder det 32 prosent av Arbeiderpartiets velgere, 20 prosent av FrPs velgere og 14 prosent av Høyres velgere.

Det betyr at regjeringspartiene til sammen har omkring samme antall velgere som sier de tilhører arbeiderklassen som det Arbeiderpartiet har. Og for Høyre betyr det at andelen velgere som sier at de tilhører arbeiderklassen er mer en tredoblet sammenlignet med situasjonen i 1965. I den grad noen påstår at regjeringen står på kapitalens og arbeidsgivernes side mot arbeiderklassen, forteller tallene at velgerne ikke er enige.

tirsdag 21. november 2017

Churchills darkest hour

En ny film om Storbritannias traumatiske vei inn i og etter hvert heroiske innsats i 2. verdenskrig under Winston Churchills ledelse er rett rundt hjørnet. Anmeldelsene av "Darkest Hour" i forbindelse med premieren i USA denne uken forteller at vi har noe å se frem til når den kommer på kino i Norge i midten av januar. Rolling Stone skriver under overskriften: "Gary Oldman Gives Us a Fearsome, Oscar-Worthy Churchill" at:

"Gary Oldman is one of the greatest actors on the planet – and he proves it again as Winston Churchill in Darkest Hour, director Joe Wright's rip-roaring take on the celebrated Prime Minister's first tumultuous month in office in May, 1940, when France and Belgium are a whisper away from surrendering to Hitler and Great Britain may be next."

Både Rolling Stone, The Guardian og mange andre anmeldelser er av det positive slaget. Traileren bidrar også til at forventningene er behagelig høye:

mandag 20. november 2017

Digitaliseringsprosjekter og gordiske knuter

Lenke til Erfaringsrapport 2017 her
Hvordan går det egentlig med digitaliseringsprosjektene i offentlig sektor? For noen år siden var vel inntrykket mange hadde at statlige ikt-prosjekter vanligvis endte opp hos Riksrevisjonen og hos kontrollkomiteen i Stortinget. Ja, noen foreslo i fullt alvor at det Norge trengte mest av alt var en egen havarikommisjon for offentlige ikt-prosjekter.

En slik havarikommisjon ville ikke hatt så mye å gjøre de siste årene. Prosjektene har gått etter plan. Mange store prosjekter er delt opp i mindre og mer håndterbare deler, der man lettere kan justere kursen og gjøre endringer hvis noe går galt. Innovasjonsgraden er ikke lavere enn før, men hvis man feiler er det bedre å feile raskt og billig. Vi har også brukt tid på å styrke ikt-kompetansen hos toppledere. Og finansieringsmekanismer som medfinansieringsordningen favoriserer i større grad små og mellomstore prosjekter.

Og i stedet for å studere havarier i etterkant har vi vært opptatt av å etablere et Digitaliseringsråd med eksterne medlemmer som kan gi gode råd til virksomhetene som skal gjennomføre digitaliseringsprosjekter før de setter igang for fullt, slik at vi kan stille nødvendige spørsmål og lære av andres erfaringer, og gjøre endringer i tide.

Digitaliseringsrådet ble etablert i januar 2016 og har vurdert statlige digitaliseringsprosjekter  i snart to år. Derfor er deres Erfaringsrapport 2017 svært interessant lesing. Den bekrefter at mye er blitt bedre, blant annet på grunn av Digitaliseringsrådet selv. Men de har synspunkter på flere ting som kan og bør gjøres enda bedre enn i dag. De innleder rapporten med å si dette om arbeidet sitt:

"Digitaliseringsrådet gir støtte til ledere når de skal gjøre strategiske veivalg i sitt digitaliseringsarbeid. Vi har behandlet 26 prosjekter og programmer siden oppstarten i januar 2016. Til sammen har vi gitt 199 konkrete anbefalinger. Ordningen er frivillig, så de som tar kontakt med oss, gjør det fordi de er nysgjerrige på andres erfaringer og åpne for våre innspill. Alle ønsker å lykkes, og vi har møtt veldig mange kompetente og engasjerte virksomhetsledere, IT-ledere og prosjektledere med et sterkt eierskap til prosjektene sine. Samarbeidet med dem har lært oss mye som vi gjerne vil dele med flere, blant annet gjennom denne rapporten."

Prosjektstørrelsen varierer fra ca. 10 millioner til over 600 millioner kroner. Mens den gjennomsnittlige kostnaden for prosjektene er 114 millioner kroner er den gjennomsnittlige gevinsten 394 millioner. De 26 prosjektene er fra 12 departementer, men halvparten av dem kommer fra Næringsdepartementet (NHD) og Justisdepartementet (JD). Rapporten gir noen veldig interessante beskrivelser av hvilke problemstillinger virksomhetene i utgangspunktet ønsker å diskutere med Digitaliseringsrådet, og hvordan rådets anbefalinger ofte kommer på litt andre områder:

"Digitaliseringsrådet har til sammen gitt 199 konkrete anbefalinger til virksomhetene. Behov, mål og løsning er det temaet vi gir flest råd om, slik det også var da vi kom med den første erfaringsrapporten vår. Mer konkret dreier temaet seg om virksomhetene har en klar forståelse av hvem brukerne er, og hvilke behov de har, om de har formulert konkrete mål, og om den nye løsningen bidrar til å oppfylle målene. Nest flest anbefalinger gir vi om prosjektorganisering og -styring. Dette temaet handler blant annet om å organisere prosjektet med klare styringslinjer, roller og ansvar."

Basert på erfaringene så langt gir Digitaliseringsrådet oss også noen mer generelle råd om hvor utfordringene ser ut til å være størst i statlige ikt-prosjekter. De kaller slutten av rapporten "Gordiske knuter i digitaliseringsprosjekter", og beskriver tre slike knuter som de med nødvendig makt og innflytelse må hugge over, slik Alexander den store gjorde det med knuten i Zevs tempel i Gordion i år 334 f.kr.

De tre gordiske knutene Digitaliseringsrådet peker på er for det første vanskeligheter med godt samarbeid på tvers av virksomheter i staten, spesielt når samarbeidet må foregå på tvers av sektorer. Det andre problemet er systematisk arbeid med gevinstrealisering i og mellom virksomhetene som digitaliserer. Og den tredje knuten er hvordan man oppnå reell fornyelse av tjenester og arbeidsprosesser, i stedet for at digitaliseringen opprettholder dagens organisering, forretningsmodeller og prosesser. 

På alle disse områdene kommer Digitaliseringsådet med både gode råd og noen gode eksempler på prosjekter og virksomheter som fått til det som er vanskelig. Men de har også noen klart formulerte synspunkter på hva både virksomhetene og ikke minst departementene må gjøre fremover for å lykkes bedre. Derfor er dette en rapport det er verdt å lese, viktig å diskutere  og nødvendig å følge opp. Det arbeidet begynte allerede da erfaringsrapporten ble lagt frem på et seminar i begynnelsen av oktober.

Her er videoer fra presentasjonene og diskusjonene på seminaret om erfaringsrapporten.

lørdag 18. november 2017

Åttitallet vender tilbake (10)

Det er få ting som er mer 80-tall enn the Pet Shop Boys, som oppstod Londons West End. Men det er urettferdig å sette på retro-merkelappen. Ikke bare har de holdt det gående helt siden første halvdel av 80-tallet, og gjennombruddet med "West End Girls" i 1986, de har stadig vekk vært høyt på listene siden Alle de 13 ordinære albumene de har gitt ut har vært inne på topp 10 i UK, senest i 2016 med albumet Super.

Jeg synes likevel dette klippet fra 2009, da de mottok Brit Awards pris for Outstanding Contribution to Music, måtte være med i denne serien med helter fra 80-tallet som vender  tilbake. Dette er et 10-minutter klipp med kortversjoner av gode gamle hitlåter i rask rekkefølge, der også Lady Gaga og Brandon Flowers fra The Killers bidrar, men først og fremst viser det at Pet Shop Boys fortsatt kan levere:

fredag 17. november 2017

Bortgjemte musikalske perler (73)

I 1992 ga Shakespeares Sister ut singelen "Stay", med en musikkvideo som ble årets musikkvideo i UK. Den viser to bandmedlemmer som spiller livet og døden og slåss om en mann som er i koma. Dramatiske saker. Dette er ikke musikkvideoen, men en opptreden på BBCs Top of the Pops fra da singelen herjet hitlistene, og vi ser jo at også her er det skjønnheten mot udyret. - livet mot døden:



Shakespears Sisters periode som duo varte bare en kort periode, mellom 1989 og 1993. Både før og etter var dette avhoppet Bananarama-medlem Siobhan Faheys soloprosjekt, men i disse fire årene var Marcella Detroit, som egentlig het Marcy Levy, med. Det ble noen veldig produktive år der de laget to album som ble topp 10 i UK og 6-7 singler, der "Stay" ble listetopp i mange land. Men det at Detroit var hovedvokalist i et band der Fahey skulle være hovedperson ble så problematisk at det endte med at Marcella Detroit fikk sparken like etter. Og flere listetopper ble det aldri.

torsdag 16. november 2017

Ernas tale på Watson Summit

Torsdag ble digitaliseringskonferansen Watson Summit arrangert av IBM, med statsminister Erna Solberg som hovedinnleder. Hun brukte anledningen til å beskrive noen store utfordringer vi møter som et resultat av teknologiske endringer, noen fantastiske nye muligheter vi får til å løse problemer og noen politiske svar som blir viktige.

Hvorfor Watson? Det har ingen ting med Sherlock Holms venn og medarbeider Dr Watson å gjøre, men er en datamaskin i nettskyen som mates med stadig mer data og kan svare på stadig mer avanserte spørsmål, blant annet om medisinske diagnoser. Maskinen er oppkalt etter IBMs første sjef Thomas J. Watson og er mest kjent for å vinne den amerikanske mesteren i Jeopardy i 2011.

Men i denne sammenhengen er det sentrale at fordi datamaskiner som Watson, og tilsvarende fra andre leverandører, som tar i bruk kunstig intelligens, er i nettskyen og kan brukes av helt vanlige bedrifter og av virksomheter i offentlig sektor. Det at man ikke må eie store, avanserte og ekstremt dyre datamaskiner selv, men kan abonnere på datakraft som en tjeneste, er blant de tingene som vil øke omstillingstempoet i omtrent alle bransjer.

Erna Solbergs åpningstale ligger her på regjeringens nettsider. Hun sa blant annet dette om hvor mye som står på spill i møte med de teknologiske endringene:

"Det er et viktig poeng for meg at teknologi ikke et mål i seg selv. Målet for politikken er å ta vare på det gode samfunnet vårt og gjøre det enda bedre for menneskene som bor i dette samfunnet. Da må vi klare å opprettholde inntektene våre, sikre konkurransekraften, og samtidig få maksimalt ut av ressursene vi bruker i felleskapet. Vi må gjøre det i en verden der teknologien raskt endrer forutsetningene for nesten alt. Da nytter det ikke å være middels gode. Enten klarer vi å skape de nye jobbene og blir et av Europas mest nyskapende land i løpet av de neste ti årene. Eller så brå-lander vi når inntektene fra olje og gass blir mindre."

Hun pekte på at strategien for å klare denne omstillingen må bygge videre på noe vi allerede er veldig gode til i Norge - å samarbeide:

"En ting vi er gode på i Norge, er samarbeid. Det er en styrke vi skal bygge videre på. For å bli en digital vinner må vi samarbeide enda bedre mellom stat, kommune og privat sektor. Mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Altså trepartssamarbeidet i arbeidslivet. Da kan vi både utvikle enda bedre offentlig velferd og samtidig legge grunnlaget for nye eksportnæringer og arbeidsplasser i Norge."

Så pekte hun på fire områder der vi må lykkes dersom vi skal klare de teknologiske omveltningene som ligger foran oss. Områder der vi er ganske gode fra før og derfor må bygge videre på det vi gjør i dag fordi vi må bli enda bedre. Det første området er utdanning og kompetanse. Det andre området er rammevilkår for næringslivet. Det tredje området er digitalisering av offentlig sektor. Og det fjerde området er forvaltning og deling av offentlige data. Og for så vidt også private data i den forstand at det også er data om hver enkelt av oss og må håndteres innenfor rammen av god sikkerhet og strenge personvernregler.

Statsministeren avsluttet med å igjen slå fast at digitalisering ikke er målet, men et viktig virkemiddel for å nå de virkelig viktige målene for samfunnet vårt:

"For meg handler ikke dette om å ha en politikk for digitalisering, men om å ha en politikk for Norge, for fremtiden og hvordan vi sørger for at vi klarer å skape det bærekraftige velferdssamfunnet som jeg håper på at vi kan gi til våre barn og barnebarn. Det dreier seg om at vi er med på toget om teknologi, men aldri slipper fokuset på menneskene og innbyggerne i Norge, som er det viktigste for politikken i dette samfunnet."

onsdag 15. november 2017

Velgerundersøkelsene 2017

Helt siden 1977 har Statistisk Sentralbyrå og Institutt for Samfunnsforskning gjennomført valgundersøkelser i forbindelse med stortingsvalg.Omkring to år etter valget har resultatene kommet ut i bokform. I år er det derimot slik at det allerede nå, to måneder etter valget, er presentert noen svært interessante funn om velgerforflytninger mellom partiene siden forrige stortingsvalg, om hvilke saker som var viktigst for velgerne ved valget og om hvilke partier som har størst tillit på ulike saksområder.

Her skal jeg konsentrere meg om tallene som forteller noe om partienes sakseierskap til ulike viktige saker. Sakseierskap handler om hva velgerne svarer når de blir spurt om "hvilket parti mener du har best politikk?" på ulike saksområder. Dette er endrer seg gjerne mellom valg, og disse endringene er ofte en viktig forklaring på hvorfor noen partier går frem og andre partier går tilbake. Har man høyere tillit hos velgerne i saker som betyr mye er sjansen stor for fremgang. For de største partiene er det viktig at denne tilliten er til stede i flere viktige saker samtidig. Da vinner man valg.

Lørdagen før valget skrev Dagbladet om en annen velgerundersøkelse gjennomført av meningsmålingsinstituttet IPSOS. Jeg blogget om den her. De nye tallene som nå er presentert av SSB og ISF er ganske like de tallene Dagbladet skrev om i september, så det er grunn til å tro at dette til sammen gir et ganske presist bilde av hvilket parti velgerne mente hadde de beste svarene i ulike saker da de stemte ved stortingsvalget. Et notat fra Johannes Bergh og Rune Karlsen ved Institutt for samfunnsforskning sier dette om hovedtrekkene i endringene i sakseierskap ved dette valget:

"Høyre har særlig mye tillit i skole-, helse- og skattepolitikk. Partiet klarte i all hovedsak å holde på tilliten i disse sakene, men andelen som mente at partiet hadde best skattepolitikk sank med åtte prosentpoeng fra 2013 til 2017. Fremskrittspartiet har et klart sakseierskap i innvandringspolitikken, og andelen som mente at partiet hadde best politikk økte fra 27 prosent i 2013 til 35 prosent i 2017. Arbeiderpartiet tapte sakseierskap på sentrale områder for partiet, helse-, skatt- og sysselsettingspolitikk. Selv om over 30 prosent pekte på Ap som partiet med best sysselsettingspolitikk i 2017, er nedgangen fra 2009 dramatisk. Da mente over seks av ti at Ap var best."

Den mest interessante endringen ser vi når det gjelder hvilket parti som har best politikk for økt sysselsetting. Nå ble dette temaet av en eller annen grunn ikke målt i 2013. men i 2009 var det slik at over 60 prosent mente Arbeiderpartiet hadde den beste politikken for flere arbeidsplasser. Nå er tallet 28 prosent, mens Høyre har økt fra 14 prosent til 30 prosent, og har passert Arbeiderpartiet. Jeg tror dette må være en viktig forklaring på valgresultatet.

Skattepolitikken er et annet interessant spørsmål fordi det nødvendigvis må handle om et ideologisk skille der de som svarer at Arbeiderpartiet har den beste politikken vil ha høyere skatter, mens de som svarer Høyre vil ha lavere skatter. Her er utviklingen den at Arbeiderpartiet har falt fra 33 prosent i 2013 til 25 prosent nå, mens Høyre, som også her er størst, har falt fra 34 prosent til 26 prosent. Men her er det også viktig å merke seg at Fremskrittspartiet, finansministerens parti, har økt fra 9 til 14 prosent.

Det resultatet som kanskje har overrasket mest i denne undersøkelsen er synet på hvilket parti som har best miljøpolitikk. Det er her vi finner den eneste store forskjellen mellom denne undersøkelsen og den i Dagbladet. I SSB og ISFs velgerundersøkelse er det flest som svarer at de mener Høyre har den beste miljøpolitikken, opp fra 8 prosent i 2013 til 19 prosent nå. MDG er på andreplass med 14 prosent. Både Venstre og SV har falt, til henholdsvis 9 og 10 prosent, mens Arbeiderpartiet har 11 prosent. 

Når det gjelder andre saksområder kan vi slå fast at i helsepolitikken har Arbeiderpartiet falt fra 35 prosent i 2013 til 27 prosent nå, mens Høyre har økt fra 27 prosent til 28 prosent. I skolepolitikken har Høyre falt fra 35 prosent til 33 prosent, men er likevel klart størst. Arbeiderpartiet har økt fra 23 til 25 prosent. På eldreomsorg er Arbeiderpartiet størst, men har falt fra 28 prosent til 25 prosent. Høyre har økt fra 17 til 20 prosent. I familiepolitikken er det jevnt mellom tre partier, Arbeiderpartiet 21 prosent (tilbake fra 27), Høyre 19 prosent (frem fra 11) og Kristelig Folkeparti 18 prosent (tilbake fra 28). 

Fremskrittspartiet har i følge denne undersøkelsen en spesielt sterk posisjon blant velgerne på to områder. Særlig i innvandringspolitikken der 35 prosent av FrP har den beste politikken, noe som en klar oppgang fra 2013. Og i samferdselspolitikken har FrP høyest tillit med 25 prosent, opp fra 18 i 2013. Høyre har likevel hele 20 prosent mens AP har 17 prosent. Bare på et område er det et annet parti enn Høyre, Arbeiderpartiet eller Frp som skårer høyest på sakseierskap. Det er i distriktspolitikken der 39 prosent svarer at Senterpartiet har den beste politikken, opp fra 35 prosent i 2013. Men det er interessant at Høyre er på en god andreplass på distriktspolitikk med en oppgang fra 11 til 17 prosent, mens Arbeiderpartiet faller fra 16 til 9 prosent.

mandag 13. november 2017

Mer fleksibel arbeidstid i staten

Noen radikal omveltning av arbeidstiden er det ikke snakk om, men en fornuftig tilpasning av avtaleverket til det at mange ansatte ønsker å kunne jobbe mer fleksibelt. For eksempel ved ta frem PCen på kvelden og jobbe hjemmefra når barna har lagt seg.

NRK omtalte denne endringen under overskriften "Nå utvides fleksitiden for statsansatte" og fortalte om tobarnsmor Kristine Kostøl som er fornøyd med å selv kunne styre tiden sin i større grad enn før:

– Den nye avtalen gjør at jeg kan ta igjen tapt arbeidstid etter at ungene har lagt seg, i stedet for å jobbe på ettermiddagen mens de fremdeles er våkne. Nå får vi mer tid til å være sammen som familie, sier Kostøl til NRK.

Endringene gjør at staten fra årsskiftet får regler som ligner mer på det som praktiseres i privat sektor og som er regulert av arbeidsmiljøloven. KMDs nettsider sier dette om de konkrete endringene som gjennomføres fra nyttår:

"Den nye avtalen utvider den ytre rammen for arbeidstid, som angir når arbeidstakere kan jobbe etter eget ønske. Den ytre rammen for arbeidstiden utvides fra kl. 7 til kl. 6 om morgenen, og fra kl. 20 til kl. 21 på kvelden. Det er ikke meningen at arbeidstakerne skal arbeide mer, men i stedet få anledning til å arbeide på en mer fleksibel måte. Avtalen er en prøveordning som skal evalueres. Dagens avtale er fra 1976, og arbeidslivet har endret seg betydelig siden den gang."

Dette handler ikke om å øke dagens arbeidstid eller om å få noen til å jobbe på mer ubekvemme tidspunkter, Utgangspunktet er tvert imot at vi må ha tillit til at den enkelte ansatte selv kan vurdere når det passer å jobbe hjemmefra. Og at avtaleverket ikke bør være en hindring for fleksible løsninger som ansatte selv ønsker.

lørdag 11. november 2017

Bortgjemte musikalske perler (72)

The Skids kom fra Dumfermline i Skottland og var et punk og new wave band som var samtidige med The Clash og Sex Pistols fra1977-78, men med mer moderat suksess. De ga seg i 1982, men har hatt noen gjenforeningskonserter på 2000-tallet. En av The Skids aller tidligste singler var denne, The Saints Are Coming:



The Skids versjon er originalversjonen av sangen, men den er mer kjent i en coverversjon. I 2005 etter at Hurricane Katrina smadret New Orleans, spilte U2 og Green Day inn en ny versjon av sangen, som også ble fremført live i New Orleans Superdome da den ble gjenåpnet etter orkanen i september 2006. Den versjonen har jeg blogget om her.

fredag 10. november 2017

Åttitallet vender tilbake (9)

Singelen kom i september 1979, men det er vel få ting som symboliserer starten på 80-tallet bedre enn popduoen The Buggles første singel "Video killed the radiostar". Det var for eksempel den første videoen som ble vist på MTV da de gikk på luften i 1981, og innledet en ny tid for TV. Men her er "Video killed the radionstar" i 2013-versjon der låtskriver og Buggles-medlem Trevor Horn er tilbake med sitt nye band Trevor Horn and the Producers der blant annet Lol Creme er med:



En helt annen sak er at mens det på 80-tallet virket helt opplagt at musikkvideo-TV skulle ta over etter radio, så ble det ikke slik. Det var ikke radio som ble borte. Derimot har musikkvideokanaler på TV og videoutleie og slikt møtt store utfordringer, i møte med iTunes, streaming, YouTube og annet som vi ikke kunne forestille oss på 80-tallet. Men det er en annen historie som her blogget om her.

torsdag 9. november 2017

Om brevduer og tollfalker

I Stortinget stiller representantene spørsmål. Riktig mange spørsmål om ting de lurer på og som regjeringen må svare på. Det er en viktig del av demokratiet vårt.

Ikke bare er det en muntlig spørretime hver onsdag kl 10 med mer eller mindre spontane spørsmål, det er også en ordinær spørretime hver onsdag, som også er muntlig, men der spørsmålene er levert inn noen dager i forveien slik at statsrådene kan forbedrede seg. Dessuten har stortingsrepresentantene også anledning til å stille skriftlige spørsmål til alle statsrådene. Disse må besvares i løpet av seks virkedager.

I tillegg til dette er det også vanlig å stille skriftlige spørsmål til Finansdepartementet om statsbudsjettet. Riktig mange spørsmål. I høst har vi kommet opp i 1058 spørsmål (egentlig er det mange flere spørsmål fordi det kan være flere ulike spørsmål som er sendt samlet og derfor har samme nummer) . Alle spørsmål og svar er offentlige og kan leses her på regjeringens nettsider om Statsbudsjettet. Dette er jo veldig mange spørsmål og svar, og noe av det er kanskje litt kjedelig og i hvert fall ikke veldig fargerikt i formen, men det finnes heldigvis noen hederlige unntak. Som svaret fra Finansdepartementet på spørsmål nummer 94 fra Senterpartiet. Senterpartiets spørsmål lyder:

"Hvor stor må bevilgningen i statsbudsjettet for 2018 være, dersom den anslåtte andelen beslaglagt hhv øl, vin, sprit og narkotika skal utgjøre hhv 50%, 70% og 100% av totalt ulovlig innført mengde?"

Finansdepartementet åpner sitt svar på sedvanlig vis ved å vise til hva Tolletatens oppgaver og mål er før man slår fast noe som er ganske innlysende, at man ikke kan beregne ressursinnsatsen som kreves for ulike prosenttall nå man ikke kjenner totalmengden:

Som det fremgår av svaret på Senterpartiets spørsmål nummer 92, foreligger det ikke tall på totalmengden av innsmuglede varer. Det er derfor ikke mulig å verken fastslå eller beregne nøyaktig hvor store beslag 50, 70 eller 100 prosent eventuelt innebærer. Et anslag på hva dette eventuelt forutsetter av bevilgninger er dermed heller ikke mulig å beregne.

Men fordi spørsmålet er stilt slik det er, og det er helt åpenbart at det ikke er mulig, selv med astronomiske ressurser, å avskaffe absolutt all smugling av øl, vin, sprit og narkotika inn til Norge, legger Finansdepartement også frem sitt syn på hvor astronomisk dyrt det kunne bli. Det er et meget leseverdig svar som motbeviser påstanden om at beregninger av samfunnsøkonomisk lønnsomhet må være kjedelige eller vanskelige å forstå:

"Å skulle stanse "100 prosent av totalt ulovlig innført mengde" vil innebære at absolutt alle reisende, transportmidler, containere, brev/pakker og så videre må stanses og kontrolleres på grensen. Samtidig må 2 366 kilometer grense mot Sverige og Finland stenges fysisk for å hindre at noen tar seg over grensen uten å bli kontrollert (grensen mot Russland er allerede stengt/kontrollert). Basert på kostnadsanslag for USAs mur mot Mexico kan prisen for Norges del bli alt mellom 120 og 800 milliarder kroner. Da er det ikke tatt høyde for at byggekostnadene i Norge trolig er høyere enn i USA. Og da har vi enda ikke begynt å bekymre oss for vår over 25 000 kilometer lange kystlinje (fire ganger så lang om vi teller med øyene). 

All post inn til Norge vil også måtte gjennomlyses og åpnes. Selv om vi trekker av for postkort fra ferierende nordmenn på de over 40 millioner postsendinger som hvert år distribueres av Posten (i tillegg kommer forsendelser med andre transportører), tilsier et uakademisk anslag at vi trenger i overkant av 10 000 tolltjenestemenn, bare for å kontrollere post og pakker. Tolletaten er godt kjent med at smuglere er kreative og oppfinnsomme. Det er derfor ikke usannsynlig at brevdueindustrien vil få en oppsving i et slikt regime. På dette området er det lite erfaring i dag, men man kan håpe at et eventuelt slikt problem kan løses med tollfalker eller droneteknologi. 

Hvor omfattende dette vil være kan også illustreres med at alle de nesten 3 500 trailerne som kjører inn i Norge hver dag, hvorav langt de fleste over Svinesund, vil måtte kontrolleres og skannes. Bare for å ta unna gjennomsnittstrafikken vil man trenge over 25 skannere på Svinesund for at ikke køene skal bygge seg opp, og det vil trolig være behov for omtrent det dobbelte for å kunne ta unna trafikken i pressperioder. 

I tillegg kommer om lag 9 millioner person- og varebiler som også vil måtte gjennom tilsvarende regime dersom 100 prosent-målet skal kunne nås. Når Tolletaten i dag har kontroller og stenger E6 slik at alle biler må innom tollstasjonen danner det seg raskt køer over grensen, selv om så godt som alle bilene bare får kjøre rett gjennom kontrollen. Hvor lange køene vil bli dersom alle bilene skal kontrolleres er vanskelig å se for seg. Alle personer vil dessuten måtte kroppsvisiteres ved grensepassering og bagasje må gjennomlyses og åpnes, og om man skal være 100 prosent sikker må reisende også gå gjennom en såkalt kropsskanner som viser om man smulger stoff inni kroppen. Med nesten 40 millioner reisende inn i Norge årlig sier det seg selv at dette ikke er praktisk gjennomførbart. Det er med andre ord umulig å sikre seg mot all smugling."

Jeg ser i Aftenposten av Trygve Slagsvold Vedum er forundret over at det er tatt til orde for at man kunne bruke falker i Tolletaten og i stedet tar til orde orde for å bruke ugler fordi de ser bedre om natten. Jeg er redd regnestykket ikke ville blitt noe bedre av det

onsdag 8. november 2017

Velstand, alder og helse

Over hele Europa blir befolkningen eldre. Europeiske kvinner som fyller 65 år kan regne med å leve i ytterligere 17,4 år, i gjennomsnitt. For menn er levealderen tre år kortere.

Men dette er gjennomsnittstall for europeiske land med nokså ulik økonomi. The Economist har i artikkelen Where is life in old age both longer and healthier? sett på sammenhengen mellom økonomi og levealder,  og sammenlignet data fra 30 europeiske land om to forhold:

For det første har de sett på den direkte sammenhengen mellom BNP pr innbygger. og levealder. Den viser at levealderen øker når et land blir rikere, men bare opp til et visst punkt. Når BNP når 30 000 USD pr innbygger øker flater forskjellen i levealder ut. For det andre har de sett på sammenhengen mellom BNP pr innbygger og hvor god helse den eldre befolkningen har. Dataene her viser en klar sammenheng mellom lands velstandsnivå og helsesituasjonen blant de eldre. Og her flater det ikke ut. The Economist skriver:

"Does it help to live in one of Europe’s richer countries? The data suggest that life expectancy at age 65 rises with a country’s wealth, but only up to a point. The trend levels off at a GDP per person of around $30,000 (adjusted for differences in price levels between countries), which is roughly the dividing line between eastern and western Europe. By contrast, the time spent in good health increases in a linear fashion with a country’s wealth. Italian 65-year-olds, for example, can expect to live about the same number of years as Norwegian ones, even though Norway is much richer than Italy. But Norway’s elderly are likely to spend nearly 80% of their remaining time in good health, whereas those in Italy can hope for just 40%."

Norge topper begge listene, og vi har god grunn til å være fornøyde med det. Men hvorfor er det slik at Norge, det rikeste landet av de 30 i undersøkelsen, bare ligger marginalt foran andre land i Vest Europa når det gjelder forventet levealder, men betydelig foran de fleste andre land i undersøkelsen når det gjelder hvor mange av de gjenværende leveårene den eldre befolkningen vil ha god helse? The Economist mener at dette både handler om offentlig finansiert velferd, men også om investeringer i infrastruktur og tilrettelegging for at eldre kan komme seg ut og fungere i samfunnet:

"This may be a result of countries’ spending on public services and infrastructure. Many characteristic health problems of old age, such as difficulties with hearing or eyesight, are not fatal; but unless they are dealt with, and unless public spaces are adapted to the needs of the elderly, they can make life miserable. Pavements, street signs and pedestrian signals, for example, are often designed for the young and able-bodied. Richer countries have more money to spend on making them better suited to older age groups. That may not extend lifespans, but it can help people make the most of their remaining years."