The Big Short - Michael Lewis

Min favorittforfatter når det gjelder bøker og artikler om finansverdenens merkverdigheter er Michael Lewis. Jeg har tidligere blogget om hans artikler The End (i Portfolio om boliglånskollapsen i USA) og Wall Street on the Tundra (i Vanity Fair om Islands vei til konkurs). Og jeg har også skrevet om boken Panic, som er en artikkelsamling om finansuro fra "Black Monday" i 1987 fram til i siste finankrise.

Michael Lewis skriver drivende godt, og derfor er det en hyggelig nyhet når hans siste bok The Big Short er kommet, akkurat tidsnok til å lastes ned til en Kindle i påsken. Steven Pearlstein beskriver boken slik i sin anmeldelse i The Washington Post:

"If you read only one book about the causes of the recent financial crisis, let it be Michael Lewis's, "The Big Short." That's not because Lewis has put together the most comprehensive or authoritative analysis of all the misdeeds and misjudgments and missed signals that led to the biggest credit bubble the world has known. What makes his account so accessible is that he tells it through the eyes of the managers of three small hedge funds and a Deutsche Bank bond salesman, none of whom you've ever heard of. All, however, were among the first to see the folly and fraud behind the subprime fiasco, and to find ways to bet against it when everyone else thought them crazy."

Nå er svært mange av personene som flytter rundt på milliarder i de store bankene og meglerhusene ganske sære individer. Lewis forklarer hvordan de ansvarlige, inkludert både selgerne og topplederne, ikke forstod eller brydde seg om å sette seg inn i hvordan instrumenter som Credit default swaps (CDS) eller Collaterelized debt obligations (CDO) egentlig fungerte. De var sikre på at boligprisene ikke kunne falle. Og selv da de begynte å falle, var både topplederne og ratingbyråene sikre på at de ikke var noen sjanse for at store deler av obligasjonsmarkedet kunne kollapse.

Noe slikt hadde jo aldri skjedd før, så det var ingen grunn til å regne seg fram til noen nøyaktig pris for å ta denne type risiko. Man kunne etter hvert kjøpe forsikring mot at denne gjelden ikke ville bli betalt tilbake og det til en svært lav pris, noe noen få klarsynte aktører begynte å gjøre da de så hvilken vei det bar. Noe av det utrolige er at AIG og de store investeringsbankene gjerne ville selge flere slike forsikringer og forsikre enda flere pakker av boliglån mot tap, så de laget syntetiske instrumenter som kopierte og mangedoblet veddemålet om at pakkene av verdipapirifiserte lån var sikre, selv om det i den andre enden var titusenvis av mennesker som hadde kjøpt et nytt hus de ikke hadde råd til med et lån som var i ferd med å få en mye høyere rente.

Det fascinerende med The Great Short er at Lewis forteller historien om boblen ved å fortelle historien om noen få personer som hver for seg så at boblen måtte sprekke og lette etter måter å sette pengene sine på at det ville gå galt. Disse ganske eksentriske personene, som Steve Eisman i Frontpoint, Michael Barry i Scion Capital, Greg Lippman i Deutsche Bank og de unge investorene i Cornwall Capital har det felles at de har ganske korte sosiale antenner, for å si det forsiktig, rett og slett litt utenfor det gode selskap. Kanskje nettopp dette nerdete, kombinasjonen av de litt spesielle sosiale egenskapene og det store intellektet, var noe grunnen til at akkurat disse gikk motstrøms da alle andre lot seg rive med. Resultatet ble enorme gevinster.

Mer om Steve Eisman kan man lese her i et utdrag fra boken i The Guardian. Og om den eksentriske Dr Michael Burry som lukket seg inne på kontoret i California og bare kommuniserte med resten av verden med epost, kan man lese i et utdrag fra boken i Vanity Fair. Det er til dels ganske komplisert stoff dette, men Michael Lewis gjør en svært god jobb når det gjelder å forklare og forenkle så mye det lar seg gjøre.