mandag 24. mai 2010

Sosiale medier, nyludditter og Morgenbladet

I følge senere beretninger knuste Ned Ludd to strikkemaskiner utenfor Leicester i 1779 i protest mot at han ble arbeidsledig. Ingen vet helt sikkert hvem han var, kanskje er det bare en god fortelling. Men fortellingen inspirerte i hvert fall Luddittene som rundt 1811-13 angrep og brant ned tekstilfabrikker og bomullsmøller i England fordi de mente maskinene tok fra dem jobbene og bare skapte elendighet. Siden har det med jevne mellomrom dukket opp bevegelser som er generelt skeptiske til alt det ny teknologi bringer med seg. I følge Wikipedia er nyluddisme i dag særlig knyttet til skepsis til alt som har med datamaskiner og informasjonsteknologi å gjøre:

"Neo-luddism may also be expressed as doubts as to whether new computer and internet based technology really brings benefits, or the belief that we were better off before its advent. (...) Neo-luddism may express itself in stark predictions about the effect of new technologies. John Philip Sousa for example regarded the introduction of the phonograph with suspicion, predicting: "- a marked deterioration in American music and musical taste, an interruption in the musical development of the country, and a host of other injuries to music in its artistic manifestation, by virtue - or rather by vice, - of the multiplication of the various music-producing machines."

Marit K. Slotnæs ga oss over to sider i fredagens Morgenbladet en fascinerende innsikt i hvordan denne skepsisen til ny teknologi, og i dette tilfellet i særdeleshet sosiale medier, er levende også i dag. Nå har skribenten visstnok aldri brukt sosiale medier selv, men hun har brukt e-post og vet derfor hva det handler om. Selv må jeg innrømme at jeg bruker sosiale medier ganske mye etter hvert, og synes likevel jeg sliter med å fullt ut se konsekvensene det etter hvert vil få for både kunderelasjoner, virksomheters interne samhandling og samhandling i privatsfæren. Det er jo fortsatt ganske nytt for de fleste av oss. Men da er det godt vi har folk som Marit K. Slotnæs som allerede vet svaret og ser at det undergraver selve demokratiet.

Men midt oppe i all denne voldsomme pessimismen kan det kanskje være et lite poeng å peke på at artikkelen er så full av feil, manglende dokumentasjon og selvmotsigelser at det kan være grunn til å ta opp et par ting. Slotæs skriver (teksten i kursiv er høydepunkter fra hennes innlegg):

"Jeg har aldri vurdert å opprette en egen Facebook-profil, hva skal jeg med det? Jeg svarer på e-post og tar telefonen når den ringer. De som vil meg noe, vet hvor jeg treffes."

Tja, hva skal man si til det? Det vitner jo om en viss prinsippfasthet å aldri ha vurdert å prøve Facebook som snart passerer 500 millioner brukere globalt. Man trenger jo ikke like det, men det er kanskje litt rart å være journalist og skrive om sosiale medier når man aldri har prøvd. Men på den annen side, ikke alle som skriver om mord har prøvd det. Det som kanskje er mer bekymringsfult er hvis man tror historien tok slutt med telefon og e-post. Siste mediabarometer fra SSB viser at det i aldersgruppen under 25 er langt flere som bruker sosiale medier hver dag enn som sender e-post hver dag. Man kan nok gå glipp av en del ting i årene som kommer hvis man insisterer på å få alt via e-post.

"Karakteristisk for de sosiale mediene, er at de bryter ned skillet mellom offentlig og privat. Eller: De sosiale mediene privatiserer offentligheten og profesjonaliserer privatlivet."

Interessant påstand. Nå har det for så vidt blitt flere teknologiplattformer som brukes om hverandre offentlig og privat, som for eksempel nettopp den mobiltelefonen og e-posten som er nevnt tidligere. Men det som er helt sikkert er at sosiale medier bidrar ytterligere til å rive ned skiller mellom arbeid og privatliv, skiller som har vært opprettholdt av at det er noen bestemte fysiske steder der vi bruker tid på arbeid, og andre fysiske steder der vi er private og bruker tid på familie, venner og fritidsaktiviteter. Men er det en naturtilstand? Da luddittene knuste fabrikker var det for å protestere mot at arbeidet ble flyttet fra hjemmene deres og inn i fabrikkene. Historisk har skillet mellom arbeid og privatliv vært mindre enn det er i industrisamfunnet og kontorsamfunnet. Det var mange praktiske grunner til at arbeid og privatliv flyttet fra hverandre og arbeidet endte opp i industrien og på kontorene, i fabrikkene var maskinene og i kontorene var dokumentene. I et kunnskapssamfunn er det annerledes. Der jobber flere med informasjon eller med kreative jobber og vi bruker informasjonsteknologi uavhengig av tid og sted. Da vil skillet mellom arbeid og privat måtte finne noen nye grenser. Det er vel noe av denne grensedragningen som er i ferd med å skje, på en litt uryddig måte muligens, akkurat nå på Facebook og Twitter.

"De sosiale mediene er en naturlig forlengelse av narsissismens kultur, der de forpliktelsene man eventuelt påtar seg, er noe som bare gjelder for en selv. Punktum. Det heter som kjent ikke «vi» nå lenger, men «jeg». Dette er så selvsagt at det knapt er verdt å nevne."

Dette er helt feil. Sosiale medier handler også om å fortelle om ting man er opptatt av, men det handler enda mer om å lytte og om å dele. For hele logikken er ganske enkel. De som lytter til deg kan slutte å gjøre det hvis du er for masete eller ikke har noe interessant å si. Da hører de heller på noen andre. Derfor må du behandle folk med respekt og du må samtale på likeverdig basis hvis du skal fortjene å bli hørt på. Nå er det mulig Slotnæs tror alle sosiale medier er en slags personlig radiosending der vi bombarderer andre med støy hele tiden. Sannheten er at MySpace, som lenge var verdens største sosiale medie, oppstod som en arena for å dele musikk med andre. D&B (Del og bruk) der lærere i norsk skole deler erfaringer og diskuterer fag med hverandre på tvers av alle skolene i Norge, er så vidt jeg kan se ikke særlig preget av narsissister. Og slik må det være, det er fortsatt lettere å få et unormalt stort ego i de gamle mediene enn i de nye.

"Mer alvorlig er det at de sosiale mediene også er som skreddersydd for borderline-personligheter: Det vil si en personlighet som mottar sin identitet utenfra, og som skifter med omgivelsene. En borderline-personlighet er uten kjerne, og mangler rett og slett et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig, uten kontinuerlig respons fra omverdenen."

Denne påstanden skjønner jeg ikke helt. Slike personligheter finnes nok i sosiale medier også, men er det flere der enn ellers? Og hva er det som gjør at en person som mangler et apparat for å vurdere hva som er sant og riktig skal ta større skade av å bruke sosiale medier enn å ikke gjøre det? Sosiale medier er tross alt ganske transparente, så det kan jo være noen fordeler ved at folk opererer der, og ikke i det skjulte.

"De sosiale medienes infrastruktur, med «venner» på Facebook og «followers» på Twitter, oppmuntrer til en kultur der man først og fremst oppsøker og diskuterer med dem man allerede er enig med. Gevinsten i demokratiske fora er jo nettopp å bli motsagt".

Jeg tror alle som er aktive i sosiale medier kan forsikre Marit Slotnæs om at man blir motsagt i sosiale medier når noen er uenige. Høyt og tydelig, og av mennesker du ellers aldri ville diskutert med hadde det ikke vært for bloggene eller Twitter. Og heldigvis i en konstruktiv tone mesteparten av tiden, for folk liker å diskutere. Både blogger og Twitter har jo en infrastruktur som nettopp muliggjør det å kommentere og diskutere med alle du ønsker å diskutere med. Ved å skrive på en blogg inviterer jeg til kommentarer fra alle som ønsker å kommentere. Jeg tror Morgenbladets papirbaserte infrastruktur utgjør et langt større problem for debatten, for å si det slik. Og merkelig nok legger Morgenbladet ut artikkelen på nett, men uten mulighet til å kommentere.

"Det gir mening å hevde at de såkalt sosiale mediene undergraver fundamentet demokratiet står på. Det er en grunn til at politikk er «kjedelig», i betydningen rituell og langtekkelig. Den innebygde tregheten i de politiske prosessene er en garantist for at viktige avgjørelser ikke tas etter innfallsmetoden."

Det er mulig det er av hensyn til demokratiet Morgenbladet bare gis ut en gang i uken og ikke hver dag. Da kan de tenke litt lengre før de må mene noe. Men vanlige samtaler mellom mennesker har en tendens til å foregå i sanntid (bortsett fra de som foretrekker å skrive brev til hverandre, men det tror jeg er ganske få). Derfor vil nok de fleste være enige om at teknologi som fjerner noe av behovet for å reise fysisk for å delta i samtalen er et gode. Det er også et gode dersom myndigheter og virksomheter kan svare på spørsmål med en gang. Dessuten tror jeg alle som har sett politikere på TV de siste årene er klar over at muligheten til å tenke seg om lenge ikke er så veldig stor. At enkelte prosesser er mer krevende og trenger lengre tid er ikke noe argument for å erstatte e-post med brevpost. Det er et argument for å bruke lengre tid der den demokratiske prosessen eller rettsikkerheten krever tid, ikke for at alt skal ta like lang tid.

"Det er interessant å merke seg at Obama, kort tid etter at bildene av Stoltenberg og hans splitter nye iPad gikk verden rundt, nå nærmest erklærer krig mot den nye teknologien: I en tale til 1100 avgangsstudenter ved Hampton University i Virginia nylig, advarte han mot å bruke for mye tid på teknologi der informasjon blir «en distraksjon og en avledning, en form for underholdning i stedet for et nyttig instrument".

Dette er bare surr. Så vidt jeg kan se er Obama aktiv både på Twitter, Facebook og på blogg fortsatt. Og jeg er overbevist om at hans neste presidentvalgkamp vil være enda mer preget av sosiale medier enn den forrige. Det Obama snakket om, med god grunn etter min mening, er at det ikke er bra hvis vi bare bruker teknologi til å la oss underholde og være passive konsumenter. Vi må tilpasse den og skape innhold og tjenester som bidrar til å frigjøre oss og gjøre verden til et bedre sted. Og da trengs unge folk som vil ta utdanning og ha den kunnskapen som kreves for å forme teknologien. (Ved hjelp av sosiale medier kan man faktisk finne og lenke til Obamas tale slik den faktisk ble holdt). Her er et lite uttdrag):

"And with iPods and iPads; and Xboxes and PlayStations — none of which I know how to work - information becomes a distraction, a diversion, a form of entertainment, rather than a tool of empowerment, rather than the means of emancipation. So all of this is not only putting pressure on you; it’s putting new pressure on our country and on our democracy. Class of 2010, this is a period of breathtaking change, like few others in our history. We can’t stop these changes, but we can channel them, we can shape them, we can adapt to them. And education is what can allow us to do so.

Nå er det sikkert vanskelig å vite forskjellen på en Xbox og Facebook hvis man ikke bruker noen av delene. Men sosiale medier er jo nettopp en slik plattform Obama snakker om, som man kan være med på å forme selv. Der barrierene for å være produsent og ikke bare konsument er mye lavere enn i tradisjonelle medier. Obama har helt rett i sin advarsel. Nettopp derfor håper jeg Obama vil fortsette med å oppfordre folk til å gripe de mulighetene sosiale medier gir.