søndag 5. september 2010

De nye murene på internett

Det skjer endringer på internett, og ikke alle er like fornøyde med utviklingen. Chris Anderson i Wired erklærte i august at The Web is Dead, Long Live the Internet. Vel verdt å lese. Og The Economist følger opp dette temaet i siste nummer, med en forside, en lederartikkel og en litt lengre pedagogisk analyse av utviklingstrekk som truer med å skape nye murer der nettet tidligere har vært åpent.

Kanskje er det merkeligste av alt at internett i sin tid ble så åpent. Tidlig på 90-tallet fantes det flere lukkede onlinetjenester, som Compuserve og AOL, tjenester der brukerne ikke engang kunne sende epost til brukere av andre tjenester. Men plutselig, omkring 1995 kom "the web", og alt det andre forsvant eller tilpasset seg det åpne nettet. Det ble helt selvsagt at du kunne sende mail til alle og at alt på webben kunne nås via den samme nettleseren. The Economist skriver:

"The internet was a wide-open space, a new frontier. For the first time, anyone could communicate electronically with anyone else—globally and essentially free of charge. Anyone was able to create a website or an online shop, which could be reached from anywhere in the world using a simple piece of software called a browser, without asking anyone else for permission. The control of information, opinion and commerce by governments—or big companies, for that matter—indeed appeared to be a thing of the past. (...) The lofty discourse on “cyberspace” has long changed. Even the term now sounds passé. Today another overused celestial metaphor holds sway: the “cloud” is code for all kinds of digital services generated in warehouses packed with computers, called data centres, and distributed over the internet. Most of the talk, though, concerns more earthly matters: privacy, antitrust, Google’s woes in China, mobile applications, green information technology (IT). Only Apple’s latest iSomethings seem to inspire religious fervour, as they did again this week."

The Economist stiller spørsmålet -Hva var det egentlig som trakk det hele sammen og som gjorde at et åpent internett vant fram? Og hva er de kreftene som nå bidrar til fragmentering av internett og nye lukkede områder? I følge The Economist er det tre krefter som trekker i fragmenterende retning:

For det første er det regjeringer. Fra å være et fenomen politikere og sikkerhetsmyndigheter ikke har brydd seg så mye om, er internett nå noe regjeringer ønsker å overvåke og delvis kontrollere. Kina bygger sin store kinesiske brannmur. Flere land har nylig krevd at Blackberrys eposttjeneste skal kunne overvåkes. Og EUs datalagringsdirektiv er en del av det samme bildet. Der skjer det riktignok på en mer forsiktig måte, fordi bare posisjons og trafikkdata og ikke innhold lagres, men det handler om det samme ønsket om å kontrollere det som skjer på nettet.

For det andre er det nye tjenester. Tjenester i regi av store nettvirksomheter som velger å ikke bruke de alminnelige standardene på internett, men på en eller annen måte opererer helt eller delvis innenfor lukkede murer. Facebook er vel det mest opplagte eksemplet, det er på web og derfor delvis åpent, men har blant annet sitt eget interne epostsystem. Apples iTunes og apps til iPad og iPhone er et annet eksempel på tjenester som ikke kjøres i en nettleser på vanlig måte, men i et lukket økosystem. Noe som skaper bekymringer hos enkelte om at flere av de store tjenesteleverandørene ønsker å opphøye seg til portvakter som regulerer hvem som får publisere innhold, og stenge ute ting de ikke liker.

For det tredje er det operatørene. Redselen er at noen operatører ønsker å avtale prioritert adgang til et raskere nett for innholdsleverandører som vil betale ekstra. Det er denne debatten om nettet skal være likt for alle, eller om noen typer trafikk skal kunne få glede av høyere hastigheter som kalles "nettnøytralitet". En debatt som først og fremst har tatt av i USA, der internettaksess er dominert av store noen kabelselskaper som ikke er i reell konkurranse om sluttkunder på samme måte som i Europa. Dessuten er det jo slik at store innholdsleverandører som Google og Amazon allerede kontrollerer mye av sin egne infrastruktur og kan gi egne tjenester prioritet, uten at dette foreløpig ser ut vil å gå ut over noen andre. Og når man tenker over det, ville det vel være ganske rart om store innholdsleverandører, for eksempel filmer, TV-serier eller online spill, ikke var opptatt av å lage en avtale om distribusjon av innholdet med en operatør som gjør at kunden får det hun betaler for.

Er det så grunn til å være bekymret for disse tre kreftene som motvirker et åpent og felles internett? Den siste utviklingen er som nevnt først og fremst et amerikansk fenomen som konkurransemyndighetene i USA burde se på med sikte på å skape mer konkurranse og lavere priser. De to øvrige kreftene er reelle utfordringer, men sannsynligvis ikke på langt nær sterke nok foreløpig til at de truer nettets åpenhet i noen fundamental forstand. Ja, det er land som ikke stoler på innbyggerne sine og vil kontrollere nettet, men selv de mest kontrollerende stater sliter med å henge med på alle de nye tjenestene. Tendensen til å lage tjenester som er delvis innelukket er reell, men det går sannsynligvis en grense for hvor innelukket de kan bli. Hvis innhold ikke kan deles med andre på nettet, via lenker og via vanlig epost, hvor interessant er det da? Akkurat det vil en del mediebedrifter finne ut når de lanserer lukkede nettsider eller abonnementsaviser på iPad.

Jeg velger i hvert fall å tro at kreftene som trekker internett sammen og gjør det åpent er sterkere enn kreftene som fragmenterer, og at det i så fall bare er sunt at noen eksperimenterer med nye tjenester og forretningsmodeller som forutsetter en viss innelukking. Men selv om det ikke er grunn til å være veldig bekymret, er det viktig å passe på at nasjonale brannmurer og overvåkingsordninger, proteksjonisme og innelukking i løsninger som ikke er utsatt for konkurranse, ikke får lov til å dominere. Det er i grunnen bare å skrive under på det The Economist sier når de forklarer hvorfor dette er viktig for samfunnet:

"This newspaper has always championed free trade, open markets and vigorous competition in the physical world. The same principles should be applied on the internet as well.".

6 kommentarer :

  1. Er en veldig spennende debatt dette.

    Anbefaler også Terje Rasmussens "Kampen om Internett" og Jonathan Zittrains "The Future of the Internet - And how to Stop it"

    SvarSlett
  2. The free press is very important for us who want to have a democrasy and to know the truth about all political issues. Power corrupt and when the people in power can not be rediculed on the net then they can really do allmost everything! It is worrying that countries like China (Russia and others)stop the information on the net to reach their populations. What can be the reason for that ? many greetings Jacob Schønberg

    SvarSlett
  3. Kan berre støtta Vidar sin kommentar om Zittrains bok - den går til kjernen i problemet. Jonathan Zittrain skriv om dette i artikkelen "Has the Future of Internet Happened?": http://j.mp/cRQlQK

    Elles er eg litt skeptisk til Economists omfamning av Internetts kjerneidear. Kjenner eg Economist rett er dei sterke tilhengjarar av patentar, og Internett-protokollane burde difor sjølvsagt vore patenterte for å skapa meirverdi. Not?

    SvarSlett
  4. @Svein: Ikke helt enig i den fremstillingen av The Economists linje. Jeg synes de alltid er flinke til å få fram den vanskelige balansegangen mellom det at de som investerer i forskning og innovasjon skal få betalt, slik at det stimulerer til mer forskning, og det at samfunnet i stort er tjent med at kunnskap deles og gjenbrukes.

    Dessuten er det en del andre faktorer som trekker i retning av mer åpne innovasjonsmodeller, der flere bedrifter samarbeider og der man kan velge andre forretningsmodeller for å tjene penger på ipr-unyttelsen, for eksempel Googles reklamemodell. The Economist skriver jo stadig om dette.

    SvarSlett
  5. Eg skal ikkje skryta på meg grundig kjennskap til the Economist, som eg berre les sporadisk. Men ofte er dei varmaste forsvararane av fri konkurranse også tilhengjarar av patentar. Nettet er ettet mitt syn det beste eksempelet på kva programvare-patentar kunne ha stoppa.

    Elles er m.a. Lawrence Lessig oppteken av at me må slutta å sjå på nettet som noko naturgitt. Nettet er utvikla nærmast fritt for kontroll, men det treng ikkje bli slik i all framtid. I "Code is Law" er heile poenget hans at dei protokollane som i dag tillet ende-til-ende kommunikasjon og nett-nøytralitet, kan endrast til å motverka dette.

    Vil også tilrå boka Lee Bygrave og Jon Bing var redaktørar for: "Internet Governance - Infrastructures and Institutions". Den tek m.a. for seg begrepet nett-nøytralitet, men dekkjer også styring av nettet generelt.

    SvarSlett
  6. @Svein: Både patenter (som gjelder teknologiske oppfinnelser) og opphavsrett (som gjelder åndsverk i form av bilder, tekst osv.) er jo strengt tatt eksempler på politisk vedtatte reguleringer, ikke på helt fri konkurranse. Årsaken er et politisk ønske om å finne gode insentiver for at folk skal skrive bøker, lage aviser, gi ut musikk og investere i FoU som gir oss nye legemidler og elektronikk.

    Jeg tror for øvrig ikke man kan hevde at tilhengerne av patenter er mer for fri konkurranse enn for eksempel tilhengerne av åpen kildekode. Min erfaring er at de som er veldig for fri programvare sier at de er mer for fri konkurranse.

    SvarSlett