tirsdag 2. november 2010

To positive ting med Tea Party-bevegelsen

Alt tyder på at det blir et politisk jordskjelv på linje med, eller kanskje større enn seieren i 1994, da republikanerne vant 52 mandater og veltet et demokratisk flertall som hadde vart i 40 år. Republikanerne dominerte deretter kongressen i 12 år, frem til 2006 da demokratene tok begge hus tilbake. Nå kan flertallet snu igjen i begge hus, etter bare fire år med demokratisk flertall.

Vi vet at en av vinnerne i kveld vil bli Tea Party-bevegelsen, en konservativ grasrotbevegelse som har vunnet flere av nominasjonsvalgene i det republikanske partiet. Nå kan man helt klart diskutere hvorvidt Tea Party har gode svar på USAs største utfordringer, men det gir ikke mye mening når norske medier konsekvent omtaler dem som ultrakonservative og til og med høyreekstreme. Som blogger George Gooding skriver i dag er denne bruken av merkelapper ganske pussig. For å få merkelappen venstreekstrem i Norge må man sprenge bomber, det holder ikke å være vanlig kommunist. Høyreekstrem er man derimot når man går inn for lavere skatter, en redusert offentlig sektor, et balansert budsjett og et konservativt syn på moralspørsmål.

For å skape litt balanse er det grunn til å trekke frem to områder der Tea Party-bevelgelsen bidrar positivt inn i det politiske systemet, og står for en revitalisering av det politiske ordskiftet i en situasjon der alternativene kunne blitt langt verre. Det ene poenget er at denne grasrotbevegelsen sannsynligvis har bidratt til å redde det republikanske partiet fra å bli kvalt av konformitet, kjedsomhet og George Bush. For to år siden snakket Obama om de store spørsmålene, trakk de store folkemengdene, brukte sosiale medier og skapte entusiasme. Republikanerne var temmelig irrelevante og uinteressante. Dette har snudd totalt, i stor grad fordi Tea Party valgte å mobilisere innenfor det republikanske partiet og ikke utenfor. Peggy Noonan i Wall Street Journal skriver:

."..the tea party is not a "threat" to the Republican Party, the tea party saved the Republican Party. In a broad sense, the tea party rescued it from being the fat, unhappy, querulous creature it had become, a party that didn't remember anymore why it existed, or what its historical purpose was. The tea party, with its energy and earnestness, restored the GOP to itself. In a practical sense, the tea party saved the Republican Party in this cycle by not going third-party. It could have. (...) Because of this, because they did not go third-party, Nov. 2 is not going to be a disaster for the Republicans, but a triumph. The tea party did something the Republican establishment was incapable of doing: It got the party out from under George W. Bush."

En morsom anekdote i denne kommentaren til Noonan for oss som har et forhold til gamle musikkhelter, er hvordan Mo Tucker, den kvinnelige tidligere trommeslageren i Velvet Underground, er blitt Tea Party-aktivist, og forklarer hvordan en kunstner kan konvertere til en bevegelse som kulturelitene ser på som den laveste av alle livsformer. The Guardian har også fanget opp dette og skriver om "All tomorrow's tea parties". Og Riverfront Times har funnet henne og gjennomført et intervju på e-post.

Det andre poenget jeg vil peke på er at det ikke er opplagt at opprør mot etablerte politikere, i en tid med finanskrise og misnøye, tar fredelige og demokratiske former. I Frankrike har et ikke spesielt radikalt forslag om å heve pensjonsalderen fra 60 til 62 år slått ut i ville streiker, gateslag og steinkasting mot politiet. Er det et bedre alternativ å trykke penger enn å kreve at budsjettene kuttes og at utgiftene er i bedre samsvar med inntektene? Hvem er egentlig mest ekstreme, de som protesterer mot president Sarkozy i Frankrike eller de som protesterer mot president Obama i USA? Kommentarspalten Lexington i The Economist skriver at det amerikanske opprøret klart er å foretrekke fremfor det franske:

"It is not hard, if you really try, to find good things to say about America’s tea-partiers. They are not French, for a start. France’s new revolutionaries, those who have been raising Cain over Nicolas Sarkozy’s modest proposal to raise the age of retirement by two years, appear to believe that public money is printed in heaven and will rain down for ever like manna to pay for pensions, welfare, medical care and impenetrable avant-gardemovies. America’s tea-partiers are the opposite: they exhale fiscal probity through every pore. In their waking hours, and in bed at night, they are wracked by anxiety. How is a profligate America to cut borrowing, balance the budget and ensure that its billowing deficit will not place an unbearable burden on future generations? The tea-partiers do not just have less selfish motives than the pampered French. They also have better manners. Let the French block roads and set things on fire: among tea-partiers it is a point of pride that their large but orderly rallies leave barely a crumpled candy wrapper behind them."

Så , selv om europeiske liberalere og sosialdemokrater lett vil finne saker å være uenige med Tea Party-kandidater om, og jeg har også vært kritisk her på bloggen,  er det greit å få ting inn i et visst perspektiv. De utgjør neppe noen stor fare for det demokratiske systemet eller for verdensfreden. De som har grunn til å være mest bekymret på kort sikt er sannsynligvis de mer etablerte establishment-republikanerne som håper å bli presidentkandidater i 2012. Tea Party-bevegelsen har ikke et flertall av befolkningen bak seg. Men årets valgprosess har vist at de har avgjørende innflytelse i nominasjonsprosessen i det republikanske partiet. Den kommer de til å bruke den i 2012.

10 kommentarer :

  1. Nå ble jeg forvirret. Synes du det er positivt hvis Tea Party-bevegelsen redder det republikanske partiet? Støtter du ikke Obama over republikanerne?

    SvarSlett
  2. Takk for en god og edruelig kommentar om tea party og amerikansk politikk!

    SvarSlett
  3. Kunne vært interessant å se hvor langt en kunne trukket sammenligningen mellm Tea Party og den norske bondevennbevegelsen på midten av 1800-tallet. Begge var protestbevegelser for begrensinger av offentlige utgifter og stemte mot mange (gode) tiltak som de mente truet statsfinansene. Begge var konservative, rurale, maktelitefiendtlige skattekuttsbevegelser. Bondevennbevegelsen er opphavet til Venste, som jo er etter splittelser er alle partier på venstresidens moderparti.

    SvarSlett
  4. @Tor: Du stiller gode spørsmål. Jeg synes noe av det vanskelige med USAs partier er å finne frem når en er liberal (i betydningen for frie markeder og konkurranse) i økonomiske spørsmål og også liberal i kulturspørsmål.

    SvarSlett
  5. Skjønner.

    Spørsmål om økonomisk politikk er såklart vanskelige, siden de påvirker så mye og det er vanskelig å annslå resultatene i hodet, men jeg skulle ihvertfall ønske at Demokratene var mer positive til frihandel og mer skeptiske til subsidier. Men å fornye skattekuttene til de aller rikeste og kutte i utdanning, slik republikanerne vil, tror jeg ikke er noen god ide. Men det er også en konsekvens av at de er lengre til høyre i den økonomiske politikken.

    Men det er en forskjell mellom demokratene og republikanerne som jeg tror er viktigere enn dette; nemlig forskjellig holdning og forskjellig engasjement i forhold til forskning. Obama er veldig opptatt av forskning og har økt støtten til forskning med ganske mye. Jeg tviler sterkt på at en republikans president hadde vært like bra for forskningen som Obama.

    Det klargjør hvilket parti som er best for meg. Ikke at jeg ville vært i noen som helst slags tvil uansett.

    Men det er nå min mening. Vår mening har vel ikke så mye å si for amerikansk politikk, men det er vanskelig å ikke la seg engasjere ;)

    SvarSlett
  6. At det mest positive du kan si om politikere som Sarah Palin, Christine O'Donnell og Rand Paul er at de ikke kaster brostein sier vel det meste om teselskapsbevegelsen.

    Fint at også den norske høyresiden ser galskapen.

    SvarSlett
  7. @Tor: Mitt klare inntrykk er også at hvor i USA du stiller til valg er ganske avgjørende for hva du mener. Jeg synes ofte det er bra republikanske politikere i de typisk venstreorienterte/liberale delstatene på kystene. De er ofte mye mer kulturliberale enn andre republikanere, samtidig som de er mer pro-næringsliv og frihandel enn demokratene. Men disse kandidatene blir ofte taperne ved nasjonale valg når ting blir polarisert. Det samme gjelder moderate demokrater i for eksempel sørstatene og midtvesten. I noen av disse statene går det så langt at begge kandidatene er populistiske karikaturer.

    Hvem skulle man for eksempel stemt på ved sentatsvalget i West Virginia, der selv den demokratiske kandidaten (som ble valgt) skyter hull i Obamas klimalov med jaktrifle i sin valgvideo? Jeg tviler på at Obama for mye hjelp fra senatoren sin fra West Virginia i tiden som kommer,

    SvarSlett
  8. Interessant. Om de "neppe noen stor fare for det demokratiske systemet" er ikke så sikkert. Hvis man ser noen av de samme retningslinjene hos TP og for eksempel Geert Wilders i Nederland, er det ikke så lett avklart. Også Wilders' PVV er svært oppatt av å tvinge staten tilbake, og baseres å nen av de samme sentimentene mot "establishment" (også for eksempel sterkt anti-EU). Samtidig har de en konfrontasjonslinje mot islam. Altså, uten å dra forhastede konklusjoner, er denne bølgen av "sinte borgere" ikke så uskyldig som den kan se ut.

    SvarSlett
  9. "Høyreekstrem er man derimot når man går inn for lavere skatter, en redusert offentlig sektor, et balansert budsjett og et konservativt syn på moralspørsmål."

    Det du beskriver der er vel et vanlig valgkampprogram for en ganske gjennomsnittlig politiker fra republikanerne. For å vinne støtte i Tea Party-bevegelsen vil man nok måtte gå inn for mer radikale tonelag enn som så i økonomiske spørsmål.

    SvarSlett
  10. @Witty Jab: Ja, doseringen er nok ulik. Tea party-folket er vel, slik populister pleier, ikke så opptatt av av kompleksiteten. De vil ha handling nå. Men jeg tror ikke man er ekstremist av den grunn. Dessuten er nok mange av dem frustrerte over det republikanske establishment fordi man ikke kuttet offentlige utgifter og ikke reduserte budsjettunderskuddet da de hadde flertallet og presidenten sist.

    SvarSlett