fredag 31. desember 2010

Topp 20 trender i 2011

Vel, dette er ikke alle viktige trender i verden akkurat nå, men en morsom oversikt over 20 trender innenfor markedsføring og merkevarebygging, i en video fra trendhunter.com. Mye handler naturligvis om sosiale medier, som "real-timing" og "tweetonomics", men slett ikke alt. De virkelige teknogeekene vil glede seg over både "wearable tech" og "tangible printing". Noe av det som slår meg er hvor mangfoldig og til dels motsetningsfylt dette bildet som tegnes av tidens hovedtrender innen markedsføring er. I dagens verden er det plass til både "luxury lives on" og "next besting". Både "discrete consumerism" og "rockstar self-expression".



Og nok en gang takk til Suongirs blogg for tips om hva som rører seg innen markedsføring og sosiale medier.

torsdag 30. desember 2010

Alder og lykke

Hvor gamle er vi når vi er lykkeligst? Man skulle kanskje tro at vi blir mindre fornøyde jo eldre vi blir. Og at også ungdommen er sure, mens de materielt velstående 40- og 50-åringene er de mest lykkelige. Men det er helt feil. På tvers av land og kulturer er kurven U-formet, skriver The Economist i forrige uke, det er 40- og 50-åringene som er minst lykkelige:

"Life is not a long slow decline from sunlit uplands towards the valley of death. It is, rather, a U-bend. When people start out on adult life, they are, on average, pretty cheerful. Things go downhill from youth to middle age until they reach a nadir commonly known as the mid-life crisis. So far, so familiar. The surprising part happens after that. Although as people move towards old age they lose things they treasure—vitality, mental sharpness and looks—they also gain what people spend their lives pursuing: happiness."

Førtiårskrisen er med andre ord høyst reell. Det gjennomsnittlige globale bunnivået når det gjelder lykke er 46 år, noe som på sett og vis er oppmuntrende for min del fordi jeg selv fyller 46 til sommeren. Da skal det jo gå oppover herfra. Vendepunktet varierer fra 35 år i Sveits til 62 år i Ukraina, men U-formen går igjen over alt. Lands lykkenivå er for øvrig også satt på den politiske dagsorden i mange land, blant annet av president Nicolas Sarkozy i Frankrike og statsminister David Cameron i Storbritannia. Og argumentet deres i disse tider med trangere offentlige budsjetter er det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom hvor rikt et land er og hvor lykkelig befolkningen er, land trenger andre måter å måle fremgang på enn bare pengeverdier.

Nå er det bare delvis riktig at det ikke er noen sammenheng mellom materiell velstand og lykke, som grafen i denne artikkelen fra The Economist viser, er det en ganske klar sammenheng mellom BNP pr innbygger og tilfredshet med livet, men den avtar jo rikere et land blir. Og derfor er det naturligvis interessant, også for politikere, å se på andre faktorer som påvirker lykkenivået i et samfunn. Hva er det så som påvirker hvor lykkelige vi er, bortsett fra alder og materiell velstand? Det er det flere ting som gjør i følge The Economist, for eksempel kjønn og personlighet.

"...what makes people happy? Four main factors, it seems: gender, personality, external circumstances and age. Women, by and large, are slightly happier than men. But they are also more susceptible to depression: a fifth to a quarter of women experience depression at some point in their lives, compared with around a tenth of men. Which suggests either that women are more likely to experience more extreme emotions, or that a few women are more miserable than men, while most are more cheerful."

Kvinner er i gjennomsnitt litt lykkeligere enn menn. Og ekstroverte personer er lykkeligere enn de introverte, de som liker å jobbe i team og gå på fest er lykkeligere enn de som lukker kontordøren og holder seg hjemme om kvelden. Men dette er som sagt globale gjennomsnittstall, ikke noen oppskrift på hvordan hver enkelt skal bli lykkeligere.

mandag 27. desember 2010

I hvilke land er det best å starte ny bedrift?

Kilde: Small Business Administration
Wall Street Journal hadde for noen uker siden en artikkel om hvilke land det er best å etablere og drive en bedrift, med rangeringer tatt fra litt ulike kilder. For eksempel rangerer US Small Business Administration hvilke land det er best å etablere en ny bedrift i. Av 71 land på listen er Danmark på topp foran Canada, USA og Sverige. Norge er nr 8 på listen. Vi finner Kina som nr 50, India som 53, Brasil som 54 og Russland som 57.

En annen oversikt, fra Global Entrepreneurship Monitor, ser på forholdet mellom kvinner og menn når det gjelder deltagelse i nystartede bedrifter:

"In most places, men are more likely to launch businesses than women. The exceptions: Japan, where 5.22% of the country's women own a small early-stage business versus 3.47% of men, and Peru, where women edge out men 26.06% to 25.74%. In Brazil, it's a dead heat."

På dette området ligger Norge et godt stykke bak. Oversikten viser at det blant menn er 8,6 prosent som jobber i en forholdsvis nystartet bedrift, mens det blant kvinner i Norge bare er 4,3 prosent. For så vist ikke helt overraskende når vi vet at 48 prosent av alle yrkesaktive kvinner jobber i offentlig sektor i Norge, mens bare 21 prosent av mennene gjør det. Justert for dette er ikke andelen kvinnelige entreprenører fullt så lav.

Norge er derimot i riktig ende av listen over hvor kort tid det tar, hvor mye penger det koster og hvor mange prosedyrer man må gå igjennom for å starte en bedrift. På den samlede listen fra Verdensbanken med 183 land er Singapore på topp foran New Zealand og Hong Kong. Danmark er nummer 6 og best i Europa, mens Norge er nummer 10.

onsdag 22. desember 2010

Hva skal vi leve av når oljen tar slutt?

Olje og gass er som kjent ikke-fornybare ressurser, og tar på et tidspunkt slutt. På norsk sokkel er produksjons-nedgangen allerede godt i gang. Men det investeres fortsatt mye penger i oljevirksomhet. Så mye at 2012 vil være all-time high i følge prognosen, da vil oljevirksomhetens andel av norsk BNP være 26 prosent. I 2030 vil den ha falt til 11 prosent.

Statistisk Sentralbyrå (SSB) stiller i rapporten Nedbyggingen av petroleumsvirksomhten - hvor store blir utfordringene for norsk økonomi, fra november, to viktige eksistensielle spørsmål om konsekvensene av dette fallet. De er adressert i slutten av rapporten på tre korte sider fra side 46-49 og lyder: a) Hva skal vi leve av når oljen tar slutt? og b) Kan vi leve av å klippe håret på hverandre? 

Før rapporten kommer så langt ser den blant annet på veksteffekter og sysselsettingseffektene av nedgangen i oljeproduksjon. Dette skjer akkurat samtidig som eldrebølgen slår til for fullt, og endringen i sysselsetting blir ganske betydelige de neste 20 årene. Privat tjenesteyting vil være vinneren med 340 000 nye arbeidsplasser. Det blir 300 000 flere ansatte i offentlig sektor. Mens det i industrien vil være en nedgang på rundt 50 000, fra 280 000 i dag til 230 000. Nå skal man huske på at dette er et ganske optimistisk anslag for industrien, det er ikke en prognose for avindustrialisering, men tvert imot en videreføring av en utvikling der økt produktivitet gjør at færre ansatte produserer større verdier.

Men hva skal vi så leve av når oljen tar slutt? SSBs svar på det er klart og tydelig. Vi skal leve av arbeid, akkurat som nå. Siden det meste av inntektene havner i pensjonsfondet, er vi heller ikke i dag så avhengig av oljen som mange tror:

"Svaret er enkelt og greit at vi skal arbeide, da som nå. Det er nemlig ikke slik at vi i dag lever av oljen. Faktisk lever vi nesten ikke av olje i det hele tatt! Vi utvinner petroleum og sparer grunnrenten. De som lever av oljen er de ansatte i oljeselskapene, men de arbeider som oss andre. (...) Forventet realavkastning av SPU utgjør nå om lag 4 prosent av Norges nasjonalinntekt, eller om lag 5 prosent av Norges nasjonalinntekt fratrukket petroleumsrenta. Det er dette som er oljepengebruken i handlingsregelen og den tilsvarer altså knappe to år med normal økonomisk vekst her i landet, eller to ukeverk med produksjon hvert år."

Men kan vi egentlig leve av å klippe håret på hverandre? Ja, sier SSB, men de som hevder at vi ikke kan leve av å klippe håret på hverandre snakker egentlig om to helt forskjellige spørsmål. Det ene handler om varer versus tjenester, og her viser SSB at tjenester ikke er noe mindre verdifulle enn vareproduksjon i en moderne kunnskapsøkonomi:

"Det avanserte tjenestesamfunnet vi lever i nå, er speilbildet av at vi lever i et av verdens rikeste land med høy grad av arbeidsdeling. Alle rike land i hele verden lever i stor grad av å ”klippe håret på hverandre”. Når en større del av befolkningen i Norge framover blir avhengige av omsorg, er det rimelig at produksjonsstrukturen vris i retning av tjenesteproduksjon dvs. ”hårklipping”. Vi blir også rikere, noe som innebærer et ønske om å øke andelene av budsjettet som går til tjenester. En kan også spørre seg om hva tjenesteproduksjon er. Det er ikke bare hårklipp. Det er mer fritidsaktiviteter og turisme, det er kulturaktiviteter og underholdning og ikke minst undervisning og helsetjenester. Men tjenestesamfunnet omfatter også outsourcing ved at produksjonsaktiviteter som tidligere blant annet ble oppfattet som en integrert del av produksjonsprosessen innenfor vareproduksjon, nå blir tjenesteproduksjon. Skillet mellom vare- og tjenesteproduksjon er derfor ikke alltid så relevant."

Det andre spørsmålet kritikerne tar opp er skjermet versus konkurranseutsatt virksomhet, eller om vi kan klare oss uten eksportinntektene fra oljevirksomheten hvis vi skal finansiere import av andre varer. Vi kan jo ikke betale for importerte mobiltelefoner og PCer med hårklipp? Også her mener SSB at problemstillingen er feil:

"Nå er det ingen en-til-en sammenheng mellom vareproduksjon og produkter som det kan handles med internasjonalt. Norge har for eksempel i mer enn hundre år vært en stor eksportør av tjenester gjennom vår handelsflåte. (...) Det finnes land som har betydelig eksportinntekter fra handel med banktjenester, eller turisme. Men det er likevel relevant å stille spørsmålet om hvordan vi skal finansiere vår import i framtiden når en stor eksportnæring som petroleumsnæringen blir relativt sett kraftig redusert framover. Svaret på dette er litt av det samme som vi har vært inne på tidligere. Norge har i dag enorme eksportinntekter av olje og gass, men inntektene fra denne eksporten blir i stor grad spart. Vi skal ikke erstatte dagens eksport med annen eksport, fordi vi ikke bruker dagens petroleumseksport til å finansiere dagens import. Vi konverterer nettoen til finansielle fordringer på utlandet, dvs. Norge finansinvesterer i utlandet. Når petroleumsnæringen blir liten, kommer vi til å finansinvestere mye mindre. Dette går langt på vei opp i opp og representer ikke et problem."

Problemet er med andre ord ikke at oljevirksomheten bygges ned eller at tjenestenæringene vokser. Utfordringen vil være å utvikle en tjenestenæring som er enda mer kunnskapsintensiv og internasjonalt konkurransedyktig, og kan generere inntektene som skal til for å finansiere utdanning, helse og eldreomsorg.

tirsdag 21. desember 2010

Behovet for høyere utdanning i Norge

Kunnskapsdepartementet la i dag fram en rapport om Tilbud og etterspørsel etter høyere utdannet arbeidskraft fram mot 2020.

Tilbud i den forstand at rapporten ser på utviklingen i hvor mange personer norske læresteder utdanner innen ulike fag og hvordan antall studenter vil øke, blant annet på grunn av større årskull. Og etterspørsel i den forstand at andre del av rapporten ser på prognoser om hvordan næringsliv og arbeidsmarked vil endre etterspørselen etter personer med høyere utdanning

Hovedtallene når det gjelder høyere utdanning i Norge er omtrent slik: Det er ca 223 000 registrerte studenter i Norge. Av disse er 60 prosent kvinner. Rapporten anslår at antall studenter vil øke med et sted mellom 17 000 og 40 000 innen 2020, litt avhengig av hvilke forutsetninger som legges inn. Når det gjelder arbeidslivet så har i dag 34 prosent av alle i arbeid høyere utdanning, 25 prosent i privat sektor og 52 prosent i offentlig sektor. Offentlig sektor er med andre ord betydelig mer kunnskapsintensiv enn privat sektor i Norge, men dette er i ferd med å endre seg raskt. Og endringene i privat sektor er, sammen med veksten i helse- og omsorgsektoren, hovedforklaringen på den store veksten i etterspørsel etter personer med høyere utdanning:

"Flere studier viser at det er de teknologiske endringene som bidrar til å forklare størstedelen av det økte behovet for høyt utdannet arbeidskraft, Høyt utdannet arbeidskraft kan i større grad utvikle og utnytte ny teknologi, nye arbeidsmåter og organisering, og er dermed mer produktiv enn lite utdannet arbeidskraft. Det økte behovet for høyt utdannede akademikere skyldes med andre ord ikke først og fremst at den norske næringsstrukturen har endret seg med internasjonal arbeidsdeling, men at sammensetningen av arbeidskraften forskyves i retning av flere med høy utdanning innenfor hver næring. En analyse gjennomført av Barth m.fl. (2004) viser at hele 73 prosent av veksten i bruk av akademikere fra 1989–2001 skyldtes økt bruk av akademisk arbeidskraft innenfor hver næring, mens 27 prosent skyldtes endringer i næringsstrukturen".

Det handler altså både om endringer innenfor eksisterende næringer, og om endringer i næringsstruktur der næringene som vokser er mer kunnskapsintensive enn de som forsvinner. Omstillingsprosesser med nedbemanning i noen næringer og etableringen av nye veskstbedrifter bidrar til å øke etterspørselen etter folk med høyere utdanning::

"Undersøkelser viser også at bedrifter som vokser oppretter flest jobber som krever middels eller lang utdanning, mens bedrifter som nedbemanner legger ned flest jobber for dem med lite utdanning (Tobiassen og Døving 2006). Norge er det landet i OECD med lavest andel av arbeidsstyrken i yrker som består av enkle og rutinepregede oppgaver som ikke stiller krav til utdanning. Samlet betyr dette at arbeidstakere med lav utdanning er særlig utsatte ved omstilling og står i fare for å falle utenfor arbeidslivet."

Det er med andre ord bra for etterspørselen etter folk med høyere utdanning at det skjer omstilling i næringlivet. Det øker kunnskapsintensiteten og dermed også behovet for høyt utdannet arbeidskraft. Mot slutten av rapporten er det egne oversikter over behovet for arbeidskraft i årene som kommer i både privat og offentlig sektor. I privat sektor er det økt behov for mange ulike grupper høyt utdannede, men det aller største behovet i følge disse framskrivingene er innenfor teknologi- og realfag.

Rapporten har også en bra gjennomgang av de rekrutteringsutfordringene helse- og omsorgsektoren står overfor i årene som kommer. Helse- og omsorgsektoren sysselsetter i dag litt over 500 000 personer (rundt 20 prosent av de 2,5 millionene som er i arbeid i Norge). I følge rapporten vil behovet være på ytterligere et sted mellom 83 000 og 166 000 personer innen 2030. Av disse skal mellom 48 000 og 100 000 personer ha en høyere utdanning fra universitet eller høyskole. Det blir med andre ord en ganske krevende jobb å få motivert nok unge mennesker til å ta utdanninger på de områdene det vil være størst behov for kompetanse i årene som kommer. Og når stadig flere er på jakt etter folk med høyere utdanning blir det hard kamp om de kloke hodene.

lørdag 18. desember 2010

- Et kjempende universitet

I siste Morgenbladet har Nils Rune Langeland, forfatter og førsteamanuensis ved Universitetet i Stavanger, en god kronikk om hva det vil si å være et universitet. Kronikken  finnes bare på papir, men de som har tilgang til Morgenbladet i helgen burde unne seg å lese den.

Langeland angriper talsmenn for det han kaller Blindern-Oslo, som mener at UiO er det eneste skikkelige universitetet i landet og som nå roper på staten for å hindre at hvem som helst mellom norske fjorder og fjell kan påberope seg universitetsstatus. Langeland vil ha flere universiteter over hele landet. Og minner oss om at en kunnskapsøkonomi trenger institusjoner som gjør at vi får mer kunnskap i form av bedre forskning og flere unge mennesker med relevant høyere utdanning:

 "Universiteta er nemleg våpensmiene i den globale kunnskapsindustrien. Ei kjempande mellomklasse treng eit kjempande universitet. Den norske mellomklassa må rustast til tennene frå landsende til landsende inn i det 21. hundreåret".

Og det er jo helt sant. Derfor skal vi ikke være bekymret over at det blir flere av dem, det er bra. Det vi må  bekymre oss for er hvordan vi kan sikre at vi får gode nok universiteter. Hva er det som gjør et universitet godt? Hva er det avgjørende for å lykkes? Det avgjørende er naturligvis kvaliteten på menneskene som er der.

Det handler om å få tak i de beste forskerne, trekke til seg de beste studentene og bygge seg et godt omdømme, på samme som et fotballag med internasjonale ambisjoner må konkurrere med andre klubber om å få tak i de beste spillerne for å trekke publikum. Langeland spør retorisk om vi i Norge burde legge hindringer i veien for andre fotballklubber for at Vålerenga skal få mulighet til å bli enda bedre. Det ville naturligvis være meningsløst, ingen fotballag blir bedre av å ikke konkurrere med andre gode lag:

"På samme naturlege vis som når fotballklubbar på små stader i Noreg kjøper og sel spelarar på en global marknad, må og norske universitet sjå på seg sjølvve som globale aktørar. Difor skal dei ikkje gå i eitt med lokalsamfunnet. Heile poenget er at ungdomane skal bli noko anna enn dei var."

Det blir ikke vanskeligere for Universitetet i Oslo eller NTNU å bli et eliteuniversitet i verdensklasse selv om det er blitt universitet i Stavanger, Agder og Bodø. Like lite som Rosenborgs internasjonale potensial blir svekket av at Brann og Viking blir bedre. Verken forskning, utdanning eller fotball er et nasjonalt nullsumspill. Man hva er det da som hindrer norske universiteter fra å hevde seg bedre på rangeringene? Nils Rune Langeland spissformulerer sitt svar slik:

"Men den største hindringa for å bli universitet kjem innanfrå. For spørsmålet om eliteuniversitet handlar ikkje om geografi, men om rekruttering. Kanskje burde alle søkje stillingane sine på nytt ved oppnådd universitetsstatus?"

Dette er gode poenger. Norge er et lite land, og det er dumt å spre ressursene for tynt utover, enten det gjelder sykehus eller universiteter. Man kan ikke ha sterke akademiske fagmiljøer over alt. Men Nils Rune Langeland har helt rett i at man må få konkurrere på lik linje og at det må være universitetenes egne strategier for å løfte kvaliteten og omdømmet som må avgjøre hvem som skal spille i øverste divisjon. Det må foregå i konkurranse med andre, i og utenfor Norge. Ikke som et resultat av at staten plukker noen få vinnere og beskytter dem mot utfordrere. Derfor er det også grunn til å gratulere det nye Universitetet i Nordland og håpe de gjør alt de kan for å trekke til seg forskere og studenter med høye internasjonale ambisjoner.

torsdag 16. desember 2010

Et barn er født i....Jerusalem?

VG Nett 20.12.2006
Jens Stoltenberg har fått mye pepper fordi han tydeligvis har gått glipp av sangen "Et barn er født i Betlehem" og lever i den tro at Jesus ble født i Jerusalem for litt over to tusen år siden. Og man kan jo levende forestille seg hvor hoppende glad Dagfinn Høybråten må ha blitt da han kunne drive opplæring av selveste statsministeren i bibelhistorie fra Stortingets talerstol, midt i en sykehusdebatt.

Også VG koser seg og har trykket hele teksten til "Et barn er født i Betlehem", slik at både statsministeren og vi andre skal huske. Denne bloggen kan imidlertid, etter godt tips fra bloggen History Matters, avsløre årsaken til at Jens ble såpass geografiisk forvirret. Det er nemlig ikke lenge siden han besøkte fødselskirken i Betlehem. Det gjorde han i desember 2006. Og som man vil se av bildeteksten over fra VG Netts dekning av besøket, så skrev VG at Jens var i fødselskirken i Jerusalem. Bideteksten lyder: "Jens Stoltenberg ble rørt til tårer da han besøkte fødselskirken i Jerusalem". Moralen er at man ikke må stole på alt man leser i avisene.

onsdag 15. desember 2010

McKinsey om sosiale medier i bedrifter

Siste nummer av McKinsey Quarterly har med en interessant undersøkelse om  investeringer i sosiale medier gir noen dokumenterbare gevinster for bedrifter. Hvor store og hva slags gevinster det er i så fall snakk hvis man bruker bedriftens tid og penger på blogger, sosiale nettverk, podcasts og wikier?

Er det kanskje slik at sosiale medier er noe alle tror de må ha, men som det foreløpig er umulig å måle konkrete effekter av? Omtrent som da PCene gjorde sitt inntog i bedrifter for tre tiår siden og økonomen Robert Solow i 1987, etter å ha forsket på effektene, måtte konkludere med at:

“You can see the computer age everywhere but in the productivity statistics.”

Nå ble det utover 90-tallet målt store positive effekter av investeringer i PCer, ikt-systemer og programvare, spesielt etter at internett kom, men det tok litt tid. Man snakket om alle de positive effektene lenge før noen klarte å måle dem. Og slik er det kanskje med sosiale medier også? For å få svaret på om de som har tatt sosiale medier i bruk aktivt har opplevd noen produktivitetsgevinster, har McKinsey intervjuet 3249 bedriftsledere på øverste ledergruppenivå får å få deres vurdering av om det er noen gevinster.

Av bedriftene de har snakket med så er 1711 "developing", noe som vil si at de er i gang med sosiale medier, men det er ikke særlig integrert i det daglige arbeidet. 287 bedrifter er "internally networked organizations", noe som vil si at de bruker web 2.0-verktøy på innsiden av bedriften, men ikke utad. 100 bedrifter er "externally networked organizations", noe som vil si at de bruker sosiale medier til kontakt med kunder og partnere. Og 76 bedrifter, rundt 3 prosent av totalen, er "fully networked enterprizes", organisasjoner der man bruker sosiale medieteknologier på grensesprengende nye måter. McKinseys konklusjon er at investeringer i web 2.0-teknologier har svært stor betydning:

"New McKinsey research shows that a payday could be arriving faster than expected. A new class of company is emerging—one that uses collaborative Web 2.0 technologies intensively to connect the internal efforts of employees and to extend the organization’s reach to customers, partners, and suppliers. We call this new kind of company the networked enterprise. Results from our analysis of proprietary survey data show that the Web 2.0 use of these companies is significantly improving their reported performance. In fact, our data show that fully networked enterprises are not only more likely to be market leaders or to be gaining market share but also use management practices that lead to margins higher than those of companies using the Web in more limited ways." 

Nå sammenligner ikke denne rapporten faktiske regnskapstall eller markedsandeler, de viser bare hva  ledere selv mener at bedriften har oppnådd av gevinster. Men her er tallene til gjengjeld svært klare, de som gjør mest opplever store forbedringer på områder som raskere tilgang til informasjon, større medarbeidertilfredshet og lavere kostnader på kommunikasjon, markedsføring og reiser, blant annet. Det meste av tallmaterialet er åpent tilgjengelig på nettsiden. Vil man lese en interaktiv grafikk som ser på effektene av bedriftenes bruk av ulike verktøy som blogger, wikier, podcasts, video, mikroblogging og sosiale nettverk, må man registrere seg som bruker på nettsiden til McKinsey.

Hvor kommer gode ideer fra?

Her er en god og inspirerende video fra TED.com om hvordan virkelig store nye ideer blir til. Steven Johnson argumenterer med at det ikke er den ensomme oppfinneren som får sitt "Eureka"-øyeblikk som er den vanlige måten grensesprengende innovasjoner oppstår. Innovasjon er derimot en høyst sosial prosess som skjer på steder folk møtes, diskuterer og er sosiale. Møteplasser der det både er mangfold og støy.



Steven Johnson argumenterer også for at innovasjon ikke alltid handler om å utvikle helt nye, avanserte og dyre ting, men at det oftere handler om å bruke kjent kunnskap på helt nye måter. Og viser et eksempel på det der man har bygget en kuvøse av bildeler, fordi de som trenger den bor i et utviklingsland der folk er ganske gode til å reparere gamle biler, men ikke klarer å vedlikeholde og reparere avansert medisinsk elektronikk.

Johnson minner også om at innovasjon kan være en ganske langsom prosess, der en idé må modnes, utvikles og deles med andre over lang tid før den er klar til å lanseres. "The slow hunch", kaller Steven Johnson dette fenomentet, og bruker Charles Darwin som eksempel på hvordan en viktig vitenskapelig teori ikke ramler ned fra himmelen, men utvikler seg mer gradvis.

tirsdag 14. desember 2010

YouTube Trends

YouTube blir stadig større, og hvert eneste minutt lastes det nå opp utrolige 35 timer ny video. Fordi det er blitt umulig for noen å ha oversikt over alt som ligger der, og hva som plutselig tar av, har YouTube nettopp lansert en ny nettside, YouTube Trends, som skal hjelpe oss holde oversikt over fenomener og trender. Der finner man nå statistikker over de mest populære videoene og søkeordene. Og i et eget "Dashboard" kan man se hva som er populært i ulike land, og i ulike byer i USA. Her er en liten video som forteller om hva YouTube Trends er:



Vi går mot slutten av 2010 og YouTube Trends har i den forbindelse laget noen lister over de mest populære videoene i året som har gått i ulike kategorier. Her finner vi blant annet de 10 mest populære nyhets- og politikkvideoene i 2010 og de 10 mest populære filmtrailerne i 2010 (Twilight på topp foran Harry Potter). Og så kan man lese i den globale oversikten at videoen der Vladimir Putin synger Blueberry Hill er blant de mest populære videoene i verden akkurat nå:

søndag 12. desember 2010

Hvordan skaffe nok ansatte i helsesektoren?

Mike Mandel, blogger og tidligere spaltist i Business Week, har skrevet om sysselsetting og produktivitet i helsesektoren i bloggen sin. Som grafen til høyre viser, er det slik at en fremskriving av dagens trender fører til at andelen av befolkningen i USA som arbeider i helsesektoren øker fra 10 prosent i dag til over 25 prosent i 2040. Det er et ganske utfordrende tall, for å si det forsiktig.

Med en slik utvikling er det ikke først og fremst mangel på penger som blir den store utfordringen i helsesektoren i årene som kommer, men mangelen på arbeidskraft. Eller enda mer presist, mangelen på kompetanse. I Norge har vi en helt lik situasjon. Slik Statistisk Sentralbyrå definerer næringer så jobber litt over 500 000 personer i dag i helse- og omsorgsektoren, av rundt 2,5 millioner yrkesaktive. Det er omkring 20 prosent. Allerede innen 2025 sier prognosene at andelen vil øke til 25 prosent, og øke videre etter dette. Og Europas situasjon er mer krevende enn i USA, for andelen eldre i forhold til yrkesaktive er høyere i Europa enn i USA.

Er det i det hele tatt mulig å tenke seg at så mye som 25-30 prosent kan jobbe i helse- og omsorgsyrker? Hvordan kan disse jobbene gjøres attraktive nok til å konkurrerer om arbeidskraften når det blir stadig flere attraktive jobber i andre kunnskapsintensive yrker, ikke minst i private kunnskapsbedrifter? Mike Mandel er inne på svaret når han skriver at det handler om å investere i teknologi og innovasjon:

"Labor is the real long-term issue around Medicare, Medicaid and other medical entitlements. Not share of GDP. Not the cost of medical technology or the price of drugs. You can bring down payments to drug and medical device companies and doctors all you want, but unless you dramatically increase the growth rate of ‘output per worker’ in healthcare, we will still end up in trouble. This is why ‘cost controls’ have failed to stem the rise of healthcare costs. Final implication: History suggests that investment in physical capital, technology, and R&D is the best way to increase the growth rate of “output per worker” in an industry."

Jeg tror dette siste er helt sentralt i debatten om helse- og omsorgssektoren. I iveren etter å kutte kostnader er det lett å kutte i kostnader til forskning, teknologi, legemidler og omstillingstiltak når man må øke bemanningen, men det er å skyve problemene foran seg. I følge ulike statistikker bruker vi i Norge mindre penger på ikt i helsesektoren enn andre land. Og vi bruker mindre penger på legemidler. Vi forsker heller ikke spesielt mye på helse i Norge. Dessverre er det å kutte i slike investeringer noe som ikke gjør oss bedre rustet til å takle eldrebølgen eller gjøre arbeid i helse- og omsorgsyrker mer attraktivt. Kloke investeringer i teknologi, forskning og innovasjon er tvert imot en forutsetning for å øke produktiviteten, jobbe smartere og tilby mer attraktive arbeidsplasser for unge mennesker med mange valgmuligheter.

fredag 10. desember 2010

Tilgang til offentlig ruteinformasjon

Med utgangspunkt i offentlige data er det mulig for innovatører å lage nye og spennende tjenester, også ting som kan lykkes kommersielt og produsere både arbeidsplasser og fornøyde kunder. Fornyingsminister Rigmor Aasrud har skjønt dette og besluttet at offentlige virksomheter har en plikt til å tilgjengeliggjøre slike data vi skattebetalere allerede har betalt for. Og at det er rådata som skal gjøres tilgjengelige i en maskinlesbar form. Slik meteoroligidata fra Meteorologisk Institutt er tilgjengeliggjort, noe som har gjort det mulig å for værtjensten yr.no å bli så populær.

Men jeg merker i diskusjonen om dette at det er kan være krevende å formidle akkurat hva det er som skal tilgjengeliggjøres og hvorfor. Ofte kan det være vanskelig å beskrive verdien av en slik tjeneste før den er laget, og det kan også være krevende å forklare hvorfor det blir bedre tjenester av at rådataene legges åpent ut enn at offentlige virksomheter lager slike tjenester selv. Derfor er det viktig å få fram noen gode og konkrete eksempler på som illustrerer akkurat dette. Under er en presentasjon Bjørn Tennøe holdt på et frokostmøte i Oslo IKT-nettverk i november, og som på en veldig god måte viser hva som kan skje når man legger til rette for deling av data om kollektivtransport.


Selv om Rigmor Aasrud har vært klar i forhold til at offentlig produserte og skattebetalerfinansierte data skal legges ut åpent, er det ikke uten videre slik at de etatene som eier dataene vil følge opp i praksis. Og det finnes masse mer enn mindre dårlige unnskyldninger for hvorfor det "ikke passer så godt hos oss". For eksempel at man i statsbudsjettet har lagt inn noen inntekter som skal skaffes gjennom salg av data man har i kraft av en monopolrolle til bedrifter og privatpersoner. Disse inntektene blir naturligvis mindre dersom det legges til rette for tilgjengeliggjøring av data for alle store og små innovatører som vil lage apps eller andre tjenester. Men for samfunnet er det veldig lurt, for det vil gi oss både flere tjenester, bedre tjenester og mer innovasjon i næringslivet, noe som i sin tur gir gevinster som er mange ganger større enn de forholdsvis små inntektene offentlige etater normalt klarer å hente ut av produktsalg i et marked.

torsdag 9. desember 2010

Pisa - og tilstanden i norsk skole

Hvert tredje år gjennomføres den store Pisa-undersøkelsen i regi av OECD, en sammenligning av 15 år gamle skoleelevers ferdigheter i lesing, matematikk og naturfag. 400 000 elever fra 1993-årskullet i 65 land deltok i den siste utgaven, som ble gjennomført våren 2009 da de norske elevene gikk i 10. klasse (dette årskullet går i dag i 2. klasse på videregående skole).

Kristin Halvorsen, som ennå ikke var blitt statsråd da undersøkelsen ble gjennomført, jubler høylytt over at norske skoleelever gjør det bedre enn for tre år siden og seks år siden. Og det er naturligvis grunn til å glede seg over fremgang. Særlig når det handler om skole og kunnskap. Men før man blir alt for revet med kan det være grunn til å minne om fire ting:

For det første viser undersøkelsen at Norge nå er på et gjennomsnittlig OECD-nivå når det gjelder prestasjonene i 10-klasse. Det er jo bedre enn å ligge under gjennomsnittet, men det er vel likevel slik at vi på andre områder har som mål å være bedre enn gjennomsnittet. Ja, på enkelte områder, som i håndball og skisport, er det et klart uttrykt mål om at Norge skal være best. Og vi bør vel ikke ha lavere mål for nivået i skolen enn for norske idrettsprestasjoner?

For det andre betyr fremgangen i siste undersøkelse av Norge nå er tilbake på samme nivå som i 2000. Da den undersøkelsen ble lagt frem i desember 2001 av daværende undervisningsminister Kristin Clemet var reaksjonen nærmest sjokkartet. For vi hadde aldri målt kvaliteten på skolen på en systematisk måte før, og mange trodde nok at norsk skole var best i verden. Vi bruker jo mest penger. Men 2000-undersøkelsen viste at Norge bare var gjennomsnittlig. Det positive var at vi for første gang fikk vite det. Det ledet til flere positive tiltak, der kunnskapsløftet var det viktigste. Og sannsynligvis er det effektene av disse tiltakene som nå har bidratt til å resultatene endelig er i ferd med å bli bedre. Men vi er som sagt på samme nivå i dag som det "sjokkartede" 2000-nivået.

For det tredje er det slik at noen elever i Norge gjør det langt bedre enn andre. Pisa-undersøkelsen viser at jentene gjør det klart best og for eksempel ligger et og et halvt år foran guttene i leseforståelse. Nå er jentene flinkere enn guttene til å lese i alle OECD-land, men Norge er blant de landene hvor kjønnsforskjellen er størst. Mellom majoritetsbefolkningen og innvandrerungdom født i utlandet er forskjellen på nesten to år. Det er med andre ord ganske mange som ikke får det ut av skolegangen som kreves i et kunnskapssamfunn.

Og for det fjerde er det litt rart å se hvem som mener hva i denne runden med debatter om Pisa-undersøkelsen. Nå jubler Kristin Halvorsen over bedre resultater. Men tidligere har SV vært negative både til denne type testing og til at kunnskapen vi får ut av testene er nyttig. Ja, det har faktisk vært slik at da resultatene var enda dårligere, i 2003 og 2006, så synes ikke SVs talsmenn det var et stort problem. Rolf Reikvam, som da ledet utdanningskomiteen i Stortinget sa i 2004 at:

"- Norske elever gjør det ikke dramatisk mye dårligere enn tidligere. Jeg synes ikke det er grunn til å overdramatisere dette, selv om det selvsagt ikke er moro at norske elever gjør det dårligere enn på den forrige undersøkelsen, sier Reikvam til VG."

Og Kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell sa til Aftenposten i 2008 at:

"De fleste leser og skriver bra. Svartmalingen bidrar til å demotivere lærerne og til å skremme søkere vekk fra lærer-utdanningen, sier han. Solhjell påpeker også at man skal være forsiktig med å bruke PISA til mer enn det den gir uttrykk for."

Men nå som Pisa-undersøkelsen viser at Norge gjør det bedre er den plutselig blitt viktig også for tidligere kritikere. Ganske pussig. Nå er det naturligvis ikke noe galt i å skaffe seg mer kunnskap og endre syn på fordi man har fått større innsikt. Men det kan være greit å si fra om at man har gjort det.

mandag 6. desember 2010

Hvorfor øker ulikheten i Norge etter 150 år med utjevning?

Tidsskriftet Minerva har kommet med et nytt nummer om fordeling, fattigdom og rikdom der de spør hvorfor det er slik at ulikheten i Norge øker igjen etter å ha falt i 150 år. Artikkelen Upolitisk ulikhet er lagt ut på nett som en interessant smakebit på det som finnes i papirutgaven.

Grafen til venstre viser ulikhet i Norge målt som lønnsinntekt før skatt og overføringer. Det gir ikke det fullstendige bildet, da måtte også formue inn i regnestykket, men det er nok et ganske riktig bilde av situasjonen. Ved å måle ulikhet før og ikke etter skatt, får man også vekk effektene av eventuelle skatteendringer som kan ha økt eller redusert forskjellene mellom ulike grupper.

Vi må vel anta at  verken den sittende rødgrønne regjeringen eller de andre regjeringene som har styrt Norge på 90- og 2000-tallet har hatt som mål å øke inntektsforskjellene mer enn tidligere regjeringer i Norge. Men hvis det ikke er politikk, hva er det da som gjør at en 150 år lang trend er brutt og at forskjellene ser ut til å øke igjen. Minervas artikkel av Jørgen Heidal Modalsli oppsummerer det slik i konklusjonen:

"Hva nå? Jeg har i denne artikkelen trukket fram ulike drivere for ulikhet, og brukt disse til å diskutere den historiske utviklingen i Norge. Hva forteller dette oss om veien framover? Den teknologiske framgangen vil fortsette. Kravene til utdanning vil fortsatt være der, og farten i arbeidslivet vil stige. Flere vil kunne bli hektet av. Det er bekymringsfullt. Når det gjelder sortering og like muligheter til utdanning er det faktorer som peker mot at det ikke er mer å hente; vi har allerede et godt utdanningsfinansieringssystem som har fått virke i en generasjon.

Til sist: Toleransen for ulike valg vil stige. Hvis det blir lettere å hoppe av produktivitetskarusellen og ta mer fri, vil vi få økt ulikhet i inntekt. Det vil være helt greit, siden vi i det tilfellet ikke får økt ulikhet i velferd. Selv om Norge langt fra er et klasseløst samfunn, er det tegn som tyder på at den sosiale utjevningen er i ferd med å stoppe opp. Det skjer i stor grad fordi det er vanskeligere å få til utjevning i dagens samfunn enn det var i embetsmannsstaten på 1870-tallet, i Venstre-staten rundt 1910 eller i under Einar Gerhardsen i 1960. Det er mye politikere kan ta fatt i også i dag. Men diskusjonene om ulikhet og relativ fattigdom, og hvordan vi kan regulere oss vekk fra det, bør ha de grunnleggende driverne for likhet og ulikhet i mente."


Det er med andre ord flere faktorer som spiller inn her. Teknologisk utvikling og krav til høyere kompetanse enn før er helt sentralt, og trekker i dag i retning av større ulikhet, mens det før ga mer utjevning. Innvandring av har også bidratt til å øke ulikheten. Men som artikkelforfatteren understreker så handler dette også mye om frie valg. Noen ønsker å innrette seg annerledes og for eksempel ta mer fri. Det øker ulikheten, men er ikke et velferdsproblem. Utfordringen er neppe å gjøre noe med disse gruppene. Utfordringen er primært å gjøre noe for å heve udanningskvaliteten i skolen og hindre frafall. Slik at kompetansen i befolkningen står i et rimelig forhold til det kunnskapsbaserte arbeidslivet vi er i ferd med å få.

Civita skal forøvrig ha et frokostmøte onsdag om disse problemstillingene med tittelen Økende forskjeller - et ubetinget onde?

fredag 3. desember 2010

iPad og Kindle - ja takk begge deler

Som faste lesere av denne bloggen vil vite er jeg den lykkelige eier av en Kindle, ja jeg har faktisk hatt to. Men jeg har ventet lenge med å kjøpe en iPad, og jeg ser at estimatene sier at rundt 40-50 000 andre i Norge har kjøpt en iPad allerede før den var i alminnelig salg. Så noen "first mover" har jeg definitivt ikke vært. Men nå er den kommet på ordentlig også i norske butikker, til og med til en litt lavere pris enn mange hadde spådd. Og jeg har også kjøpt en iPad, med både WiFi og 3G. Det er en utrolig morsom dings, og så er det jo viktig å følge med nå som de norske medieapplikasjonene vil komme på rekke og rad også. Vi går inn i en veldig spennende tid når det gjelder innovasjoner i mediebransjen. De skal både tilpasse innholdet til en plattform som gir helt nye muligheter og de skal tjene penger på det. Det siste blir spesielt vanskelig.

To utmerkede publikasjoner som allerede er tilrettelagt for iPad er Financial Times og The Economist. Det fine med disse er at vi som allerede er nettabonnenter får dem på iPad innenfor samme det samme abonnementet vi allerede har, og til samme pris. Jeg tror det er en klok modell, for det blir krevende hvis man skal prøve å ta betalt tre ganger for det samme innholdet, en gang for papir, en gang for nett og en tredje gang for iPad. Videoen under viser hvordan Financial Times har oppfrisket designet og tilpasset det til iPad. De er langt mer gjennomført og moderne her enn på nettsidene sine, så det er tydelig at de har stor tro på iPad som viktig plattform i sine målgrupper:



Hva vil så dette bety for Kindle? Jeg tror ikke de har så mye å frykte, men Amazon vil oppleve at aviser og magasiner passer langt bedre på iPad og andre mediebrett enn på rene lesebrett. Farger, bilder, videoer osv er en viktig del av fremtiden for aviser og ukeblader, og Kindle kan ikke tilby noen av delene, i hvert fall ikke enda. Men til lesing av ren tekst i form av bøker og dokumenter er Kindle best. Det er helt greit å lese en stund på en iPad eller en smarttelefon også, men i lengden blir man mer sliten. Det har Amazon skjønt, så man kan laste ned bøkene man har kjøpt til både pc, iPad og telefon, gjerne samtidig. Så synkroniserer programvaren slik at man åpner boken der man sluttet sist, uahengig av plattform. Men de som leser mye tekst vil uansett bruke Kindle mest. Dessuten fungerer mediebrett dårlig i sterkt utelys, mens en Kindle fungerer helt utmerket selv i sollys.

Jeg er derfor ganske sikker på at både Kindle og andre lesebrett og iPad og andre mediebrett, vil ha en lys fremtid. Det er papir som blir utfordret av begge. Det mest spennende er vel om det vil være Kindle og iPad som dominerer totalt i hver sin nisje eller om vi vil se flere leverandører som klarer å bryte inn. Jeg tror vel særlig androidbasete brett, som den lekre Samsung Galaxy Tab vil ha gode muligheter til å lykkes. Den er mindre, men derfor også lettere og mer mobil enn en iPad. Dessuten har den kamera og telefon. Og er kanskje mer et personlig arbeidsredskap, mens iPad for mange vil være et stuebrett for hele familien. Men det er farlig å være skråsikker her, for vi er fortsatt helt i starten av noe som kommer til å bli både stort og veldig spennende.

onsdag 1. desember 2010

Et animert innlegg i utdanningsdebatten

Videoklippet under fra RSA, The Royal Society for the encouragement of Arts, Manufactures and Commerce, er en animert versjon av et foredrag av Sir Ken Robinson. Tittelen er Changing Education Paradigms, og det handler om hvordan skolesystemet undertrykker kreativitet. Man kan nok ha litt ulike syn på hvor langt skolen skal gå i den retningen Robinson anbefaler, men foredraget er tankevekkende. Og presentasjonsformen i videoen under er veldig spennende. Flere videoer fra RSA ligger på kanalen deres på YouTube.