tirsdag 31. mai 2011

Hvem vinner på stengte tyske kjernekraftverk?

Den tyske regjeringen har plutselig bestemt at alle landets 17 kjernereaktorer skal stenges innen 2022. Det betyr at 23 prosent av landets energiforbruk må erstattes med energi fra andre kilder i løpet at 10 år. The Guardian skriver i dag:

"Monday's announcement, prompted by Japan's nuclear disaster,will make Germany the first major industrialised nation to go nuclear-free in decades. It gives the country just over 10 years to find alternative sources for 23% of its energy. The move, hammered out at a mammoth 14-hour overnight sitting at the Bundestag, came amid mass nationwide protests against nuclear power and at a low point for the chancellor's Christian Democratic party (CDU), support for which has crumbled at the ballot box in five regional elections this year."

Denne jakten på nye energikilder skal skje samtidig som EU og Tyskland har tatt på seg ambisiøse klimamålsettinger. Det blir ikke akkurat lettere å nå klimamålene nå som kjernekraften skal fases helt ut, men Tyskland har planer om å klare begge deler og har som mål at elektrisitetsforbruket skal ned med 10 prosent og at andelen fornybar energi skal dobles til 25 prosent

Hvilke energikilder er det som vil være vinnere etter det tyske vedtaket? Mange hevder i dag at det er nødt til å bety en økt satsing på kullkraft, og det kan godt hende dette vil være tilfelle på kort sikt. Men kullkraft er ikke spesielt forenelig med langsiktige tyske miljømål. Derfor mener Financial Times at vinnerne vil være naturgass, vind og sol. Særlig naturgass:

"Natural gas is likely to become the energy source of choice after moves by Germany and some other European nations to turn their backs on nuclear power (...) "We need more gas. After Berlin’s decision, gas will be a driver of growth,” Gunther Oettinger, Europe’s energy commissioner, said on Monday, echoing a sentiment increasingly expressed by energy analysts and executives."

En mer utfyllende kommentar til hva som skjer i Tyskland på dette området og hvordan industrien stiller seg til utfordringen har Financial Times her. Så kan man naturligvis spørre hvorfor det er slik at både naturgass og fornybar energi vil blomstre, kunne man ikke satset alt på fornybar? Svaret er dels at energibehovet er så stort at det vil være behov for begge deler. Men like viktig er det at solceller trenger sol og vindturbiner trenger vind. Derfor må det installeres reservekapasitet som kan ta de dagene solen ikke skinner og vinden ikke blåser. Her er naturgass det beste alternativet, i følge Financial Times.

søndag 29. mai 2011

The End of Mail

Noen politikere og fagforeninger lever i den villfarelse at postverket slik vi kjenner det i dag kan reddes dersom vi beskytter det mot EU, konkurranse og omstilling. Ja, Arbeiderpartiets landsmøte presterte til og med å gå inn for at Norge skal reservere seg mot EUs tredje postdirektiv. Postens fiende i dette tilfellet er nok ikke EU, men internett. Eller enda mer presist, kundene. Alle oss som bruker internett til å kommunisere med hverandre på andre måter enn før.

Teknologiutviklingen har ført til dramatiske endringer i posttjenestenes rammebetingelser og en jakt på nye virksomhetsmodeller. Alle som er opptatt av denne siden av saken  bør lese artikkelen The US postal service nears collapse i siste nummer av Bloomberg Business Week. Den ligger åpent ute på nettet. Man kan for øvrig også abonnere på Business Week og få  den i postkassen. Jeg tror vel stadig flere gjør som meg og har et iPad-abonnement, slik det også er med en del andre magasiner jeg heller ikke får i postkassen.

Artikkelen handler om US Postal Service, verdens største postverk. De tar seg av 40 prosent av verdens brevpost. Befolkningen i USA øker, det blir derfor flere leveringsadresser, samtidig som brevvolumene raser. Det er dårlig butikk:

"Six days a week it delivers an average of 563 million pieces of mail—40 percent of the entire world's volume. For the price of a 44¢ stamp, you can mail a letter anywhere within the nation's borders. The service will carry it by pack mule to the Havasupai Indian reservation at the bottom of the Grand Canyon. Mailmen on snowmobiles take it to the wilds of Alaska. If your recipient can no longer be found, the USPS will return it at no extra charge. It may be the greatest bargain on earth. It takes an enormous organization to carry out such a mission. The USPS has 571 566 full-time workers, making it the country's second-largest civilian employer after Wal-Mart Stores. It has 31,871 post offices, more than the combined domestic retail outlets of Wal-Mart, Starbucks and McDonald's."

Fordi brevpostvolumene faller i USA, med 20 prosent fra 2006 til 2010, går virksomheten nå med et så stort underskudd at kongressen truer med å ikke gi flere lån. Gjelden er på 100 milliarder kroner. Uten friske penger går posten i USA konkurs snart. Demokratene har alltid fått store valgkampbidrag fra USPS fagforeninger, og har derfor motsatt seg store omstillinger. Men nå er det et nytt flertall i representantenes hus som synes det er finnes mer fornuftige ting å bruke skattepenger på enn tjenester stadig færre bruker. Når brevposten bare utgjør en liten del av totalvolumet driver staten egentlig med en storstilt subsidiering av distribusjon av papirbasert reklame.

Det mest interessante i artikkelen til Business Week er at de har lett etter alternative modeller og peker på nettopp Europa som forbilde. En rekke av Europas gamle postmonopoler har blitt konkurranseutsatt og internasjonalisert, og tjener penger. De har flyttet ut av postkontor og inn i butikker og bensinstasjoner. 

"Many countries closed as many of their brick-and-mortar post offices as possible, moving these services into gas stations and convenience stores, which then take them over—just as the USPS is trying to do now, only far more aggressively. Today, Sweden's Posten runs only 12 percent of its post offices. The rest are in the hands of third parties. Deutsche Post is now a private company and runs just 2 percent of the post offices in Germany. In contrast, the USPS operates all of its post offices."

I tillegg har mange av de europeiske postverkene oppdaget at digitaliseringen er kommet for å bli, og prøver å tilpasse seg gjennom satsing på nye og innovative tjenester tilpasset en digital virkelighet:

"Many used their extra cash to create digital mail products that allow customers to send and receive letters from their computers. Itella, the Finnish postal service, keeps a digital archive of its users' mail for seven years and helps them pay bills online securely. Swiss Post lets customers choose if they want their mail delivered at home in hard copy or scanned and sent to their preferred Internet-connected device. Customers can also tell Swiss Post if they would rather not receive items such as junk mail."

Kontrasten mellom deregulerte europeiske posttjenester og US Postal Service er interessant. De møter akkurat samme utfordring teknologisk, men i EU har man valgt å tilpasse seg den nye virkeligheten. Mitt inntrykk er at Posten Norge i dag ligner mer på sine europeiske kolleger enn på det amerikanske postverket. De går med overskudd og de har tilpasset seg markedet ved å legge ned postkontorer og flytte inn i butikker med lengre åpningstider og bedre tilgjengelighet. Og de satser for tiden på å utvikle Digipost, et spennende produkt som vil utgjøre et godt alternativ til usikker epost, men som foregår digitalt, er sikker og derfor er en tjeneste man kan ta betalt for fra den som sender digitale brev.

Men også i Norge er omstillingsutfordringene formidable i møte med det digitale. Jeg blogget om dette i fjor på denne tiden da Posten Norges årsrapport viste at brevpostmengden sank med hele 15 prosent fra 2008 til 2009. Årets rapport viser et ytterligere fall på 9,4 prosent i 2010. Det er helt enormt fall på kort tid, og er en enda raskere nedgang enn i USA. Kanskje ikke så rart, Norge er et land der bruk av PCer, smarttelefoner og nettbrett er i verdenstoppen. Vi liker å ta i bruk selvbetjeningløsninger på nett der de finnes og er brukervennlige. Og utviklingen av nye tjenester skyter fart akkurat nå, i form av apps til smarttelefoner, sosiale medier, efaktura, lesebrett og iPad. Også stat og kommune begynner å finne gode måter å erstatte fysiske brev i postkassen med bedre løsninger.

Derfor er det helt innlysende at postens fremtid er knyttet til at de får lov til å omstille i takt med teknologiske endringer og i takt med at kundene endrer adferd. Man kan ikke kaste penger etter tjenester ingen bruker lenger eller bruke loven til å hindre omstilling når enda kraftigere omstilling er helt nødvendig. Som sagt tror jeg Posten Norge har gjort mye riktig. Men slik brevpostvolumene utvikler seg ser det ut som det trengs enda raskere endringer. Da kan ikke strategien handle om hvordan man bevarer dagens organisasjon og virksomhetsmodell. Det må handle om hvilke tjenester kundene vil etterspørre i fremtiden.

lørdag 28. mai 2011

Giggs will tear you apart... again

Det er drømmefinale i Champions League lørdag mellom Europas to største lag de siste årene, Manchester United og Barcelona. De samme to lagene spilte også finalen for to år siden, da vant Barcelona 2-0.

Fotball handler om helter, og den kanskje største helten på United, som for tiden får oppmerksomhet for helt andre ting enn det som skjer på banen, er Ryan Giggs. Vi får håpe det ikke ødelegger for konsentrasjonen. Giggs har vært en av de viktigste for United siden han ble fast på laget for 20 år siden, i 1991. Han er 37 år og har vært med på å vinne 12 seriemesterskap, fire cupmesterskap og to Champions League finaler, i 1999 og i 2008. Og kan vinne igjen på Wembley lørdag.

Når fansen synger om Giggs synger de blant annet "Giggs will tear you apart... again". Etter melodien til "Love will tear us apart... again" av Joy Division, (med i videoen under med høydepunkter i Ryan Giggs karriere fra rundt fire minutter ut i videoen). Joy Division kom fra Manchester og eksisterte en kort og hektisk stund på slutten av 70-tallet, en fortelling som er tema i spillefilmen Control, før de transformerte til New Order. Her er et intervju med bassist Peter Hook om hans forhold til at United-fansen bruker sangen. Og her er som nevnt en videohyllest til Giggs:

fredag 27. mai 2011

Bob Dylan 70 år

Bob Dylan har nettopp fylt 70 år og har laget musikk i 50 år. Nå kom jeg forholdsvis sent til Dylan, jeg var langt inne i iPod-alderen før jeg begynte å gå dypere inn i materien enn å bare ha et par enkle samlealbum med standardlåtene. I ungdomstiden på 80-tallet trodde jeg Dylan var en kjedelig gammel protestsanger, av den typen sekstiåtterne hørte på, og at det derfor var lurt å holde avstand.

Nå var Bob Dylan både folkemusikkant og protestsanger en periode også, men han har vært så mye forskjellig at han ikke er lett å putte i bås. I Minerva skriver Ove Vanebo om at Dylans politiske plassering heller ikke er så opplagt som mange tror. I løpet av 50 år som musiker er det blitt 34 studioalbum, det meste er veldig bra, og noe man kan hoppe over. I tillegg er det laget en rekke livealbum, samlealbum og bootlegalbum. Jeg har tidligere blogget om The Bootleg Series vols 1-3, en svært hørbar samling.

En så god låtskriver som Bob Dylan opplever stadig at sangene hans blir covret av andre. Coverne er nesten alltid dårligere enn originalen, men noen unntak finnes. Jimi Hendrix versjon av Dylans All Along The Watchtower er vel aller mest kjent.. Et nyere og langt mindre kjent eksempel er Patti Smith som i 2007 covret Changing of The Guards på sin glimrende coversamling Twelve. Dylans originale versjon av sangen er fra albumet Street Legal i 1978, et litt rart mikset album som vanligvis ikke regnes med blant de aller beste.Både Bob Dylans og Patti Smiths versjoner av Changing of the Guards er veldig bra, men ganske forskjellige. Her er Patti Smith med en liveversjon av sangen:

torsdag 26. mai 2011

Arena Ny Omsorg lanserer blogg

Arena Ny Omsorg, en innovasjonsarena for omsorgssektoren med mange spennende deltagere, har i dag lansert en ny blogg. Her vil det komme informasjon om prosjektet fortløpende. I tillegg vil dette være et kunnskapsnav som lenker til fakta, utredninger, forskningsrapporter og annen relevant informasjon om innovasjon og teknologi i omsorgssektoren.

I tillegg har vi en ambisjon om å være dagsaktuelle og presentere relevante eksempler og saker, som for eksempel Bærum Kommunes åpning av Fru Paulsens leilighet på Henie Onstads Seniorsenter. Det er laget en flott video om hva dette handler om. Fru Paulsen har også en egen Facebookside.

Det er mange andre gode eksempler på teknologier som kan bidra til økt valgfrihet og verdighet for eldre og til at flere kan klare seg selv hjemme. Og det er flere eksempler på at kommuner har prosjekter som tar sikte på om bruke omsorgsteknologi på en mer systematisk måte. Arena Ny Omsorg vil bruke bloggen til å fortelle mer om ulike erfaringer som er gjort på dette området, men da er det viktig å få innspill og tips om erfaringer og eksempler som er relevante. En annen viktig kanal for diskusjon om dette er den nye Facebooksiden til Arena Ny Omsorg, i hvert fall når den kommer i gang for fullt.

Selv om noenl kommuner er innovative i forhold til tjenestetilbudet sitt og tar i bruk omsorgsteknologi, er hovedbildet at det skjer alt for lite i forhold til omfanget av utfordringen vi står overfor. Teknologiene finnes, men av ulike grunner svikter det når det gjelder innovasjonen. Trude Andresen i KS holdt en glimrende presentasjon på seminaret i anledning åpningen av Fru Paulsens leilighet der hun viste fram en helt ny undersøkelse av hvilke planer norske kommuner har når det gjelder å ta i bruk velferdssteknologi. For å sitere fra Arena Ny Omsorgs blogg:

"KS har nylig laget en undersøkelse av kommunenes bruk av velferdsteknologi. Der fremgår det at cirka 50 prosent av kommunene i Norge ikke engang overveier å inkludere velferdsteknologi i deres fremtidige planer. Det finnes mange forklaringer på dette. En av årsakene er for lav kjennskap til allerede eksisterende velferdsteknologiske løsninger, og manglende økonomi til å teste ut og implementere løsningene som på lang sikt vil gi bedre økonomi og bedre omsorg til fordel for brukere og ansatte."

Samfunnet bruker i dag mye penger på omsorg. Flere eldre betyr at kostnadene vil øke enda mer. Spørsmålet er om vi gjennom innovasjon og smartere teknologibruk kan bruke disse pengene på en bedre måte, en måte som gir et langt bedre tilbud til brukeren samtidig som det skapes mer spennende jobber for de ansatte. Det er disse mulighetene Arena Ny Omsorg skal utvikle og synliggjøre.

tirsdag 24. mai 2011

Better Life Index fra OECD

For oss som liker å lese rangeringer og lister, for eksempel rangeringer der land blir sammenlignet for å finne ut hvem som lykkes best, er OECD Better Life Index en spennende nyskaping. Det er jo gammelt nytt at man rangerer land etter harde og målbare fakta, som hvor stort BNP er pr innbygger, landets boligpriser, hvor lenge folk lever eller hvor høyt utdanningsnivået er.

Litt nyere er det at man i tillegg forsøker å finne ut hvor tilfredse og lykkelige befolkningene er i ulike land og rangere dette. Det gjør man dels ved å spørre folk hvor tilfreds de er med livene sine og dels ved å sammenligne noen målbare fakta som man vet påvirker mange folks tilfredshet, som likestilling, miljø og helse. Det er jo ikke slik at rikdom alene avgjør lykkenivå, i hvert fall ikke i rike land. Når folk når et visst økonomisk nivå er det mye annet som påvirker om man er tilfreds. Det er slike sammenstillinger av ulike relevante data fra alle verdens land som  gjør at  UNDP utgir en Human Development Index som rangerer land etter livskvalitet. Den har jeg blogget om før.

Svakheten med UNDPs rangeringer er at de forutsetter at vi alle blir mer lykkelige av det samme. Man lager en kurv av indikatorer basert på hva man tror at "folk flest" er opptatt av og så vekter man landene basert på dette. Problemet er at vi er forskjellige og har ulike preferanser. Mens noen er mest opptatt av nærhet til naturen vil andre være opptatt av et godt sosialt nettverk. Noen er mest bekymret for boligpriser, andre er mest opptatt av at barna får et godt skoletilbud.

Her har OECD i sin nye Better Life Index gitt oss muligheten til å skape vår egen rangering basert på våre egne preferanser. Det er 11 temaer man selv kan rangere på en skala fra 1 til 5. Og, vips så kommer det en liste over 34 OECD land der rangeringen er basert på dine preferanser. Egen liste over land kan man dele med andre på Facebook eller i en blogg. Min rangering er her. Mer om OECDs Better Life Initiative der de redegjør for metodikken de bruker og temaene som inngår i målinger av livskvalitet er her.

Nå er det for så vidt også et mer grunnleggende problem her, som heller ikke OECD besvarer helt. Financial Times tok det opp i en artikkel om rangeringer av verdens beste byer nylig. Problemet er omtrent som følger:

"The most recent surveys, from Monocle magazine, Forbes, Mercer and The Economist, concur: Vancouver, Vienna, Zurich, Geneva, Copenhagen and Munich dominate the top. What, you might ask, no New York? No London? No LA or HK? None of the cities that people seem to actually want to emigrate to, to set up businesses in? To be in? None of the wealthiest, flashiest, fastest or most beautiful cities? Nope. Americans in particular seem to get wound up by the lack of US cities in the top tier. The one that does make it is Pittsburgh. Which winds them up even more."

Kort oppsummert er det slik at folk i praksis ikke velger det rangeringene sier at de burde velge. De bosetter seg for eksempel i land og storbyer som havner litt lenger ned på listene over de sunneste, grønneste og tryggeste stedene å bo. Kanskje er de stedene som kåres til de beste stedene å bo litt kjedelige i forhold til New York og London? Det er jo ikke alle kvalitetene ved et sted det er like lett å beskrive og måle.

mandag 23. mai 2011

Behov for kunnskapsinnvandring

Det har vært noen litt underlige utspill de siste dagene om at Norge taper på ikke-vestlig innvandring. Derfor var det godt å se at både Statoil og Aker Solutions i E24 i dag slår fast at de er helt avhengige av å skaffe spesialister fra utlandet. Jannik Lindbæk jr i Statoil sier det slik til E24:

"Vi er avhengige av å rekruttere ikke-norske spesialister for å dekke våre behov for riktig kompetanse. Innenfor enkelte kjerneområder mangler Norge spesialister som oljeselskapet trenger. Da går de utenlands og rekrutterer fra hele verden. Land som USA, Canada, Storbritannia og Sverige står høyt på listen, men vi ansetter også fra Russland, Kina, Nigeria og Brasil."

Slik er det i kunnskapsintensivt og konkurranseutsatt næringsliv. Media ville fått omtrent samme svar hvis de snakket med Det Norske Veritas eller Telenor. Eller med små forskningsbaserte bioteknologi- eller softwarebedrifter som skal ansatte nye medarbeidere. Er det noe vi som jobber i Abelia stadig får høre fra våre medlemsbedrifter så er det hvor viktig det er å legge bedre til rette for innvandring til Norge av de høyt utdannede spesialistene personene bedriften trenger. Kommer ikke de unge talentene til oss må bedriftene flytte dit kunnskapen er.

Bakgrunnen for debatten og utspillene den siste tiden er Brockmannutvalgets utredning om innvandringens effekter på den norske velferdsmodellen. Noen har i den påfølgende debatten valgt å gjøre det det et stort poeng at ikke-vestlig innvandring i seg selv utgjør en stor utfordring for velferdsmodellen vår. Ja også NHO har sendt ut en pressemelding med tittelen "Innvandring utfordrer velferdsordningene". Det er en upresis beskrivelse av utfordringen, av to grunner. For det første fordi det er mulig å gjøre noe med velferdsordningene hvis de ikke virker slik de burde, noe NHO også tar til orde for. Det er ikke innvandrerne som har vedtatt velferdsordningene, det er norske politikere. De kan også justeres av norske politikere.

For det andre er det ikke slik at Brockmannutvalget sier at innvandring truer velferdsordningene. Grete Brockmann var langt mer presis da hun la fram utvalgets innstilling og sa følgende:

"Utredningen viser imidlertid at ”innvandring” er en for grov kategori for slike analyser. Innvandring er ikke som sådan et problem for den norske velferdsmodellen, men antallet som kommer må sees i forhold til hvilke ressurser de bringer med seg og hvor godt de lykkes med å komme inn i det norske arbeidsmarkedet."

Og det er jo dette som er kjernen. Når vi har det arbeidsmarkedet i verden som har færrest jobber til de som bare har grunnskoleutdanning kan vi ikke bli overrasket over at innvandrere ikke får jobb når vi tar imot veldig mange uten den kompetansen som kreves i arbeidslivet i Norge. Det er kompetanse som er problemet, ikke nasjonalitet. Jeg vil for øvrig anbefale alle å lese Grete Brockmanns innlegg fra overleveringen til Regjeringen 10. mai, det er en glimrende redegjørelse for dilemmaene vi møter. Og de som har behov for å lese mer bør lese hele NOUen på 500 sider, der er det ikke minst mye viktig faktakunnskap.

Når vi vet at det er kompetanse som er nøkkelen til å lykkes i det norske arbeidsmarkedet, og at kompetanse blir enda viktigere i fremtiden, så er det interessant å se på hvor mange innvandrere som tar høyere utdanning sammenlignet med den norske befolkningen. Og kanskje enda viktigere, hvor mange barn av innvandrerforeldre som tar høyere utdanning. Hvis barn av innvandrere tar høyere utdanning på samme nivå som norsk ungdom er vil jo forskjellene utjevnes ganske raskt. Statistisk Sentralbyrå kom med ny statistikk på fredag som gir oss noen svært interessante svar på dette:

Kort oppsummert sier SSBs tabeller, som er oppsummert i grafen til høyre, at det i aldergruppen 19-24 år er slik at bare 16,4 prosent av innvandrerne er studenter, mens 32,9 prosent av de norske er det. Men blant norskfødte med innvandrerforeldre er det hele 38,3 prosent som er studenter. Dette går igjen i alle landsdeler og det er omtrent samme forhold også i aldersgruppen 25-29 år. De som er registrert som norskfødte med innvandrerforeldre i statistikken er i all hovedsak fra Asia og Afrika.

Derfor har næringspolitisk direktør Knut Sunde i Norsk Industri helt rett når han sier til E24 at det er grunn til optimisme når vi ser på hva barna til innvandrerne velger. Ikke bare er det flere studenter i den gruppen, men i følge Sunde er det slik at de i større grad velger studier innen realfag og teknologi som næringslivet i Norge trenger: 

"Det vi kaller andregenerasjons innvandrere har høyere studietilbøyelighet og bedre gjennomføringsgrad. I tillegg studerer de i større grad matematikk, natur- og teknologifag. Dette er fag der industrien trenger mange nye ansatte i årene fremover. Vi mener derfor det er på sin plass i innvandringsdebatten å få frem dette perspektivet."

Brockmannutvalget gjør helt rett i å reise noen vanskelige debatter om robustheten i velferdsordningene våre i møtet med økt migrasjon. Det er mulig vi må fjerne eller justere noen av velferdsordningene dersom de motvirker deltagelse i arbeidslivet. Vi må også tilpasse innvandringen til det arbeidsmarkedet vi faktisk har i Norge, og være varsomme med å ta imot mange som mangler den kompetansen som kreves for å kunne få jobb i Norge. Men det ville være en stor feil å begrense bedriftenes mulighet til å rekruttere kloke hoder fra utlandet, det er krevende nok som det er å få fatt i kompetansen man trenger. 

Dersom vi fortsatt skal være et av verdens beste land å bo i må vi ha et kunnskapsbasert og innovativt næringsliv som tåler et høyt kostnadsnivå. Det vil kreve at det kommer flere og ikke færre kunnskapsarbeidere til Norge fra utlandet i fremtiden.

There's no one as Irish as Barack Obama

Da har etter hvert Barack Obama ankommet et hardt prøvet Irland i dag og han har vært i Dublin og har møtt blant annet Irlands president Mary McAleese og den ferske statsministeren Enda Kenny i formiddag. Men turens høydepunkt er naturligvis besøket i Moneygall, den lille landsbyen der Barack Obamas great-great-great grandfather på morssiden, Falmouth Kearney, bodde før han utvandret til USA i 1850. Obamas irske røtter er udødeliggjort av The Corrigan Brothers i sangen "Theres no one as Irish as Barack O'Bama", er i en animert videoversjon:



Teksten går blant annet slik:

O’Leary, O’Reilly, O’Hare and O’Hara
There’s no one as Irish as Barack O’Bama
You don’t believe me, I hear you say
But Barack’s as Irish, as was JFK 

Det er også laget en nyere versjon av sangen i forkant av Obamas besøk i Moneygall , en "Welcome Home President Barack O'Bama"-versjon, der innbyggerne i Moneygall deltar i videoen og man kan se den lille landsbyen. 

søndag 22. mai 2011

- Do you have a Facebook?

Thomas L. Friedman i New York Times har nok en gang skrevet en glimrende spalte om Midt Østen som beskriver kampen mellom de gamle autokratene og de unge aktivistene som behersker pc og internett, og tar de ulike virkelighetene på kornet. Han skriver:

"There is a story making the rounds among Lebanese Facebook users about a Syrian democracy activist who was stopped at a Syrian Army checkpoint the other day. He reportedly had a laptop and a thumb drive on the seat next to him. The Syrian soldier examined them and then asked the driver: “Do you have a Facebook?” “No,” the man said, so the soldier let him pass."

Det er et godt eksempel på hvordan et regime ikke helt skjønner hva som har truffet det. Før kunne de kontrollere nesten alt av betydning, nå er det noen unge studenter med pc, Facebook og mobiltelefoner med kamera som setter dagsorden. Og siden regimene ikke helt forstår hva dette er, så vet de heller ikke hva de skal gjøre med det. Syria er viktigst akkurat nå, og viktig for mange flere enn syrerne, mener Thomas Friedman:

This is a fight to the death now — and it’s the biggest show on earth, for one very simple reason: Libya implodes, Tunisia implodes, Egypt implodes, Yemen implodes, Bahrain implodes — Syria explodes. The emergence of democracy in all these other Arab countries would change their governments and have long-term regional implications. But democracy or breakdown in Syria would change the whole Middle East overnight.


Verdens siste valgte kommunister må gå

Why the red fort crubled in West Bengal
Det er gått to tiår siden Berlinmurens fall. En serie begivenheter dengang gjorde det raskt slutt for de fleste kommunister i maktposisjoner, men bemerkelsesverdig nok var det fortsatt folkevalgte kommunister med makt et sted i verden til for en uke siden, i India. Nærmere bestemt i de to indiske delstatene Vest-Bengal og Kerala.

"- News travels slowly in parts of India", hevder The Economist i artikkelen Red dusk, som oppsummerer de indiske delstatsvalgene i april og mai. Denne gangen ble endelig kommunist-partiet CPI (M) feid ut av regjeringskontorene både i Vest Bengal og Kerala, slik The Economist forutså og analyserte i artikkelen Red and buried for et par uker siden.

Kerala er en turistvennlig delstat helt sør i India med 33,4 millioner mennesker. Den er blant annet kjent for å være det første stedet i verden kommunister kom til makten etter et demokratisk valg, i 1957. Og Keralas historie har vært preget av fredelige maktskifter, opposisjonen vinner gjerne valg der, så det som har skjedd ved valget nå er ikke så uvanlig.

Vest-Bengal er noe helt annet. Her bor det hele 91,3 millioner mennesker, rundt 15 millioner av dem i og rundt byen Kolkata, en by flere sannsynligvis kjenner som Calcutta. Vest-Bengal har vært styrt av kommunistpartiet sammenhengende i hele 34 år, siden 1977. Noe som har bidratt til at denne delen av India har vært mindre attraktiv å investere i enn andre delstater, selv om kommunistene også har prøvd å virke næringslivsvennlige, blant annet ved å reklamere overfor utlendinger med at Vest-Bengal har lavere lønninger enn Bangalore, Bombay, Chennai og Dehli. Jeg var selv med i en norsk næringslivsdelegasjon i New Dehli for noen år siden der en delegasjon fra delstatsregjeringen i Vest-Bengal fikk presentere seg i et kort møte. Og det de fremhevet var to positive ting: Gode høyskoler og universiteter. Og lavere lønninger enn andre delstater. Kommunister er ikke helt som før i tiden.

Kommunistene har vært så innvevd i delstatens byråkrati og maktapparat at det åpenbart ville kreves noe helt spesielt for å vinne et valg der. Og den som lyktes med det var en kvinne, Mamata Banerjee, fra kongresspartiets allianserpartner Trinamool Congress Party. Hun har frem til nå vært Indias jernbaneminister, men blir nå statsminister i Vest-Bengal. Denne leseverdige artikkelen i The Guardian forteller litt om hennes bakgrunn, blant annet hvordan hun involverte seg i en stor konflikt rundt Tatas planlagte fabrikk i Singur  som skulle bygge Tata Nano. Den konflikten endte med at Tata trakk seg og etablerte seg i delstaten Gujarat i stedet. Det blir spennende å se hva et nytt regime vil bety for Vest-Bengal.

lørdag 21. mai 2011

Jon Stewart om DSK og BHL

Selvsagt måtte også Jon Stewart kaste seg over Dominique Strauss-Kahn (DSK)  og hans støttespillere, inkludert stjernefilosof Bernard-Henri Levy (BHL). Og, mystisk nok, Nixons gamle taleskriver Ben Stein, som mener at det bare er kriminelle som står bak seksuell vold, ikke økonomer og ledere av internasjonale ideelle organisasjoner. Stewarts respons er klassisk Jon Stewart: "It turns out the invisible hand of the market is very touchy feely".



fredag 20. mai 2011

Amazon selger flere ebøker enn papirbøker

New York Times og Mashable melder at Amazon siden 1. april i år har solgt flere ebøker enn papirbøker. Dette skjer bare fire år etter at ebøkene kom, under et år etter at ebøker passerte hardbacks og fire måneder etter at ebøker passerte paperbacks. Og nå har altså salget av ebøker passert summen av hardbacks og paperbacks. Det selges 105 ebøker pr 100 papirbøker hos Amazon.

Nå er ikke Amazons salgstall representative for bransjen totalt, det selges fortsatt langt flere papirbøker enn ebøker totalt og Forrester regner med at salget av ebøker i USA nå utgjør omlag 14 prosent av det totale boksalget. Men det er i åpenbart i sterk vekst og noe av det som har endret seg er at Amazon ikke er alene lengre, men møter konkurranse fra Barnes & Noble, Apple og Google når det gjelder ebøker.

Er det slik at alt salg av ebøker går på bekostning av papir? Nei, mener Amazon, selv om det åpenbart er en del som bytter ut papirboka så er en viktig effekt av ebøker at de har bidratt til at folk leser mer bøker enn før. Forlagenes totale boksalg har økt, mener Amazon:

"Russ Grandinetti, vice president for Kindle content at Amazon, said that e-book sales had helped the publishing industry overall. “Even though some digital sales may be substitutions from print, one of the great impacts that the digital business has is people spend more minutes a day reading. They make reading more of a habit, and that’s good for the total book business,” he said.

torsdag 19. mai 2011

Sammenhengen mellom religion og rikdom

Er det noen sammenheng mellom hvilken religion du tilhører og hvor høy inntekt du har? Jeg tror ikke noen har laget noen slik undersøkelse i Norge, men New York Times skriver om en undersøkelse fra USA som ser på sammenhengen mellom inntekt og religion. Det er Pew Forum on Religion and Public Life som står bak rapporten. En grafisk fremstilling av resultatene er her.

Som en kan se er jødedom og hinduisme øverst på inntektsoversikten, mens pinsevenner, baptister og jehovas vitner er nederst. Det er kanskje noen bakenforliggende forklaringer på disse forskjellene, men det vet ikke jeg så mye om. Interessant er det derimot å teste ut Max Webers gamle teorier om "den protestantiske arbeidsetikken", og se om det er slik at protestanter i gjennomsnitt gjør det bedre økonomisk enn katolikker. I USA er det slett ikke slik i følge New York Times:

"Overall, Protestants, who together are the country’s largest religious group, are poorer than average and poorer than Catholics. That stands in contrast to the long history, made famous by Max Weber, of Protestant nations generally being richer than Catholic nations."

Når en leter etter mulige forklaringer på hva som forklarer hvorfor noen er rikere enn andre er det derimot en forklaring som er langt viktigere enn alle andre i følge New York Times:

"Many factors are behind the discrepancies among religions, but one stands out. The relationship between education and income is so strong that you can almost draw a line through the points on this graph. Social science rarely produces results this clean."

Og dette er vel selve kjernen. Det er ikke geografi, nasjonalitet eller religion som er hovedforklaringen på økonomisk suksess, det er utdanning og kompetanse som er den aller viktigste nøkkelen til å lykkes. Både land, familier og individer som satser på kunnskap vil ha bedre muligheter til å lykkes enn andre.

onsdag 18. mai 2011

Cohen, Dowd, Welch vs Bernard-Henri Levy

Alle som synes den franske makteliten, dens presse og dens filosofer kan tippe over og bli litt vel pompøse og elitistiske, har mye å glede seg over for tiden. Etter arrestasjonen av IMF-sjef Dominique Strauss-Kahn flommer franske medier over av hatske og konspiratoriske utfall mot USA. Noe som har utløst et skred av giftige motangrep  i amerikansk og britisk presse mot det franske generelt og franske filosofer spesielt.

Franskmennenes favorittfilosof Bernard-Henri Levy har naturligvis kastet seg inn i debatten med en kraftig støtte til Strauss-Kahn. Han mener at problemet er USAs rettsapparat og tabloide medier som gjør uskyldige mennesker til ofre, og ser ut vil å leve i den villfarelse at rettssystemet i USA er slik at det er den tiltalte som må bevise sin uskyld, ikke påtalemakten som må bevise skyld. Og så er Levy åpent bitter fordi Frankrike kan miste en av sine mest kompetente "tjenere" og fransk venstreside kan miste sin fremste leder, mannen som skulle vinne neste valg og bli president.

Levys forsvar for Strauss-Kahn er ganske spesielt og har utløst et skred av sarkastiske, spissformulerte og til dels svært morsomme kommentarer fra amerikanske og engelske kommentatorer. Noe av dem innrømmer for så vidt også at de har et svært dårlig forhold til franske stjernefilosofer allerede i utgangspunktet, som bloggeren Schumpeter i The Economist som skriver:

"Bernard Henri-Lévy, the author of perhaps the worst book on America ever written, "American Vertigo", which compounds its uselesness by mentioning Tocqueville, the author of the best book on America ever written, in its subtititle, has written a paean of praise to his friend, DSK, which is remarkable for its lack of sympathy for the unfortunate Muslim immigrant at the heart of the affair."

En annen det er verdt å lese i sakens anledning er Nick Cohen som blogger i The Spectator og skriver om "Rape and the French elite" der han går til frontalangrep på Levy, og blant annet skriver:

"In a display of hyperbole, extraordinary even by the standards of the French intelligentsia, he described the arrest last year of Roman Polanski, who had fled justice to live in France after pleading guilty to the statutory rape of a 13-year-old girl, as a “lynching”.

Maureen Dowd i New York Times, en profilert spaltist og kommentator på amerikansk venstreside, har også skrevet en sarkastisk kommentar om saken der tar for seg Levy og hans meningsfeller:

"Strauss-Kahn’s French defenders are throwing around nutty conspiracy theories, sounding like the Pakistanis about Osama. Some have suggested that he was the victim of a honey-pot arranged by the Sarkozy forces. Bernard-Henri Lévy, a friend of the accused, says he is outraged at the portrayal of Strauss-Kahn as an “insatiable and malevolent beast.” He wrote on The Daily Beast: “It would be nice to know — and without delay — how a chambermaid could have walked in alone, contrary to the habitual practice of most of New York’s grand hotels of sending a ‘cleaning brigade’ of two people, into the room of one of the most closely watched figures on the planet.” At least he didn’t mention Dreyfus. For years, I’ve stayed at the Sofitel and other hotels in New York City, and I’ve never seen a “brigade,” simply single maids coming in to clean."

Kanskje den aller giftigste av de kommentarene jeg har sett til nå er Matt Welch, redaktør i tidsskriftet Reason som har skrevet artikkelen "BHL: France's national disgrace." Den fungerer i likhet med de øvrige også godt som et slags lynkurs om hva den kulturelle avgrunnen på dette området mellom det franske og det amerikanske handler om.

mandag 16. mai 2011

Et nytt digitalt gullrush

Er vi i ferd med å få en ny IT-boble, noe som ligner på dot.com-perioden for litt over ti år siden? Spørsmålet stilles i en god lederartikkel i The Economist, og den umiddelbare bakgrunnen for spørsmålet er noen verdivurderinger og noen oppkjøp av teknologibedrifter i det siste til svært høye priser. For eksempel Microsofts kjøp av Skype til 8,5 milliarder dollar. Det er 10 ganger omsetning og rundt 400 ganger fortjenesten i fjor. Men det er også andre eksempler. The Economist skriver:

"Facebook and Twitter are not listed, but secondary-market trades value them at some $76 billion (more than Boeing or Ford) and $7.7 billion respectively. This week LinkedIn, a social network for professionals, said it hopes to be valued at up to $3.3 billion in an initial public offering (IPO). The next day Microsoft announced its purchase of Skype, an internet calling and video service, for a frothy-looking $8.5 billion—ten times its sales last year and 400 times its operating income."

Det er naturligvis vanskelig å vite hva som er rett prising av denne type skalerbare teknologiselskaper, men The Economist har rett i at prisen i noen av eksemplene virker høy. Det  smitter over på andre bedrifter i samme sektor. I en lengre og grundigere artikkel, Another digital gold rush, ser The Economist litt bredere på utviklingen i markedsverdi for teknologibedrifter, blant annet på verdien av børsnoterte kinesiske internettselskaper. De har hatt samme utvikling. Søkemotoren Baidu er for eksempel verdt 50 milliarder USD, mens den sosiale nettverkstjenesten Renren, med 113 millioner brukere er verdt 5,8 milliarder USD.

Er vi så vitne til en ny boble, eller er ting helt annerledes i dag enn under dot.com-boblen? Det er utvilsomt både likheter og forskjeller, og The Economists lederartikkel tar opp begge deler, også flere av de mest interessante forskjellene. Jeg tror det i hvert fall er tre ting som helt eller delvis er forskjellige fra den situasjonen internett og internettselskapene hadde i 2000:

For det første er internett globalt i dag, noe det ikke var i 2000. I dag er det over 2 milliarder nettbrukere, og  fem milliarder mobiltelefoner er i bruk, Det er størst vekst i Asia og Afrika. For det andre var det mye som ikke fantes i 2000 som finnes nå. Ikke var det noe særlig bredbånd, ikke var det smarttelefoner og ikke var det sosiale medier. I dag har de fleste i vår del av verden og stadig flere andre steder tilgang til alt dette. Det gir helt andre muligheter for alle som lager filmer, spill, apps eller tjenester. Det mange snakket om ved årtusenskiftet var enda ikke kommet, i dag er det der.

Og for det tredje, og dette er vel strengt tatt ikke noen forskjell fra ti år siden, så er ikke alltid verdivurderinger basert på omsetning eller fortjeneste rett målestokk ved denne typen oppkjøp. Når et selskap som Google kjøper YouTube eller Microsoft kjøper Skype, er det jo ikke for å drive det videre som før, det er for å få tilgang til noe man mangler i sine egne tjenester. Da vil man bruke teknologien og kompetansen i det oppkjøpte selskapet til å utvikle noe helt nytt eller til å forbedre egne eksisterende tjenester. Hvor stor verdien av det selskapet man kjøper er i en slik situasjon vil være avhengig av hvor stort problem det løser og hvor mye penger løsningen er verdt for kjøperen.

søndag 15. mai 2011

Steve Jobs, Xerox PARC og Malcolm Gladwell

I siste utgave at The New Yorker skriver Malcolm Gladwell om innovasjon i artikkelen Creation Myth. Man må kjøpe tidsskriftet, for eksempel på iPad, for å få tilgang til hele artikkelen. Men en liten lysbildeserie med bilder av prototyper til PC-mus, ting Steve Jobs i Apple fikk se da han fikk besøke Zerox PARC i 1979, er lagt ut på nettsiden.

Xerox PARC, som står for Palo Alto Research Corporation, ble grunnlagt i 1970 i Silicon Valley og er blitt berømt som verdens kanskje mest innovative forskningsmiljø i mange år. Her utviklet de prototyper til de første PCene, laserskrivere, PC-mus, ethernet og grafisk brukergrensesnitt med vinduer og ikoner. Det mest spesielle med dette miljøet, i tillegg til den ektreme innovasjonskraften, er at det som ble utviklet bare i liten grad ble kommersialisert av Xerox. De store kommersielle suksessene ble oppnådd av helt andre.

Steve Jobs fikk under sterk tvil lov til å komme på en omvisning hos PARC i 1979 for å studere hva de jobbet med i laboratoriene sine. Og akkurat dette møtet er en god illustrasjon på problemet, for det ble Apple som introduserte både datamus og grafisk brukergrensesnitt til kundene, i en av de første og datidens mest solgte personlige datamaskiner. Apple laget Lisa og senere Macintosh maskiner som kunne selges til kunder. Xerox hadde laget en maskin kundene ikke kjøpte, og gikk ut av PC-bransjen. Nå var det var ikke bare Apple som fikk suksess på toppen av forskning og innovasjon hos Xerox PARC, ringene i vannet fra dette helt unike miljøet går langt.

Det Malcolm Gladwell på glimrende vis gjør er å problematisere den vanlige oppfatningen av Xerox PARC som en fiasko for Xerox. Hvis man er opptatt av å telle suksesser og ikke det man ikke lyktes med, ser ikke regnestykket så galt ut hevder Malcolm Gladwell, og siterer Microsofts tidligere sjefsforsker Nathan Myhrvold:

"When you have a bunch of smart people with a broad enough charter, you will always get something good out of it. It's one of the best investments you could possibly make - but only if you chose to value it in terms of sucesses. If you chose to evaluate it in terms of how many times you failed, or could have succeded and didn't, then you are bound to be unhappy. Innovation is an unruly thing. There will be some ideas that don't get caught in your cup. But that is not what the game is about. The game is what you catch, not what you spill".

Mye av det Xerox ikke fikk til var langt utenfor kjerneområdet. De var sentrale i å utvikle PCen og så oppfant de laserprinteren for at PCen skulle kunne skrive ting på papir. Xerox lykkes ikke med den store ideen, selv om de prøvde seg med en egen PC-modell, men de lyktes med den litt mindre ideen, printeren, som lignet mye mer på kopimaskiner, noe de behersket. Og slik må det være i følge Gladwell, man lykkes sjelden med produkter eller tjenester i bransjer man ikke kan noe om og ikke er skrudd sammen for å beherske.

Han tar også opp et viktig poeng i forhold til at det å finne opp noe og utvikle en prototype ikke er det samme som å ha et produkt som er klar til å selges i markedet. Det er først når du har et produkt til riktig pris og et produkt kundene ønsker å kjøpe at du har gjort jobben ferdig. Og problemet med mange at teknologiene som ble utviklet av Xerox PARC var at selv om de var geniale på et konseptuelt nivå, var de svært langt unna kommersialisering. De var rett og slett alt for upraktiske og dyre. Apple var en av flere bedrifter som tok disse uferdige ideene videre og gjorde dem ferdig. Gladwell skriver for eksempel om musen:

"The difference between (...) three buttons and one button, and a roller ball supported by ball bearings and a free rolling ball is not trivial. It is the difference between something intended for experts, which is what Xerox PARC had in mind, and something that's appropriate for a mass audience, which is what Apple had in mind. PARC was building a personal computer. Apple wanted to buy a popular computer."

Det er flere slike eksempler i artikkelen også, eksempler som minner oss om at det å industrialisere et produkt slik at det får rett pris og det å designe det slik at kunden vil ha det, er minst like viktig som selve teknologien. Det er her mange svært gode ideer stopper. Enten dør de helt, eller så må noen andre ta dem videre. Refleksjonene til Malcolm Gladwell er viktige både i forhold til hvordan bedrifter skal arbeide med innovasjon og måle hva de får til, men også i forhold til den mer omfattende diskusjonen om hvordan et godt innovasjonssystem som fanger opp og viderefører gode ideer bør se ut.

Oppdatert 16.05.2011: PARC eksisterer fortsatt i dag og har lagt ut en utfyllende kommentar til analysene på sitt nettsted.  Et poeng de tar opp, og som Gladwell ikke berører, er om dagens åpne innovasjonsmodeller gjør at samspillet mellom PARC og Apple i dag ville foregått på en annen måte enn i form av et bedriftsbesøk, slik det var i 1979. Meget leseverdig respons fra PARC selv, som for øvrig ikke lenger er en del av Xerox.

lørdag 14. mai 2011

Idéfestivaler og småplanter

Foto: Francesco Saggio/UiO
Jeg har fått en veldig hyggelig oppfordring fra Ole Petter Ottersen, rektor ved Universitetet i Oslo, via hans rektorblogg, om å plante småplanter på mitt kontor og blogge om idéfestivalene. Det gjør jeg gjerne.

Universitetet i Oslo er Norges eldste og feirer sitt 200-års jubileum i år, det er rett og slett 200 år siden universitetet kom til Norge. I den anledning skal det arrangeres fire idéfestivaler om ulike store og aktuelle temaer i vår tid. Festivalene er laget slik at alle interesserte kan delta, ikke bare de som er eksperter fra før.

Og når det heter festival er det fordi det ikke er en konferanse med et program, men masse ulike arrangementer på ulike steder i Oslo. Første idefestival foregår 21. mai og har klimaendringer som tema. Hva som skjer i løpet av dagen kan man lese om her.

Neste idéfestival er 18. juni der temaet er mangfold. Og ser en på programmet vil en se at det virkelig er et mangfold av ulike mangfoldstemaer, alt fra biologisk mangfold til mediemangfold og migrasjon. Og til høsten blir det idefestival om digitalisering 17. september og om menneskekroppen 15. oktober. Og alle disse fire dagene er lørdager. Dette er en flott måte å vise hvordan universitetet har kunnskap og forskningsprosjekter som både er spennende og viktige for mange av de store spørsmålene i verden.

Hvor kommer så plantene inn i bildet? Jo, det er slik at i forbindelse med festivalen har Rodeløkka Småplantelag laget en Småplantboks med fire frøposer, jord og åtte små potter. Hver frøtype symboliserer et festivaltema, basilikum for klimaendringer, persille for mangfold, karse for digitalisering og timian for menneskekroppen. Småplantlaget har også et event under første idefestival og har i den anledning laget en egen Facebookgruppe.

Tusen takk til Ole Petter Ottersen og UiO for småplantboksen og for denne kreative måten å markedsføre sine idefestivaler. Frøene er satt i jorden og står nå ved min kontorplass i Abelia.

torsdag 12. mai 2011

Fra Kings Bay til Kongens Bord

Frank Rossavik har skrevet bok om SVs 50-årige historie, en velskrevet og omfattende bok om de personer og begivenheter som har hatt størst betydning. I den forbindelse ble jeg spurt av tidsskriftet Minerva om jeg kunne tenke meg å ta imot et anmeldereksemplar og skrive en litt utvidet anmeldelse av boken, et såkalt bokessay eller det jeg tror noen kaller en metaanmeldelse, som gir anmelderen mulighet til å også reflektere rundt det boken handler om.

Jeg svarte ja, og resultatet ser dere her på Minervas nettsted. Nå har jeg ingen planer om å begynne å kommentere personer, konflikter og dagsaktuelle begivenheter internt  i politiske partier i Norge, og gjør det heller ikke her. Jeg skriver noe om de lange linjene, ikke om personene. Men i og med at jeg har deltatt selv i denne historien og er omtalt noen steder i boken, tenkte jeg det kunne være interessant å prøve å beskrive hva jeg mener er SVs viktigste kjennetegn, eller "personlighetstrekk". Ting som er varige over tid, ja faktisk forbausende stabile, og som forklarer hvorfor ting blir som de blir.

Essayet ligger som sagt på nettstedet til Minerva og kan leses der. Her skal jeg nøye meg med å anbefale Frank Rossaviks bok til alle som er mer enn normalt opptatt av norsk politisk historie. Og naturligvis særlig alle som har eller har hatt et forhold til SV. For mange vil nok 500 sider om begivenheter og personer som bare unntaksvis har preget norsk historie være litt i overkant. Men er man interessert i temaet er dette en bok som gir innsikt. Kildene virker gode, og fortellingene er troverdige og lite spekulative. Otto von Bismarck skal ha sagt at jo mindre man vet om hvordan pølser og politikk blir til, jo bedre sover man om natten. Her får man noen av svarene på hvordan politikk blir til.

Streaming av film via nettet tar av

I siste utgave av Bloomberg Business Week er det et interessant intervju med Reed Hastings, toppsjefen i Netflix. Netflix er et selskap i USA som har forandret videoutleiebransjen radikalt to ganger, først da de utkonkurrerte videoutleiebutikkene med en modell der DVD filmer blir sendt fram og tilbake til kundene i posten. Og så for andre gang når de har kuttet det fysiske mediet helt og streamer filmene som leies ut via internett.

Netflix er markedsleder på DVD-by-mail i USA, med over 9 millioner kunder. Derfor er det ganske modig når man kannibaliserer en så stor suksess gjennom å tilby distribusjon via nettet, men det er akkurat det Netflix nå har gjort. Reed Hastings blir spurt i intervjuet om How big is Netflix?, og svarer

"Well, we're about 24 million subscribers today, and that's up from about 15 million a year ago, so it's a very high rate of growth, and that's what's exciting about the business—more and more people are getting smart TVs, they're watching Netflix on their iPads. It's really on all of the devices. And it's not just Netflix, it's also Hulu, YouTube, all of the online video is experiencing an explosion in viewing because it's so convenient, the click-and-watch."

Video over internett er i ferd med å eksplodere i USA og det er nok bare et tidsspørsmål før man for ordnet opp i rettighetsproblematikken slik at dette blir mulig i større omfang i Norge og Europa også. Både Viaplay, C Sports og TV2 Sumo er i gang, og her er særlig live fotballkamper er driver, men annet film og TV-innhold tilbys også. I tillegg er det noen rene filmtjenester som Voddler. Men det kommer nok mye mer. Jeg vil anta at også  aktører som iTunes, Nextgentel, Altibox og Telenor er interessert i å være store i dette markedet, og det ville være spennende om vi også i Norge fikk tilgang til innhold fra Hulu og Netflix.

Med dette bakteppet er det veldig naturlig at vi har behov for stadig mer båndbredde. Internett og TV-bruk smelter sammen. Film og TV-innhold blir tilgjengelig på PC, mobiler og nettbrett. Det blir i mindre grad slik at det er en TV-kanal eller et TV-program som bestemmer sendeskjema, de nye tjenestene gjør at vi kan bestemme hva vi vil se og når vi vil se det selv. Teknologiene gjør det mulig og investeringene er i ferd med å skje. Det mest spennende nå er hvilke forretningsmodeller som kommer til å virke.

onsdag 11. mai 2011

Abelias jubileumskonferanse 15. juni

Abelia blir 10 år i juni i år og i den forbindelse er det stor jubileumskonferanse og feiring 15. juni på Ingierstrand Restaurant. Der har vi aldri vært før, men vi liker å gjøre nye ting i Abelia og dette virker som det perfekte stedet å legge en konferanse i midten av juni. Medlemmer i Abelia, og også alle andre som er opptatt av globalisering, kunnskap og innovasjon, er hjertelig velkomne.

Vi har laget et eget nettsted om konferansen der en kan se programmet, lese om innlederne og ikke minst lese litt om hva vi er opptatt av å bruke dagen til å diskutere. Selv om vi er mer opptatt av å se fremover enn bakover når Abelia fyller 10 år, er det interessant å se på hvordan samfunnet og næringslivet har endret seg de siste 10 årene. Globaliseringen er blitt en del av hverdagen for mange flere. Kunnskapssamfunnet er ikke noe som kommer, det er noe vi lever midt oppe i. Kunnskapsbedriftene har hatt kraftig vekst og samlet sysselsetter de i dag flest i privat sektor, rundt 4-500 000 personer. Abelia har også vokst kraftig i tråd med at denne delen av næringslivet har vokst.

Når vi ser på hva som blir viktigst framover er det to hovedtemaer vi har lyst til å diskutere på konferansen. Det ene har vi kalt Norge som utviklingsland? Det handler om hvordan vi skaper gode rammebetingelser for bedrifter og medarbeidere i Norge, i en verden som endrer seg stadig raskere og der konkurransen om å trekke til seg de beste bedriftene blir hardere. Vi vil høre om Et Kunnskapsbasert Norge og om  Krise, omstilling, vekst, to forskningsprosjekter som ser på hva som trengs for at Norge skal være et attraktivt sted å drive kunnskapsbasert næringsliv. Vi vil også høre fra Teo Hãren hvorfor det er bra å være et  utviklingsland og ikke være ferdigutviklet. Og forskningsminister Tora Aasland vil fortelle hva regjeringen gjør for at Norge skal være bedre rustet kunnskapsmessig.

Det andre hovedtemaet heter Er vi klare for å konkurrere? og handler om bedriftenes interne forutsetninger for å lykkes. Myndighetene kan lage bedre rammebetingelser, men det er virksomhetene selv som må gjøre jobben. Er norske bedrifter klare for mer internasjonalisering og kulturelt mangfold? Hvordan beholder man de unge talentene når disse kan velge og vrake mellom masse spennende jobber? Og hva kjennetegner god ledelse og god bedriftskultur i en kunnskapsvirksomhet som konkurrerer internasjonalt? Noen spennende ledere i Abeliabedrifter som lever midt oppe i disse utfordringene vil dele av sine erfaringer.

Og så blir det naturligvis grillmat, drikke og sosialt samvær utover kvelden, og kanskje noen taler også, slik det pleier å være når det er jubileum. Påmelding skjer her.

tirsdag 10. mai 2011

19

Etter en nervepirrende kamp søndag mot Chelsea som endte med seier 2-1, er det bare teori som kan hindre Manchester United å bli seriemester i England. Et poeng på to gjenværende kamper er nok, eller at Chelsea roter vekk poeng. Det betyr at United i år setter rekord og vinner sitt nittende seriemesterskap, et mesterskap mer enn Liverpools 18.

Dette må naturligvis feires på ulike måter. I følge fanblogger og nyhetsmedier som The Guardian, Sky Sports og NRK skal dette markeres av fansen ved de kjøper Paul Hardcastles listetopp fra 1985, "19" (Nineteen), med det mål at sangen skal toppe singellisten i UK før United spiller mot Blackburn på lørdag. Paul Hardcastle, som egentlig holder med Chelsea, støtter ideen og har lovet at inntektene skal gå til et godt formål, en organisasjon som arbeider for Vietnam-veteraner.  Her er den originale musikkvideoen "19" fra 1985:

mandag 9. mai 2011

Telenor Innovation Centre åpnet

Morten Karlsen Sørby, Trond Giske, Jon Fredrik Baksaas
Telenor Innovation Centre ble offisielt åpnet i dag, i forbindelse med Telenors innovasjonsdag på Fornebu. Det var næringsminister Trond Giske som stod for den formelle åpningen, sammen med Jon Fredrik Baksaas.

Skulle noen ha kommet i skade for å tro at innovasjon er noe Telenor har glemt eller gjemt bort på bakrommet, var i hvert fall dagens arrangement en klar melding om at innovasjon er en helt sentral del av Telenors strategi over alt i verden. Hele Telenors toppledelse var synlig til stede under innovasjonsdagen, og konserndirektør Morten Karlsen Sørby formulerte ambisjonsnivået slik:

"The opening of the Telenor Innovation Centre will further strengthen our continuous efforts to create value for our customers. We do so more and more through open innovation and I believe that this center will become a central place to work on future solutions together with our customers and partners."

Vektleggingen av mer åpne innovasjonsprosesser med tett samarbeid med kunder og partnere er ikke tilfeldig. Ting som før kom ut av de store bedriftens egne forskningsavdelinger blir i dag til på andre måter. Innovasjon skjer gjerne sammen med andre - kunder, partnere eller leverandører. Og det skjer ved at medarbeidere i flere deler av egen organisasjon trekkes inn.

Sannsynligvis er det også slik at tjenesteinnovasjon og forretningsmodellinnovason må foregå på andre måter enn produktinnovasjon der man utvikler  nye produkter og teknologiplattformer. Når fremtiden ligger i evnen til å innovere i grensesnittet mot kundene og utvikle helt nye tjenester, gjelder det å lage gode prosesser for nettopp dette. Derfor er Telenor også en partner i det nye senteret for forskningsdrevet innovasjon ved NHH, Center for Service Innovation, et senter som skal forske på tjenesteinnovasjon.

Man må gjøre seg attraktiv hvis man vil samarbeide med de beste og ha noe verdiøkende å tilby. Kompetanse er det aller viktigste, men gode fysiske møteplasser som stimulerer kreativitet og innovasjon er også viktig. Derfor har Telenor investert penger i en ny møteplass med en topp moderne fysisk infrastruktur som er laget for å drive tjenesteinnovasjon og åpen innovasjon i praksis. Her kan man teste ut nye teknologier og til å vise frem nye ting for andre. Vi som var til stede fikk blant annet se noen nye nettbaserte tjenester Telenor er i ferd med å lansere og 3D-film fra Telenor i et splitter nytt "Visionarium", et multimediesenter med helt siste teknologi på området. Veldig imponerende.

søndag 8. mai 2011

Folkeavstemning og lokalvalg i UK

Det har havnet litt i skyggen av andre store begivenheter i verden, men det er verdt å stoppe litt opp ved både folkeavstemningen om nytt valgsystem og de britiske lokalvalgene, inkludert valg til nytt parlament i Skottland og Wales, som ble gjennomført torsdag i forrige uke.

Folkeavstemningen om valgreform, et forslag om å gjennomføre et noe mer proporsjonalt valgsystem, endte med fullstendig nederlag for tilhengerne. 68 prosent stemte for å beholde dagens valgordning med "first past the post" i enmannskretser. Bare 32 prosent ville innføre AV, "alternative vote", et forsiktig skritt i retning et mer proporsjonalt valgsystem.

En ny valgordning er noe de liberale i UK har arbeidet for i flere tiår. Det er ikke ofte det er folkeavstemninger i England, men Liberaldemokratene fikk sin store sjanse i forbindelse med koalisjonsregjeringen med de konservative. Men når de nå fikk denne historiske sjansen så gikk det skrekkelig galt. Financial Times skriver:

"The Lib Dems had waited three decades for Thursday’s referendum, their opportunity to crack open the mould of Britain’s voting system. AV was not the Holy Grail, many of them want, but could have been a stepping stone to proportional representation, they hoped."

Folkeavstemningen ble mye mindre jevn enn mange hadde regnet med på forhånd. Det ble et slags "folk flest" mot de urbane og liberale elitene, der folket vant. Bare i Cambridge og noen få kretser i London var det flertall for å endre valgordningen. Alle andre steder var det flertall mot. Men blant partilederne var det bare David Cameron som var på vinnerlaget. Han og de konservative har drevet tung kampanje mot endringer i valgsystemet, et valgsystem de selv vinner mest på, særlig i den engelske delen av UK. Nick Clegg var den store taperen, man tapte gjorde også Ed Miliband, Labours leder. Labour var delt, men partilederen deltok i kampanjen for et nytt valgsystem, og tapte.

Det kanskje aller største overraskelsen som kom ut av disse britiske valgene handlet ikke om valgsystemet, men om Skottland. Der har SNP, de skotske nasjonalistene, vunnet den største seieren i et skotsk valg noen gang og fått rent flertall i det skotske parlamentet. De vant hele 69 av 129 plasser, og når man vet at SNPs mål er et uavhengig Skottland så er dette et resultat som kan komme til å få stor betydning. Det bor 5,2 millioner mennesker i Skottland, litt flere enn Norges 4,9 millioner, så noen umulig tanke er det jo ikke å lage et eget land. Dessuten var Skottland et eget kongedømme helt fram til 1707, riktignok i en personalunion med England fra 1603.

Nå er det pr i dag ikke flertall i meningsmålingene for full løsrivelse fra UK, men det har SNP planer om å gjøre noe med. De vil bruke sitt nye flertall til å berede grunnen, og vi må regne med at det om ikke alt for lenge blir en viktig folkeavstemning om et uavhengig Skottland. Valgresultatet i Skottland er samtidig et dramatisk nederlag for både Liberaldemokratene og Labour. Det var ventet at Liberaldemokratene ville gjøre det dårlig, men at Labour skulle miste makten var en sensasjon, de var jevnstore med SNP før valget. Labour gjorde sitt dårligste valg i Skottland på 80 år.

Her er et godt valgkart fra Financial Times som viser resultatene der det ble stemt i både England, Skottland og Wales (ikke alle deler av England har hatt valg, blant annet har det ikke vært valg i London). Som en vil se har de konservative gjort det overraskende bra i både England og Wales, og har faktisk vunnet noen flere representanter. Labour har som ventet gått fram i England og Wales de også, mens Liberaldemoratene har hatt et katastrofevalg over alt.

lørdag 7. mai 2011

The Economist om bin Laden

Selvfølgelig er også The Economist denne uken tettpakket med flere gode analyser om betydningen av bin Ladens død. De har både en lederartikkel, en lengre analyse av al-Qaida, en artikkel om effekten på Obamas oppslutning i USA, en artikkel om Pakistans rolle og en nekrolog. Det er kloke analyser som er verdt å lese, og som viser at betydningen på noen områder er større enn på andre.

Som jeg tidligere har vært inne på her på bloggen så har bin Ladens stjerne vært nedadgående en god stund, spesielt i den arabiske verden der det er demokrati og ikke islamisme som er på offensiven. The Economist skriver i sin lederartikkel at:

"So far the Arab spring has cast violent jihad to the margins. When young Egyptians crowded into Cairo’s Tahrir Square, they wanted rights, not a caliph. Even the Muslim Brothers look as if they will opt for civil society rather than theocracy. Political change in the Arab world will be neither smooth nor immediate. In some places it is sure to go wrong; in others it may yield to hardline Islam. And yet, thanks to the Arab spring, Islam stands its best chance in generations of re-engaging with politics to found institutions in which religious and civil life can coexist. That would be a devastating refutation of Mr bin Laden’s ideology of universal Muslim struggle."

Dette gir naturligvis grunn til en viss optimisme. Problemet er naturligvis at al-Qaida ikke følger noen vanlig politisk logikk når det gjelder hvordan man skaffer seg oppslutning eller hvorfor og hvordan man aksjonerer. Som The Economist er inne på i avslutningen av hovedartikkelen om al-Qaida så medfører bin Ladens død at arbeidet må gå over i en ny fase. En organisasjon som er opptatt av prise sine martyrer vil utnytte bin Ladens død sa langt det lar seg gjøre:

"The most important question, however, concerns the form that global jihad will now take. Al-Qaeda may be in retreat in many ways, but it is far from beaten. It has adapted before, and is still changing. A movement that prizes “martyrdom” will not let the propaganda opportunities of its symbolic leader’s execution be wasted. Indeed, Mr bin Laden’s value as a recruiting sergeant for disaffected young Muslims may be even greater in death than in life."

onsdag 4. mai 2011

Kommunevalget i våre 20 største kommuner

Det er kommunevalg til høsten og det er alltid interessant å se på de rikspolitiske trendene og på hvordan det ville gått om det var et stortingsvalg. Men det som skal velges er faktisk noen kommunestyrer i 430 ulike kommuner, viktige organer i forhold til tjenester mange mennesker er avhengige av, som eldreomsorg og skole.

Med 430 ulike kommuner og 19 fylker er det mye å holde orden på når det er valg. Derfor er det, selv for politiske nerder, greit å sortere litt i hva man skal følge med på utover egen hjemkommune. Mye spennende skjer for eksempel i de største kommunene, det er ofte der den rikspolitiske betydningen er størst, og det kan være lurt å konsentrere oppmerksomhet i hvert fall om de største 20 kommunene våre.

Av en befolkning i Norge på 4,9 millioner bor omlag 2,2 millioner i 20 kommuner. En liste over norske kommuner man kan rangere etter folketall og se hvem som i dag styrer kan man finne her på Wikipedia. Og så har valganalytiker og blogger Svein Thore Marthinsen brukt bloggen sin i Aftenposten til å analysere hvem som vil styre de 20 største kommunene i Norge etter valget til høsten. Det ser svært bra ut, hvis man er borgerlig, ikke fullt så bra hvis man er rødgrønn.

I de 10 største kommunene er det solid borgerlig dominans allerede, 8 kommuner er i dag styrt av de borgerlige. Bare Trondheim og Tromsø har ordfører fra Arbeiderpartiet, og begge steder er det fullt tenkbart med et skifte til høsten. Det er ikke så lenge siden både Trondheim og Tromsø hadde populære ordførere fra Høyre, men det er mange stemmer som må bytte side for at den skal skje igjen. De kommunene som er borgerlige styrt i dag virker stort sett svært sikre, det som kan skje er at noen, som Drammen og Sandnes, får et rent H+FrP- flertall. Svein Thore Marthinsen lufter muligheten for at AP kan ta over Fredrikstad.

Går vi videre nedover listen er det i dag litt mindre borgerlig dominans blant de 10 neste kommunene på listen, men også her tyder meningsmålingene på at det kan bli noen maktskifter. Mens 5 av disse 10 kommunene er styrt av AP i dag, holder Martinsen de rødgrønne som favoritter bare i Sarpsborg og Bødø. Samtidig er det slik at de borgerlige med dagens tall på målingene vil beholde makten i kommunene der de allerede er i posisjon. I kommuner som Asker, Sandefjord og Ålesund ligger det an til å bli enda blåere enn før og blåblått flertall..

Nå vet vi jo av erfaring av meningsmålinger på våren kan vise noe helt annet enn det som blir valgresultatet til høsten Man må derfor være litt varsom når man spår et valgutfall med utgangspunkt i dagens tall. Det er mange som ennå ikke har bestemt seg, og rikspolitiske begivenheter i valgkampen kan erfaringsmessig flytte mye velgere på slutten. Men likevel, det skal godt gjøres å være veldig optimistisk på vegne av de rødgrønne nå rundt fire måneder før valget.

tirsdag 3. mai 2011

Finale i Albertkonkurransen

 Sist lørdag hadde jeg den store gleden å dele ut premier til deltagere i den årlige Albertkonkurransen, en matematikkkonkurranse for ungdom der det gjelder å ha flest riktige svar på et sett ganske vanskelige oppgaver. Det er Det Norske Veritas i samarbeid med Abelia som står bak konkurransen, og selve finalen og prisutdelingen foregikk hos DNV på Høvik.

Det mest gledelige var at deltagerantallet var fordoblet i forhold til i fjor, i år var det 67 personer som valgte å prioritere matematikken i det flotte lørdagsværet. Forhåpentligvis er det et uttrykk for at interessen for realfag blant ungdom er på vei opp igjen. Søkertallene til høyere utdanning gir også grunn til en viss optimisme, men det er behov for mange flere.

Jeg tror noe av utfordringen er å formidle hvor smart det er for unge mennesker å satse på realfag. Man får både godt betalte og spennende jobber. Matematikk gir muligheter innenfor flere ulike retninger, blant annet kan man satse på informatikk, økonomi, medisin, geologi eller ingeniørfag. Endringene i næringsstruktur, med langt flere kunnskapsintensive tjenestebedrifter, gjør at det er stadig flere spennende bedrifter der ute som etterspør folk med gode matematikkunnskaper. Man kan lese mer om årets Albertkonkurransen i Teknisk Ukeblad.

mandag 2. mai 2011

Obama og aksjonen mot Osama bin Laden

Det er utrolig hvordan en uventet seier kan forandre alt. Og mer uventet og spektakulært enn den brå slutten for Osama bin Laden er det vel knapt mulig å få det til. Obama har i løpet av noen dager gått fra å måtte håndtere tullete påstander om at ikke er født i USA, noe han riktignok har besvart på en helt glimrende måte, til å bli mannen som har eliminert hele USAs hovedfiende. Snakk om å snu stemningen.

Så er det naturligvis mange som stiller noen spørsmål om hva drapet på Osama bin Laden betyr. The Telegraphs USA-redaktør har oppsummert sine tanker i 10 thoughts on Osama bin Ladens death. Jeg tror nok han har rett i den direkte betydningen for kampen mot islamistisk terror ikke blir nødvendigvis blir så stor. Folk slutter ikke plutselig å være islamister. Og terroristcellene som er bygget opp fungerer sannsynligvis uten noe direkte operasjonelt lederskap fra bin Laden uansett. Eller som Foreign Policy formulerer det: Osama Bin Laden is dead, Al Quaeda isn't.

For amerikansk politikk betyr dette forhåpentligvis at de klarer å bli opptatt av større og viktigere ting enn Obamas fødselsattest en tid fremover. For Obama er dette en enorm seier, selv om suksessen er resultat av en langvarig etterretningsinnsats som startet under George Bush. Akkurat det er ikke noe stort problem for Obama. Problemet hans er nok heller at neste presidentvalg ikke vil bli avgjort av utenrikspolitikk, men av tilstanden i amerikansk økonomi. Men når det dukker opp påstander om at presidenten ikke er patriotisk nok, så skader det definitivt ikke å ha denne operasjonen på CVen sin.

Det som har forandret seg mest siden 11/9-2001 er imidlertid verken USA eller al-Qaida, men den arabiske verden. Der er det ikke bin Laden og hans organisasjons visjon om fremtiden som er på offensiven lenger. Det er demokratibevegelsen som vinner terreng  blant de unge. Eller som New York Times i dag skriver om effekten av drapet på Osama bin Laden i den arabiske verden:

"But most remarkable, perhaps, was the sense in countries like Egypt, Tunisia and Libya that Bin Laden was an echo of a bygone era, riven by ossifying divides between West and East, American omnipotence and Arab weakness, dictatorship and powerlessness. (...) For a man who bore some responsibility for two wars and a deepening American involvement from North Africa to Yemen and Iraq, many say, Bin Laden’s death serves as an epitaph for another era."

Dersom analysen i denne artikkelen er riktig så var bin Ladens tid forbi uansett, opprørene og demokratibevegelsen hadde parkert ham på sidelinjen av dagens agenda i den arabiske verden. Mulig det er en vel optimistisk analyse av hvor langt man har kommet i reformprosessen og at det er fortsatt er stor fare for tilbakefall. Men uansett analyse av veien videre i det arabiske opprøret må det som har skjedd i dag være positivt. Det er grunn til å juble sammen med amerikanerne i dag.