tirsdag 23. august 2011

Redselen for at noen skal lykkes

Leser man enkelte medieoppslag i dag, og hører kommentarene fra politiske motstandere, skulle man tro at Oslo Høyres skolebyråds planer om "eliteklasser" vil rasere skoletilbudet for alle andre. Eller at elever vil ta skade av å lære for mye, fordi kunnskap kan gå på bekostning av holdninger og verdier. Som Bård Vegar Solhjell fra SV sier til Aftenposten:

"Selv om man er veldig flink i enkelte fag må man ha med seg en bredere ballast, som samarbeidsevner, holdninger og verdier, sier den tidligere kunnskapsministeren."

Jeg lurer på hva slags forskning Solhjell har sett som viser at elevers verdier, holdninger og samarbeidsevner tar skade av at man blir for flink faglig. Er det slik at disse elevene som er motivert for å lære mer og i dag kanskje sitter og kjeder seg får bedre holdninger og verdier hvis de ikke får nye utfordringer?

På meg virker det som Oslo Høyre har lagt frem et godt, men forholdsvis forsiktig forslag som vil gi en del elever anledning til å gå litt fortere frem faglig, Det blir mulig rent praktisk ved at elever i ungdomsskolen kan ta språkfag eller realfag ved en videregående skole i nærheten. Elever i videregående skole kan ta fag ved en høyskole. Dette er en interessant modell som burde samle mye bredere støtte enn disse medieoppslagene gir inntrykk av. Av flere grunner:

For det første er det helt meningsløst dersom det bare er innenfor idrett at spesielt motiverte elever skal kunne bruke tid på å dyrke talentet sitt. Eksemplet fra Aftenposten handler om musikktalenter som får dyrke sin interesse fra 5. klasse i barneskolen ved at de kan få et spesialtilpasset opplegg innenfor en offentlig barneskole. Skal man bli virkelig god til noe må man starte tidlig og bruke mye tid på det (Malcolm Gladwell skriver om "10 000-timers regelen" i boken Outliers). Har man ambisjoner om å prestere på et høyt internasjonalt nivå er det ingen snarveier. Man trenger både talent og hardt arbeid. En redsel for at noen skal lykkes med det de satser på og som gjør at man holder igjen talentene er i hvert fall ikke særlig fremtidsrettet.

For det andre tror jeg alle ser gode begrunnelser for at elever som sliter med å henge med i undervisningen skal ha et spesialtilpasset og individuelt opplegg. Det er ikke kontroversielt at elever med lese- og skrivevansker følges opp med et eget undervisningsopplegg, det er bra for den enkelte og lønnsomt for samfunnet. Men det er ingen grunn til at det bare er disse elevene som skal følges opp individuelt. Elever som synes klasseromsundervisning på et gjennomsnittsnivå er kjedelig og gjerne vil gå videre, bør også få lov til å lære mer. Om det skjer i egne grupper, egne klasser eller i regi av skoler som har spesialisert seg på bestemte fag er først og fremst et praktisk spørsmål.

For det tredje tror jeg begrepet "eliteklasser" gi noen misvisende assosiasjoner for enkelte. Her er det snakk om å gjøre den offentlige norske skolen bedre. Det er ikke penger som vil avgjøre hvem som får fordype seg i fag fra videregående skole mens de går på ungdomsskolen, men motivasjon og faglig nivå. Hvis målet er at skolen skal fremme faglige prestasjoner uavhengig av sosial bakgrunn, er det Høyres skolebyråd i Oslo foreslår veldig bra politikk. De mest velstående i samfunnet har i dag størst mulighet til å skaffe et alternativt og mer individtilpasset skoletilbud til barna sine, i form av private løsninger helt eller delvis på utsiden av den offentlige skolen, enten barna er talentfulle eller ikke. Hvis den offentlige skolen skal utjevne sosiale forskjeller må den gi elever uten velstående foreldre den samme muligheten til å dyrke sitt talent. Enten det er innenfor musikk eller matematikk. Da kan vi ikke være redd for at noen skal lykkes.

6 kommentarer :

  1. Kristian Bysheimtirsdag, 23 august, 2011

    Det kan også være greit å lenke til kritikken av "10 000-timers regelen:

    http://www.sportsscientists.com/2011/08/talent-training-and-performance-secrets.html

    Gladwell presenterer heller forenklet versjon av det hele. Her er et utdrag fra artikkelen på sportsscientist.com:

    "Start with Olympic wrestling, football and field hockey. Below are the findings from research on the USA Olympic athletes. Clearly, 10,000 hours are rarely required. A subsequent study on Australian athletes found that 28% had participated for fewer than four years in their sport - that's probably 3,000 to 4,000 hours, at most."

    SvarSlett
  2. SV kunne hatt nytte av å lese lovverket. Individuell oppfølging av alle elevar, anten dei treng spesialpedagogikk eller ikkje, er lovpålagt. Problemet er berre at skulane ikkje har nok ressursar til å gjere dette over heile linja.
    Guten min har vore relativt heldig, og har fått lære matte utover det trinnet han normalt er på, då han har vore interessert nok til å lære seg dette i god tid før det dukka opp som pensum, og sjølv om vi måtte ta det opp, så har skulen vore positiv til å følge opp. Han starta i går i 3. klasse.

    SvarSlett
  3. @Kristian: Helt relevante poenger naturligvis. Det er vel slik at noen ferdigheter krever veldig intens fordypning over lang tid, mens andre handler mer om å legge et grunnlag for å lære enda mer senere. For eksempel på jobben.

    Det jeg har opplevd at folk i for eksempel musikkmiljøet er opptatt av å få fram er at talent på noen områder må følges opp veldig tidlig og at det tar veldig mye tid og systematisk trening dersom man skal bli virkelig god. Antar at det er slik i sjakk og på en del god del andre områder som krever store tekniske ferdigheter og mye trening. At ikke alle trenger en slik fordypning er ikke noe argument for at ingen trenger det.

    SvarSlett
  4. @Kristian: antar de Australske utøverne har gjort en av følgende:

    1) vært aktive i annen idrett tidligere slik at totalt treningsgrunnlag er vesentlig høyere.

    2) vært barnestjerner, som f.eks de kinesiske turnerne, hvor det er en fordel å være liten og lett

    3) Vært aktive i en relativt liten sport hvor man pga få utøvere kan flyte på talent alene. Som f.eks "Net ball" og Australsk fotball.

    SvarSlett
  5. Kristian Bysheimtirsdag, 23 august, 2011

    @Paul: Jeg er på ingen måte uenig i at det kreves mye trening. Gjerne 10 000 timer. Poenget mitt med å vise til artikkelen er at det ikke nødvendigvis gjelder for alle. Jeg mente på ingen måte å presentere dette som et argument for at folk ikke skulle få muligheten til å fordype seg, eller kritikk av planene om eliteklasser (mulig jeg misforstår deg litt her). Fra min bakgrunn som trener innen kampsport synes jeg bare det var litt rart at det skulle være så lite rom for variasjon som det Gladwell presenterer. I likhet med musikkmiljøet er vi der opptatt av å få trent mye teknikk i ung alder for at man skal kunne bli virkelig god. Selvsagt kan man komme på et høyt nivå om man starter senere også, men utøvere som har lagt et godt grunnlag i tidlig alder og over mange år har selvsagt et helt annet utgangspunkt for å bli aller best.

    @anonym: Det står ikke nevnt noe om bakgrunnen til disse utøverne så vidt jeg kan se, men det ville ikke overraske meg om de har bakgrunn fra andre sporter.

    Men det er et avsnitt om "talent transfer" i artikkelen:


    Australian skeleton is another interesting example - in 2002, they decided to adopt a systematic, accelerated talent ID approach to skeleton, and looked at sprinters, lifesavers and speed-skaters to find an Olympic skeleton athlete (Bullock et al, 2009). It took fourteen months and they had qualified athletes for the Olympic Games, despite no ice-experience, and despite the prevailing wisdom that you "have to learn a feel for the ice" through years of practice to become elite.

    Similarly, in the UK, they have had amazing success with accelerated talent ID and talent transfer, producing world champions within years of first introduction to a sport.

    And I must emphasize this point - if the 10,000 hour concept is true, and it really does require that this time be accumulated (that is, if 10,000 hours is necessary), then talent transfer would be impossible, as would accelerated performance trajectories that we've seen in Australia and the UK. And if genetics played only a small part, as some have argued, then Talent ID would also be wasteful and unnecessary, because any aspirant athlete would succeed, regardless of genetic "potential", providing they did the required training time. This is clearly not true - the actions of federations who invest in Talent ID suggest that despite their talk, they don't believe this anyway.

    SvarSlett
  6. Ordene blir viktige i en slik debatt. "Fordypningsklasser" høres for meg mye bedre og riktigere ut enn "eliteklasser". Jeg føler at venstresiden nesten alltid klarer å få definert ordvalgene i denne typer debatter.

    SvarSlett