Kunnskapsbasert oljevirksomhet

Det er god stemning i norsk oljebransje for tiden, etter at det er gjort et veldig stort funn på norsk sokkel. Derfor handler for eksempel forsiden og  mye av innholdet i lørdagens Dagens Næringsliv om ulike konsekvenser av dette funnet på Avaldsnes/Aldous. Det er mange som har store forventninger om en utbygging som vil etter hvert vil gi ny aktivitet og flere industriarbeidsplasser.

Fordi pengene stadig renner inn i statskassen er det lett å glemme at de siste virkelig store funnene på sokkelen ble gjort på 70- og 80-tallet, for omlag 30 år siden. I norsk oljehistorie er det funnet fire felt med over to milliarder fat olje. Ekofisk som ble funnet i 1969, Statfjord i 1974, Gullfaks i 1979 og Oseberg i 1979. I 1979 ble også Trollfeltet funnet, et av verdens største gassfelt, men også det femte største oljefeltet på norsk sokkel. Det nye funnet kan være på høyde med disse gigantene.

For oljenæringen er nye funn viktigere enn de er for staten. Staten skuffer inn penger lenge etter at utbyggingene er ferdig, ja det er faktisk slik at både Ekofisk, Statfjord, Gullfaks, Oseberg og Troll fortsatt er noen av statens største inntektskilder, langt større enn mange små felt som er funnet senere. Men leverandørindustrien og alle andre som leverer løsninger, tjenester. teknologi og kunnskap til oljeselskapene kan ikke leve av gamle funn, Det må komme noen nye utfordringer og prosjekter å gå løs på.

Det er tidvis populært å beskrive oljevirksomheten som en gammeldags og skitten industri. Det er helt galt. Olje- og passproduksjon har riktignok en negativ effekt på verdens klima på grunn av CO2 utslipp fra både produksjonen og fra produktene, men gammeldags eller lavteknologisk er ikke norsk oljevirksomhet. Den representerer tvert imot en tvers igjennom kunnskapsintensiv problemløsning, både når det gjelder å finne olje, utvikle helt nye utbyggingskonsepter og når det gjelder å utvikle nye og effektive driftsformer. I alle faser av verdikjeden er man avhengig av både kreativitet og innovasjon, og av en sterk grad av samhandling på tvers av organisasjonsgrenser. Oljeindustrien er dessuten en tung bruker av informasjons- og kommunikasjonsteknologi.

Jeg ble minnet om det kunnskapsbaserte da jeg leste om historien bak Avaldsnes/Aldous Major-feltet i E24 for et par dager siden.  Feltet er levert tilbake til staten to ganger tidligere fordi eierne ikke fant olje. Ja, dette er faktisk i området med den aller første lisensen på norsk sokkel, utvinningslisens 001. Der ble det funnet olje i den annen del av blokken, som resulterte i en utbygging, men denne delen av feltet ble levert tilbake til staten. Levert tilbake ble det også andre gang, etter at Statoil, Exxon og Entreprise i 2001 hadde fått tildelt dette området som produksjonslisens 265, men ikke gjorde drivverdige funn. Men noen av selskapene hadde likevel fortsatt tro at det kunne være noe nede i bakken et sted. Og i 2008 fikk Lundin, Statoil og Mærsk tildelt området som lisens 501. Slik sett er dette en stor seier for norsk oljepolitikk, som tvinger selskaper til å levere ubenyttet areal tilbake og gir noen andre sjansen til å prøve å finne noe der andre ikke har fått det til.

Men hva er det som gjør at man etter å ha lett etter olje i 40 år uten å finne noe, plutselig gjøre et funn i verdensklasse? Man skulle jo tro at dette området var så gjennomsøkt at det ikke var noe mer å finne. En viktig del av svaret t i dette tilfellet er i følge Dagens Næringsliv kompetansen til en geolog i Lundin Petroleum som heter Hans Christen Rønnevik. Rønneviks kunnskap og erfaring, og tro på at det var noe mer å finne, bidro til avdekke verdier for milliarder av kroner. Verdier i et kjent område, men som ingen klarte å se, og som kommer til å tilføre den norske statskassen inntekter på noe slikt som 850 milliarder kroner over en del år. Nesten like mye som alle utgifter på statsbudsjettet i et helt år.

Et bedre eksempel på hvordan investeringer i kunnskap lønner seg er det vel vanskelig å finne. Om måten de bruker kunnskapsressursene og leder en kunnskapsbedrift slik at den skaper verdier basert på denne kunnskapen, sier Rønnevik til Dagens Næringsliv at:

"Leteavdelingen i Lundin skal være kunnskapsledende. Vi skal spille hverandre gode, ikke lete etter svakheter. De ansatte skal ha høy frihetsgrad. Vi kan ikke lage forvarsspillere av agrepsspillere, sier Rønnevik."

Lesere av denne bloggen vil raskt se at det ikke noen forskjell mellom denne filosofien og den mange andre kunnskapsbedrifter er opptatt av å bruke for være innovative og skape verdier ut av sin kunnskap. Oljevirksomhet i Nordsjøen handler ikke om å bore et hull i bakken og regne med at det kommer opp olje. Olje og gassvirksomhet på norsk sokkel er noe av det mest kunnskaps- og teknologiintensive som finnes, der de aller beste lykkes med å finne noen andre og nye svar på gamle spørmål.