onsdag 30. mai 2012

Fanget i Bieber-kaos

Jeg tror nesten aldri jeg har hatt så god tid til å kjøre fra Oslo til Gardermoen for å rekke et fly. Likevel gikk det helt galt. Det kan jeg først og fremst takke Justin Beiber og hans fullstendig sprø fans for. Og kanskje også de som gir tillatelser til arrangementer som fører til at store deler av Oslo sentrum blir stengt og man ikke kommer seg ut.

Jeg hadde takket ja til å vikariere for Kristin Skogen Lund i en paneldebatt på Difis store digitaliseringskonferanse i dag. Det ble en bra diskusjon om muligheter og hindringer når det gjelder digitalisering av offentlig sektor. Og så skulle jeg videre til Gardermoen for å rekke et fly til Berlin, for å lede et styremøte i Forskningsrådets Forny-program og få med meg litt av konferansen til Association of European Science and Technology Transfer Professionals (ASTP).

Tre timer hadde jeg fra jeg forlot Radisson-hotellet på Holbergs Plass til flyet skulle gå fra Gardermoen. Det er veldig god tid, selv i ettermiddagsrushet ut av Oslo. Jeg tenkte at jeg skulle ta Ibsenringen ned til Oslo S og deretter E6 til Gardermoen. Det viste seg å være en gigantisk feilvurdring. En time og 45 minutter satt jeg i kø inne i Ibsen- og Hammersborgtunnelen, uten å kunne gjøre annet enn å vente. Det er vel litt over en kilometer, så hastigheten må ha vært i underkant av en kilometer i timen. Dette, pluss litt ekstra kø i sikkerhetskontrollen, førte til at jeg akkurat ikke rakk flyet til Berlin 18.30. Flyet stod der, men utgangen var nettopp blitt stengt.

Nå gikk det heldigvis bra for min del. En veldig hjelpsom person hos Berg Hansens reisebyrå (de har for øvrig en flott app også) fikk booket meg over til et litt senere direktefly så jeg rekker alt jeg skal være med på, selv om jeg kom frem litt senere enn planlangt. Men jeg er helt sikker på at mange andre som var i Oslo sentrum onsdag ettermiddag har opplevd langt mer alvorlige konsekvenser av å bli innestengt og ikke rekke frem dit de skulle i tide. Jeg kan ikke skjønne at det er mulig å få lov til å ha et arrangement som skaper et slikt kaos. Og jeg er helt sikker på at politiet har bedre ting å bruke ressursene på .

tirsdag 29. mai 2012

Kristin Halvorsen om "vi" og "de" i forskningen

I anledning fremleggelsen av det såkalte Forskningsbarometeret 2012 i dag kom kunnskapsminister Kristin Halvorsen med noen ganske besynderlige resonnementer i dagens Aftenposten (bare på papir og iPad, dessverre). Hennes hovedpoeng er staten gjør jobben sin og forsker nok, mens næringslivet ikke gjør det:

"Når du ser på hvor mye som investeres i forskning og utvikling pr. innbygger ligger Norge høyt i offentlig satsing målt mot landene vi sammenligner oss med, mens næringslivet ligger lavt. Det er her den store utfordringen ligger. Jeg utfordrer næringslivet til å tenke langsiktig."

Nå bruker riktignok Kunnskapsminister Halvorsen begrepet "vi" om næringslivet en gang i intervjuet, men det er tydelig at det egentlige vi-et i hennes verden er staten, som hun mener tenker langsiktig og finansierer statlige universiteter, mens "de"-et er næringslivet, som tenker kortsiktig og som hun åpenbart ikke har noe ansvar for. Dette understrekes hun litt ekstra ved å slå fast  at hun i hvert fall ikke vil at staten skal bidra til å løfte forskningen i næringslivet:

"Jeg tror ikke vi gjennom nye incentiver kan overtale næringslivet til noe de ikke er interessert i selv."

Til dette er det minst tre ting man kan si: For det første er det galt at staten forsker mer enn næringslivet i Norge. Næringslivet utfører rundt 50 prosent av all forskning i Norge, U&H-sektoren rundt 30 prosent og den frittstående anvendte instituttsektoren rundt 20 prosent. Av næringslivets forskning finansieres 82 prosent av næringslivet selv, i følge avsnitt 2.3 i Forskningsrådets indikatorrapport for 2011. Næringslivet forsker ganske mye i Norge. Poenget er næringslivets andel av forskningen er enda høyere i landene rundt oss og at vi også bør gå i samme retning. Ikke bare av hensyn til bedriftene, men først og fremst av hensyn til at samfunnet trenger enda flere kunnskapsintensive bedrifter som tåler vårt høye kostnads- og velferdsnivå.

For det andre er det alltid enklere å bruke andres penger, i dette tilfellet skattebetalernes penger, på gode formål som forskning, enn egne penger. Bedrifter må alltid vurdere om pengene de bruker på forskning gjør bedriften sterkere og gir bedre avkastning på kort og lang sikt enn andre ting man kan bruke pengene på. Noe annet er uansvarlig i forhold til både ansatte og investorer. Derfor er det også slik at det er veldig stor forskjell mellom norske bedrifter når det gjelder hvor mye de forsker og det gir ingen mening å snakke om et gjennomsnitt. I noen bransjer må man forske svært mye for å henge med. Bedrifter innen ikt, bioteknologi og andre høyteknologiske næringer bruker gjerne en svært høy andel av sin omsetning på forskning, med høy risiko og høy gevinst hvis de lykkes.

Andre næringer, for eksempel de kapitalintensive olje/gass- og energinæringene, bruker en mindre andel av (den svært høye) omsetningen på forskning, men ligger høyt i forhold til konkurrenter i andre land. For disse er det ikke noe mål i seg selv å forske mer, målet er å identifisere nye muligheter der forskningsbasert kunnskap kan skape differensiere og skape vekst. I Norge er utfordringen derfor dels å gjøre det mer lønnsomt for eksisterende næringsliv å forske mer, slik at det får hjelp til å gå i mer kunnskapsintensiv retning. Og dels handler det om å dreie næringsstrukturen i retning flere kunnskaps- og forskningsbaserte vekstbedrifter som kan lykkes globalt. Økt satsing på forskning i næringslivet vil komme som en konsekvens av at vi klarer en slik omstilling, men for å komme dit hjelper det om staten stimulerer til mer forskning og innovasjon i næringslivet.

Og for det tredje må Kristin Halvorsen være den eneste forskningsministeren i Europa som mener at incentiver for å øke forskningen og innovasjonen i næringslivet ikke er en viktig del av landets politikk for å øke verdiskapingen. Alle land i Europa er i den situasjonen er at næringsstrukturen fortløpende må fornyes og utvikles i mer kunnskapsintensiv retning for å kunne klare et høyere kostnadsnivå og økt konkurranse med lavkostland. Hvis vi lar dagens næringsstruktur alene bestemme tempoet vil vi underinvestere i forhold til samfunnets langsiktige behov for kunnskap.

Å fremskynde en "creative destruction" gjennom rammebetingelser som fremmer mer forskning og innovasjon i næringlivet er ikke bare god næringspolitikk, det er en forutsetning for at Europa skal komme styrket ut av krisen. I en slik situasjon er det merkelig at Kristin Halvorsen hevder at næringlivet ikke gjør jobben sin, men uten å ha et eneste tiltak som kan bedre situasjonen.  I årets statsbudsjett fjernet hun gaverforsterkningsordning som nettopp bidro til å øke den privatfinansierte forskningen i Norge.

Skal vi være bekymret for Kinas økonomi?

Det er en veldig interessant gjennomgang av utsiktene for kinesisk økonomi i en "special report" i The Economists siste nummer. Kinas betydning for verdensøkonomien øker stadig, så  når det kommer meldinger om at veksten i industriproduksjonen og boligbyggingen i Kina avtar, er det grunn til å bli litt bekymret. Men ikke alt for bekymret i følge The Economist, som på lederplass skriver at:

"...there is much that is going wrong with China’s economy. It is surprisingly inefficient, and it is not as fair as it should be. But outsiders’ principal concern—that its growth will collapse if it suffers a serious blow, such as the collapse of the euro—is not justified. For the moment, it is likely to prove more resilient than its detractors fear. Its difficulties, and they are considerable, will emerge later on."

Spesialbilaget går igjennom en del helt vanlige forestillinger om kinesisk økonomi. En del av disse viser seg å være myter, mens andre stemmer, men er sterkt overdrevne. Jeg synes vel at det særlig er tre sentrale poenger som kommer tydelig frem i denne gjennomgangen:

For det første har ikke Kina et så enormt handelsoverskudd med utlandet som man gjerne får inntrykk av fra amerikansk politisk debatt. Isolert sett er riktignok handelsbalansen Kina-USA svært positiv for Kina, men det totale handelsoverskuddet med resten av verden har i følge bilaget krympet kraftig, fra 10 prosent av BNP i 2007 til bare 2,8 prosent i fjor. Høyere energi- og råvarepriser er en viktig grunn til at overskuddet krymper. Målt i penger har Tyskland nå et større netto handelsoverskudd enn Kina.

For det andre har dette en sammenheng med at Kinas vekst ikke er på langt nær så eksportdominert og -drevet som vi gjerne tror, den er først og fremst drevet av innenlandske investeringer. Nettoeksporten utgjør i gode år 2-3 prosentpoeng av en årlig BNP-vekst på 10-12 prosent, men den er synkende og enkelte år har bidraget fra nettoeksport vært negativt, som en ser av søylediagrammet i denne delen av bilaget. Forbruket, både det offetnlige og det private, er også forbausende lavt sammenlignet med andre land på samme utviklingsnivå. Den store motoren og det klart viktigste bidraget til kinesisk vekst er derfor innenlandske investeringer i fabrikker, maskiner bygninger og infrastruktur, oftest i regi av statseide virksomheter.

For det tredje er det i følge The Economist ikke sannsynlig at disse enorme innenlandske investeringene skaper en boble som er nødt til å sprekke snart, selv om mange av investeringene åpenbart er svakt fundert rent bedriftsøkonomisk. Bilaget beskriver en del temmelig sprø prosjekter, men mener at problemet ikke er for høye investeringer totalt, men mye feilinvesteringer i regi av statlige og regionale selskaper. Noe av det spesielle med Kina er  det svært lave offentlige og private forbruket, som i følge offisielle tall er på bare 34 prosent av BNP (i følge uoffisielle tall er det litt høyere), langt lavere enn da Japan og Korea var i en tilsvarende vekstfase. USAs forbruk er på hele 70 prosent av BNP og selv under 2. verdenskrig holdt det seg på omkring 50 prosent.

Kina sparer penger, blant annet i utlandet, i stedet for å konsumere. Sparingen er enda høyere enn investeringene. Og her ligger i følge The Economist noe av nøkkelen til fremtidig vekst. Mens mange av prosjektene som i dag utføres av statlige virksomheter har svak lønnsomhet og heller burde utføres av private, er det en rekke ting offentlig sektor burde satse langt mer på enn dag. Blant annet helse, utdanning og velferd for befolkningen:

"More social spending of the right kind would not crowd out private consumption. On the contrary, it would encourage it. The patchiness of China’s safety net is one reason why households save so much of their incomes. According to Emanuele Baldacci and other economists at the IMF, a sustained rise in public spending by 1% of GDP, spread evenly across health, education and pensions, would increase the ratio of household consumption to GDP by 1.25 percentage points. The IMF’s Steven Barnett and Ray Brooks calculate that in urban areas every extra yuan the government spends on health prompts an extra two yuan of consumer spending. Can China afford to spend so freely? In one sense, it cannot afford not to."

Kina står også foran en eldrebølge som gjør at befolkningsveksten vil avta og den økonomiske veksten er nødt til å bli litt lavere enn før. The Economist argumenterer for at en gjennom en viss justering av den økonomiske politikken kan oppnå en sterk vekst og velstandsøkning også i fortsettelsen. Fordi forbruket er lavt og sparingen er høy finnes det et handlingsrom. Det er ingen boble som er i ferd med å sprekke nå, men det må komme en del endringer, blant annet i form av liberalisering av finanssektoren, dersom en skal unngå fremtidige bobler.

mandag 28. mai 2012

Den første fjernkontrollen

Om Flash-Matic og Eugene Polley
Fjernkontrollens far, Eugene Polley, døde forrige søndag, 96 år gammel. Han utviklet fjernkontrollen, "Flash-Matic remote" i 1955 for TV-apparat produsenten Zenith Electronics Corporation. Man må vel trygt kunne slå fast at TV-fjernkontrollen er en av oppfinnelsene som har hatt størst innvirkning på fritid og familieliv over hele verden de siste 50 årene.

New York Times har i sakens anledning en interessant artikkel om fjernkontrollens histore og teknologiske utvikling. Flash-Matic så ut som en revolver, men fungerte som en lommelykt. Ved å sende en lysstråle mot en av sensorene i de fire hjørnene på TV-apparatet kunne man skru TV-en på, skru den av, bla gjennom kanalene og skru av lyden. Dette siste var sentralt i markedsføringen, fjernkontrollen ble solgt som en måte å slippe unna irriterende reklame. I rød uthevet skrift i annonsen står det:

"You can also shut off long, annoying commercials while picture remains on screen!"

Problemet med fjernkontrollteknologi basert på lys var problemer i sollys. Allerede i 1956 kom det derfor en ny fjernkontroll, utviklet av Polleys kollega Robert Adler, som het Zenith Space Commander og som var basert på ultralyd i stedet for lys. Den ble en stor suksess, men introduserte et annet, men lignende problem: Enkelte andre lyder, for eksempel fra barns xylofoner, kunne få TVen til å skrifte kanal.

Det var først i 1980 at den infrarøde fjernkontrollen ble lansert. Man gikk med andre ord tilbake fra lyd til lys i fjernkontrollen, og det er den infrarøde teknologien som dominerer fremdeles, der vi må peke på TV-appratet akkurat som med Eugene Polleys Flash-Matic i 1955. I dag finnes det riktignok også muligheter for å bruke både bluetooth og WiFi. Netttilkoblede TVer kan for eksempel styres av en smarttelefon eller en iPad uten at de trenger å være i samme rom. Men fortsatt dominerer den gode gamle fjernkontrollen som stort sett gjør det samme som den har gjort i over 50 år.

Nå er det ikke slik at alt som har med TV å gjøre er analogt og går langsomt. Mye tyder på at digitaliseringen av innhold og distribusjon og konvergensen mellom internett, telekom og TV, vil føre til langt større endringer i tiden som kommer. Et godt eksempel på dette, som ble omtalt i New York Times søndag, er hvordan Silvio Berlusconis TV-imperium Mediaset sliter stadig mer med både kunder, konkurrenter og med regulatoriske myndigheter.

fredag 25. mai 2012

Bortgjemte musikalske perler (8)

Musikkhistorien er full av eksempler på fantastiske sanger som av uforklarlig vis ikke ble utgitt på album likevel. Og av langt dårligere sanger som kom med i stedet. Her er et klassisk eksempel. Da bandet Blondie ble oppløst satset vokalist Deborah Harry på en solokarrière, et prosjekt som gikk jevnt nedoverbakke rent salgsmessig. Hennes fjerde soloalbum het Debravation og kom i 1993.

Det spesielle med dette albumet er at plateselskapet ikke ville utgi den første innspillingen, men insisterte på å bytte ut noen av sangene med andre versjoner. En av sangene som forsvant er denne duetten med Debbie Harry og Joey Ramone fra The Ramones, som synger "Standing in my Way"



Nettsiden til Deborah Harry, www.deborahharry.com, har en oversikt over diskografien og skriver litt om den versjonen av Debravation som aldri kom ut. Den fikk i ettertid navnet Debravation - Producers Cut og ble utgitt som CD i noen ytterst få eksemplarer av Debbie Harry selv, uten medvirkning fra noe plateselskap. Disse CDene ble solgt på konserter (etter en ny pressing i 2009 ble noen få eksemplarer solgt via nettsiden hennes).

Det er mulig man må prøve å ha litt sympati med plateselskapet. Både Ramones og Blondie var store på slutten av 70-tallet, men i 1993 var de blitt ganske ukule. Men det virker uenktelig ganske rart å få levert en duett med Joey Ramone og Debbie Harry i hånden ferdig innspilt, og så gi ut et album der den ikke er med. Bortsett fra klippene som er lagt ut på YouTube tror jeg den er ganske umulig å få tak i.

onsdag 23. mai 2012

Religion og fødselstall

Har religion noe å si for fødselstallet i et land? Er det slik at kvinner i land med en bestemt flertallsreligion føder flere barn enn kvinner i land med andre flertallsreligioner. Eller er det slik at det er levestandarden i landet som avgjør hvor mange barn som blir født? Hans Rosling har sett på disse problemstillingene og holdt et foredrag om "Religion and Babies" hos TED i Doha, Qatar. Et flott foredrag med noen meget interessante konklusjoner:



mandag 21. mai 2012

Nettbank vs bankfilialer

Bilaget som gratis nedlastbar PDF
Som oftest er det vel slik at det man leser bekrefter noe man visste, eller trodde man visste fra før. Men heldigvis støter jeg noen ganger på ny og overraskende kunnskap, ting som til og med kan gå på tvers av det jeg trodde var tunge globale trender. En slik opplevelse fikk jeg da jeg leste The Economists spesialbilag om Retail banking i siste nummer.

Jeg har vært klar over at Norge ligger i verdenstoppen i bruk av nettbank, men jeg har også trodd at resten av verden fulgte raskt etter og også legger ned bankfilialer, slik det har skjedd i Norge. I Norge har kombinasjonen av internett og høye kostnader gjort at 1885 bankkontorer i 1990 har blitt til 1157 i 2010. Men slik er det ikke i verden ellers. I følge The Economist har den globale utviklingen vært helt motsatt:

"Yet, except in a very few rich countries, there are 10-20% more banks today on main streets the world over than there were a decade ago. Instead of superseding banks, the internet has simply made them a little more convenient. Conventional banks have added internet banking, mobile banking and even video banking to their offering. Yet all the while they have expanded their branch networks. In retrospect, the years in the run-up to the financial crisis were a golden age for banks. Even the dullest of them could earn high returns by taking big risks. And few really bothered to try to cut costs when their revenues were being massively boosted by a debt-fuelled bubble."

Det har gjort at USA nå har 90 000 bankfilialer, 22 prosent flere enn i år 2000. Spania er mest glade i bankfilialer av alle. De har hele 43 000 av dem, omkring halvparten så mange som USA, selv om befolkningen i USA er syv ganger større og arealet 20 ganger større enn i Spania. Disse tallene er uttrykk for en nokså katastrofal utvikling der man har latt være å hente ut produktivitetsgevinster og automatisere tjenester, men heller flyttet oppmerksomheten fra "retail banking", vanlige banktjenester rettet mot vanlige privatkunder og småbedrifter, til stadig mer komplekse investeringsprodukter. Men da boblen sprakk kom behovet for vanlige produktivitetsforbedringer sterkt tilbake.

Spesialbilaget i the Economist handler om ulike sider ved vanlig "retail banking", en virksomhet som utgjør over 50 prosent av bankenes totale globale omsetning, og som blir viktigere når andre deler av bankens virksomhet krymper. Hovedkonklusjonen i The Economist er at den digitale omstillingen kommer, selv om den er blitt forsinket, og at bankene egentlig er ganske godt posisjonert til å klare det. Dels fordi bankkunder flest er ganske lojale og ikke skifter bank uten videre. Derfor har bankene litt bedre tid til å justere kursen enn mange andre bransjer. Og dels fordi banker allerede er svært teknologiintensive og har it-avdelinger og it-leverandører med tusenvis av svært kompetente medarbeidere. Banker har derfor gode forutsetninger for å lykkes med digitaliseringen, noe erfaringene fra Norden og noen andre høykostland allerede har vist oss.

Men det er likevel ikke helt opplagt at det er tradisjonelle banker som vinner. Smarttelefoner og nettbrett muliggjør nye måter å håndtere transaksjoner. PayPal har 100 millioner brukere av sin virtuelle lommebok og mange lurer på om Google og Facebook også vil forsøke seg på å være disruptive aktører i forhold til eksisterende banker. I mange utviklingsland som mangler et fullt utbygget banksystem for hele befolkningen, har mobiloperatører tatt rollen som betalingsformidlere. I Kenya er det i dag 14 millioner brukere av M-Pesa, et mobilbasert system for sparing og overføring av penger. 

Norge og noen andre rike land er de store unntakene i dette bildet, Vi har banker som i mange år har satset tungt bruk av internett og ikt, og som har omstilt organisasjon og tjenester kraftig. Det er litt skuffende at The Economist ikke skriver mer om disse erfaringene og hva resten av verden kan lære av Norden. Man kan jo også håpe at vi i Norge har en del kompetanse og teknologi som kan eksporteres til andre når resten av verden nå skal erstatte bankfilialer med nettbank og mobilbank. For, som The Economist skriver til slutt:

"Little more than a decade ago most retail banks feared the internet. Then they decided largely to ignore it. Now it is becoming ever clearer that the future belongs to those that are nimble and far-sighted enough to embrace it."

søndag 20. mai 2012

William D. Cohan: Money and Power

Goldman Sachs er kongen på haugen innenfor investment banking og handel med verdipapirer. Selv da Bear Stearns, Lehmann Brothers og Merrill Lynch gikk over ende under finanskrisen, og stort sett alle andre, inkludert store land, tapte store penger, klarte Goldman Sachs forunderlig nok å tjene penger. "Money and Power - How Goldman Sachs came to rule the world" av William D. Cohan er historen om dette spesielle selskapet.

Bokens undertittel er for øvrig sterkt misvisende. I motsetning til for eksempel Matt Taibbi i Rolling Stone, hevder ikke William D. Cohan at Goldman Sachs styrer verden eller står bak de fleste store katastrofene som har rammet oss. Det han derimot gjør er å beskrive historien til en bedrift som har utviklet en sterk og spesiell bedriftskultur, som har resultert i noen veivalg som ofte har vært klokere enn det konkurrentene har gjort i vanskelige tider. Men som også har medført noen krevende etiske dilemmaer.

Goldman Sachs ble grunnlagt i New York av den tyskfødte jøden Marcus Goldman i 1869 og fikk navnet Goldman Sachs etter at hans yngste datter Louisas ektefelle, Samuel Sachs, ble tatt inn i ledelsen. Etter Marcus Goldmans død i 1904 ble selskapet en tid ledet av tospannet Samuel Sachs, en konservativ bankmann og Henry Goldman, en trader som var langt mer glad i å ta høy risiko. Også lenge etter at familiene Goldman og Sachs ga fra seg kontrollen i selskapet, skulle spenningen mellom bankfolkene og traderne fortsette å prege Goldman Sachs indre liv. I perioder har denne interessekonflikten i selskapet blitt håndtert med en delt toppledelse, med en investment banker og en trader sammen på toppen.

Dette er en stor bok, 684 sider totalt, der noen sentrale temaer får stor plass. Et av dem er den tette koblingen mellom Goldman Sachs og amerikansk politikk. Robert Rubin ble konsernsjef i Goldman i 1990 og ble Bill Clintons finansminister i 1995. Joe Corzine ble konsernsjef i Goldman i 1994 og ble i 2001 først senator og deretter, i 2006, guvernør i New Jersey for det demokratiske partiet, Og Henry Paulson som var konsjernsjef i Goldman mellom 1999 og 2006, gikk så over til  å være finansminister for George W. Bush, og fikk etter kort tid ansvaret for å håndtere utbruddet av finanskrisen i 2008. William Cohan hevder i boken at Obama og kongressens populistiske utspill mot finansnæringen og deres "investment bank basnhing" gjør at dagens ledelse i Goldman Sachs sannsynligivis har historisk liten politisk innflytelse, mindre enn noen ledelse i Goldman Sachs har hatt siden før president Roosevelt.

Boken er en interessant kronologisk gjennomgang av Goldman Sachs historie. Og enda mer interessant er det å lese om hva det er i kulturen og ledelsen som gjør dette selskapet så spesielt. Men aller mest interessant er refleksjonene om den innebygde motsetningen mellom å handle med kundenes penger og å handle med egne penger, og om hvordan Goldman Sachs benekter at dette er en uforenelig motsetning. Bransjen har beveget seg fra å være en bransje som driver med rådgivning, tilrettelegging og megling på vegne av kunder, der man tar betalt fra kunder for jobben man man gjør, til å bli en bransje som i stadig større grad tjener penger på å investere selskapets egne penger i transaksjonene.

Riktig interessante etiske problemstillinger oppstår når man investerer selskapets penger basert på  informasjon man har tilegnet seg når man har jobbet som tilrettelegger for en kunde, eller jobber for begge parter i en transaksjon, eller er tilrettelegger for en kundes investering, for eksempel kjøp av boligobligasjoner, og samtidig er så overbevist om at kunden vil tape at man satser sine egne penger på å vedde mot kundens posisjon . Boken til Cohan er innom både historiske og ferske eksempler på alle disse problemstillingene, noen av dem har også spilt en sentral rolle i senatshøringer om Goldman Sachs ganske nylig. Det bidrar til å gjøre dette til en interessant, balansert og dagsaktuell bok om en av de viktigste og mest interessante aktørene i den globale finansbransjen.

lørdag 19. mai 2012

Bortgjemte musikalske perler (7)

Det engelske bandet Suede, som hadde sin storhetstid midt på 90-tallet, var i en tidlig periode så kreative og produktive at de skrev langt flere bra låter enn de fikk plass til på albumene. Det løste de ved å gi ut singler der a-siden var hentet fra albumene, men der b-siden (som ofte bestod av mer enn en låt) var låter som ikke var med på noe album, men som ofte var like bra som albumlåtene.

Den siste av disse virkelig store b-sidene til Suede kom i 1996 og heter Europe is our Playground. Dette er klasssisk Suede, melankosk og litt dystert, og blant det beste bandet noen gang spilte inn:



Europe is our Playground kom ut som  b-side til singelen Trash (her er "Trash" som musikkvideo på YouTube), en stor hit og den første singelen i forkant av det nye albumet Coming Up  som kom i september 1996. Albumet representerte et skritt i retning glam-pop, var mye mer tilgjengelig og kommersielt, og resulterte i et internasjonalt gjennombrudd for Suede. Men musikalsk skulle det vise seg at dette var begynnelsen på slutten. Perioden med et overskuddslager av gode låter var over.

Heldigvis ble det gamle kreative overskuddslageret til Suede samlet opp og utgitt som en dobbel CDen Sci-Fi Lullabies med 27 slike b-sider som aldri fant veien til noe album. Den første CDen med 14 låter er helt der oppe på høyde med de beste albumene Suede laget. Mens CD2 høres ut som et album med b-sider (samtlige sanger på CD2 er b-sider til singler hentet fra albumet "Coming Up"), men også den har sine høydepunkt. New Musical Express skrev blant annet dette da Sci-Fi Lullabies kom ut

"For while the 'proper' albums ballooned with bombast, Suede's B-sides increasingly became their chance to chill out, grope through their sleaziest baggage and indulge the seedy side of their muse. Hence we have 'My Insatiable One' and its legendary tales of retarded high-wire acts, blow-up partners and nasty trouser accidents on escalators. We have 'The Big Time'; like Elvis Costello's 'Shipbuilding', but for the victims of success rather than the Falklands War. And we have the ode against heroin that is 'The Living Dead', which is, frankly, as beautiful as music gets. In fact, CD1 stakes a formidable claim as the fourth Suede album in its own right. Better than 'OK Computer'. Better than 'Ladies And Gentlemen...' Better than... well, 'Coming Up'. Arguably."

fredag 18. mai 2012

Passkaos

I ettertid har jeg sett at politiet advarte folk mot å oppsøke passkontor på 18. mai fordi det ville bli lange køer. Men det var i dag det var mest praktisk å skaffe pass til et av barna, det er jo ikke helt enkelt å ta en halv dag fri fra jobb og ta barna ut av skolen. I dag var skolen stengt og Petter skulle ha nytt pass, så vi troppet derfor opp på passkontoret på politistasjonen i Sandvika.

Vi burde kanskje skjønt hvordan det ville gå allerede da vi så informasjonstavlen på vei inn. Den viste, som en ser på bildet til venstre, at datoen i dag er 05.05.2012 og klokkeslettet 09:25 (da bildet ble tatt var klokken egentlig 14:15). Da vi trakk kølapp viste det seg dessuten at det var omkring 100 personer foran oss i køen, og det gikk svært langsomt framover. Så langsomt at Budstikka skrev om det her, men det ser ut til å ha foregått på samme måte over hele landet, for eksempel i Mo i Rana, i Tromsø og i Ålesund.

Vel, vi hadde også et annet oppdrag i Sandvika og var borte i omtrent en time. Da vi kom tilbake til politistasjonen var det fortsatt rundt 40 foran oss i køen, men dette var jo klar fremgang og tente et håp om å bli ferdig innen rimelig tid. Dessverre skulle det ikke gå slik. Ting gikk etter hvert tregere og tregere i skrankene, før det til slutt stoppet helt opp og det ble informert om at it-systemet hadde sluttet å virke slik at de ikke fikk gjort noen ting. Da var det bare å reise hjem igjen etter å ha ventet i over to timer.

Man skulle kanskje tro at et passkontor kunne holde åpent, i hvert fall av og til, på tidspunkter der folk har mulighet til komme. Men slik er det ikke. Passkontoret i Sandvika stenger kl 13 på mandager, kl 14:30 på tirsdag, torsdag og fredag, og har "langåpent" til 16:30 på onsdag. Ikke veldig imponerende i en tid der regjeringen snakker stadig mer om brukerorientering av offentlige tjenester. I stedet for å advare folk mot å komme på dager det passer, kunne man jo for eksempel styrke bemanningen på en dag som var inneklemt mellom 17. mai og helg, der skolene var stengt og der man visste at det ville komme mange familier med barn som skulle ha pass til ferien. Eller hva med å ha kveldsåpent en dag i uken?

torsdag 17. mai 2012

17. mai på Snarøya

Petter, Cathrine og Lisa venter på toget
Været ble heldigvis langt bedre enn værmeldingen, noe som også bidro til en flott markering av 17. mai her på Snarøya. Marianne er russ i år, og har ikke vært observert på over et døgn, men vi andre var som vanlig ute og så på toget gå forbi huset og fulgte det opp til Snarøya barneskole der selve arrangementet foregår hvert år.

17. mai er ganske store og velorganiserte greier på Snarøya, der hele nabolaget, både med og uten barn på skolen, kommer til skolen for å høre taler, spise pølser og kaker, synge Snarøyasangen og prate med naboer og venner. Det er foreldrene i 4. klasse som alltid har ansvaret, og det er en ganske stor jobb der alle må bidra for at det skal bli en suksess. Noe jeg tror vi som har vært med på å arrangere tidligere år er ekstra oppmerksomme på.

I år var arrangementet litt ekstra toppet ved at Maria Haukås Mittet sang både nasjonalsangen og "Hold On Be Strong" fra Grand Prix for fire år siden. Hun steppet inn på kort varsel for Helene Bøksle som skulle være der, men satt fast på en flyplass i utlandet. At arrangørene i år hadde fått med store navn som dette tror jeg har sammenheng med at Jan Fredrik Karlsen var blant foreldrene som stod bak arrangementet i år. Det satt i hvert fall en ekstra spiss på et godt gjennomført opplegg.

Eneste lille utfordring er at skoleplassen på Snarøya skole begynner å bli litt liten, etter all innflyttingen til Fornebu-området som har skjedd i det siste. Jeg tror vi opplever at prognosene for hvem som skulle flytte hit også har vist seg å være litt feil. Kommunale planleggere har nok regnet med at det ville være en stor overvekt av eldre mennesker som ville flytte ut villaer med eplehager og inn i nye og mer praktiske leiligheter, men det virker som det er flere småbarnsfamilier som kommer en det man har trodd. At det flytter inn både eldre og unge er flott for miljøet, men det krever noen tilpasninger - for eksempel at man må vurdere hvor man skal arrangere 17. mai når det kommer enda flere.

tirsdag 15. mai 2012

Kutt på seks milliarder?

adressa.no om kutt på 6 milliarder
Regjeringen la fram sitt reviderte budsjett for 2012 i dag. NTB var raskt ute med en melding om at det der gjennomføres kutt i statens utgifter på seks milliarder kroner. Nå er tydeligvis dette med oljematematikk ganske krevende, så selv næringslivsaviser gjenga denne NTB-meldingen om et slikt kutt. E24 skrev for eksempel:

"Regjeringen kutter 6 milliarder kroner i forhold til vedtatt statsbudsjett. Det er 16 milliarder mindre enn handlingsregelen tilsier."

Den siste setningen er riktig, men den første er bare tull. Det er ikke utgiftene som kuttes med seks milliarder, men det såkalte strukturelle oljekorrigerte underskuddet som reduseres med seks milliarder. Fordi det går godt i Norge øker andre statlige inntekter enn inntekter fra oljevirksomhet, noe som gjør at det trengs mindre oljepenger for å finansiere utgiftene. Dessuten har arbeidsløsheten gått ned og sykefraværet gått ned, noe som reduserer behovet for å bruke penger på disse områdene. Men dette er ikke det det samme som kutt.

En utmerket tabell som viser disse sammenhengene er tatt inn på side 33 i Revidert Nasjonalbudsjett 2012. Her vil en se at statens inntekter utenom petroleumsvirksomheten øker med hele 3.8 milliarder kroner. Utgiftene utenom petroleumsvirksomheten reduseres med 4,8 milliarder, der reduserte dagpenger til arbeidsledige utgjør en milliard og redusert sykefravær i følge proposisjonen om tilleggsbevilgninger utgjør reduserte kostnader på 2,6 milliarder kroner. Denne gunstige utviklingen i Norsk økonomi gjør at regjeringen ikke kutter, men foreslår en hel den nye utgiftsøkninger i revidert budsjett, og likevel er det oljekorrigerte underskuddet 8,6 milliarder kroner lavere enn i Statsbudsjettet.

I et Europa der mange land faktisk er i ferd med å kutte kraftig i budsjettene sine, er Norge det store unntaket. Den nominelle veksten i statsbudsjettet for 2012 i forhold til statsbudsjettet for 2011 er på utrolige 6,2 prosent. Eller som det heter i Finansdepartementets språkbruk:

"Den underliggende realveksten i statsbudsjettets utgifter anslås til 3,1 pst. fra 2011 til 2012, jf. figur 3.2B. Dette tilsvarer 28,5 mrd. kroner og er ½ prosentenhet høyere enn gjennomsnittet for de siste 25 årene. Den nominelle veksten anslås til 6,2 pst., mens prisveksten er beregnet til 3,0 pst."

Vesten i statens utgifter er med andre ord svært høy og høyere enn gjennomsnittet de siste 25 årene. Man kan mene mye om både nivået og innretningen på statens pengebruk, men kutt er i hvert fall ikke et dekkende uttrykk når veksten i statens utgifter ligger langt over veksten i norsk BNP.

De virkelig store tallene i budsjettet er som følger: Statens inntekter utenom olje er på 865 milliarder. Statens utgifter utenom olje er på 976 milliarder. Det gir et underskudd for Norge uten olje på 111 milliarder. Men fordi oljen går med vanvittige 378 milliarder i overskudd er Norges samlede driftsoverskudd på 266 milliarder. I tillegg kommer finansinntektene fra pengene som er plassert i Petroleumsfondet på 115 milliarder. Sluttsummen blir pluss 381 milliarder (et tall som interessant nok er høyere enn overskuddet fra oljevirksomheten, noe som gjør at Norge i 2012 går litt i pluss også uten olje, men med petroleumsfond).

Norge er i internasjonal sammenheng i en veldig heldig og privilegert situasjon. Ikke bare har staten et enormt overskudd, men skatteinntektene går opp og arbeidsløsheten og sykefraværet går ned, klare tegn på en bedret økonomi. Tankekorset midt oppe i det hele må være at vi ikke klarer å bruke dette handlingsrommet bedre og vri mer av de rekordhøye utgiftene i retning av vekstfremmende formål som utdanning, forskning, entreprenørskap og innovasjonsfremmende investeringer.

mandag 14. mai 2012

Om sykehus, leger og informasjonsteknologi

Via en bra blogg fikk jeg nylig et tips om et fantastisk foredrag på YouTube om IT i helsesektoren. Ikke av den typen et departement eller direktorat holder om alt de planlegger å gjøre, men et foredrag om hvordan en sykehusleges hverdag ser ut i dag og hvordan denne legens teknologihverdag er helt forskjellig fra det medarbeidere i stort sett alle andre moderne virksomheter opplever.

Det er Linn Brandt ved sykehuset på Gjøvik som stiller spørsmål om hvorfor man ikke bruker mail og internett, ikke har tilgang til pasientopplysninger fra fastleger eller fra andre sykehus, ikke har tilgang til pasientens medikamenthistorikk, men printer ut skjemaer og sender dem med telefax og laster ned og printer ut veiledere som PDF-filer. Hun har også et par egenopplevde eksempler på hvordan personvern setter flere menneskeliv i fare i helsesektoren enn veldig mye annet. Dette er vel verdt å se:



Linn Brandt var også med i en artikkel i VG for et par år siden om utfordringer med IT-systemene i helsesektoren. Videoen over er for øvrig fra konferansen Healthworld 2011, en stor konferanse med en rekke ulike foredrag fra både myndighetene, helsesektorens aktører og IT-leverandørene. Mange av disse foredragene ble filmet og er lagt ut på YouTube av arrangøren IDG, slik at også andre kan ta del i denne kunnskapen.

søndag 13. mai 2012

Bortgjemte musikalske perler (6)

Blant de største innen norsk rock er naturligvis Jokke og Valentinerne, som hadde sin storhetstid på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet. I den perioden ga de ut fem album: Alt kan repareres, Et hundeliv, III, Frelst! og Alt kan repeteres. Samtlige album er klassikere som det er vel verdt å ha i samlingen, og det aller meste bandet ga ut av låter er å finne på disse fem albumene.

En bra sang som imidlertid aldri ble utgitt på noe ordinært Jokke-album er St Olavs Plass 1, her i et klipp på YouTube:



Sangen kom ut i 1988 på samlealbumet Norske Utslipp, et støttealbum for miljøorganisasjonen Bellona, som var blitt etablert av Fredrik Hauge og Rune Haaland to år tidligere. Miljøsak og bærekraftig utvikling var stort på den tiden, og Bellona var de unge og handlekraftige som gjorde ting når andre bare pratet. De fikk med seg hele toppsjiktet i norsk musikkliv på denne platen, inkludert alle "de fire store", De Lillos, Dum Dum Boys, Raga Rockers og Jokke og Valentinerne. Men også mer etablerte stjerner som Ole Paus, Dollie, Anne Grethe Preus, Jørn Hoel og Åge Aleksandersen. Samt den noe mindre mainstream "Sissel Rønnbeck er en snegle" med Morten Jørgensen og Spekkhoggerne.

Hvorfor synger Jokke om adressen St Olavs plass 1? Det er adressen til Edderkoppen teater og hotellet Scandic Edderkoppen. Men på den tiden sangen ble skrevet het teatret ABC-Teatret og resten av huset det holdt til i var et hybelhus. I følge biografien Gutta bodde Joachim Nilsen der en periode, og det er sannsynligvis den enkle forklaringen på sangtittelen. Det har i hvert fall ikke noe med miljøvern å gjøre, men det er en bra sang. Og sangen er det mulig å få tak i. For selv om albumet Norske Utslipp ikke er å finne noe sted, så har et par samleplater med Jokke og Valentinerne, for eksempel den utmerkede dobbelt CDen Prisen for popen fra 2002, tatt med sangen St Olavs plass 1.

fredag 11. mai 2012

Om valgene i Hellas og Frankrike

Velgerne i Hellas og Frankrike sørget for at uken som gikk ikke akkurat ble noen opptur for eurosamarbeidet eller planene om å iverksette de tiltakene som må til for å redde de sør-europeiske økonomiene. Vinnerne ble populistiske politikere som forteller velgerne at det ikke er så farlig om staten bruker langt mer penger enn den har. En høyst bekymringsfull utvikling, med andre ord.

The Economist har en omfattende dekning av dette i dagens nummer, blant annet en svært god lederartikkel som advarer mot å gå vekk fra en holdning om at det må gjøres tøffe valg, og skli inn i en drømmeverden der man tror at ting kan løses enkelt. The Economist skriver:

"Now they have lurched into dreamland. France is the most obvious example. Mr Hollande is right that growth would transform Europe’s prospects, by making debt more manageable, restoring banks and curtailing unemployment. But that truth is undone by two falsehoods. Although he pays lip-service to fiscal consolidation, he has, above all, promised to spend and tax his way out of the crisis, leaving French voters with the fantasy that the rich can pay and that their own hardship will be limited. And he has told them that liberalism, privatisation and deregulation are to blame for Europe’s crisis: France is now committed to the idea of sheltering behind the very barriers to enterprise that have made its economy uncompetitive."

Jeg opplever at akkurat dette er det sentrale poenget nå. Det er ikke nødvendigvis det helt kortsiktige som er hovedproblemet, det kan godt hende at man skal øke pengebruken på enkelte områder, for eksempel på kunnskapsinvesteringer og på infrastruktur. Testen er om man samtidig, og på lengre sikt, klarer å gjennomføre de nødvendige reformere som tiltrekker seg private investeringer til næringslivet og oppmuntrer til mer entreprenørskap. Det er jo ikke vanskelig å bruke mer penger. Problemet er å gjøre de endringene som gjør at man kan finansiere en slik pengebruk på mellomlang og lang sikt. Faren er at valgene som nå er gjennomført reduserer viljen til å gjøre nødvendige reformer.

The Economist har i tillegg til lederartikkelen hele tre "briefings" om utviklingen i Europa akkurat nå, etter de to valgene: Et om konsekvensene av valget i Hellas for EUs redningspakke der, et om effektene av det som skjer i Hellas på de andre landene med størst problemer, særlig Irland og Portugal, og en artikkel om  konsekvensene av presidentvalget i Frankrike. Den siste konkluderer med at det mest sannsynlig er slik at den innkommende President Hollande og Angela Merkel vil finne ut av det med hverandre, Frankrike er tross alt ikke Hellas, og at mange av hans velgere derfor kan bli skuffet. Men det blir ikke så lett for Hollande å holde løftet om 60 000 nye lærerjobber og nedsatt pensjonsalder fra 62 til 60 år for noen grupper hvis han også skal lage et felles program med Merkel.

onsdag 9. mai 2012

20 år siden Windows 3.1 ble lansert

Computerworld minner oss om at det nå er 20 år siden Windows 3.1 ble lansert av Microsoft. Egentlig skulle vel Windows 3.1 være en slags "bugfix" og litt oppgradering for å få Windows 3.0 fra 1990 mer stabil, men i realiteten ble det starten på det virkelig store gjennombruddet for Windows. Min første hjemme-PC kjørte Windows 3.1. Det var en steindyr bærbar PC fra Compaq med svart-hvit skjerm som jeg brukte til tekstbehandling og noen enkle spill.

Den versjonen av Windows 3.1 jeg husker aller best het Windows for Workgroups 3.11 og kom i 1993, en versjon av denne generasjonen Windows-programvare som også kunne brukes i nettverk (som den gang ikke var det samme som internett). Det var dette operativsystemet blant annet Stortinget tok i bruk da terminalene fra Norsk Data ble erstattet med PCer og alle representanter og ansatte måtte på Windows-kurs. På den tiden brukte jeg Windows for Workgroups 3.1 både på jobb og på den enkle hjemme PCen.

Nå var jo Windows 3.1 temmelig primitivt sett med dagens øyne, men den gang var dette et ganske fantastisk stykke programvare, der man brukte Apples ideer om grafisk brukergrensesnitt med vinduer og ikoner, men Microsoft gjorde det slik at det kunne brukes sammen med programvare fra andre leverandører og slik at det kunne brukes på alle slags PCer, enten de kom fra HP, Compaq, Toshiba eller IBM. IBM hadde for øvrig også sitt eget operativsystem som het OS/2, og som mange på den tiden mente var bedre og kanskje ville utkonkurrere Windows over tid, men mens Windows gjerne var forhåndsinstallert på PCer, måtte man kjøpe OS/2 separat. Dessuten var Microsoft flinke til å samarbeide med tredjepartsutviklere av både maskinvare og programvare. Slik ble OS/2 en parentes, selv om det i ulike versjoner var i salg helt til 2005.

Det som etter hvert skulle erstatte Windows 3.1 og få det til å se veldig gammeldags ut, var Windows 95, et nytt operativsystem fra Microsoft som lignet langt mer på dagens skrivebord. Med oppgavelinje nederst og startknapp nede i venstre hjørne. Men internett manglet fortsatt. Troen på internett var ikke større enn at man i Windows 95 hadde integrert programvare for å komme seg inn på The Microsoft Network (MSN), et oppringt nettforum som konkurrerte med Compuserve og America Online, men det var ikke med programvare for å komme seg på internett, som TCP/IP-støtte og en nettleser. De oppdaget nok raskt at det ikke var så lurt, for Windows 95 ble lansert i august 1995, to uker etter Netscapes spektakulære børsnotering som senere fikk æren for å utløse dot.com-bølgen.

I de påfølgende oppgraderingene kom både internettstøtte og en nettleser som het Internett Explorer. Og senere har vi fått Windows 98, Windows 2000, Windows XP, Windows Vista og Windows 7. Jeg tror jeg har brukt samtlige, og de har alle bygget på designet som kom i Windows 95. Men i år er det noe helt nytt på gang, Windows 8, som i følge Microsoft er Windows reimagined and reinvented. Det blir spennende å se hvor fornyet det er.

tirsdag 8. mai 2012

På landsmøte i Høyre

Høyres landsmøte på Flickr
Høyre hadde landsmøte i helgen og jeg var invitert dit på lørdag for å delta i et lunsjseminar i regi av utdanningsfraksjonen, om høyere utdanning og forskning. Det er alltid hyggelig å være på partilandsmøter. Man treffer mennesker som er så opptatt av samfunnet at de bruker en hel helg til å diskutere og utvikle politikk. Og mange av dem jeg traff på lørdag kjenner jeg jo fra før i ulike sammenhenger.

Partiene som har landsmøter  hvert år gjør gjerne landsmøtene sine i de årene det ikke er valg til en salgs politiske verksteder der man skolerer og diskuterer. Hos Høyre var lagt opp til flere parallelle diskusjoner, men ganske mange fant veien til dette seminaret. I panelet satt jeg sammen med ny KS-leder Gunn-Marit Helgesen, rektor Kristin Ørmen Johnsen ved Høyskolen i Buskerud og Kim Kantardijev som leder Norsk Studentorganisasjon. Debatten ble ledet på en utmerket måte av stortingsrepresentant Svein Harberg.

Med en slik sammensetning av panelet var ikke poenget å være mest mulig uenige, men å belyse utfordningene universitets- og høyskolesektoren står overfor fra litt ulike innfallsvinkler. Min jobb var derfor å trekke inn et næringslivs- og arbeidslivsperpektiv og særlig behovene det fremvoksende kunnskapsbaserte næringslivet har for relasjoner til universiteter som holder høy kvalitet på både utdanning og forskning. Jeg brukte mine tilmålte minutter til å snakke om tre ting vi bør være opptatt av å få til, og som vil gjøre at vi bruker ressursene bedre enn vi gjør i dag:

For det første bør vi sørge for at pengene som brukes til forskning ved universitetene faktisk resulterer i forskningsresultater. I dag er det slik at ansatte forskere normalt både skal undervise og forske, og får ressurser i form av tid til å gjøre begge deler. Men det er ikke alle universiteter som krever at det skal leveres resultater for å få penger og tid til å forske. En undersøkelse ved universitetet i Tromsø i 2011 viste at 20 prosent av forskerne ikke hadde oppnådd et eneste publikasjonspoeng i løpet av fire år. Noen institusjonsledelser har begynt å styre forskningstiden som tildeles, slik at de som produserer mest får mest ressurser. De lederne som på denne måten bidrar til at vi får mer ut av de ressursene vi bruker på forskning i Norge fortjener full støtte.

For det andre kan det være et poeng å gjøre noen justeringer i finansieringssystemet for å bidra til at det i enda større grad fremmer det vi ønsker - utdanning og forskning av høyere kvalitet. Jeg mener for eksempel at den resultatbaserte forskningskomponenten burde økes. I dag er det slik at når summen av all studentproduksjon i Norge øker, så øker pengene staten bruker til undervisning. Forskning er derimot et nullsumspill. Selv om alle forsker mer enn før blir det likevel ikke mer penger totalt, Bare de som øker mer enn gjennomsnittet får økte bevilgninger. Man burde også gjøre basisbevilgningen, som i dag er et resultat av historiske tilfeldigheter, til et mer strategisk redskap som bidrar til å finansiere opp fagområder og satsinger som man er spesielt opptatt av å utvikle, som teknologi- og realfag.

For det tredje mener jeg at en forutsetning for å ha flere universiteter er at vi får mer distinkte universiteter, og ikke flere mindre kopier av "breddeuniversitetene" i Oslo og Bergen. Vi trenger ikke enda flere steder som i beste fall tilbyr utdanningsprogrammer som holder et gjennomsnittsnivå på områder der det er mer enn nok tilbud i Norge allerede. Det vi trenger er distinkte og tydelige institusjoner som tør å gjøre noe annet en det alle andre gjør. En aktør kunne for eksempel ha ambisjoner om å være et verdensledende forskningsuniversitet, og konsentrere seg om tilby høyere grads-utdanning til de beste lavere grads-studentene fra andre universiteter i og utenfor Norge. Et annet universitet kan ha en ambisjon om å være best til å utdanne til velferdsstatens behov for helse- og omsorgskompetanse, og bygge opp en forskningsportefølje som støtter opp en slik ambisjon.

En tredje institusjon kan ha ambisjoner om å være en fortrukket innovasjonspartner for næringslivet i regionen, og vil derfor være opptatt av å utvikle forskning og utdanning som skjer i et nært samspill med bedrifter. En fjerde  institusjon kan ha som ambisjon å være en foretrukket leverandør av etter- og videreutdanning som er tilpasset arbeidslivets kompetansebehov og organisert slik at det kan kombineres med det å være i arbeid. Vi har behov for alle fire typer institusjoner, og kanskje noe ytterligere varianter, men ingen enkelt institusjon kan klare å være ledende på alle områder samtidig. Derfor må politikken bidra til at institusjonene tør å tydeliggjøre sine prioriteringer og strategier, ikke til at alle blir kopier av hverandre.

mandag 7. mai 2012

Frøken Norge - Abelias årskonferanse 2012

Abelia skal ha årets årskonferanse 6. juni på nye Quality Hotel Expo på Fornebu, fra lunsj og utover. Konferansen har fått navnet "Frøken Norge", med undertittelen "om attraktivitet, kompetanse og endringsvilje". I forbindelse med markedsføringen av konferansen har noen flinke folk i Citomedia laget denne lille filmen for oss:


Den globale konkurransen blir stadig hardere, noe Arne Jon Isachsen og Amir Sasson skal beskrive for oss på begynnelsen av konferansen. Det gjør at Frøken Norge må være mer opptatt av hvordan hun skal være attraktiv nok. Og som alltid i Abelia, nesten uavhengig av hva spørsmålet er, så er svaret mer kompetanse, enten det er snakk om et land eller en region som skal trekke til seg arbeidsplasser, en bedrift som skal lykkes i konkurransen eller et individ som skal finne ut hva man gjør når endringene kommer stadig fortere.

Del   2 handler om hvordan bedrifter kan bygge mer kunnskap, kreativitet og innovasjonsevnen, og hva som egentlig skal til for å bli mer attraktive. Sesjonen har fått tittelen "Skjønnhet kommer innenfra", og Frøken Norges utfordring beskrives slik i denne delen av programmet:

"Frøken Norge innser at kompetanse er den eneste måten hun kan bli attraktiv på. Kunnskap og ideer vil spres og deles på andre og flere måter enn før. Hun trenger medarbeidere med kompetanse som stadig videreutvikles. Hun må kunne tiltrekke seg de mest talentfulle kunnskapsarbeiderne – fra hele verden. Hun må utnytte den innovasjonskraften som ligger i tette relasjoner mellom kunder, leverandører og kunnskapsmiljøer. Er lille Frøken Norge villig til å gjøre det som kreves av henne?"

I denne delen av programmet skal jeg lede en samtale med noen svært spennende personer som med litt ulike innfallsvinkler har synspunkter på temaer som kreativitet, innovasjon, omstilling og konkurranse. Vi skal blant annet snakke om hva som vil kreves av virksomheter som ønsker ål lykkes når ting går fortere og konkurransen blir hardere. Jeg tror det kan bli veldig interessant.

Som en ser av programmet begynner vi med det store og globale bildet, beveger oss videre til hva som vil kreves av ledere og ansatte i den enkelte bedrift, og ender opp med å reflektere over prestasjoner på individnivå. Hva er det Frøken Norge selv må gjøre for å kunne lykkes i en verden der kunnskap, kreativitet og innovasjon betyr mye mer enn før? Konferansen er åpen for både medlemmer av Abelia og andre, og melde seg på kan man gjøre her.

søndag 6. mai 2012

Enda en ny Kindle

Kindle og iPad (foto: Amazon)
Husstanden har nå anskaffet sin fjerde Kindle fra Amazon, denne gangen den aller enkleste versjonen, som bare heter Kindle. Den består av en 6'' skjerm og noen få knapper, har WiFi, men ikke 3G, og koster 109 dollar, betydelig mindre enn 259 dollar som jeg betalte i oktober 2009 da Kindle 2 ble tilgjengelig internasjonalt.

Jeg blogget om kjøpet av Kindle 2 her og om de gode erfaringene med å ha den med på sommerferie i 2010 her. I august 2010 kjøpte jeg den nye og oppgraderte 3. generasjons Kindle og blogget om den her og her. Denne har vi nå to av i huset. Begge fungerer helt utmerket. Amazon selger den fortsatt, den koster 189 dollar og har både 3G og WiFi.

Så hvorfor en ny Kindle som er litt mindre avansert enn den forrige (og også mindre avansert enn den nye Kindle Touch)? Først og fremst fordi den er det som er hele poenget med en Kindle, den er liten, lett og har lang batterilevetid. Den enkleste og billigste Kindle har samme skjermstørrelse som før, men er enda litt mindre og lettere. Veksten er nå nede i 187 gram og den er så liten at det passer i en stor lomme (ja, også så liten at det for eksempel er skummelt lett å glemme den igjen i setelommen i et fly). Batterilevetiden er oppgitt til en måned med WiFi avslått, litt kortere enn Kindle Touch og Kindle 3G, men nok i massevis i de aller fleste situasjoner. Brettet er allerede i bruk og det er ingen tvil om det dette er det lesebrettet jeg kommer til å bruke fremover.

Det hender folk spør meg om forholdet mellom en Kindle og en iPad. Svaret er at en Kindle bare kan brukes til å lese tekst, så det er forholdsvis få overlappende bruksområder. En iPad kan naturligvis også brukes til å lese tekst, men som en ser på bildet over, som er hentet fra Amazons nettsider, så kan det være nokså vanskelig å lese en bok på en iPad i sollys. Batterilevetiden er dessuten begrenset, så til lesing av bøker er Kindle og tilsvarende lesebrett suverent best. Men til alt mulig annet, inkludert det å lese aviser og magasiner, er en  iPad mye bedre. Så det har etter hvert blitt mer enn én iPad i huset også.

Derfor er det ikke noe poeng å sammenligne, dette er glimrende hardwareprodukter som brukes til helt ulike ting, på samme måte som en PC er et klart mye bedre verktøy til å lage presentasjoner eller skrive dokumenter og blogginnlegg på, mens en TV med stor skjerm er best hvis du skal se på en fotballkamp. Selv om det foregår en konvergens i form av at alt digitaliseres og flyttes rundt i standardiserte filformater over internett, og kan leses på alle typer skjermer, betyr ikke det at vi vil ende opp med å eie bare én skjerm som gjør alt. Den nye Kindlen er et godt eksempel på en motsatt trend, der utstyret blir designet til å være enda et hakk bedre til å gjøre den ene tingen det virkelig bør brukes til.

En helt fersk og interessant nyhet er at Amazons bokhandlerkonkurrent Barnes and Noble lager et nytt joint venture sammen med Microsoft. I dette nye selskapet legges lesebrettet Nook, som i dag har 21 prosent av markedet for lesebrett i USA (Amazon har 75 prosent, men siden Nook bare selges i USA er Amazons globale dominans større). Avtalen verdsetter det nye selskapet til 1,8 milliarder dollar, som er det dobbelte av verdien av Barnes and Noble før avtalen.

Jeg tror alliansen  av Barnes and Noble og Microsoft er uttrykk for en bra utvikling som også kan gi en sunnere konkurranse i bokmarkedet. Både forlag, bokhandlere og elektronikkprosenter som Sony har slitt med å utfordre Amazon fordi de hatt problemer med å finne robuste forretningsmodeller. Noe som også slår inn i et land som Norge der konsekvensen av at forlagene ikke vil samarbeide med Amazon er, tross noen halvhjertede satsinger, at det ikke er noe reelt ebokmarked for norske bøker i det hele tatt. Bildet kan endre seg når Amazon ikke bare skal konkurrere med Apples iBooks, men nå også med et selskap som tar Microsoft med seg inn i bokmarkedet. Mer konkurranse blir det, men det gjenstår å se om vi får oppleve den når det gjelder norske bøker.

fredag 4. mai 2012

Arbeidsgiverorganisasjoner i Norge

Konferanse om kønnsoppgjøret
Fredag arrangerer Abelia et av årets viktigste og beste besøkte treff. Det er konferansen om lønnsoppgjøret i 2012, en konferanse som til tross for at den i motsetning til mye annet vi gjør bare er åpen for medlemsbedrifter, trekker rundt 150 deltagere. Og de som kommer er typisk sentralt plasserte ledere i mellomstore og store virksomheter, ofte med titler som HR-direktør eller personalsjef..

Grunnen til at det kommer så mange tror jeg har med en kombinasjon av et veldig sterkt program, med innledere som Gudmund Hernes, Harald Magnus Andreassen, Nina Melsom og Birgit Abrahamsen, som snakker om alt fra store globale makrobetingelser ned til helt konkrete forhandlingsproblemstillinger. Men det har også med at dette er veldig nyttig. Selv om man er leder i en bedrift der lønn fastsettes lokalt og ikke i sentrale oppgjør (og det gjelder omtrent alle i Abelia), er det veldig viktig å ha oppdatert og korrekt informasjon om hvor landet ligger, og ikke minst å treffe andre som har de samme ansvaret som en har selv i andre bedrifter.

Tilfeldigvis kom Statistisk Sentralbyrå ut med offisielle og oppdaterte tall for antall medlemmer i arbeidstaker- og arbeidsgiverorganisasjoner på torsdag. Der går tidsseriene tilbake ti år, så det er mulig å sammenligne og se om antall medlemmer tyder på at de kollektive regimene for lønnsdannelse er i ferd med å forvitre. Når det gjelder arbeidstakerorganisasjoner har medlemstallet økt. Totalt er det nesten 1,7 millioner organiserte ansatte, en oppgang på i underkant av 200 000 fra 2003. 880 000 er organisert i LO og 220 000 i YS, som begge har hatt en viss vekst. UNIO har vokst mer, til over 300 000 medlemmer. Akademikerne vokser også, de har 163 000 medlemmer, en vekst på 30  000 siden 2003, til tross for at Forskerforbundet meldte overgang til Unio for noen år siden. En annen organisasjon som har vokst mye det siste tiåret og som har mange medlemmer i Abeliabedrifter er ingeniørorganisasjonen NITO med 69 000 medlemmer.

I vår sammenheng er det jo også interessant å studere statistikken over hvordan arbeidsgiverorganisasjonene klarer seg. Nå kan man utmerket godt være medlem i en arbeidsgiverorganisasjon uten at de ansatte er organisert (i mange bedrifter i Abelia er det slik, de er medlem for å delta i det næringspolitiske arbeidet og få tilgang til ulike møteplasser), så det er ikke nødvendigvis noen direkte sammenheng mellom flere fagorganiserte ansatte og flere arbeidsgiverorganiserte bedrifter. Når man måler medlemskap i arbeidsgiverorganisasjoner er det gjerne to ting man måler, antall bedrifter og antall sysselsatte i bedriftene. Jeg kommenterer bare dette siste tallet her, for jeg synes antall personer gir det beste bildet av nedslagsfeltet til de ulike organisasjonene.

Og så må man huske på at når man måler antall sysselsatte i stedet for antall årsverk (slik vi pleier internt i NHO) fører det til at virksomheter med mange deltidsansatte, som helse, omsorg, varehandel og arbeidsintensive tjenester virker større, mens industri, oljevirksomhet og kunnskapsbedrifter med nesten bare fulltidsansatte virker mindre enn om man teller årsverk, men det er nå slik SSB har valgt å gjøre det.

Tallene for antall sysselsatte i bedrifter som er med i arbeidsgiverorganisasjoner viser at NHO er størst med 538 000 personer ansatt i NHO-bedrifter. Nest størst er KS (med de fleste medlemmene der er kommuner og ikke bedrifter) med 478 000 personer, og i sterk vekst. Arbeidsgiverforeningen Virke (tidligere HSH) har 204 000 sysselsatte, mens Arbeidsgiverforeningen Spekter som organiserer offentlige sykehus og en del statlige monopolvirksomheter, har 187 000 sysselsatte. Det interessante er at alle disse organisasjonene har opplevd god vekst de siste ti årene. Veksten er nok sterkest i offentlig sektor både når det gjelder arbeidstaker- og arbeidsgiversiden, men også arbeidsgiverorganisasjonene på privat side vokser.

I tillegg til tallene for hovedorganisasjonene finner man på SSBs nettsider også tall for enkeltforbund på arbeidstakersiden og de ulike landsforeningene i NHO. Man kan se hvordan utviklingen har vært siden 2003, inkludert hvordan det har gått med Abelia siden 2003. Leter man seg frem til disse tallene vil man se at Abelia har vokst kraftig både i antall medlemsbedrifter og i antall sysselsatte i medlemsbedriftene. Abelia er fortsatt mindre enn for eksempel Norsk Industri og Byggenæringen, men har passert for eksempel Oljeindustriens Landsforening og Norsk Teknologi.

Abelia hadde 337 medlemsbedrifter (137 med tariffavtale) i 2003. 583 medlemsbedrifter (238 med tariffavtale) i 2007 og 1066 medlemsbedrifter (399 med tariffavtale) ved utgangen av 2011. Ser vi på veksten i Abelias nedslagsfelt målt i ansatt sysselsatte i medlemsbedriftene var det 14 559 i 2003, 22 250 i 2007 og 35 927 sysselsatte ved utgangen av 2011. Det må man vel kalle en bra vekst, og den ser ut vil å fortsette. Denne veksten er naturligvis også en viktig del av forklaringen på at det kommer flere på konferansene og møteplassene våre.

onsdag 2. mai 2012

Ketil Raknes: Høyrepopulismens hemmeligheter

Høyrepopulismens Hemmeligheter
Jeg er litt sent ute med anbefalingen av denne boken som kom for omkring en måned siden og som forfatteren Ketil Raknes var så grei å sende meg i posten. Siden da har Raknes steget i gradene og blitt ny SV-statssekretær i Miljøverndepartementet, noe som i hvert fall ikke gjør boken mindre interessant som dagsaktuelt politisk dokument.

Dette er en god oversiktsbok over utviklingen av såkalte høyrepopulistiske partier i Sverige, Danmark, Nederland og Norge. Her ser Raknes først og fremst på særtrekk ved disse fire landene som har gjort at høyrepopulismen har hatt ulike forutsetninger, har kommet på litt ulike tidspunkter og og har fått ulik karakter i de fire landene. Gjennomgangen er analytisk og saklig, og veldig lite emosjonell, noe som er positivt, men uvanlig når folk på venstresiden skriver om partier som Sverigedemokratene, Fremskrittspartiet og Dansk Folkeparti.

Boken har også et veldig interessant kapittel om høyre- og venstrepopulisme i USA, med hovedvekt på hvordan det demokratiske partiet,  som tidligere "eide" sørstatene, måtte velge bort sitt gamle kjerneområde. Noen av de som tapte denne politiske kampen i det demokratiske partiet, som guvernør George Wallace i Alabama, bidro sterkt til å legge grunnlaget for republikanernes suksess blant hvite arbeidere under Ronald Reagan. Raknes har studert ved Georgetown University i Washington DC og jobbet med kommunikasjon i Burson-Marsteller, og viser at han behersker dette stoffet, selv om han naturligvis er farget av sitt politiske ståsted når han skriver.

Det mest oppsiktsvekkende med boken er ikke beskrivelsen av historien til de høyrepopulistiske partiene, selv om den er forbausende nøktern til å komme fra en sentral SVer. Det mest oppsiktsvekkende er at analysen av hva slags fenomen dette er og hva slags strategier man skal møte det med, strider mot alt Martin Kolberg, Magnus Marsdal og stort sett alle andre på venstresiden har anbefalt av mottiltak til nå.

Ketil Raknes poeng er at Fremskrittspartiet, og lignende partier i andre land, er forbausende normale partier som mener det samme som andre politiske partier på forbausende mange områder. Flere av dem (men i mindre grad FrP i Norge) er nokså sentrum-venstreorienterte i blant annet velferdspolitikken og skattepolitikken. Det er særlig tre myter om høyrepopulister Raknes tar et effektivt og veldig interessant oppgjør med i boken:

For det første avviser han på en elegant måte en populær teori på venstresiden om at disse høyrepartiene lurer velgerne sine. Tanken er at de har er en utspekulert og kynisk ledelse som hver dag lurer velgerne til å tro at de vil få det bedre økonomisk, mens de egentlig vil ta bort velferdsordninger og rettigheter. Raknes siterer Tor Mikkel Wara som i Samtiden for noen år siden skrev at:

"I min tid som politiker var det først når jeg leste avisen at jeg skjønte hvor smarte vi hadde vært. Men om jeg ble fremstilt som lurere enn det jeg var, ble til gjengjeld velgerne mine fremstilt som dummere enn de var. Og den dag i dag ligger historien om de smarte og kalkulerende Frp-politikerne, som lurer uopplyste og fordomsfulle velgere til å stemme mot sine egne interesser, som et uuttalt premiss bak altfor mange av forklaringer på Frps suksess."

Raknes minner om partiene på venstresiden langt oftere prøver å få velgerne til å stemme for en politikk som isolert sett er i strid med egne interesser, for eksempel vil SV ha sine relativt høytlønte velgere til å betale mer skatt, men at det ikke er noen grunn til å tro at FrPs eller Dansk Folkepartis velgere stemmer slik de gjør fordi de er blitt lurt eller fordi de ikke forstår sine egne interesser. Det er tvert imot grunn til å tro at de stemmer i tråd med sine egne meninger og interesser..

For det andre avliver Raknes myten om at høyrepopulistiske partiers fremgang skyldes at sosialdemokratene har gått til høyre politisk og blitt mer for markedsløsninger og globalisering. Tanken er at venstresiden på denne måten skulle ha forlatt den arbeiderklassen de en gang representerte og overlatt arenaen til høyrepopulistene. Problemet med denne teorien er i følge Raknes dels at det ikke er særlige store velgeroverganger mellom sosialdemokratene og disse høyrepartiene. Og dels at de overgangene som skjer snarere skyldes det motsatte: at sosialdemokratiske partier i noen av landene henger fast i en tradisjonell og overfladisk retorikk i innvandringsdebatten og ikke tar debatten om de reelle utfordringene mange av deres tidligere velgere opplever.

Og for det tredje avviser han effektivt myten om at høyrepopulismens vekst skyldes at andre borgerlige partier - konservative og liberale - har beveget seg nærmere disse partiene og dermed legitimert dem. Nå har riktignok Dansk Folkeparti og Geert Wilders PVV i Nederland hatt forpliktende samarbeidsavtaler med borgerlige regjeringer nylig (som i begge tilfeller nå har opphørt), men som Raknes påviser i boken er en viktig årsak til at det i det hele tatt har blitt borgerlige regjeringer at de dominerende borgerlige partiene, som Venstre i Danmark og Moderaterna i Sverige, har flyttet seg inn mot det politiske sentrum. I den grad disse borgerlige partier har bidratt til høyrepopulistiske partiers vekst er det ikke ved å bli mer like dem, men ved å bli mer forskjellige. Det er økt avstand som har skapt større plass til høyrepopulistiske partier, skriver Raknes.

Ketil Raknes råd til norsk venstreside er å slutte å snakke om "FrP-koden" og begynne å behandle velgerne til FrP som normale mennesker som man bør diskutere med om saker de er opptatt av. Det er et godt råd, men det er vel ikke så veldig sannsynlig at det blir fulgt.

tirsdag 1. mai 2012

Narvik i nettskyen

Digi.no om Narvik i nettskyen
Det er vel nokså nøyaktig et år siden Terra-rammede Narvik kommune erklærte at de for å spare penger ville benytte Google Apps som nettskyløsning for epost, kalender og samhandlingsverktøy. Noe som fikk blant annet Abelias styreleder Terje Wold til å stille spørsmål på bloggen sin om denne løsningen er sikker nok og ivaretar de nødvendige personvernmessige hensynene i stor nok grad.

En kommune har ansvar for en del oppgaver der sikkerhet og personvern må stå svært sentralt og kan ikke velge bort dette ansvaret for å spare penger. Nå er det ingen tvil om at cloud computing, tjenester som benytter data som ligger lagret ute i nettskyen, er både fremtidsrettet og fornuftig. Kostnadene for kunden blir lavere og fleksibiliteten for blir større fordi leverandøren håndterer så store mengder data fra mange ulike kunder. Men dette forutsetter naturligvis at bedrifter og borgere som bruker tjenestene opplever at dataene deres oppbevares trygt.

Det er dessuten viktig å ha et tydelig og forutsigbart offentlig regelverk for at ulike it-leverandører skal kunne konkurrere på lik linje, og ikke må gjette seg til hva slags regler som skal gjelde i fremtiden. EU-kommisjonen har etablert et Article 29 Working Party, som består av de europeiske datatilsynene, som i disse dager går igjennom disse problemstillingene og blant annet ser på Googles nye personvernvikår. I den forbindelse har de stilt 69 spørsmål om disse i et brev til Google. Dette arbeidet må også sees i sammenheng med at EU-kommisjonen i januar foreslo en ny forordning om personvern som vil erstatte direktivet fra 1995 som EU-kommisjonen mener er implementert så forskjellig i medlemslandene at de nå vil erstatte det med en forordning som er bindende for bedrifter og borgere i EU.

Narvik kommunes valg av løsning blir fulgt med en viss interesse rundt om i Europa fordi Narvik er blant de aller første kommunene i Europa som har varslet at de ønsker å bruke Google Apps. Datatilsynet vårt har behandlet saken og kom frem til at Narvik kommunes planlagte løsning i nettskyen ikke var bra nok i forhold til gjeldende lovverk og sendte et brev i januar i år med et varsel om et negativt vedtak. Et varsel om vedtak er ikke endelig, men gir den virksomheten det gjelder mulighet til å gjøre justeringer og redegjøre for hva de har gjort, slik at de kommer innenfor det som er tillat. I følge Digi.no i mars har Narvik kommunes rådmann og kommuneledelse nettopp vært på besøk hos Datatilsynet og fortalt om sine planer for å imøtekomme innvendingene..

Det er vel grunn til å tro at Datatilsynet snart vil komme med en endelig beslutning i Narvik-saken. Siden nettskyløsninger i en eller annen form er kommet for å bli, er spørsmålet her hvordan man skal balansere dette i forhold til at bedrifter og privatpersoners kan være sikre på at sikkerhet og personvern blir ivaretatt, og at opplysninger man oppgir ikke kan bli brukt til helt andre formål enn det de var ment til. Jeg tror det ville være lurt om Datatilsynet i denne saken samordner seg med de øvrige europeiske datatilsynene i Article 29 Working Party, og venter på nødvendige avklaringer der, slik at vi ikke risikerer et særnorsk avvik i den ene eller andre retningen. Både kunder, it-leverandører og borgere vil være bedre tjent med en felles EU-praksis på dette området enn vedtak som bare gjelder for Norge.