Norsk modell og amerikansk drøm

Jens Stoltenberg er generelt en god taler. Jeg synes ikke det virker som nyttårstaler er det formatet han liker best, men også i kveld var han god til å bruke eksempler og metaforer for å tydeliggjøre politiske poenger og forskjeller. På et punkt synes jeg imidlertid talen i år bidro til langt mer til ideologisk forvirring enn klargjøring. Det var da Jens Stoltenberg prøvde å trekke opp hva forskjellen er mellom "den amerikanske drømmen" og "den norske modellen":

"Kontrakten er enkel. Alle må yte etter evne, og alle skal få etter behov. Frihet og trygghet – skapt av fellesskapet – det er magien i landet vårt. Amerikanerne har sin drøm. Vi har den norske modellen. Vår vei lyder kanskje ikke så eventyraktig, men den er desto sikrere. Når vi kombinerer frihet og trygghet, får flere oppfylt drømmen sin. Så min påstand er: Det er lettere å få oppfylt den amerikanske drømmen i Norge enn i Amerika. Det skal vi være stolte av. Og ta vare på."

At det er en del forskjeller mellom USAs politiske system og det norske systemet skjønner alle, men de er vel ikke akkurat slik Jens Stoltenberg beskriver dem. Jeg har i hvert fall et par problemer med hans politiske analyse:

For det første er det galt at vi i Norge har bygget samfunnet på en kontrakt som sier at alle må yte etter evne og få etter behov. Det er tvert imot slik at regjeringens egen såkalte arbeidslinje tar til orde for at det skal lønne seg å arbeide, uavhengig av hvilke behov den enkelte ellers har. Og som kjent har ulike jobber ulik lønn, blant annet som et resultat av frie forhandlinger i arbeidslivet og av at det markedet vil betale for ulike typer kompetanse varierer. Den norske modellen sikrer ikke at levestandarden er et resultat av behov (og frikoblet fra innsats), men derimot et skattefinansiert sosialt sikkerhetsnett som gir alle rett til noen grunnleggende ytelser. Uansett hva slags helsesituasjon de har og hvilke ulykker som måtte ha rammet dem. 

Som fremtidsvisjon er også slagordet om at alle skal yte etter evne og motta etter behov håpløst. Det har sin opprinnelse i Karl Marx politiske kampskrift Kritik des Gothaer Programms fra 1875 som beskriver hvordan overgangen til kommunismen skal foregå. Det er i følge Marx først under kommunismens andre og endelige fase at alle skal kunne motta etter behov. Men hvordan man skal klare å motivere folk til å arbeide hvis innsats ikke lenger spiller noen rolle, er det ingen tilhengere av dette prinsippet som har kommet opp med noe godt svar på. Og, som nevnt, så har heller ikke den norske modellen dette som mål.

Da ligger heldigvis den norske modellen betydelig nærmere den amerikanske drømmen. Derfor klarer jeg ikke helt å se hvorfor Jens Stoltenberg kaller den amerikanske drømmen "eventyraktig". Er det slik at den nordiske modellen er helt konkret, mens den amerikanske drømmen er mer diffus? Den beste sammenfatningen av denne visjonen finnes i andre setning i USA uavhengighetserklæring fra 4. juli 1776, forfattet av Thomas Jefferson:

"We hold these truths to be self-evident, that all men are created equal, that they are endowed by their creator with certain unalienable Rights, that among these are Life, Liberty, and the pursuit of Happiness"

Denne setningen sier i grunnen akkurat den samme som det jeg opplever som kjernen i den norske modellen på sitt beste, at det er frihet, likeverd og alle menneskers rett til å forfølge sine individuelle drømmer og mål som er essensen i et godt samfunn, men ikke resultatlikhet. Har man problemer med å forstå at dette ikke bare er et eventyr, men høyst konkret for de det gjelder, kan jeg anbefale denne talen Barack Obamas holdt i El Dorado, Kansas i valgkampen i 2008 om hvordan den amerikanske drømmen har betydd noe helt konkret: for han selv og hans familie, og slår for sikkerhets skyld fast at det bare er i USA dette er mulig: