mandag 29. april 2013

Åtte petabyte

Computerworld har skrevet en interessant sak om "Astrastore", Universitetet i Oslos nye store anlegg for å lagre forskningsdata som ble åpnet nylig. Artikkelen i Computerworld peker på to interessante fenomener som ikke bare kjennetegner forskningens forhold til lagring av "big data", men som er typisk for utviklingen i flere virksomheter og sektor i samfunnet.

Det første poenget er at selv om lagringskapasiteten er mangedoblet i forhold til tidligere så er det allerede meldt behov som er det mangedobbelte av dette igjen. En petabyte er det samme som 1 000 000 000 000 000 byte (femten nuller). Og selv om UiO har åtte av disse er det ikke nok i forhold til behovene som kommer. Computerworld skriver:

"- Syv petabyte klarer vi å fylle fort. I løpet av få år kreves det 500 Petabyte for at politikerne skal få verifisert sine vedtak, fremhevet Morten Dæhlen. Det er klimavedtak Morten Dæhlen henviser til. - Dokumentasjon av klimadataene er helt kritisk. Uten data blir det ingen klimaforskning, sa seniorforsker Øystein Godøy ved Meteorologisk Institutt. I dag er behovet 285 TB. Det seneste året har det ikke vært mulig å med nye modelleksperimenter, men det endres med Astrastore. I 2017 er behovet for klimadata 10 – 20 PB. Om 20 år må man ha arkivert 100 exabyte (100.000 PB) for å være med i det internasjonale klimasamarbeidet."

Da er det godt en variant av Moores lov også virker for datalagring og sørger for at kapasiteten på harddiskene våre dobles omkring hver 18. måned, og til samme pris. Noe som gjør at vi i løpet av 15 år, fordi dette handler om eksponenttell vekst, har 1000 ganger mer lagringsplass for samme pris. Derfor er det fullt mulig at Morten Dæhlens lagringsbehov vil bli løst, selv om det i dag høres ut som stormannsgalskap. Og dette med pris er det andre interessante poenget Computerworld tar opp i artikkelen:

"I 2000 kostet arkivering av en terabyte grovt sett 540.000 kroner i året for Universitetet i Oslo. - Vi bidrar til å redusere lagringskostnadene for forskerne per år til en tusendepart av hva den var i 2000, sier Rune Sund, administrerende direktør i Hitachi Data Systems som har levert Astrastore. I den nye kontrakten koster arkivering av en terabyte rundt 570 kroner per år. Investeringskostnadene er dermed redusert til en tusendepart."

Det med andre ord ikke slik at alt i samfunnet blir dyrere. På noen områder bidrar informasjonsteknologien til at tjenester blir billigere i en rasende fart. Når vi ikke alltid merker det så godt er det naturligvis fordi etterspørselen øker så kraftig når prisen faller.

lørdag 27. april 2013

Hva nå, rektor Ottersen?

Om rektor Ottersens ambisjoner
I et innlegg i Dagbladet fredag utfordret jeg den nylig gjenvalgte rektoren Ole Petter Ottersen ved Universitetet i Oslo til å fortelle oss hvordan han har tenkt å realisere strategien som skal løfte UiO til å bli et ledende internasjonalt forsknings-universitet. Det er viktig for næringslivet at Norges største universitet tar en slik rolle. Her er kronikken som stod på trykk i Dagbladet:

Gratulerer! Du har fått fire nye år, og jeg er spent på hvordan du skal bruke disse for å oppnå UiO sin visjon "vi søker mot stjernene". Vi andre er avhengig av at du har ambisjoner og sikter – om ikke mot stjernene – så i hvert fall mot å få noen fagområder i verdensklasse.

Det er imidlertid uklart for meg hva dere gjør for å bli et ledende europeisk universitet, som dere selv uttrykker det på egen hjemmeside. Ingen internasjonale sammenligninger plasserer UiO særlig høyt på sine rangeringer. The Times Higher Education-studien som er den mest anerkjente og omfattende kvalitetsmålingen for universiteter i verden, plasserte UiO på 202. plass globalt i 2012. Behovet for å sette høyere ambisjoner er derfor absolutt tilstede.

Krisen i Europa har gjort at de fleste land rundt oss gjør store omstillinger, samtidig som de viderefører eller øker sin satsing på kunnskap, forskning og innovasjon. Norsk satsing på næringsrettet forskning er svakere enn i sammenlignbare land, og produktiviteten er nedadgående. Vi er dyrest uten å være best. Universitetets evne til å utdanne kandidater av høy internasjonal kvalitet blir avgjørende for norsk konkurransekraft, og for velferdsstatens bærekraft. Jeg er spent på UiOs bidrag for å komme dit.

For det første tror jeg mye av svaret ligger i kvalitet. Studentene er også opptatt av høy faglig kvalitet, og det er klokt å lytte til dem. I en undersøkelse gjennomført av TNS Gallup fremkommer det at kvaliteten på utdanningen er det viktigste for om lag 23 000 av studentene ved UiO.

Mye tyder på at Universitetet i Oslo ikke lykkes i å levere på et av sine viktigste samfunnsoppdrag – god kvalitet i utdanningene. I Universitetets strategidokument frem mot 2020 brukes ordet "kvalitet" 35 ganger på 13 sider, hvilket kan tolkes som en erkjennelse av at kvaliteten er for dårlig. Er problemet at universitetet ikke lar seg styre av ledelsen? Eller at ledelsen ikke har tatt de grep som trengs? Eller begge?

For det andre må det gjøres prioriteringer om man skal bli best på utvalgte områder. UiO tilbyr om lag 180 forskjellige studier. Ingen kan bli best på alt. Rektor og fakultetsledelsen må velge ut noen fagretninger som har forutsetninger for å bli fremragende. Det innebærer å prioritere enkelte fag på bekostning av andre. Det krever en tydelig ledelse i en kultur som er preget av omkamper og intern lobbyvirksomhet. UiO er dyktig på utredninger, men langt svakere på gjennomføring.

Universitetet i Oslo er et forbilde for andre kunnskapsvirksomheter. Samfunnet må kunne forvente ansvarlige og reelle prioriteringer fra dere, slik at forskningen og utdanningen holder høy kvalitet. Universitetet bør også være langt mer åpen om sine svakheter. Der Storting og Regjering ikke stiller opp med gode nok rammebetingelser, er det viktig at UiO er helt konkrete når det gjelder hva som trengs.

UiO har en flott visjon og en ambisiøs strategi frem mot 2020. En strategi er ikke tilstrekkelig. Skal man få til omstilling kreves det også handling i hele organisasjonen. Noe må bort, og noe må styrkes. Jeg ser frem til å høre mer om neste etappe, der dere gjennomfører de endringene som skal til for å bli et ledende internasjonalt forskningsuniversitet.

torsdag 25. april 2013

I Sekkefabrikken i Slemmestad

Arthur Buchardt tegner og forteller
Onsdag kveld var jeg med som innleder på et spennende og godt besøkt nettverksmøte i regi av næringsrådene i Røyken, Lier og Hurum. Første innleder var Rune Kjølstad, Høyre-ordfører i fjerde periode i Røyken kommune og leder for regionrådet for de tre kommunene. Han snakket om det alle ordførere bør være opptatt av i dag: Hvordan legger vi forholdene til rette for å øke regionens attraktivitet slik at kunnskapsbedrifter, kunnskapsarbeidere og kreative mennesker vil komme til regionen og skape verdier?

Litt om lokale forhold: Røyken, Lier og Hurum er tre kommuner, sentralt plassert litt vest for Oslo med over 50 000 innbyggere, med sterk vekst, men likevel litt i skyggen av Oslo i øst og Drammen i vest. De opplever at mange pendler ut av kommunene, og derfor er naturlig nok veistandard og kollektivtransport de store sakene. Folk er lei av de lange køene på Slemmestadveien og ikke minst på E-18 inn til Oslo.

Men enda mer grunnleggende enn diskusjonen om hvordan man skal korte ned reisetiden til et annet sted for å jobbe er diskusjonen om hvordan man man skape flere fremtidsrettede arbeidsplasser lokalt slik at flere slipper å reise så langt. Arthur Buchardt har jobbet mye med denne regionen og fortalte om sine planer for kystby med 70 meter høyt høyhus på Slemmestad og ideer om en ny havn for indre Oslofjord på Hurum og et gigantisk frukt og grønnsaksmarked i Lier. Buchardt fortalte dessuten engasjert om hvordan fremoverlente kommuner bør jobbe for å gjennomføre store og krevende prosjekter som dette.

Med tanke på temaet for møtet, hvordan man omstiller til nye kreative og kunnskapsbaserte arbeidsplasser, var rammen den best tenkelige, i Sekkefabrikken Kulturhus. Slemmestad er et tettsted som er bygget opp rundt en stor sementfabrikk som produserte sement fra 1888 til den ble lagt ned i 1989. Sekkefabrikken laget sekker til å ha sementen i. Gamle industriområder som blir forlatt kan forfalle raskt og bli utrivelige, men de kan også være perfekte lokasjoner for nye kunnskapsbaserte virksomheter, kulturaktiviteter og serveringssteder.

Det er dette spranget fra industrisamfunn til kunnskapssamfunn de vil gjøre i Slemmestad, med Sekkefabrikken Kulturhus som viktig møteplass i midten. Der er det en flott konsertscene og det er også et bra sted for bedrifter å legge kundearrangementer eller interne events, med en reise tid på bare 25 minutter med båt fra Aker brygge. Jeg må innrømme at Slemmestad er et sted jeg tidligere bare har kjørt forbi, men etter å ha vært der og sett hvor flott beliggenheten er, tror jeg virkelig de kan få til mye hvis de bestemmer seg for å satse helhjertet på en byutvikling som gjør det attraktivt å flytte virksomhet dit.

onsdag 24. april 2013

Apples satsing på forskning

Apple er ikke et selskap som er veldig rause med detaljert informasjon om egen virksomhet. Det er for eksempel sparsomt med informasjon i årsrapportene om økonomiske data utover hovedtallene, for eksempel brutt ned på land eller produktkategori.

Men noen ganger er det slik at børsregler tvinger frem en offentliggjøring av ting som ellers ville vært ukjent. Slik er det med utgifter til forskning (R&D) som må rapporteres til US Securities and Exchange Commission. Apple Insider skriver:

"At its current pace, Apple should easily surpass $4 billion total in research and development expenses this fiscal year. In comparison, Apple spent a total of $3.4 billion on R&D in fiscal 2012. Apple's R&D expenses have continued to swell in the last few years. Last year alone, Apple's total R&D investment rose by 39 percent, or $953 million."

4 milliarder US dollar tilsvarer over 23 milliarder norske kroner, et tall som er sammenlignbart med forskningen i alt næringsliv i Norge til sammen. I følge de siste tallene utførte næringslivet i Norge forskning for 19,7 milliarder i 2011, mens det ble innkjøp FoU for 5,4 milliarder til næringslivet fra andre. Da fremstår Apples satsing som veldig stor. Og en vekst i forskningsinnsats på 39 prosent i 2012 og 33 prosent i 2013 er kraftige saker. Flere spekulerer i om det er en direkte sammenheng mellom veksten i forskningsinnsatsen og en strøm av produktlanseringer som er ventet. Apple Insider skriver:

"Apple Chief Executive Tim Cook fueled speculation when he said during his company's quarterly earnings conference call on Tuesday that there are "a lot more surprises in the works" at Apple. He also said that Apple was looking at offering devices in new product categories, as well as new services, in comments that were unusually candid for the normally tight-lipped operation."

Men det er også mulig å vurdere størrelsen på forskningsinnsatsen på litt andre måter. Apple er verdens største selskap målt i markedsverdi. De er i tillegg i en elektronikkbransje som bruker en høy andel av sin omsetning på forskning og utvikling. MIT Technology Review skriver om dette i en artikkel og minner om at selskaper som Google og Microsoft bruker en langt høyere andel av omsetningen og også mer penger i absolutte tall på forskning:

"Still, Apple’s philosophy of spending a relatively small percentage of its sales on R&D compared to the likes of Google and Microsoft has not changed, especially considering the unprecedented amount of cash Apple has on hand. (In this quarter, for example, it devoted only 2.5 percent of its revenue to R&D versus Google’s 13 percent.)"

I følge The 2012 EU Industrial R&D Investment Scoreboard er Toyota den bedriften i verden som har størst FoU-kostnader, med omkring 60 milliarder kroner. Rett bak, med omtrent samme beløp kommer Microsoft som har en FoU-intensitet på hele 13 prosent. Google bruker omkring 30 milliarder kroner i året på forskning, noe som også utgjør 13 prosent av omsetningen. Mens Apple før den siste økningen lå på 59. plass på listen over bedriftene med størst forskningsbudsjett i verden, med rundt 16 milliarder kroner, noe som tilsvarer litt over 2 prosent av selskapets omsetning.

mandag 22. april 2013

Store kommuner blir større

Da jeg var i Trondheim i dag i forbindelse med en stor it-konferanse brukte jeg anledningen til å lese meg opp på lokale saker i Adresseavisen. De hadde et veldig interessant forsideoppslag og to sider inne i avisen (dessverre bare på papir) om utviklingen i folketallet de siste ti årene i kommunene i Midt-Norge. Mens Norges folketall har økt 11 prosent er det svært store forskjeller mellom kommunene i Midt-Norge. I noen kommuner har folketallet falt kraftig de siste årene.

Litt om geografien vi snakker om her. Midt-Norge er definert som hele Nord-Trøndelag og hele Sør-Trøndelag, samt elleve kommuner på Nordmøre i Møre og Romsdal fylke. Til sammen er det 59 kommuner med, men de er svært ulike i størrelse. I en helt egen divisjon er Trondheim med 179 600 innbyggere. Trondheim har vokst med 17,7 prosent de siste ti årene. Bare tre andre kommuner i Midt.Norge har over 20 000 innbyggere, Kristiansund på Nordmøre med 24 100 innbyggere, og Stjørdal og Steinkjer i Nord-Trøndelag med respektive 22 400 og 21 400 innbyggere.

På kartet over er det et blått belte rundt Trondheim, som markerer sterk vekst. Her ligger også de kommunene i Sør Trøndelag som kommer på plassene bak Trondheim i folketall; Melhus, Malvik, Orkdal og Skaun, som, dersom vi også tar med Klæbu og Stjørdal i samme belte, har et folketall på rundt 80 000. Alle disse kommunene rundt Trondheim har vokst med over ti prosent de siste ti årene, noen langt mer.

Når det gjelder de små distriktskommunene i Midt Norge er bildet helt motsatt, akkurat slik det er i landet ellers. Røyrvik med 503 innbyggere har falt med 8 prosent på ti år. Leka med 574 innbyggere er redusert med 14,5 prosent. Lierne med 1401 innbyggere har falt med 9,7 prosent. Roan med 996 innbyggere er redusert med 8,5 prosent. Og listen over fraflyttingskommuner er lang. Hele 32 av de 59 kommunene har lavere folketall enn for ti år siden, selv om Norges folketall som sagt har økt med 11 prosent. Mønsteret er at Trondheim og kommunene rundt Trondheim vokser, mens de små distriktskommunene blir stadig mindre. Det er ingen grunn til å tro at dette vil være lett å snu, det har med høyere utdanning og attraktive arbeidsplasser for folk med høyere utdanning å gjøre.

Det er imidlertid tre suksessrike øykommuner ute i havgapet som bryter med denne trenden. Det er Hitra og Frøya i Sør-Trøndelag og Vikna i Nord-Trøndelag  der befolkningen har økt med respektive 10,6 prosent, 8,7 prosent og 8,6 prosent. Alle tre kommuner er ganske små med litt over 4000 innbyggere. Hva er det som gjør at akkurat disse tre kommunene vokser mye, mens andre distriktskommuner ser ut til å slite kraftig? Det ser ut som svaret handler om at de har klart å skape arbeidsplasser innenfor havbruksnæringen, en nasjonal vekstnæring Disse kommunene er levende bevis på at det å være del av regionale næringsklynger som er påkoblet de nasjonale kunnskapsklyngene gir en underskog av entreprenørskap og innovative bedrifter.

søndag 21. april 2013

En tannløs Digital Agenda

Den tar seg litt opp mot slutten, men leser man side for side fra begynnelsen i stortingsmeldingen Digital Agenda for Norge, tar man seg selv i å lure på hva poenget egentlig er med dette dokumentet. Problemet i denne meldingen som kom rett før påske er at det meste handler om ting som ligger godt utenfor det Rigmor Aasruds Fornyingsdepartement, har innflytelse over.

Når det gjelder digitalisering og ikt-bruk i samfunnet tror jeg det er slik at vi har lyktes best der politikere har gjort minst, mens der politikk trengs har det skjedd langt mindre. Heldigvis er det en rekke områder i samfunnet der politikere kan holde seg unna fordi privat initiativ, innovasjon og markedsløsninger sørger for å utvikle nye produkter og tjenester. Da gjør politikere lurt i å holde seg unna, slik at markedet kan virke, og heller konsentrere seg om å drive politikk på områder der de kan utrette noe positivt.

Jeg synes kapittelinndelingen og innholdet i de ulike kapitlene i denne meldingen synliggjør dette poenget godt. Selve meldingen er et lappeteppe av ulike store og små temaer, uten noen helt klar innbyrdes sammenheng, men det er kanskje slik det må bli når man er på jakt etter en "digital agenda" for en regjering og ikke helt har bestemt seg for hva den skal være. Reisen gjennom de ni hovedkapitlene (kapittel 2-10) er en ganske ujevn fornøyelse:

Kapittel 2 handler om digital deltagelse, det vil si hvor mye PCer, smarttelefoner og internett vi bruker og hva vi bruker det til. Her ligger Norge i verdenstoppen både privat og på jobb. Meldingen prøver litt halvhjertet å gi inntrykk av at dette har noe med politiske tiltak å gjøre, med tiltakene som listes opp er så puslete og irrelevante for hovedbildet at alle som leser meldingen skjønner at Norges høye ikt-intensitet i både arbeidslivet og privat har med helt andre ting å gjøre enn regjeringens tiltak.

Samme problem kommer opp i kapittel 3 om bredbånd. Vi har høy bredbåndsdekning i Norge, ikke fordi regjeringen har brukt mye penger på det, men fordi regjeringer i flere perioder har latt markedet virke. De små summene staten har brukt er knøttsmå i forhold til det de private tele, fiber- og kabeloperatørene har investert i egen infrastruktur. Kapitlet viser også at folk foreløpig velger å abonnere på langsommere hastigheter enn det som er bygget ut, men det endrer seg nok i takt med at det kommer bedre tjenester. Uansett er det ikke noen statlig jobb å tvinge folk til å kjøpe raskere bredbånd enn de ønsker. Det staten derimot kan og bør bidra med er å legge til rette for en mest mulig kostnadseffektiv utbygging, blant annet ved så praktiske ting som at graving av grøfter samordnes bedre.

Kapittel 4 handler om næringsliv og handel. Også her er det slik at det har skjedd en enorm utvikling i ikt-bruk og digitale forretningsprosesser på noen få år, i all hovedsak drevet fram av teknologiutvikling i markedet, og stort sett helt uavhengig av politikere. Samtidig er det en del flaskehalser og hindringer som gjør at digitale prosesser ikke blir tatt i bruk som skyldes politikk. Det er for eksempel fortsatt et godt stykke igjen før alle innrapporteringer fra bedrifter til myndighetene kan skje elektronisk. Meldingen er ikke spesielt offensiv på disse områdene heller, men slår fast at "Nærings- og handelsdepartementet vil arbeidere videre med forenklingsarbeid rettet mot næringslivet".

I kapittel 5 handler om viderebruk av offentlige data. Det er et område der regjeringens politikk er helt avgjørende for hva vi får til i samfunnet. men meldingen sier ikke annet enn det som er sagt i andre dokumenter før. Det vi fortsatt lurer på etter å ha lest meldingen er når kart fra Statens Kartverk og statistikk fra Statistisk Sentralbyrå blir gjort tilgjengelig for alle som rådata i maskinlesbar form. Det er det ikke noe svar på i meldingen.

Kapittel 6 handler om helse og omsorg og sier absolutt ingen ting nytt. Alt som omtales her hører hjemme i andre departementer og behandles i andre sammenhenger, blant annet i den nye Stortingsmeldingen om Morgendagens Omsorg som kom på fredag. Kapittel 7 om ikt og klima kunne vært en strategi for å gjøre kraftfulle ting på tvers av "silotenkingen" og sektoriseringen i dagens klimapolitikk. I stedet er det en svært kort og forsiktig gjennomgang av hvordan ikt kan bidra til avmaterialisering, smarte bygg, intelligente strømnett og intelligente transportsystemer. Det er ingen nye tiltak her og strategien for å stimulere tjenesteinnovasjon som tar i bruk smart grønn teknologi må vi fortsatt vente på.

Først i kapittel 8 begynner det å bli interessant. Det handler om digitalisering i offentlig sektor, noe som i motsetning til alt det andre i meldingen faktisk er Fornyingsdepartementets ansvarsområde. Kapitlet åpner med å vise de femten statlige tjenestene med størst volum og hvilke av disse som fortsatt ikke er digitalisert. Kapitlet beskriver status for digitalisering i NAV, i justissektoren og for tinglysning. De omtaler digitale postkasser, eID og flere andre konkrete områder og tiltak. Når Stortinget nå skal behandle meldingen tror jeg det er disse temaene de bør være særlig opptatt av at blir fulgt opp, fordi et er her statlig politikk kan utgjøre en stor forskjell. Paradoksalt nok er det Næringskomiteen i Stortinget som skal behandle meldingen, men det er tiltakene i meldingen som omhandler offentlig sektors egen organisering og investeringer i ikt som er viktigst.

Kapittel 9 handler om forskning og utdanning innenfor ikt. Det slår fast at det er høy etterspørsel etter kompetanse, men at det utdannes for få studenter i forhold til behovet. Noen store nyheter når det gjelder tiltak er det imidlertid ikke. Når det gjelder ikt-forskning er innholdet i meldingen syltynt. Det slås fast nok en gang at 80 prosent av all ikt-forsking i Norge (8,7 milliarder i 2009) gjøres av næringslivet og at den offentlige ikt-forskningen er alt for lav i følge flere evalueringer. Men noen tiltak for å endre på dette er ikke foreslått i meldingen.

Kapittel 10 handler om ikt-sikkerhet. Det gir en oppdatert status når det gjelder trusler og hendelser og trekker opp noen prioriteringer for statens arbeid med ikt-sikkerhet. En viktig endring er at ansvaret for forebyggende ikt-sikkerhet i samfunnet flyttes fra Fornyingsdepartementet til Justisdepartementet, som de siste årene har fått et større ansvar for sikkerhet og beredskap mer generelt i samfunnet. Det tror jeg er et klokt grep.

Når Stortinget skal behandle denne meldingen gjør de derfor lurt i å konsentrerer seg om de få delene som faktisk handler om politikk og der Fornyingsdepartementets kan gjøre en forskjell som øverste ansvarlige forvaltningsdepartment. Ikt i offentlig sektor er ikke noe mål i seg selv, men et verktøy for å skape bedre tjenester, økt produktivitet og bedre samhandling med brukerne, og med privat næringsliv. Det handler om mest om ledelse og prioriteringer, men også en del om ikt som en muliggjører for en offentlig sektor som gjør ting på smartere og mer effektive måter enn i dag.

lørdag 20. april 2013

Om Mali, grenser og konflikter

Landet Mali i Afrika, et enormt og ganske spredt befolket land uten kyststripe som strekker seg fra Sahel og inn i Sahara i Vest Afrika, har, litt overraskende, blitt arena for en konflikt som har tiltrukket seg stor oppmerksomhet fra stormaktene i vesten.

Bakgrunnen for krigen som har brutt ut har delvis dype historiske røtter, som at dette historisk er grenseområdet mellom islam og kristendom i Afrika, men også at den nordlige delen av Mali befolkes av tuareger som lenge har kjempet for et uavhengig Azawad i Sahara. Grensene i denne delen av verden ble nokså vilkårlig fastsatt av kolonimaktene, og tar ikke hensyn til etniske grupper, språk og religion. Men Mali har likevel vært et påfallende fredelig sted til ganske nylig, til tross denne arven og noen svært brutale konflikter i land i nærheten som Elfenbenkysten, Liberia og Sierra Leone.

Når forholdene i Mali endret seg dramatisk i negativ retning utover i 2012 hadde det både ytre og indre årsaker. Tungt bevæpnede tuareger kom hjem fra krigen i Libya, der mange kjempet som leiesoldater for Gaddafi, og vendte våpnene mot regjeringen i Mali i stedet. Da denne nye krigen gikk stadig dårligere for regjeringen i Mali gjennomførste en gruppe misfornøyde unge offiserer et militærkupp i hovedstaden Bamako, med det resultat at krigen mot tuaregene i nord gikk enda dårligere.

Så meldte flere grupper islamister seg på banen, først som allierte med tuaregene mot Malis regjeringshær, før de etter hvert gikk til krig mot tueregene også. Islamistene, som blant annet omfattet al Qaida i det islamske Maghreb, var ikke interessert i å opprette staten Azawad som et hjemland for tuaregene, men ønsket et islamsk kalifat i hele Nord Afrika. Da de først hadde tatt Timbuktu og de andre byene i nord og begynte å komme faretruende nær Bamako, fant Frankrike ut at verden ikke trenger verken et nytt Afghanistan eller et nytt Somalia, så de gikk inn med militære styrker sammen med en gruppe afrikanske land. Og ser ut til å ha løst det akutte militære problemet, i hvert fall foreløpig.

Som en slags kort innføring i hvordan denne delen av verden ser ut på bakken kan Peter Chilsons bok We Never Knew Exactly Where - Dispaches from the lost Country of Mali anbefales. Han har reist i området både tidligere og i 2012, frem til like før den franske militæraksjonen og snakket med folk i grenseområdene. Han skriver både om landegrenser, som ikke nødvendigvis betyr så mye her, og de langt viktigere, men noen ganger flytende grenseområdene mellom partene i den pågående konflikten i Mali.

En interessant del av boken tar en avstikker sørover til grensen mellom Mali og Elfenbenskysten, en fredelig grense mot det som da var en opprørskontrollert del av et land delt i to og herjet av borgerkrig. Mens Mali stort sett har vært fredelig, var Elfenbenskysten fylt av konflikt, før opprørerne i nord, som Chilson skriver mye om, etterhvert tok politisk makt i hele landet gjennom et valg og en litt humpete demokratisk prosess. Mens Chilson får anledning til å se Elfenbenskysten fra opprørenes perspektiv får han aldri mulighet til å komme inn i områdene som er kontrollert av de islamistiske opprørerne eller av tuaregene i Mali.

Det kunne naturligvis tilført boken enda en dimensjon, men jeg synes likevel denne korte boken på under 100 sider gir en grei innføring i hva folk nå opplever i denne delen av verden, hvilke lange røtter som kan bidra til forklare hvorfor tilsynelatende nye konflikter og nye grenser ikke er så helt nye likevel, men også den nye og uheldige miksen av ingredienser som forklarer hvorfor mer enn før har gått galt i det siste.

fredag 19. april 2013

Stortingsmelding om immaterielle rettigheter

Det havnet fullstendig i skyggen av Nasjonal Transportplan forrige fredag, men da la Trond Giske i hvert fall fram en ny stortingsmelding om immaterielle verdier og rettigheter (Meld.St.28 2012-13). Nå er det ikke så veldig store tiltak som blir beskrevet i denne meldingen, men den gir en nyttig oversikt over hvordan man beskytter ulike immaterielle rettigheter og beskriver noen problemstillinger knyttet til dette.

Hva er så poenget med å beskytte immaterielle verdier? Og hvordan står disse rettighetene i forhold til målet om åpenhet og deling av kunnskap? Meldingen gir innledningsvis en god oppsummering av denne balansen:

"Immaterielle rettar er del av ein bytehandel som skal bidra til eit nivå på Forskning og utvikling (FoU) og innovasjon som er lønnsamt for heile samfunnet. På den eine sida er ein immateriell rett med på å redusere risikoen for innovatøren gjennom ei einerett til å utnytte innovasjon, som forbyr andre å utnytte ho kommersielt. Difor blir immaterielle rettar også omtalt som forbodsrettar. Opphavsrett og registrering av patent, design eller varemerke gjer altså at den som sit med utviklings-kostnadene og risikoen, også får retten til å hauste gevinstane. På den andre sida inneber formelt vern av immaterielle rettar at innovasjonen blir offentleggjord. For samfunnet som heilskap er det mest lønnsame at ny kunnskap er tilgjengeleg for flest mogleg. Kunnskap er eit fellesgode – nytten av kunnskap aukar ved at han blir spreidd og dermed kjem fleire til gode enn den enkelte aktøren som produserer eller formidlar kunnskapen. Registrering og offentleggjering av rettar er med på å spreie kunnskapen om nye teknologiar eller løysingar, som igjen kan vere basis for nye innovasjonar. Vern av innovasjonar kan difor vere avgjerande for realiseringa av nye varer, tenester og verdiar."

Tiltakene i meldingen er særlig konsentrert om to områder. Dels er det tiltak som er innrettet på å øke kompetansen på IPR ved å styrke utdanningstilbudet, spesielt innenfor høyere utdanning som er særlig rettet mot de som skal jobbe med forskning og innovasjon i næringslivet, som nærings-PhD studenter. Den andre gruppen tiltak er innrettet på å videreutvikle Patentstyret som en virkemiddelorganisasjon som har relevante tjenester for næringslivet og styrke samhandlingen mellom Patentstyrets kompetanse og andre deler av det næringsrettede virkemiddelapparatet, som Innovasjon Norge, Forskningsrådet, SIVA, Standard Norge og Norsk Designråd.

Det første norske patentet ble innvilget Jacob Mørch i Kristiansand i 1842 og gjaldt en metode for å koke hummer. Patentstyret ble opprettet i 1911 og har omkring 260 ansatte. Patentstyret får årlig inn omlag 1500 patentsøknader, 14 000 søknader om varemerke og 1000 designsøknader. 

Etter at Norge tiltrådte den europeiske patentkonvensjonen (EPC) i 2008 har antall patentsøknader falt fra 5400 i 2008 til 1500 i 2012. Grunnen er at bedrifter ikke lenger trenger å levere en egen patentsøknad i Norge, men kan søke om et patent via det europeiske patentverket (EPO). Det har ført til at hovedtyngden av søknader fra utenlandske bedrifter har falt bort. Det et køen er blitt kortere har også ført til antall søknader som venter på behandling er blitt kortere fordi det nå behandles flere søknader enn de som kommer inn.

Meldingen foreslår ingen radikale endringer i verken lovverk eller praksis, men gir en nyttig oversikt over tilstanden på dette området. For spesielt interesserte vil jeg også anbefale Olav Torvunds blogg, der han beskriver hovedpunktene i meldingen og kommenterer noen forslag til lovendringer som regjeringen fremmet samtidig.

onsdag 17. april 2013

Kunnskapsbasert i Bergen

Jeg er styreleder i programstyret for Forny 2020, Forskningsrådets program for forskningsbasert nyskaping. Målet er å bidra, i veldig tidlig fase, til å bringe resultatene av offentlig finansiert forskning ved universiteter, institutter, høyskoler og helseforetak ut til markedet, i form av nye bedrifter eller lisenser.

For å sette oss i stand til å utføre styrejobben vår bedre prøver vi å legge noen av styremøtene dit disse kommersialiseringsaktivitetene foregår og der vi kan treffe noen av bedriftene som er i gang med den spennende og krevende reisen fra å være et forskningsresultat til å bli en gründerbedrift.

I dag var Bergen Teknologioverføring (BTO) er meget engasjert vertskap for en interessant runde til tre veldig ulike vekstbedrifter i Bergens-regionen. Første stopp var Tunicol, en bedrift som har fått store avisoppslag i Bergens Tidende i det siste og som skal omdanne sekkedyr, "havets ugress", til fiskefor til oppdrettsindustrien og kanskje til bioenergi. Det er store internasjonale markeder for dette dersom de får til en kostnadseffektiv produksjonsprosess Forskningsresultatene som gjør denne satsingen mulig kommer fra Universitetet i Bergen, Uni Research og KTH i Stockholm. Men det er fortsatt mye jobb igjen før bedriften er i markedet med et ferdig produkt.

Tunicol ligger i Øygarden kommune i Hordaland, omgitt av en verdensledende sjømatindustri og fiskeforindustri. Skulle noen være i tvil om det å være del av en verdensledende kunnskaps- og næringsklynge har noen betydning for innovasjon, vil jeg anbefale å ta en tur til sjømatklyngen i denne regionen. De har kompetanse på oppdrett av andre arter, de kjenner de relevante forskningsmiljøene i regionen og de har lang erfaring med kundedrevet innovasjon og samarbeid i klyngen, noe som gir helt spesielle forutsetninger for å få frem nye produkter og nye vekstbedrifter.

Og skulle noen fortsatt være i tvil om klynger betyr noe i norsk næringsliv er en tur til oljeklyngen i samme region å anbefale. Vi besøkte et godt eksempel på et nytt selskap som springer ut kunnskaps- og næringsklyngen tilknyttet petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Selskapet Metas AS bygger på forskning fra Havforskningsinstituttet og utvikler akustisk sensorteknologi og software som gjør det mulig å oppdage små olje- og gasslekkasjer på havbunnen, noe som gjør at man kan stanse utslippene før de blir store. Når stadig mer av produksjonsprosessen pågår på havbunnen er dette teknologi som både er viktig for miljøet og for lønnsomheten i prosjektene. Metas har har ambisjoner om å vokse globalt, men de er en litt atypisk forskningsbasert vekstbedrift ved at de har tjent penger helt fra starten.

Siste stopp var en bedrift som definitivt ikke er en typisk vestlandsk klygebedrift der innovasjon er drevet frem av kundebehov i tradisjonelle norske kunnskapsklynger. BerGenBio er en avansert legemiddelbedrift som er lokalisert inne i Haukeland Universitetssykehus og som bygger på forsking ved sykehuset og Universitetet i Bergen. Bedriften utvikler en plattformteknologi som vil gjøre det mulig å avdekke og behandle flere typer kreft på en ny måte. Det er et veldig langsiktig og krevende område å lykkes kommersielt, og gledelig å se hvordan forsking ved universitetet i Bergen har muliggjort en slik vekstbedrift. En titt på ledergruppen i BerGenBio forteller dessuten at det ikke er så dumt å hente inn talent utenfor Norge når man skal lykkes med forskningsbasert innovasjon.

mandag 15. april 2013

Opphavet til begrepet "scientist"

I dette korte foredraget hos TED forklarer vitenskapshistoriker og professor i filosofi Laura Snyder oss hvordan begrepet "scientist" (vitenskapsmann) ikke eksisterte før det ble brukt offentlig for første gang på et møte i 1833 i British Association for the Advancement of Science. Før dette ble vitenskapsmenn kalt "natural philosophers".



Opphavet til denne begrepsforandringen lå i følge Snyder i "The Philosphical Breakfast Club" ved Cambridge University. Fra 1812 bestod denne klubben av Charles Babbage, William Whewell, John Herschel og Richard Jones, som var ledende på hver sine fagfelt (Babbage fant opp den første mekaniske kalkulatoren) og møttes regelmessig for å nyte mat, drikke og vitenskapelige diskusjoner.

De bidro til å introdusere fire nye prinsipper som fikk varig historisk betydning: 1) induktiv metode (generalisering ut fra vitenskapelige eksperimenter), 2) at vitenskapens resultater skulle gjøres tilgjengelig for hele samfunnet, 3) etableringen av nye vitenskapelige institusjoner der man kunne stille kritiske spørsmål og der også kvinner kunne delta og 4) ekstern finansiering av forskning som gjorde det mulig for andre enn de rikeste å være vitenskapsmenn.

Foredraget bygger på en bok Laura Snyder har skrevet som heter "The Philosophical Breakfast Club - Four Remarkable Friends who Transformed Science and Changed the World " og som går grundigere inn i dette interessante historiske og vitenskapshistoriske stoffet.

søndag 14. april 2013

Problemet med ny boklov

Jeg har lenge tenkt at jeg burde blogge om et ganske merkelig og tilbakeskuende dokument fra Kulturdepartementet som heter Høring: lov om omsetning av bøker (boklov). Det kom i februar og er det som i debatten gjerne omtales som "ny boklov". Men så ser jeg at Civita har lagt ut video fra sitt debattmøte i  forrige uke der de ulike synspunktene kom frem på en mer eller mindre tydelig måte, og der jeg synes Eirik Newth, som var siste innleder, virkelig klarer å sette ting inn i sin rette sammenheng, Det er bare å nyte en faglig festforestilling om innovasjon, digitalisering og politikk:



Vil man se hele møtet, inkludert noen av spørsmålene til panelet til slutt, ligger det ute her på Civitas nettsider. Når jeg synes Eirik Newths innfallsvinkel er så god så handler det først og fremst om at han evner å løfte hele debatten ut av en smal norsk "hvordan skal vi beskytte bransjen vår mot ting vi ikke liker"-debatt og sette det inn i en større kontekst som handler om globalisering, innovasjon og ikke minst politikk.

For å ta det siste først:: Eirik Newth stiller det helt riktige prinsipielle spørsmålet når han spør om hvorfor vi skal ty til mer lovregulering når ting tross alt fungerer ganske godt. Det er jo heldigvis ikke vanlig å regulere næringslivet gjennom særlover og prislover utover det som ligger i den alminnelige konkurranselovgivningen. Det som foreslås for bokbransjen er, for å bruke Erik Newths beskrivelse:

"Vi snakker tross alt om å lovregulere et marked som etter alle solemerker, og egne utsagn, fungerer ganske bra (...) Vi snakker om å finne opp en ny forbrytelse. Forbrytelsen er å selge bøker med rabatt til feil tidspunkt."

Så går han videre og peker på det latterlige i å trekke frem noen andre europeiske land som forbilder i en situasjon der hele Europas felles problem er at det omtrent ikke foregår innovasjon i bokbransjen. Innovasjonen foregår i USA, og i særlig grad hos aktører som kommer inn bransjen fra utsiden, med en innovasjonskultur, som Amazon og Apple. Men i Norge slipper ikke disse aktørene inn i bokbransjen, de brukes som begrunnelse for regulere mer for å beholde ting akkurat slik de er i dag.

Det en ny boklov først og fremst tar sikte på å beskytte er bokhandlere, i den misforståtte tro at vi har verdens beste og mest mangfoldige fysiske bokhandlere, og at dette er avgjørende for å sikre at det skrives flere gode bøker. Da burde jo Stortinget i tillegg vedta en musikklov for å beskytte platebutikkene og en filmlov for å beskytte videobutikkene. Kanskje en avislov for å beskytte aviskioskene. All erfaring på disse områdene tyder på at digital distribusjon gir folk et langt større utvalg av bøker enn den gjennomsnittlige bokhandel i liten norsk by, som pleier å ha en del spill, kort og gaveartiker, men min erfaring er at de har svært få bøker.

Som et godt supplement til innlegget til Eirik Newth kan man godt lese igjennom Konkurransetilsynets utmerkede faglige gjennomgang i sin høringsuttalelse om ny boklov. De påpeker også at det å låse e-bøker inne samme lov som regulerer bøker på papir vil hemme innovasjon og utvikling. Det kan muligens forsinke bokhandlenes og de største forlagenes behov for omstilling. Men det vil være til skade for både kunder og aktører med nye og mer innovative forretningmodeller, som ikke slipper til.

Hva som er best for (de få) forfatterne som klarer å leve av å skrive bøker på norsk er naturligvis omdiskutert. At det kan være behov for kulturpolitiske virkemidler som fremmer akkurat denne delen av verdikjeden, slik at det skrives flere bøker enn markedet klarer å betale for alene, virker det som det er nokså bred politisk enighet om. Men det er vel ingen ting som tyder på at forfattere er tjent med et lovverk som fremmer overetableringer av bokhandlere, særlig ikke bokhandlere som er eid av noen få store forlag. Og de er i hvert fall ikke tjent med en lov som motvirker innovasjon og gjør overgangen til digital distribusjon vanskeligere.

lørdag 13. april 2013

- No ordinary politician

Det hender ofte at folk har ulike og sterke oppfatninger om politikere, men det er sjelden noen jubler høyt når de dør, i hvert fall hvis det har det gått hele 24 år siden vedkommende var statsminister. Men når det gjelder Margaret Thatcher er uenigheten fortsatt stor og meningene sterke. Grunnen er så enkel som at hun er en av svært få politikere i fredstid som har klart å forandre verden.

Margaret Thatcher forandret sitt eget parti, hun forandret Storbritannia, hun var en av arkitektene bak den globale økonomiske liberaliseringsbølgen på 80- og 90-tallet og hun var sammen med Ronald Reagan den viktigste frontfiguren i kampen mot de brutale kommunistiske diktaturene i Øst-Europa som falt sammen mens hun var statsminister. Alt dette fortjener hun å bli husket og berømmet for.

Når dette ikke kommer så klart og tydelig fram på hjemmebane i Storbritannia er årsaken at Thatchers arv paradoksalt nok har hjulpet Labour mer enn de konservative i årene etter at hun gikk av. The Economist skriver i sin leder at: "Tony Blair won several elections by offering Thatcherism without the rough edges." Han gjorde helt rett i å videreføre det Thatcher hadde satt igang og ikke rulle markedet tilbake og detaljregulere mer. I dag er det kanskje vanskelig å huske hvor ille det var, men Storbritannia var et land som var kommet helt ut av kurs og trengte omfattende økonomiske og politiske reformer. The Economist skriver dette om hva som skjedde etter 1979:

"What followed was an economic revolution. She privatised state industries, refused to negotiate with the unions, abolished state controls, broke the striking miners and replaced Keynesianism with Friedman’s monetarism. The inflation rate fell from a high of 27% in 1975 to 2.4% in 1986. The number of working days lost to strikes fell from 29m in 1979 to 2m in 1986. The top rate of tax fell from 83% to 40%."

Man skulle jo tro at med slike resultater på CVen så ville etterkommerne stå i kø for å hylle denne sterke kvinnen. Kommentatoren Bagehot har en leseverdig analyses av hvorfor det ikke ble slik, med tittelen "The ghost of Mrs T". Siden Thatchers exit i 1990 har de konservative bare vunnet flertall alene i valg en gang, John Majors knappe seier i 1992. Da Tony Blair overtok som statsminister og lot være å reversere Thatchers reformer, men overtok sentrale deler av politikken hennes, svarte de konservative med å bli mindre pragmatiske og mer ytterliggående. Bagehot skriver:

"This was electoral madness. It also misrepresented Mrs Thatcher, who was more pragmatic than many of her latter-day acolytes allow, at least in her triumphant first and second terms. Far from inflexible—the never-turning, never-wavering leader of their dreams—she picked her battles carefully, refusing any she felt unable to win. Not until the power stations were well-stocked with coal did she contemplate taking on the miners. She never took on the destructive teachers’ unions. “She understood that politics is always two steps forwards, one step back,” says Ken Clarke, a minister in all her governments."

The Economist har også en lengre artikkel, "No ordinary politician" om Thatchers vei til makten, opp- og nedturer og den sørgelige avslutningen av statsministertiden da hun i realiteten ble kastet ut etter at hun ble stadig vanskeligere å samarbeide med, selv for nære medarbeidere og støttespillere. Det hun ikke fikk til, og helt fortjent må kritiseres for, er at hun ikke desentraliserte politisk makt til lokaldemokratiet. Hun flyttet tvert imot mer makt til staten og innskrenket eller la ned folkevalgte organer som tok beslutninger hun ikke likte, i både storbyer og regioner. Thatcher må derfor bære mye av ansvaret for at toryenes oppslutning utenfor sør-England har falt kraftig og at partiet nå er omtrent uten representasjon i det hele tatt i Skottland og Wales

Den viktigste Margaret Thatcher gjorde var å stå i spissen for en bevegelse som flyttet det politiske tyngdepunktet til høyre, ved å avskaffe monopoler, privatiserte dårlig drevne statsbedrifter, avskaffet lover som innskrenket individuell frihet og slippe til entreprenører som ville ta risiko og starte nye virksomheter. Denne liberaliseringsbølgen ble etter hvert global og har forsatt i årene etterpå, ikke minst i andre deler av verden enn i Europa. 

Margaret Thatcher hadde alltid med seg sin håndveske. I følge The Economist inneholdt den blant annet ulike avisutklipp og notater som hun gjerne pleide å sitere fra i talene sine. På en av dem stod det:

"You cannot strengthen the weak by weakening the strong.
You cannot bring about prosperity by discouraging thrift.
You cannot help the wage-earner by pulling down the wage-payer."


torsdag 11. april 2013

Konferanse hos NITO om velferdsteknologi

Paneldebatt med Jonas
I dag var jeg på en stor konferanse hos NITO om hvordan vi bør satse på økt bruk av velferdsteknologi. Blant innlederne på konferansen var helse- og omsorgsminister Jonas Gahr Støre. Det var også innledninger fra Danmark og Sverige som som viste at mye er likt, med de har nok kommet et stykke lenger enn oss. Og Kåre Hagen, leder av utvalget som laget den glimrende utredningen om Innovasjon i omsorg i 2011, og som har mye klokt å si om hva vi burde gjøre i Norge.

Men om en uke skal Jonas legge frem en ny stortingsmelding. Vi får håpe det endelig komme noen bedre virkemidler for å fremme bruk av velferdsteknologi der. I forbindelse med konferansen har NITO laget en undersøkelse av situasjonen i norske kommuner. På nettsiden sin skriver de:

"I en undersøkelse NITO har gjort svarer 54 prosent av norske kommuner at de ikke har noen plan for implementering av velferdsteknologi. - Det går for tregt med kommunenes arbeid med velferdsteknologi, mener NITOs president Trond Markussen."

Nå skal det som nevnt komme en ny stortingsmelding om velferdsteknologi snart, som et svar på dette. Dessuten er det enkelte ting som skjer allerede. Forskningsrådet har lagt fram forslag om å styrke forskningsinnsatsen på området. I Abelia har vi opprettet et Næringslivets kontaktutvalg for innovasjon i helse og velferdsteknologi for å bedre dialogen med myndigheter og innkjøpere. Det ledes av Flemming Hegerstrøm i Hospital IT og har et høyt aktivitetsnivå.

Og Jonas Gahr Støre har selv etablert et topplederforum innenfor satsingen HelseOmsorg21 der han skal møte representanter for både helse- og omsorgsektoren, brukere, myndigheter og  næringsliv. Tre av de som representerer næringslivet i topplederforumet til Jonas er også med i Abelias kontaktutvalg. Da ligger i hvert fall forholdene bedre til rette for å bli hørt.

onsdag 10. april 2013

Kampen om tiden i skolen

- Estetiske fag gjør elevene bedre i matte, kunne forsiden på Morgenbladet gledestrålende fortelle oss sist fredag. En virkelig  gladnyhet hvis det er sant, men er det sant? Det er det ikke helt lett å bli klok på når man leser artikkelen som går over to sider (og som man må være abonnent for å lese mer enn et lite utdrag av på nettet). Jeg ser i hvert fall to poenger det kan være grunn til å reflektere over når man ser slike påstander.

Det ene problemet er at de som uttaler seg varmt om de estetiske fagenes verdi og betydning, og slett ikke uten noen gode poenger, ikke virker så veldig opptatt av matematikk. De argumenterer i grunnen mer for at satsingen på grunnleggende fag som lesing, skriving og regning tar for stor plass i skolen og burde rulles tilbake. SVs statssekretær Elisabet Dahle er intervjuet og sier faktisk at:

"Vi har sett at satsingen på grunnleggende fag har gått på bekostning av opplæringsloven og det brede samfunnsmandatet skolene har. (...) vi oppfordrer skoleeierne til å ta dette på det største alvor. Ikke bare gjennom opplæring i estetiske fag, men også gjennom metodekunnskap fra estetiske fag som også kan brukes i andre fag".

Jeg tviler på om flertallet i Stortinget deler analysen av at de grunnleggende fagene tar for mye plass i skolen når vi vet hvor mange som fortsatt går ut av skolen uten tilstrekkelige ferdigheter på disse områdene. Men det er et urovekkende signal fra partiet som nå styrer Kunnskapsdepartementet, for problemet er at det også er mange andre fag og temaer som kjemper for å få mer tid, på bekostning av lesing, skriving og regning.

Det andre poenget er at det er ganske interessant at argumentasjonen som blir brukt for ulike fag og temaer som skal ha mer plass er at de gjør elevene bedre i matematikk,  ikke bare at fagene er viktige i seg selv. Det viser jo at matematikk og realfag oppfattes som viktig. Påstanden om en slik sammenheng gjør det også mulig å forske på om påstanden stemmer ved å undersøke effekten av ulike pedagogiske metoder på resultatene. Og det kan godt hende det er riktig at noen elever lærer matematikk bedre ved å bruke en kreativ og visuell metodikk hentet fra estetiske og kreative fag, selv om artikkelen ikke kan vise til noen konkret forskning som viser en direkte sammenheng.

På samme måte hører vi med jevne mellomrom at elever blir bedre i matematikk og andre teorifag av å ha mer kroppsøving, ved å spise varm lunsj og ved å lære å lære å bruke ikt. Alt dette kan sikkert stemme, men hvis estetiske fag, matlaging, kroppsøving og ikt skal ha mer plass på skolenes timeplaner på bekostning av matematikk, er dessverre sluttresultatet av elevene lærer mindre matematikk og ikke mer.

Jeg tror en mer konstruktiv innfallsvinkel er å erkjenne at elever er individer og at det sannsynligvis er slik at noen tilegner seg faglig kunnskap mest effektivt ved å lese tekst, noen foretrekker forelesninger, noen lærer best ved å få stoffet presentert visuelt, mens andre lærer best gjennom bruk av spillteknologi. I stedet for å gjøre litt av alt for alle er utfordringen å finne ut hvilken pedagogikk som passer best for for den enkelte elev, og sørge for å tilpasse undervisningen til den enkelte. Mer bruk av ikt-baserte verktøy i undervisningen kan i noen grad bidra til en slik individuell tilpasning.

Men man kan også gå et skritt lengre. Det ville være interessant om noen skoler kunne drive pedagogisk utviklingsarbeid og innovasjon, og i større grad differensiere seg når det gjelder faglig og pedagogisk profil. Da ville noen skoler kunne ha en kreativ profil, mens andre kunne ha en mer teoretisk profil. Og noen skoler kunne spesialisere seg på elever som trenger mye fysisk aktivitet i løpet av dagen for å fungere. Det som passer for noen passer ikke nødvendigvis for alle.

Et større innslag av private skoler ville kunne realisere et slikt mangfold, men i dag åpner friskoleloven bare for nye skoler som har valgt en såkalt "anerkjent pedagogikk", det vil si pedagogikk som har vært praktisert og dokumentert i 100 år. Gjør man noe nytt basert på ny kunnskap og ny teknologi blir ikke skolen godkjent. Derfor burde de som arbeider for et større innslag av estetiske fag  og for mer bruk av metoder fra estetiske fag i andre fag, i hvert fall være varme talspersoner for at det igjen blir mulig å sette i gang nye friskoler.

tirsdag 9. april 2013

Seniorene jobber lenger enn før

SSB: Yrkesaktivitet blant eldre...
Da pensjonsreformen ble innført fra januar 2011 og AFP i privat sektor ble lagt om samtidig, var en viktig intensjon at folk skulle vente med å bli pensjonister og heller bli lenger i jobb. Det ble også mulig å ta ut pensjon og jobbe samtidig. Men selv om det er blitt mer lønnsomt å jobbe lenger har det vært usikkert om seniorene faktisk ville velge å gjøre det.

Nå har det gått såpass lang tid siden pensjonsreformen ble iverksatt i 2011 at Statistisk Sentralbyrå har begynt å produsere statistikk som viser hvordan det har gått. Den er presentert i den nye publikasjonen Yrkesaktivitet blant eldre før og etter pensjonsreformen, som kom i slutten av februar. Tallene viser en helt tydelig utvikling i retning av at flere blir i jobb og at veksten i andelen som blir i arbeid var klart sterkere fra 2011 til 2012 enn de tre foregående årene. Det tyder på at pensjonsreformen har hatt den tilsiktede effekten.

Et annet forhold som tyder på at omleggingen av pensjonssystemet har virket er at veksten i andelen som blir i jobb er klart sterkere i privat sektor enn i offentlig sektor. Det skyldes mest sannsynlig at omleggingen i AFP-ordningen i privat sektor har gjort det mer lønnsomt å arbeide og motta pensjon samtidig, mens offentlig sektors AFP-ordning ikke stimulerer til yrkesaktivitet på samme måte. SSB skriver:

"Veksten i andelen som fortsatt står i arbeid, var videre sterkere i privat sektor enn i offentlig sektor siste år. De ulike AFP-ordningene i offentlig og privat sektor, og ulik tilpasning av pensjonsreformen i de to sektorene, kan være en årsak til at veksten var større i privat sektor"

Senter for Seniorpolitikk og deres direktør Kari Østerud jubler over at flere velger å fortsette i arbeidslivet:

"Yrkesaktiviteten øker ifølge rapporten også blant 60- og 61 åringer, men mest i gruppen over 62 år. - Rapporten viser de første generasjonene som har mulighet til å kombinere uttak av pensjon med fortsatt arbeid. Men jeg tror ikke pensjonsreformen er eneste årsak til at flere fortsetter i arbeid. Det fins flere forklaringer, som at mange er friskere og raskere enn før, sier Kari Østerud, direktør i Senter for seniorpolitikk (SSP)."

Det har fortsatt gått kort tid siden pensjonsreformen ble innført og adferden kan endre seg. men SSBs rapport tyder på at pensjonsreformen virker. Nå når det har blitt  mer lønnsomt for seniorer å jobbe lenger er det flere som velger å gjøre det. Men det gjenstår noen utfordringer. Den viktigste av disse er å få et AFP-regime i offentlig sektor som gjør at ansatte ikke taper økonomisk på å fortsette i jobb.

mandag 8. april 2013

Intervju med Clayton Christensen

I begynnelsen av februar var professor Clayton Christensen fra Harvard Business School på entreprenørkonferansen Startup Grind 2013 i Mountain View, Silicon Valley, der han ble intervjuet av venturekapitalisten Mark Suster. Det ble en flott samtale som varer i litt over en halv time. De er innom temaer som "disruption of education", om crowdfunding vil føre til disrupsjon av venturekapitalbransjen, om Clayton Christensen tror på "freemium"-modeller, om Christensens teorier kan anvendes i privatsfæren - og flere andre spennende temaer. Her er hele sesjonen på YouTube:



Nettavisen TechCrunch har i tillegg til videoen også laget et referat av hele samtalen. Jeg synes det er interessant å høre hvordan Clayton Christensen forklarer hvorfor høyere utdanning har vært skjermet fra disruptiv innovasjon i flere hundre år, men akkurat nå står overfor større endringer enn noen gang. Han sier:

"But what’s important about today versus ten years ago is, there are certain industries in which there isn’t a technological core that allows somebody to start at the bottom and go to the top. So like, hotels don’t have a technological core. Holiday Inn comes in at the bottom of the market, but they can’t go upmarket except if they emulate the Four Seasons. So they can go up, but they have to emulate the people they’re trying to compete against. They can’t disrupt them, because there isn’t anything about their model that is extendable upmarket. In so many others, computers and steel, there’s a technological core. So, for 300 years higher education was not disruptable because there was no technological core. If San Jose State wants to become a globally known research institution, they have to emulate UC Berkeley and CalTech. They can’t disrupt them. But now online learning brings to higher education this technological core. And people who were very complacent now are in deep trouble. The fact that everybody was trying to move upmarket and make their universities better and better and better drove these prices up to where they are today. So what do you do about it? 

 I’ll just talk about the Harvard Business School and how hard it is. Because – and this is in most industries – online learning, or the technology itself, is not intrinsically sustaining or disruptive. But how it gets deployed makes the difference. So right now, the Harvard Business School is investing millions of dollars in online learning, but it’s being developed to be used in our existing business model. We’ll sell it to other universities and we’ll sell it to other universities to use in their existing business models. But there is a different business model that is disrupting us, and that’s online learning. On-the-job education. So Intel University, GE Crotonville. This model of learning is: You come in, we’ll spend a week teaching you about strategy, and then you go off and develop the strategy. You come back for two weeks in product development, and we send you – you know. You use it and you learn it and you do it while you’re employed. It a very different business model, and that’s what’s killing us. And it’s truly what’s going to kill us."

Jeg har blogget om Clayton Christensen flere ganger før, blant annet da han var med på konferansen om disruptive education høsten 2012 og da han var i Tromsø i 2008 på en konferanse om telemedisin. Og så har jeg også lagt ut en video tidligere der han forklarer det grunnleggende i teoriene om disruptiv innovasjon. Også den er det vel verdt å se på dersom man er interessert i hvordan innovasjon foregår.

lørdag 6. april 2013

Female Future i New York Times

For noen dager siden hadde New York Times et flott oppslag om NHOs Female Future program, et lederutviklingsprogram for kvinner som har motivasjon og potensial til å ta på seg sentrale lederposisjoner og styreverv. Det er NHOs medlemsbedrifter som nominerer kandidater til programmet. New York Times skriver:

"Started in 2003, the boot camp, Female Future, aims to train the country’s next generation of directors. The 16-day program, which runs over 10 months, is part business school, part career coach. In all-day workshops, the women are given crash courses on being a director, including training in corporate governance and leadership. Outside trainers also try to bolster confidence by coaxing the women into sharing stories from their own careers, so they can see the commonality in their experiences. Since its founding, the Female Future program has helped roughly two-thirds of its 1,300 participants secure senior management positions or board memberships."

Det er ekstra hyggelig at de som trekkes frem av New Times som eksempler på ledere som er på vei opp er dyktige damer fra it-bedrifter som er medlemmer i Abelia. Tove Selnes er HR-direktør i Opera Software og var deltager i Female Future i 2007. Og Anne-Sofie Risåsen er direktør for offentlig sektor i Evry og er med i årets kull. Begge understreker at de har hatt en klar ambisjon om å bruke programmet som en plattform for en karrièremessig utvikling, blant annet ved å utnytte det nettverket de har fått tilgang til gjennom Female Future.

torsdag 4. april 2013

Generasjon X

FT Magazine om Generation X
Boken Generation X av Douglas Coupland ble utgitt i 1991, men har fått litt fornyet oppmerksomhet de siste dagene. Årsaken er at den er gitt ut på nytt i forbindelse med forlaget Abacus/Little Brown Book Group sitt 40-årsjubileum i år. Den nye utgaven er utstyrt med et nytt forord, et essay som Douglas Coupland skrev da han da han fylte 50 år for ikke så lenge siden og som Financial Times har trykket i forbindelse med at den nye utgaven av boken kom i dag 4. april.

Men før jeg kommer til teksten kan det være verdt å minne om hva begrepet generasjon X beskriver. I følge en del demografer og historikere er generasjon X den generasjonen som ble født etter etterkrigsgenerasjon (de amerikanerne kaller "the baby boomers" og som vi i Norge ofte omtaler som 68-ere). Generasjonen etter, de som er født mellom begynnelsen av 60-tallet og begynnelsen av 80-tallet, er generasjon X. i Norge noen ganger også omtalt som ironigenerasjonen.

Da boken Generation X ble gitt ut i mars 1991 hadde Douglas Coupland akkurat fylt 30 år. I essayet beskriver han tidsånden akkurat da slik:

"So that was March of 1991. The 1980s were over and I had this sadness that some dimension of history, a certain kind of potency, was over … that somehow as a culture we’d reached a point where we couldn’t count on decades to create looks and feels and tones the way the 1960s, 1970s or 1980s did. I think it’s called pattern fatigue, and meanwhile, Francis Fukuyama was declaring the end of history. The art world was dead. Life felt stagnant. And then grunge happened. And then the internet arrived."

På 90-tallet var både massemedia, HR-direktører, konsulenter og trendforskere opptatt av hva som var spesielt med denne generasjon X; hvilke verdier de hadde, hva de var opptatt av og hvordan de ville klare seg i arbeidslivet. Douglas Coupland var mannen som hadde popularisert begrepet og han fikk naturligvis mange spørsmål om dette. Men i essayet skriver han at han ikke er sikker på om han hadde  noen gode svar på disse spørsmålene:

"I’ve never had an answer to any of these questions, although, as a shorthand, I said, and continue to say, that if you liked the Talking Heads back in the day, then you’re probably X. Or if you liked New Order. Or Joy Division. Or something, anything, other than that wretched Forrest Gumpy baby-boomer we-run-the-planety crap that boomers endlessly yammer on about – I mean, good for them, have and enjoy your generation! – but please don’t tell me that that’s me, too, because it’s not, it never was and it never will be. The whole point of Gen X was, and continues to be, a negation of being forced into Baby Boomerdom against one’s will."

I dag er det ikke lenger noen som er opptatt av hvordan generasjon X vil klare seg i arbeidslivet. Vi har vært der lenge. Nå er det generasjon Y, "den alvorlige generasjonen", de som er født mellom tidlig 80-tall og år 2000, som er på vei ut i arbeidslivet og får oppmerksomhet. Det ser ut som de klarer seg fint de også.

tirsdag 2. april 2013

Se opp for Mr. Khan!

Sjur Holsen, politisk redaktør i Bergens Tidende, hadde en svært leseverdig kommentar i avisen i dag om Salman Khan og hans Khan Academy. Med 4000 videoer på YouTube som vises to millioner ganger daglig, og bruk av enkel, brukervennlig informasjons-teknologi, tilbyr de gratis undervisning i verdensklasse. Sjur Holsen innleder kommentaren med følgende spissformulering:

"I en verden av vidåpne grenser blir den norske skoledebatten irrelevant i rasende fart."

Dette naturligvis en spissformulering, men også en ganske presis beskrivelse av en økende avstand mellom debatten og det som faktisk skjer ute i virkeligheten. Nå er vi ikke vant til at norske politiske kommentatorer tar for seg store globale teknologitrender med så store ord, det er en type tema og språkbruk man forventer å bli konfrontert med av Thomas Friedman i New York Times, men det er jo en utvikling som er like relevant for skolene i Bergen som i New York. Sjur Holsen skriver i kommentaren sin at:

"En hellig treenighet sørger for at det er slik; for at norsk skole står nesten stille:
- De ansvarlige skolepolitikerne, for tiden rødgrønne, som er mest opptatt av å få frem at ting går bra (uansett hva fasit sier).
- Skolebyråkrater i departementet, direktoratet, kommuner og fylkeskommuner, som drukner lærernes skolehverdag i stadig mer byråkrati.
- Lærerne og deres organisasjoner, som har vært skjermet for konkurranse og alternativ tenkning så lenge at de ikke med rimelighet kan forventes å omfavne endringer.

Men selv dette jerntriangelet vil være maktesløst den dagen mange nok foreldre og elever ikke lenger finner seg i å la fremtiden begrenses av dagens skolestruktur, men søker seg til nye muligheter av typen Khan Academy (og vi har bare sett fliken av begynnelsen for nye tilbud). Globaliseringen vil rulle videre: Ikke lenger bare over de mest konkurranseutsatte i privat sektor, men over offentlig ansatte som har trodd seg trygge bak nasjonalstatens høye murer; i skolen, på universitetene, i helsevesenet."


Jeg tror dette perspektivet er helt sentralt. Det er ikke teknologien i seg selv som er drivkraften for endringer, den bare muliggjør noen nye måter å nå ut med innhold. Drivkraften er brukernes behov for tjenester som gjør en bedre jobb. I et samfunn i stadig raskere endring vokser behovet for kompetanse. Ikke bare hos unge mennesker som skal gjennomføre grunnskole og videregående skole, men i minst like stor grad hos de som er i arbeidslivet, men trenger mer kompetanse for å henge med i utviklingen.

Jeg har tidligere blogget om hvordan de tradisjonelle universitetene blir utfordret av nye og nettbaserte undervisningstilbud som Coursera og Udacity. Det er mange i arbedslivet som ikke har mulighet for å følge en tradisjonell campus-basert undervisning på et universitet, men som likevel har behov for kompetansepåfyll for å fungere godt i jobben. Den teknologiske utviklingen i arbeidslivet gjør at behovet for ny kompetanse ikke akkurat blir mindre enn før.

Som disruptive innovasjoner ellers vil ikke de internettbaserte nye skoletilbudene utfordre de tradisjonelle aktørenes kjernevirksomhet direkte. De oppstår i første omgang som tilbud i ytterkanten, der målgruppen er personer som mangler andre alternativer. Og som et tilbud til elever og studenter som trenger et mer individtilpasset opplegg enn de kan får gjennom en tradisjonell klasseromsundervisning tilpasset gjennomsnittseleven. Lykkes man med å oppnå resultater i disse krevende målgruppene. slik Khan Akademy ser ut til å gjøre, så oppdager flere hva de holder på med. Og at kvaliteten ikke er noe dårligere enn hos de tradisjonelle utdanningsaktørene, kanskje tvert imot. Da er ikke veien fra ytterkanten og inn mot sentrum så lang.

mandag 1. april 2013

Dvd-bransjen rammet av internett

Kombinasjonen av digitalisering av innhold, og distribusjon via internett kan både ødelegge bransjer og skape nye. Det er ikke teknologi i seg selv som gjør dette (men den er en avgjørende forutsetning), men den forretningsmodellen teknologien puttes inn i som snur opp ned på ting.

Jeg har tidligere blogget om hvordan aksjemegling, papirpost og universiteter blir rammet, men er i ulike faser i utviklingen. Og om Kodak, som fant opp det første digitale kameraet, men ikke fant ut hva de skulle bruke det til og som gikk konkurs fordi de var i en bransje som ble borte. Og så har jeg skrevet mange ganger om hvordan mediebransjen og bokbransjen strever med å tilpasse seg digitale forretningsmodeller.

Når man går fra en måte å levere en tjeneste på til en helt annen på veldig kort tid , er at det alltid mange som sitter igjen på feil sted. De er i en bransje som enten forsvinner helt, eller i hvert fall blir redusert til en spesialistnisje som for eksempel betjener betalingsvillige entusiaster og samlere. Men det litt overraskende når man er midt oppe i en slik stor omstilling er at det er forbausende mange av de som sitter i feil posisjon som likevel hever at alt er i orden og sier at ting på sikt vil gå bra, til tross for at de opplever noen humper i veien akkurat nå.

Jeg er ble minnet om dette da jeg leste om utviklingen i bransjen for dvd-salg og dvd-utleie i noen artikler i det siste. Bortsett fra noen nostalgiske kommentarartikler om at man savner den gamle videosjappa, er dette en bransje som slipper de store riksmedienes søkelys, men heller omtales i dertil egnede fagtidsskrifter. Men for et par uker siden hadde Dagens Næringsliv et tosiders oppslag om "Bunnen ut av dvd-markedet" (en artikkel som bare finnes på papir). Men man kan få med seg  hovedpoengene ved å lese det Snorre Bryne skriver på bloggen til Comoyo (en av vinnerne når video på nett vokser og dvd faller):

"Den 14. mars kunne Dagens Næringsliv fastslå over to sider at «bunnen har gått ut av dvd-markedet». De viste til tall «som er offentliggjort på nettstedet Release.no», tall som kan fortelle at verdien av omsatt kjøpefilm fra distributør til butikk ifjor var på 597,1 millioner kroner.Dette tilsvarer en nedgang på 23 prosent fra 2011, og hele 50,7 prosent fra omsetningstoppen på 1,2 milliarder kroner i 2007."

En nedgang på 50 prosent fra 2007 er kraftige saker, så det er ikke rart at dvd-hyllene i elektronikkbutikkene krymper og stadig flere av videoutleiebutikkene må stenge. Blu-ray formatet som skulle redde bransjen opplever også fallende salg. Og mest sannsynlig blir det mye verre i tiden som kommer. For inntil ganske nylig var det nokså beskjedent hva man fikk tak i av film på nettet, i hvert fall på legal måte. Så sent som i oktober 2012 kom Netflix til Norge og har åpenbart blitt en stor suksess. De er i knallhard konkurranse med Comoyo, Viaplay, HBO og andre. Dessuten har iTunes endelig begynt å få på plass innhold i Norge. Jeg tror ikke man trenger å være spåmann for å slå fast at de som driver med dvd-salg og -utleie får det enda tøffere.

Hvordan er det så bransjen selv reagerer på det som stod i Dagens Næringsliv? Jeg har sett to reaksjoner i Videomagasinet - fagbladet om film, som finnes både på papir og på nett, og som virker som stedet der man finner ut hva DVD-bransjen mener.

Den ene reaksjonen man finner er at de beklager at salgstallene kommer ut til allmennheten. Bransjeforeningen Norsk Videogramforening (NVF) har nemlig besluttet at det fra 2010 ikke skal offentliggjøres salgstall. Og i følge generalsekretær Willy Johansen er medlemmene nå irriterte over at salgstall har lekket ut. Derfor har de innkalt til medlemsmøte nå i april for å diskutere hva de kan gjøre for å unngå at det lages flere søylediagrammer som viser at salget går ned. Ser man på nettsiden til Release.no vil man se at bransjestatistikken ikke er oppdatert siden 2009. De hadde noen nye grafer som viste utviklingen i 2012, men disse er fjernet igjen.

Den andre reaksjonen er å insistere på at det tross teknologiske endringer egentlig ikke står så dårlig til som noen hevder. John Berges lederartikkel i Videomagasinet er i så måte et prakteksempel. Under overskriften "Videobransjen vil overleve" skriver han om hele tre grunner til at bransjen ikke vil forsvinne. Et av argumentene hans handler om at en ny teknologi som heter "4K" skal gi oss enda litt bedre video og skal klare det Blu-ray ikke klarte: å få oss tilbake i videobutikken. Det er det neppe så mange som tror på. Men mest interessant er det han skriver om selve videobutikkens rolle:

"Ikke alle videobutikkene vil forsvinne. Noen få, solide, gode vil overleve. Hvorfor? Fordi de har et enormt utvalg ingen VOD-tilbydere kan matche, de har riktig beliggenhet i sentrale strøk, de har innbydende og fin innredning, kjempeserviceminded ansatte, og de har satset på kjøpefilm! Om de i tillegg også kan friste med mye bra smågodt, evt. noe mat og tipping, er fremtiden mye sikrere."

Det kan hende noen videobutikker vil være der om fem år. Det finnes jo fortsatt noen fotobutikker og noen platebutikker. Men de er langt færre enn før, og noen av dem har sannsynligvis utnyttet det at folks vaner ikke snur over natten, ting tar litt tid. Å sitte stille og vente, og prøve å satse på litt mat og litt tipping, mens dvd-salget faller, er ikke noen god strategi. Internett er kommet for å bli. Man må enten spille på lag med internett eller finne en nisje som er slik at internett ikke klarer å gjøre jobben like godt.