- No ordinary politician

Det hender ofte at folk har ulike og sterke oppfatninger om politikere, men det er sjelden noen jubler høyt når de dør, i hvert fall hvis det har det gått hele 24 år siden vedkommende var statsminister. Men når det gjelder Margaret Thatcher er uenigheten fortsatt stor og meningene sterke. Grunnen er så enkel som at hun er en av svært få politikere i fredstid som har klart å forandre verden.

Margaret Thatcher forandret sitt eget parti, hun forandret Storbritannia, hun var en av arkitektene bak den globale økonomiske liberaliseringsbølgen på 80- og 90-tallet og hun var sammen med Ronald Reagan den viktigste frontfiguren i kampen mot de brutale kommunistiske diktaturene i Øst-Europa som falt sammen mens hun var statsminister. Alt dette fortjener hun å bli husket og berømmet for.

Når dette ikke kommer så klart og tydelig fram på hjemmebane i Storbritannia er årsaken at Thatchers arv paradoksalt nok har hjulpet Labour mer enn de konservative i årene etter at hun gikk av. The Economist skriver i sin leder at: "Tony Blair won several elections by offering Thatcherism without the rough edges." Han gjorde helt rett i å videreføre det Thatcher hadde satt igang og ikke rulle markedet tilbake og detaljregulere mer. I dag er det kanskje vanskelig å huske hvor ille det var, men Storbritannia var et land som var kommet helt ut av kurs og trengte omfattende økonomiske og politiske reformer. The Economist skriver dette om hva som skjedde etter 1979:

"What followed was an economic revolution. She privatised state industries, refused to negotiate with the unions, abolished state controls, broke the striking miners and replaced Keynesianism with Friedman’s monetarism. The inflation rate fell from a high of 27% in 1975 to 2.4% in 1986. The number of working days lost to strikes fell from 29m in 1979 to 2m in 1986. The top rate of tax fell from 83% to 40%."

Man skulle jo tro at med slike resultater på CVen så ville etterkommerne stå i kø for å hylle denne sterke kvinnen. Kommentatoren Bagehot har en leseverdig analyses av hvorfor det ikke ble slik, med tittelen "The ghost of Mrs T". Siden Thatchers exit i 1990 har de konservative bare vunnet flertall alene i valg en gang, John Majors knappe seier i 1992. Da Tony Blair overtok som statsminister og lot være å reversere Thatchers reformer, men overtok sentrale deler av politikken hennes, svarte de konservative med å bli mindre pragmatiske og mer ytterliggående. Bagehot skriver:

"This was electoral madness. It also misrepresented Mrs Thatcher, who was more pragmatic than many of her latter-day acolytes allow, at least in her triumphant first and second terms. Far from inflexible—the never-turning, never-wavering leader of their dreams—she picked her battles carefully, refusing any she felt unable to win. Not until the power stations were well-stocked with coal did she contemplate taking on the miners. She never took on the destructive teachers’ unions. “She understood that politics is always two steps forwards, one step back,” says Ken Clarke, a minister in all her governments."

The Economist har også en lengre artikkel, "No ordinary politician" om Thatchers vei til makten, opp- og nedturer og den sørgelige avslutningen av statsministertiden da hun i realiteten ble kastet ut etter at hun ble stadig vanskeligere å samarbeide med, selv for nære medarbeidere og støttespillere. Det hun ikke fikk til, og helt fortjent må kritiseres for, er at hun ikke desentraliserte politisk makt til lokaldemokratiet. Hun flyttet tvert imot mer makt til staten og innskrenket eller la ned folkevalgte organer som tok beslutninger hun ikke likte, i både storbyer og regioner. Thatcher må derfor bære mye av ansvaret for at toryenes oppslutning utenfor sør-England har falt kraftig og at partiet nå er omtrent uten representasjon i det hele tatt i Skottland og Wales

Den viktigste Margaret Thatcher gjorde var å stå i spissen for en bevegelse som flyttet det politiske tyngdepunktet til høyre, ved å avskaffe monopoler, privatiserte dårlig drevne statsbedrifter, avskaffet lover som innskrenket individuell frihet og slippe til entreprenører som ville ta risiko og starte nye virksomheter. Denne liberaliseringsbølgen ble etter hvert global og har forsatt i årene etterpå, ikke minst i andre deler av verden enn i Europa. 

Margaret Thatcher hadde alltid med seg sin håndveske. I følge The Economist inneholdt den blant annet ulike avisutklipp og notater som hun gjerne pleide å sitere fra i talene sine. På en av dem stod det:

"You cannot strengthen the weak by weakening the strong.
You cannot bring about prosperity by discouraging thrift.
You cannot help the wage-earner by pulling down the wage-payer."