tirsdag 30. juli 2013

Dingser på reise (6): Huawei 3G miniruter

Jeg har nettopp kommet hjem fra en herlig ferietur til Spania og har derfor noen ferske erfaringer med dingser på utenlandsreise. Noen så kanskje litt rart på oss i sikkerhetskontrollen da familien på fem pakket ut fem bærbare PCer, to iPad mini, tre Kindler og et norsk lesebrett, samt noen spillkonsoller og smarttelefoner.

Nå er ikke poenget å bruke dette hele tiden i ferien, men hvis og når man bruker dem så er utfordringen veldig ofte tilgang til internett. På et hotell har man kanskje god tilgang til Wifi, men i mange sammenhenger er mangel på internett noe som skaper en del hodebry. Løsningen med en norsk 4G-ruter (som jeg blogget om her) er utmerket i Norge, men er ikke noe man kan basere seg på familieferie i utlandet. Til det er prisen alt for høy og datamengden i leverandørenes pakker alt for liten.

Er det så noen måte å få tilgang til internett via mobilnettet i utlandet, men til lokale og ikke norske roaming-priser? Det er fullt mulig, men det krever to ting. For det første må man ha en 3G-ruter som ikke er operatørlåst. men der du kan sette inn et SIM-kort fra en lokal teleperatør. Før avreise fra Norge kjøpte jeg en Huawei E5331 3G-ruter hos Komplett til kr 689. Den håndterer åtte samtidige brukere på Wifi, kan brukes i omkring fem timer uten lading og veier bare 82 gram. Meget praktisk på reise med andre ord.

Det andre man må ha er et internettabonnement hos en lokal teleoperatør. Det finnes sikkert flere ulike muligheter i Spania. Via et lokalt "business-senter" i Estepona fikk jeg kjøpt et Surf and Go-kontantkort hos leverandøren Hits Mobile . Jeg valgte den største pakken de hadde som var en måneds bruk med 1 GB inkludert. Det kostet 13,9 euro og SIM-kortet koster 5 euro, tilsammen rundet opp til 20 euro. Man kan kjøpe ekstra datapakker på nettet med kredittkort. For 30 euro får man ytterligere 2 GB. I forhold til vanlig familiebruk hjemme i Norge er ikke dette særlig mye,så det gjelder å holde nede videobruk og store nedlastinger. Rent ytelsesmessig fungerte det meget godt, så det er fort gjort å bruke mer enn man hadde tenkt.

Det er noen formaliteter knyttet til å få få kjøpt et SIM-kort i Spania. Man må ha med seg legitimasjon og så må man ha et lokalt telefonnummer. Men det siste viste seg å ikke være noe stort problem, Hits Mobile utstyrer deg med et nytt nummer når du får SIM-kortet hvis du ikke har et fra før. En annen fordel med Hits Mobile er at de har en egen nettside der du kan logge deg på og følge med på forbruket ditt, og eventuelt kjøpe ekstra surfekapasitet hvis det er behov for det.

Hans-Petter Nygård-Hansen i Geelmuyden Kiese har et veldig bra blogginnlegg om samme problemstilling, med eksempel fra ferie i Hellas i år. Han har valgt en ganske avansert 4G-ruter fra Zyxel som han er fornøyd med og kombinert det med et dataabonnement fra mobilselskapet Cosmote, der han betaler 40 euro for 5 GB. Det er ikke så galt. Men det er minst like interessant å lese oppfølgingsinnlegget til Hans-Petter om "Slik brukte jeg 4 GB med mobildata på 24 timer", som presist beskriver hvordan 4GB kan bli borte på et blunk slik vi setter opp dingsene våre med automatisk oppdatering av apper og programmer og automatisk sikkerhetskopiering i nettskyen.

Jeg skal i neste innlegg i denne serien fortelle om en spennende liten dings som kan være til hjelp om mobilnettet ikke er eneste mulighet, men du kanskje er i nærheten av et svakt Wifi-signal eller en nettverkskabel, og har behov for å dele signalet med flere dingser.

 Tidligere innlegg i serien "Dingser på reise":

1. Kindle Paperwhite
2. Telenor 4G Miniruter
3. Samsung Galaxy S4
4. Digitalkamera
5. iPad mini

mandag 29. juli 2013

Lang musikk til lange feriedager (25)

For et par år siden blogget jeg om CD-boksen til Rolling Stones som heter Singles Collection - The London Years. Det er en samling med alle Stones singler, a-sider og b-sider, som ble spilt inn mellom 1963 og 1971. Det er en helt fantastisk samling låter som hører hjemme i biblioteket til alle fans, for selv om man har alle albumene fra før er det mye på den samlingen man ikke finner på albumene.

The Rolling Stones - GRRR! er et helt annet sted. Jeg tenker at dette er den perfekte samleplaten for folk som ikke har hørt så mye på Stones fra før og som trenger en innføring. Den ble gitt ut i forbindelse med 50-års jubileet til bandet i 2012 og finnes i litt ulike versjoner. Den versjonen jeg eier er den mellomlange som har 50 låter (fordelt på 3 CDer i fysisk versjon) som ganske enkelt utgjør de mest kjente og populære sangene bandet har laget i løpet av disse 50 årene. Ingen sjeldenheter og rariteter, bare ren plankekjøring.

Nå mangler det ikke på noen måte "greatest hits"-samlinger fra Rolling Stones, de har holdt på i 50 år med det også. Fordelen med GRRR! er at den dekker hele karrieren, helt fra starten med "Come on" og frem til "Doom and Gloom" i 2012. Og bare halve platen overlapper perioden som er med på The London Years, der det naturligvis også er viktig å ha flere av albumene. For de av oss som liker det Stones gjorde de første 20 årene bedre enn de siste 30 tenker jeg at dette albumet gjør to ting:

Det er en grei måte å få samlet opp de låtene fra midten av 70-tallet og utover som tross alt er bra, som Beast of Burden, Start Me Up og nevnte Doom and Gloom. Men så er dette også nok en anledning til å høre rockeklassikere som The Last Time, Satisfaction, Under my Thumb. Let's Spend the Night Together, Paint it Black, Ruby Tuesday, Wild Horses, Angie og mange flere.

De 50 låtene i de luxe versjonen som koster kr 119,50 hos Platekompaniet. Pussig nok er den kortere 2 CD-versjonen dyrere.

-----------
Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

søndag 28. juli 2013

Dingser på reise (5): iPad mini

Petter på stranden med iPad mini
Ja, jeg kjøpte en iPad da den kom. Min dragning mot nye dingser til både jobb- og underholdningformål gjorde at jeg måtte det. Men jeg var ikke blant de mest euforiske som mente at den introduserte en ny tidsregning, ganske enkelt fordi jeg var litt i tvil om hva jeg kom til å bruke den til. Jeg hadde jo allerede en Kindle til å lese bøker og en laptop til å gjøre alt det andre, særlig alt det som krever tastatur.

Når både første iPad og en senere iPad har blitt liggende mest hjemme og sjelden blitt med på reise er det imidlertid av litt andre grunner enn det jeg var i tvil om da den kom. Jeg synes nemlig en iPad er helt glimrende på mange viktige områder, særlig til å lese aviser, tidsskrifter, dokumenter med grafer og bilder, men også til å surfe nettet, se nett-TV, spille spill og mye annet.

Derfor har jeg nesten sluttet helt med å lese aviser og tidsskrifter på papir, fordi jeg har digitalt abonnement på blant annet The Economist, Dagens Næringsliv, Aftenposten, Financial Times, New York Times, Rolling Stone Magazine, Harvard Business Review og Fast Company. En iPad er den klart beste måten å lese denne type innhold og det sparer verden for mye papir. Den gir deg også tilgang til mye godt (og ofte billig) lesestoff jeg ikke ville brukt tid på å finne frem til på den gamle måten.

At den til tross for disse viktige egenskapene ikke ble med på reise skyldes vekten. Når laptop og smarttelefon alltid er med og en Kindle pleier å bli med på jobbreiser og ferier, har det blitt litt for mye med en stor iPad i tillegg. Dessuten synes jeg den er litt for tung å holde i en hånd, noe som begrenser bruksområdene litt. Det å ligge og lese blir spesielt tungvint med en stor iPad. Den store iPaden fikk derfor en rolle som ligner på den en bokhylle eller TV i stuen har, som et nytte- og underholdningstilbud alle i familien har tilgang til, men ikke noe man tar med seg ut på tur.

Svaret på dette uløste behovet kom på slutten av 2012 og heter iPad Mini. Jeg kjøpte en nå i vår og har på kort tid opplevd at jeg bruker den langt oftere enn den gamle iPaden. Den er mye lettere (308 gram mot 652 gram), lett å holde med en hånd og mye mer praktisk å ta med seg. Man skulle kanskje tro at en betydelig mindre skjerm ville gjøre aviser, tidsskrifter og dokumenter vanskeligere å håndtere, men jeg opplever faktisk ingen stor ulempe med dette. Store ting måtte jo uansett krympes for å få plass på en iPad.

Det som er viktigere er at den fortsatt er så mye større enn skjermen på en smarttelefon at det blir en helt annen og mer behagelig opplevelse å lese et blad eller en avis. En fordel med en litt mindre skjerm er at batteriet holder mye lenger, i hvert fall opplever jeg at det er slik. Når man er på reise er det stor forskjell på noe som holder i 3-4 timer mellom hver lading og noe som holder en hel dag.

I vår familie har vi også en viktig tilleggsbegrunnelse for å ha ikke bare en, men to iPad mini. Det var min sønn Petter som var den første i familien som var den stolte eier av en iPad mini da han fikk en til jul i fjor. Petter er multifunksjonshemmet og har en hel del spesielle utfordringer som andre ikke har, men noe av det han er veldig glad i å gjøre både hjemme og på ferieturer er å se på filmer og høre på musikk. Særlig det med filmer har opp gjennom årene vært en liten ferieutfordring og vi har både slitt ut mange DVD-plater (de får lett riper) og små bærbare DVD-spillere med innebygget skjerm som har vært med på tur.

De bærbare DVD-spillerne hans hadde en del mekaniske deler og var aldri særlig glad i verken sandstrender eller en bruker som gjerne ville skifte film ofte. Det å dra med seg 10-15 dvd-plater på stranden er jo også litt upraktisk. En mye bedre løsning enn bærbar DVD-spiller kom for noen år siden i form av iPod Touch. Den er ypperlig til å ha all musikken sin på og kan også brukes til å se filmer man har lagret der, men det må innrømmes at det kan være litt krevende å se en hel film på en så liten skjerm utendørs i solen.

Derfor er iPad Mini blitt en viktig del av Petters liv. Hjemme er han blant annet aktiv også på PC og Apple TV , men på reise er iPad Mini blitt helt sentral. Her har han filmbiblioteket sitt og musikken sin. Han ser på bilder og tar også noen bilder selv. Er det tilgang til et bra trådløst nett liker han å bruke Netflix, finne videoer på YouTube, søke på Google og spille spill, men nett er ikke noe som alltid er tilgjengelig hverken på hyttetur eller i syden, så det er viktig å legge opp ting slik at man ikke er avhengig av nettilgang for å holde på med det man vil gjøre

Både Petters og min iPad mini er uten 3G. Jeg vurderte det, behovet er noen ganger der for å koble seg til mobilnettet for komme på nett, Men jeg har jo en 4G-miniruter som brettene kan kobles til via Wifi. Da er et eget SIM-kort i hver iPad unødvendig og dyrt. Petter sin iPad mini er den med størst lagringskapasitet fordi han bruker den til film og musikk som må ligge lagret lokalt. Jeg bruker den mest til innhold og tjenester som ligger i nettskyen og har derfor en modell med litt mindre lagringsplass. Musikken min tar derimot større plass enn det som finnes på en iPad mini, men den er på en iPod Classic, en dings jeg må komme tilbake og fortelle om i et senere innlegg.

lørdag 27. juli 2013

Lang musikk til lange feriedager (24)

Da jeg blogget om The Essential Bruce Springsteen for et par uker siden varslet jeg at jeg ville komme tilbake med en omtale av "Tracks", en litt mer utfordrende 4CD-boks fra Bruce Springsteen med 66 låter. Skjønt så veldig utfordrende blir det jo ikke når en artist som Springsteen gir ut en samling med "outtakes", sanger ble spilt inn samtidig, men som ikke fikk plass på albumene. Mange av låtene på denne boksen fra 1998 er like bra, ja i noen tilfeller kanskje bedre, enn låter som endte på albumene.

I tillegg til outtakes er det noen ikke albumutgitte b-sider, samt et par låter, "Born in the USA" og "Stolen Car" som er på album, men i helt andre versjoner. Det er sikkert et problem å ha så mange gode låter å velge mellom, men man kan vel tillate seg å kalle det et luksusproblem. Og ekstra imponerende når vi i dag vet at det i tillegg var enda en haug med "outtakes" fra innspillingen av "Darkness on the edge of town" som ble gitt ut på det meget sterke dobbeltalbumet "The Promise" i slutten av 2010, sanger fansen hadde lurt i 30 år på hvor hadde blitt av.

Tracks følger en streng kronologisk rekke, der første halvdel er knallsterk og oser av energi, og resten ikke er så verst den heller. På første CD er det låter fra før og under "Born to Run"-perioden. Her er det spennende og gode låter på løpende bånd, som "It's hard to be a saint in the city", "Bishop danced", "Seaside Bar Song" "Rendevous" "Thundercrack"og "Bring on the Night".

Andre CD er minst like sterk og handler i all hovedsak om outtakes fra albumet "The River", der det i flere tilfeller er vanskelig å forstå hvorfor låter ble lagt til side og ikke kom med. "Loose Ends" må være noe av det aller beste Springsteen har skrevet noen gang. På garasjerockelåten "Where the bands are" høres han ut som The Clash. Og på rekke og rad kommer energiske rockere sammen med E-Street Band som "Restless Nights" "Roulette", "Dollhouse", "Living on the edge", "Be true" og mange flere, sanger som alene er et godt nok argument for å kjøpe hele boksen.

Tredje CD er litt mindre magisk, med det som ble til overs fra "Born in the USA". Det er mulig det er fordi det var mindre til overs og det beste fant veien til albumet. Men "This Hard Land" er et eksempel på at det har vært i hvert fall noen vanskelige valg. "Janey, don't loose your heart" er også en fin klassisk Springsteen-rocker.

Fjerde CD er litt uvjevn. Her er det mest materialet fra "Human Touch"-perioden på tidlig 90-tall. Så kan man lure på hvorfor "Seven Angels" og "Sad Eyes" ikke kom med på albumet. Og det er andre hørbare ting som for eksempel "Over the rise". Generelt er det flest rolige ballader her. Jeg liker Springsteen best med mer energi. Men det er jo lov å lure på hvorfor "Back in your arms" er en rolig låt med et utvilsomt hitpotensiale som ble utgitt i forbindelse med et Greatest Hits album i 1995 ikke ble gitt ut som singel.

En slik stor samling med Bruce Springsteen passer helt perfekt på en iPod en dag i solen på standen, uansett hvor man er. Låtene handler ikke alltid om positive ting, men man kommer gjerne i godt humør av Springsteens energi, optimisme og fine låter. "Tracks" i fysisk versjon på Platekompaniet koster kr 354. På iTunes koster den kr 215 i digital versjon.

--------
Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

fredag 26. juli 2013

Dingser på reise (4): Digitalkamera

Å ta bilder er en viktig del av det å være på reise, enten det er ferie- og familiebilder eller bilder fra et bedriftsbesøk eller en konferansen jeg skal blogge om. Spørsmålet i dag er om man egentlig trenger å ha et eget kamera i tillegg til mobiltelefonen?

Når de tre mest populære kameraene som blir brukt på fotonettstedet Flickr er ulike iPhone-modeller tyder det på at kvaliteten på mobilkameraer er blitt veldig mye bedre på kort tid. Likevel tror jeg at jeg kommer til å eie et eget digitalkamera en stund til, selv om jeg ikke tar det med meg like ofte og den nisjen det skal fylle har blitt smalere. Da handler det ikke om et speilreflekskamera. Jeg har hatt det også, før den digitale fotoalderen, og har ingen problemer med å forstå de som mener det er helt nødvendig for å få bra nok bilder, men jeg synes det er for mye å dra med seg på reise.

I motsatt ende av skalaen har jeg også eid et knøttlite Casio kompaktkamera som lett kunne bli med over alt og tok såpass greie feriebilder at de tålte å bli vist frem. Men denne rollen klarer i dag mobilkameraet like godt og jeg vil tro enkle kompaktkameraer nå har problemer med å overbevise noen om at det behov for dem. Den interessante nisjen ligger et sted i mellom det helt enkle og speilrefleks. Det må være lett og mobilt, men kraftig nok ti å tilføre noe helt annet: I dette rommet det vel, litt forenklet, to hovedkonsepter når det gjelder kamera. Jeg har prøvd meg litt på begge og gjort noen erfaringer.

Det ene er det Komplett kategoriserer som "kompakt system", det vil vi kameraer med utskiftbar optikk, separat blitz, optisk søker osv, men uten speil. Der har særlig Panasonic, Olympus, Sony, Nikon og Samsung utviklet noen spennende nye, om ikke helt kompatible, kamerakonsepter. Jeg kjøpte en Samsung NX100 for noen år siden (som jeg antar omtrent tilsvarer Samsung NX300 i dag) som tar veldig mye bedre bilder enn et mobilkamera. Problemet er at det stort sett blir liggende hjemme fordi fordelene med denne kameratypen også er ulempene. Når man må dra med seg ekstra linser, blitz og lader hjelper det ikke at selve kamerahuset er lite. Så konklusjonen er at dette er et meget bra kamera jeg er fornøyd med, men dessverre ikke får brukt så mye.

Det andre alternativet er et det man kan kalle "avanserte kompaktkameraer" (Akam.no kaller det "entusiatklassen"), det vil si kameraer som er kompaktkameraer uten utskiftbar optikk, men som har massesvis av avanserte manuelle muligheter og som i tillegg kan ha optisk søker, mulighet for ekstern blitz osv. Men det som virkelig skiller disse fra de helt enkle kompaktkameraene er kvaliteten på optikk og bildebrikker. Tanken er at man skal komme så nær speilreflekskvalitet som mulig inne i et kompakt kamera. Høyere kvalitet preger prisen, som gjerne er fra rundt 2500 og oppover. En Sony RX-1 koster for eksempel 24 000 kroner.

For min del stod valget tidligere i år mellom en Sony RX-100 og en Canon Powershot s110, et kamera som vel må sies å være helt i den nedre enden av denne kategorien både når det gjelder funksjonalitet og pris. Når jeg under sterk tvil likevel valgte den siste var det to grunner til det. Den ene var at det er litt mindre og litt lettere (173 gram). Det andre er at det har innebygget Wifi, noe som gjør bildeoverføringer enklere, i hvert fall i teorien. Men i praksis har kameraprodusentene fortsatt et stykke å gå før de forstår hva internettilkobling gir av muligheter for koblinger og tjenester, og at dette ikke lenger bare handler om å flytte bilder mellom et kamera og en PC eller en printer.

Så mens elektronikken er helt strålende (blant annet en flott touch-skjerm) og bildekvaliteten er god nok til å forsvare at den blir med på tur noen ganger, har jeg fortsatt en kort, men viktig ønskeliste når det gjelder kameraprodusenters bidrag til en enklere verden. Den listen inkluderer for det første batterilading som ikke lenger bør kreve separat lader (når det fungerer med mobiltelefoner må man vel kunne slippe å dra med seg en separat lader til et lite kamera).

Listen min  inneholder for det andre et ønske om at et kamera med Wifi må kunne laste opp bilder dit man selv vil på nettet, for eksempel direkte til Flickr, Google+ Dropbox, Google Drive, blogg - og hvor man ellers måtte ønske, uten å gå veien om en PC eller en "bildeportal" hos kameraprodusenten der de mener at du skal oppbevare dine bilder. Canon har funnet ut at jeg kan laste opp bilder direkte fra kameraet til Facebook og Twitter når jeg er tilkoblet Wifi, i tillegg til egne og andres smartelefoner, nettbrett og PCer, men ikke direkte til andre sosiale medier eller lagringstjenester. Skal man flytte bilder til Flickr eller Google+ må man via PC eller smarttelefon.

Og siden smarttelefoner allerede har et kamera gjør kamerabransjen det unødvendig vanskelig for seg selv i konkurransen nettopp med en mobilbransje som skjønner at enkelt lagring i nettskyen og deling i sosiale medier er avgjørende for kundene. Kanskje blir det kameraprodusentene som også har en fot inne i mobiltelefoni (eller omvendt) som har fordelen når fremtidens kameratyper skal utvikles. Fordi de skjønner at et kamera ikke bare er elektronikk og optikk, men et verktøy som gjør det enklere for brukeren å kommunisere og dele.

torsdag 25. juli 2013

The Box - om containerens historie

The Box
Det høres kanskje litt sært ut å lese en bok på 400 sider om containerens historie, men Marc Levinsons bok "The Box - How the shipping container made the world smaller and the world economy bigger" er faktisk en veldig god bok om et viktig og interessant tema. Vi hører ofte om hvordan kombinasjonen handelspolitiske endringer og lavere lønnskostnader i land som Kina har muliggjort en globalisering som har flyttet store deler av verdens produksjon av fysiske varer til Asia. Levinsons bok handler om at denne forflytningen ikke kunne skjedd om det ikke hadde skjedd noe radikalt med sjøtransportkostnadene i verden.

Før midten av 60-tallet ble varer stort sett transportert på båter som fraktet en blandet last med ikke-standardisert emballasje. Å flytte varer fra en båt til en jernbanevogn eller lastebil var en tidkrevende og komplisert jobb som havnearbeidere verden over hadde ansvaret for. Mesteparten av transportkostnadene når en vare skulle flyttes på handlet om lasting, lossing, ompakking og oppbevaring i havner.

Mark Levinsons bok forteller historien om hvordan trailerentreprenøren Malcom McLean på 50-tallet statet et rederi, Sea-Land Service, for å gjøre noe med ineffektiv sjøtransport. Han utviklet en container til å transportere varer i som bare krevde en brøkdel av tiden og kostnadene i havner. En del av boken handler faktisk om designet av selve containerne og de viktige debattene som pågikk i flere år om hvordan en standardisert container bør se ut. Det blir jo ingen gevinster hvis hvert rederi har hver sin størrelse og type. Og det var krevende å finne rett kompromiss mellom det som passer best på sjøen og i havnen og det som egner seg på jernbane og landevei.

Bokens hovedpoeng er imidlertid at det ikke er containeren i seg selv som er viktigst, men de endringene i organisasjoner, forretningsmodeller, og arbeidsdeling mellom land som containeren muliggjorde. Dette erdet globaliseringen handler om. Og fordi det naturligvis oppstår både hindringer og motkrefter når store endringer kommer, er det mest interessante i denne boken beskrivelsen av hvem som vant og hvem som tapte på det som skjedde, og hvordan de som fryktet at de hadde noe å tape forholdt seg til endringene.

Det kom motstand fra sterke og tradisjonsrike fagforeninger som var redd for at arbeidsoppgavene deres ville forsvinne. Og det var motstand fra politikere og havnemyndigheter i tradisjonsrike havnebyer som New York og London, med havner som ikke var spesielt godt egnet rent plassmessig verken på sjøsiden eller landsiden til å håndtere containere. En veldig interessant del av fortellingen handler om hvordan de store havnene som ikke ville omstille seg på kort tid ble helt utkonkurrert. New York Harbour (Manhattan og Brooklyn) prøvde å stå imot, men ble overkjørt av oppkomlingen Newark i New Jersey. På vestkysten tapte San Fransisco først mot Oakland og så mot blant annet Seattle. De offentlige havnene i London og Liverpool klarte ikke å tilpasse seg og ble utkonkurrert av den lille private havnen Felixstowe..

Det største hinderet mot å hente ut gevinstene i form av billigere transport og billigere varer for kunden var imidlertid offentlig byråkrati og reguleringer. Det er lett å glemme det i dag, men både nasjonal og internasjonal transport var veldig regulert og styrt av myndighetene, ofte i kombinasjon med bransjekarteller som fikk lov til å fastsette prisene. Internasjonal sjøtransport var styrt av karteller som helt legalt fikk fastsatte fraktprisene på ulike strekninger. Internt i USA hadde de separat prisregulering av lastebiltransport, jernbanetransport og sjøtransport. Hver transportform skulle beskyttes og det var ikke meningen at de skulle konkurrere med hverandre. Det bidro til at jernbanen slett ikke ville tilpasse vognene sine til containertrafikk.

The Box beskriver hvordan  utviklingen gikk trinnvis, fra de første containerne til McLean på 50-tallet, via at man midt på 60-tallet fikk en rask overgang til containere på sjøen, til at man først tidlig på 80-tallet under president Reagan endelig fikk fjernet reguleringer og byråkrati som hindret reell transportkonkurranse mellom båt, lastebil og jernbane. Det er to store vinnere. Den ene er produsenten som driver langt unna de store markedene, for eksempel i en fremvoksende økonomi, og som nå får transportert varene sine til en brøkdel av tidligere pris. Den andre vinneren er kunden som kan glede seg over langt billigere varer.

onsdag 24. juli 2013

Lang musikk til lange feriedager (23)

Man ville vel normalt tro at et band som bare ga ut fire ordinære studioalbum, i rask rekkefølge i løpet av fire år, ville slite med å fylle en hel boks med minst 40 låter med "greatest hits" eller rariteter. Når det gjelder The Smiths er ikke det problemet. De var så ekstremt produktive den korte tiden de holdt på (1984-87)  at det nå er gitt ut langt flere samleplater enn ordinære album, men med mange av de samme låtene i ulike kombinasjoner. Utfordringen handler derfor mer om å finne ut hvilken av de mange samleplatene man skal velge.

Jeg mener man like gjerne kan gå for hele pakken og satse på "The Smiths Complete" et "box set" fra 2011 med hele katalogen deres fra den tiden de holdt på, det vil si fire studioalbum (The Smiths, Meat Is Murder, The Queen Is Dead og Strangeways, Here We Come). I tillegg inneholder samlingen livealbumet Rank som ble spilt inn rett før de gikk i oppløsning og tre samlealbum (Hatful Of Hollow, The World Won't Listen, og  Louder Than Bombs), det vil si i alt 106 låter fordelt på åtte CDer.

Disse tre siste albumene er ikke samlealbum i vanlig forstand, men en slags blanding av "greatest hits" og et sted der The Smiths kunne samle sine singler og b-sider som ikke var med på de ordinære albumene, eller i et par tilfeller litt andre versjoner av sanger som var gitt ut før. Fordi mange av The Smiths låter som ikke kom ut på ordinære album er minst like bra som låtene på studioalbumene, er "Hatfull of Hollow", et samlealbum med 16 låter som kom bare noen måneder etter debutalbumet "The Smiths", helt der oppe på samme nivå. På de tre samlealbumene finner man låter som "Heaven knows I'm miserable now", "How soon is now?", "Panic" og "Ask" som som alle var høyt oppe på singellistene, men som ikke var med på noen av de fire studioalbumene.

Noen av låtene her er med flere ganger. Og det må naturligvis bli en del overlapp når det i samme boks er både studioalbum, livealbum og tre samlealbum, der de to siste for sikkerhets skyld også har 13 felles låter, fordi de i sin tid ble utgitt parallelt i hvert sitt marked, UK og USA. "Louder than bombs" var rett og slett en slags "greatest hits"-samling ment for USA og inneholdt hele 24 låter, der flere var låter var fra tidligere utgivelser som ikke hadde vært tilgjengelige i USA, men som også finnes på de andre albumene i denne boksen. I tillegg kommer livealbumet "Rank" som også består av låter som også er her i andre versjoner, men det gjør ingen ting når det rett og slett er et energisk og godt livealbum.

The Smiths dukket opp et par år etter min mest intense musikklytteperiode på slutten av 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet, så jeg fikk for eksempel aldri sett dem live, dessverre. For det er utvilsomt slik at dette var et stort band som veldig mye bra musikk. De hadde også noen fantastisk kreative tekster, ofte med tilhørende avanserte låtnavn. Kjøper man denne samlingen kan man gjenoppleve store låter som "This charming man", "Hand in glove", "What difference does it make?", "That joke isn't funny anymore", "Bigmouth strikes again", "The boy with the thorn in his side", "There is a light that never goes out", "A rush and a push and this land is ours", "Girlfriend in a coma" og "Shoplifters of the world unite". Bare for å nevne noen.

En viktig bonus ved The Smiths Complete er at den er remastret på en sånn måte at man skulle tro flere lag med skitt er fjernet fra opptakene. Lyden er rett og slett blitt mye bedre enn den var da disse platene kom. Derfor kan det være et godt poeng å kjøpe denne samlingen selv om man eier en del av innholdet fra før, rett og slett for å få oppgradert lydkvaliteten. I fysisk CD-versjon på Platekompaniet koster den kr 359. På iTunes Store er det en digital versjon til kr 300. Ikke galt for 106 låter.

Bandet kalte seg for øvrig The Smiths for å vise at de var vanlige folk, en slags motreaksjon til pompøse navn på synthpop-band som Spandau Ballet og Orchestral Manoeuvres in the Dark. Ellers er det lite ved vokalist Steven Morrisey som er helt vanlig. Han har ofte vært kontroversiell både i sangtekster og ellers, men i denne sammenhengen er det viktigste at The Smiths Complete tilbyr et helt utmerket alternativ når det gjelder musikkfordypning på badestranden eller et annet sted det passer.

Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

mandag 22. juli 2013

Dingser på reise (3): Samsung Galaxy S4

Huskeregelen før i tiden da jeg skulle ut døren og ut på reise var vel noe sånn som "penger-pass-billett". I dag må jeg legge til mobiltelefon. Men det har egentlig blitt slik at mobiltelefon er det første man må passe på å ikke glemme, enten man skal på kontoret eller på reise. Det er den man må tilbake for å hente.

På arbeidsreiser har smarttelefonen for lengst blitt det viktigste arbeidsredskapet. Ikke først og fremst til telefonsamtalene, de tar man jo uansett hvor man er, men til alt det andre man kan gjøre, men som ikke lenger krever at man tar frem en pc: som å svare på mail, holde kalenderen oppdatert, følge med i sosiale medier, lese nettaviser, finne frem på et kart, betale en regning, finne et reisedokument som skal scannes i billettkontrollen, kjøpe en bok eller ta et bilde som kan brukes på bloggen. Bare for å nevne noe.

Og fordi den stadig smartere telefonen alltid er med, pågår det en konstant jakt på løsninger som utvider muligheten ytterligere. For eksempel et tastatur. Eirik Newth, en mann som kan stort sett alt om det å jobbe på reise, blogget for eksempel om jakten på et brukbart fysisk tastatur. Han har funnet One2Touch, et norsk NFC-tastatur som ikke krever noen ledninger, kan rulles sammen og puttes i lommen og veier ca 100 gram. Det er smart.

Jeg leser for øvrig med stor interesse at Eirik også har landet på Samsung Galaxy S4 som sin mobiltelefon. Vi hadde et slags felles utgangspunkt i den lille klubben av brukere av Psions håndholdte dingser på slutten av 90-tallet, blant annet fordi de hadde skjønt det med et ordentlig tastatur og skjerm, samtidig som den kunne tas med i lommen (telefon var den imidlertid ikke). Men utviklingen derfra tok noen nye retninger og vi valgte litt ulike veier, Eirik har i følge bloggen hans en historie med Nokias ulike smarttelefoner med tastatur, mens jeg hadde et par av forrige generasjons Windows-telefoner med tastatur (Qtek og HTC), med nokså blandede erfaringer, men er nå på min tredje Android-telefon. De to siste, en Samsung Galaxy S2 og min nåværende Galaxy S4 er de første jeg virkelig er fornøyd med, tross mangel på fysisk tastatur.

Hvorfor er jeg endelig blitt fornøyd? Jeg tror rett mobiltelefon handler om to ting: ytelse og kompromisser. Ytelse er det enkle. De blir stadig bedre fordi "Moores lov" gjør at ting som tidligere var ustabilt og langsomt blir raskt og bra En jobb som var tung blir lett. Problemet når man skal velge mobil er kompromissene. Jeg ville helst ha noe med stor skjerm, fullt tastatur og lang batterilevetid, men som er liten, lett og kan puttes i lommen. Det lar seg åpenbart ikke gjøre. Derfor jakter man i stedet på en balanse. Noe som er så bra som mulig på flest mulig områder.

Før var valgmulighetene slik at jeg prioriterte tastatur og stor skjerm fremfor liten, lett og god å snakke i. Det å knote tekst med et lite talltastatur har jeg aldri hatt sansen for. Men med stadig bedre touch-skjermer forandret balansen seg. Nyere skjermtastaturet virker såpass bra i det daglige at det ble viktigere med en tynn og lett telefon hvis den hadde bra skjerm. Etter å ha blitt vant til store tykke telefoner husker jeg at det jeg var mest redd for med Samsung Galaxy S2 var at den var så tynn at den kunne brekke. I dag opplever jeg at det er kombinasjonen av tynn telefon, stor skjerm og brukbar batterilevetid som er den store fordelen med denne telefonen.

Hva så med mobiltelefon og ferie? I utgangspunktet bør vel målet være å bruke den langt mindre enn ellers, særlig til telefonsamtaler og til å lese epost. Men å legge den igjen hjemme er helt utenkelig. Til det er den blitt alt for viktig både som kommunikasjonskanal og som praktisk verktøy i hverdagen. Man regner også med å kunne nå folk på mobilen i en krise, uansett hvor de er.

I en nokså fjern fortid, for omtrent 20 år siden, hadde de fleste av oss verken internett eller mobiltelefon. På ferie på et sted uten norske aviser (det vil si de fleste steder i verden) var det derfor helt umulig å være oppdatert på nyhetsbildet hjemme. NRK hadde noen kortbølgesendinger man kunne plukke opp hvis man var nyhetsnerd og kjøpte en kortbølgeradio, men det å få inn sendingene var ikke lett. Derfor var det normale å ikke være oppdatert på nyheter hjemmefra.

For omkring 10 år siden var kommunikasjonsvirkeligheten på reise og ferie blitt litt annerledes. Vi hadde med mobiltelefon. Noen steder fantes det internettcafeer man kunne besøke og hoteller hadde gjerne noen PCer koblet til internett man kunne låne for å surfe på nettet og lese epost. For mobilen fantes det noe som het WAP, et slags minimalistisk tekstbasert internett som lignet på tekst-TV, i hvert fall noen steder. På den måten kunne vi i hvert fall lese noen nyhetsoverskrifter og være en god del mer oppdatert, men likevel ganske utenfor.

I dag er kan man være påkoblet akkurat det samme som man bruker hjemme selv om man er på ferie. Man får nyhetene like raskt, man deltar i samtalen og man deler bilder i sanntid i sosiale medier. Det klart viktigste verktøyet i denne nye sosiale og digitale virkeligheten er smarttelefonen. Sannsynligvis vil det skje minst like store endringer de neste ti årene som de forrige ti årene, men det vil overraske meg mye om ikke en variant av en smarttelefon vil være minst like sentral som i dag. Den vil håndtere kompromissene enda mye bedre, slik at vi om ti år kan le litt av dingsene vi mente var så smarte i 2013.

søndag 21. juli 2013

Lang musikk til lange feriedager (22)

Artister må strengt tatt ha holdt på en stund for kunne gi ut en fornuftig samling med minst 40 utvalgte låter som er bra nok eller spesielle nok til å tåle en dag på stranden i en iPod. Alternativet er naturligvis å gi ut alt man har gitt ut før en gang til, i en samleboks. Det er dette den svenske rockegruppen Imperiet, som hadde sin forholdsvis korte storhetstid midt på 80-tallet, har gjort med samleboksen Silver, Guld och Misär.

I sin fysiske utgave er dette en boks med 5 CDer med i alt 80 låter, pluss en DVD. Jeg kjøpte den digitale utgaven uten DVD på iTunes en gang, men det ser verken ut som den eller den fysiske boksen er i salg lenger. Det er synd, for de korte "greatest hits"-samlingene til Imperiet er litt for korte. Da er kanskje det beste tipset å kjøpe et av live-albumene i stedet, for det var som liveband Imperiet var aller best.

Silver, Guld och Misär samler de omtrent fire (litt avhengig av hva man teller med) ordinære albumene, samt livealbumet 2:Augusti Live. I tillegg er det en del singler og b-sider, der enkelte, som "Du ska va president" ikke var med på de ordinære studiealbumene, noen remixer og noen andre løse tråder. Summen av alt dette betyr at noen av låtene er med flere ganger, noe som er naturlig med tanke på at dette er en samling som skal samle absolutt alt, men det redusere jo opplevelsen litt. Et annet problem er at når alt er med er også en del virkelig dårlige låter. Og Imperiet hadde, særlig på slutten av karrièren ganske mange låter de aldri burde gitt ut.

Derfor er dette en samling der man bør være forbedredt på å hoppe over en del ting. Noen vil nok hevde at Imperiet var oppskrytt i forhold til det Ebba Grön gjorde i forkant og det vokalist Joachim Thåström har laget av musikk senere. I hvert fall det siste er riktig. Populære, men pompøse låter som "Bibel" og coverversjonen av Michael Wiehes "Fred" har jeg alltid ment var oppskrytt. Likevel er det en god del av det Imperiet laget på midten av 80-tallet som godt tåler å lyttes til om igjen. Det inkluderer definitivt låter som "CC Cowboys", "Du ska va president" og "Blå himlen blues", låter som også hadde brukbar suksess som singler dengang.

Andre personlige favoritter for min del er "Var e vargen?" og de rolige låtene "Saker som hon gör" og "Ballad om en amerikansk officer". Og når vi er inne på rolige ballader: Det kanskje aller beste Imperiet gjorde var coverversjonene av "Bellmans "Märk hur vår skugga" (Fredmans epistel nr 81) , og Evert Taubes "Balladen om briggen Blue Bird of Hull". Så som sagt: hvis man får tak i denne samlingen, og tåler litt varierende låtkvalitet, er det absolutt verdt å bruke litt tid på å mimre om alternativ og energisk rock på 80-tallet.

-------
Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

lørdag 20. juli 2013

Eduardo Mendoza: An Englishman in Madrid

Det er sannsynligvis et tegn på at borgerkrig og diktatur i Spania nå begynner å komme på en viss avstand når Eduardo Mendoza kan skrive en humoristisk roman der handlingen finner sted midt i de politiske begivenhetene i Madrid våren 1936. "An Englishman in Madrid" (Riña de gatos. Madrid 1936) er ikke en politisk bok, men begivenhetene som foregår rundt Anthony Whitelands, den nokså naive engelske hovedpersonen, er helt sentrale politiske begivenheter som har splittet både Spania og Europa.

Jeg leste mer eller mindre tilfeldig Eduardo Mendozas bok "Miraklenes by" (La ciudad de los prodigios) en gang tidlig på 90-tallet og var veldig imponert, og har lenge tenkt at jeg burde lese den om igjen. Der er bakteppet for fortellingen utviklingen og veksten i hans fødeby Barcelona mellom verdensutstillingene i 1888 og 1929. På Amazon er det ikke mulig å finne en engelsk versjon av "Miraklenes by", men jeg kom som sagt over "An Englishman in Madrid", som ble utgitt på engelsk nå i 2013 og er vel verdt å lese.

Handlingen i boken kretser rundt Anthony Whitelands, en engelsk kunsthistoriker og ekspert på Velazquez, som er blitt bedt om å komme til en rik adelsfamilie i Madrid for å vurdere verdien av et ukjent maleri. Gjennom dette tilsynelatende enkle oppdraget roter han seg gjennom en kombinasjon av tilfeldigheter og naivitet opp i flere ulike kompliserte intriger, både av personlig og politisk art. Hans oppdragsgiver og hans familie viser seg å ha nære forbindelser med de spanske falangistene og deres karismatiske leder Jose Antonio Prima de Rivera, som spiller en viktig rolle i boken.

Gjennom dette roter kunstprofessoren i løpet av bare noen dager seg borti en rekke av de mest sentrale aktørene i Spania rett før borgerkrigen bryter ut; republikkens statsminister og dens hemmelige tjenester, kommunister, en sovjetisk agent, karlister og generaler. Til og med general Francisco Franco har tatt en tur fra Kanariøyene og har en liten rolle i fortellingen, rett før han tar en langt større rolle i virkeligheten.

Dessuten handler boken litt om spansk kunsthistorie og Velazquez, men kanskje aller mest om ting som kjennetegner spansk kultur og temperament, og dets indre spenninger. Sett gjennom øynene til en stiv engelskmann med en litt variabel moralsk ryggrad, og som stort sett er som en fisk på land i denne intense spanske settingen, blir det en morsom og satirisk fortelling. The Independent skrev i sin anmeldelse av boken at:

"Through Anthony's bemused view, Mendoza has highlighted the surreal nature of the rising tensions and the myriad factions at play. The result is a funny, gripping and perfectly balanced blend of P G Wodehouse, Evelyn Waugh and Graham Greene. This, we learn, is a revolution where: "By common accord between all those concerned, the miseries that the vicissitudes of history, misrule of the nation, and conflicts between opposing groups had heaped on Spain in 1936 were momentarily suspended at the aperitif hour."

fredag 19. juli 2013

Dingser på reise (2): 4G Miniruter

I dag har de fleste av oss en smarttelefon som et av våre viktigste verktøy på jobb og privat (jeg skal komme tilbake til smarttelefon i et senere blogginnlegg). Fordi smarttelefoner nå brukes mer til datatrafikk enn til prating er det naturlig å ha et tilknyttet mobilt bredbåndsabonnement som gjør det mulig å surfe, lese epost og sende bilder og filer, til en overkommelig pris.

Men hva med de andre tingene vi har behov for å ta med på reise, som bærbar pc, nettbrett og lesebrett, og som må kobles på nettet? For eksempel når man skal på en jobbreise eller vil ta med seg laptopen utendørs i parken en varm norsk julidag man er på jobb? Man kan ikke alltid stole på at det finnes Wifi der man skal. Og det å utstyre hver eneste dings man kjøper med 3G-funksjonalitet, hvert sitt sim-kort og hvert sitt mobile bredbåndsabonnement blir litt voldsomt.

Det er her en 3G eller 4G miniruter kommer inn i bildet. Den er utstyrt med et SIM-kort som gjør at den lille boksen kobler seg til telenettet, men for en PC, nettbrett, spillkonsoll og andre dingser man vil logge på fungerer den som et Wifi-nett. Den er lett å sette opp og man kan selv velge navn på enheten og passord, på samme måte som på et Wifi-nett hjemme.

Min 4G bredbånd miniruter kjøpte jeg i nettbutikken hos Telenor da jeg byttet ut en 3G USB-pinne jeg brukte i min bærbare PC tidligere. Miniruteren veier omkring 100 gram, og ser ut som en liten og litt tykk smarttelefon med en liten skjerm og én stor knapp. Den håndterer 5 trådløst tilkoblede enheter samtidig og det er veldig enkelt å både skru den på og å logge på enheter når man har satt den opp første gangen .

Den får strøm via en mikro-USB-kontakt og har også et batteri som gjør at den kan være i drift i omkring 4 timer uten strømtilførsel. Men fordi den har en bra rekkevidde er det ofte praktisk mulig å koble den til en strømkilde som ikke må være akkurat der man sitter. Men da må man passe på å huske på å hente den når man skal dra videre. Hastigheten er meget rask, men for å få 4G måtte jeg bestille bytte ut det sim-kortet jeg hadde fra før.

Selve boksen er produsert av kinesiske ZTE, men er operatørlåst til Telenor, så den virker ikke med andres SIM-kort. Det betyr at dette ikke er en boks man tar med seg til utlandet på ferietur og lar hele familien koble til PCene, nettbrettene og smartelefonene sine for å se YouTube-videoer, studere bilder på Facebook, spille spill og ha det gøy. Internasjonale dataroamingpriser gjør at det raskt blir skrekkelig dyrt. Jeg vet at Telenor har kampanje for en Feriesurf EU dagpakke på 20 MB pr dag mobilsurfing i utlandet, men min erfaring er at det fort kan være behov for det  tidobbelte av dette bare på noen timer når man virkelig skal bruke nettet aktivt. Jeg skal derfor komme tilbake med noen andre tips til dingser som kan bidra til å gjøre familieferie på nett i utlandet enklere

4G bredbånd miniruteren er derimot en fantastisk praktisk sak å ha med seg i Norge på jobbreiser og helgeturer. Jeg har i flere situasjoner vært helt avhengig av den for å få gjort det jeg skal og pleier derfor alltid å ha den med meg. Ruteren er så liten og lett at størrelse ikke er noe problem. For å ikke ha så mange ulike abonnementer å håndtere er SIM-kortet en såkalt "datatvilling" på samme abonnementet som mobiltelefonen. et abonnement med relativt lite inkludert databruk i utgangspunktet, men som kan suppleres med en pakke med "ekstrasurf" når det er behov for mye båndbredde til reisen. En praktisk og god løsning.

torsdag 18. juli 2013

Lang musikk til lange feriedager (21)

Sesongens andre bidrag i serien om lang musikk, det vil si "box sets", greatest hits eller fleralbumsutgivelser med minst 40 sanger, som holder en hel dag på en iPod på en badestrand, handler om Blondie: The Platinum Collection. Da snakker vi om et band fra New York som hadde sin storhetstid på sent 70-tall og såvidt inn på 80-tallet. Og nei, det er ikke damen som heter Blondie, men bandet. Vokalisten heter Debbie Harry.

Blondie ble veldig store i UK før de slo igjennom i USA, noe som bidro til at de ble utstyrt med merkelapper som punk, new wave og post-punk, men lytter man til denne utmerkede samlingen med dagens ører, med 47 låter i kronologisk rekkefølge, hører man raskt at dette verken er sint eller sært, men er fengende pop- og rockemusikk.

Blondie hadde i rask rekkefølge fem førsteplasser og to andreplasser på singellisten i UK mellom 1978 og 1980 og alle er med her: "Denis", "Heart of Glass", "Sunday Girl", "Dreaming", "Call Me", "Atomic" og "The Tide is High". Skal jeg trekke frem noen mindre kjente men minst like bra personlige favoritter som er med her, velger jeg "In the Flesh", "Fade Away (and Radiate)", "11:59" og "Sound Asleep". Flere av disse låtene ble utgitt som b-sider, men det er store pop- og rocklåter, der flertallet er hentet fra albumet Parallel lines, et av de absolutt beste albumene fra 70-tallet.(Blondie toppet for øvrig også listen i UK med den fine sangen "Maria" i 1999 etter et comeback, men den er ikke på Platinum Collection som kom i 1996.)

Fordi Blondie hadde en intenst produktiv periode med fire album frem til 1979 og kvaliteten dessverre falt helt spektakulært etter dette, er den første CD-en av de to klart best. Siste del av den andre CDen, de 10-12 siste låtene er en kombinasjon av dårlige låter og unødvendige remikser av låter som finnes her i originalversjonen, og ikke noe poeng å bruke mye tid på. Resten er i all hovedsak en veldig bra samling. Det er som nevnt 47 låter i alt, fordelt på 2 CDer i originalutgaven. I dag kan man for eksempel kjøpe den digitalt på iTunes til bare 125 kroner. Det finnes noen andre samlealbum med Blondie, men dette er både lengst og best.

-----
Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

onsdag 17. juli 2013

Dingser på reise (1): Kindle Paperwhite

Kombinasjonen av: a) stadig raskere, mindre plasskrevende og billigere elektronikk med b) digitaliseringen av flere tjenester og mer innhold forandrer både arbeidstiden og fritiden vår. Vi venner oss til at alt som kan digitaliseres blir tilgjengelig over alt. Det er avhengighetsskapende, i hvert fall når det fungerer, men byr på noen utfordringer når man skal på en arbeidsreise eller en ferietur og ting ikke er helt som hjemme. Lekre og raske dingser hjelper lite hvis man må ha et internett man ikke får kontakt med, eller det er så dyrt å bruke det at det i praksis ikke er mulig. Derfor denne lille serien om nyttige dingser som gjør reisen enklere.

Først ut er Kindle Paperwhite, et lesebrett jeg bare har positive ting å si om. For de som har lest denne bloggen før er det ikke noen overraskelse at jeg er en stor fan av Amazon Kindle og har vært det siden min første Kindle kom i hus høsten 2009 (og jeg blogget om min andre her og den tredje her). Kindle Paperwhite er den fjerde. Hver nye generasjon er litt bedre og litt billigere enn den forrige. Jeg har alltid en med meg når jeg er på jobbreise som inkluderer flyturer, og når familien drar på ferietur sitter vi med hver vår. Håndbagasjen blir veldig mye lettere når man kan ha flere hundre bøker på et brett som veier litt over 200 gram. Og skulle man trenge flere bøker kan man kjøpe dem og laste ned på noen sekunder.

Hva er så nytt med Kindle Paperwhite? Den store nyheten er at den har fått et innebygget lys i skjermen, slik at man ikke er avhengig av å skru på et eksternt lys når lysforholdene er dårlige, for eksempel når man skal lese på sengen. Lyset er så lite batterikrevende at brettet likevel kan brukes i dagevis på en lading, i motsetning til en smarttelefon eller et nettbrett som bare holder i noen timer. Skjermen er mer hvit og mindre grå enn før, og skjermens andel av overflaten på brettet har økt. Minnet er på et par gigabyte, noe som er nok til å holde omkring 1100 bøker. Har man flere bøker er det ikke noe problem for man kan oppbevare så mange bøker man vil i nettskyen hos Amazon og laste dem ned til lesebrettet på sekunder når man har behov for dem.

Eget bibliotek i nettskyen kan man dessuten besøke både fra smartelefon og iPad hvis man installerer en Kindle-app. På PC og nettbrett kan man dessuten lese de bøkene man eier, i nettskyen, via nettleseren. Kindle Paperwhite finnes, i likhet med iPad, både i Wifi- og Wifi+3G-versjon, men min erfaring er at det egentlig er mer enn nok med bare Wifi. Dette er ikke et brett man bruker til websurfing og derfor trenger man bare nettilkoblingen akkurat når man skal laste ned nye bøker. De fleste er i nærheten av et trådløst nett såpass ofte at den ekstra kostnaden man må betale for 3G er unødvendig, men det kan naturligvis være kjekt å ha for sikkerhets skyld. Selve bruken av 3G til å laste ned bøker er gratis uansett hvor i verden man er.

Dessverre er det ikke alle lesebrett som er like behagelige å bruke som Kindle. Jeg skal komme tilbake her på bloggen med et eksempel fra norske Digitalbok på hvordan man har laget et lesebrett som tilsynelatende ser bra ut, og som virker, men som det av flere ulike grunner ikke er på langt nær like praktisk å bruke, og i hvert fall ikke på reise.

Kindle Paperwhite derimot er nær toppen av min liste over helt nødvendige dingser (rett bak mobiltelefon og bærbar PC) jeg må ha med på reise, fordi den gir deg tilgang til verdens største bokhandel, samtidig som den gjør det veldig mye mer behagelig enn før å ha med seg og lese bøker når man er på tur.

tirsdag 16. juli 2013

Lang musikk til lange feriedager (20)

Det er sommer, mange har ferie, og det er på tide å ta opp igjen tråden med å skrive om lang musikk til lange feriedager. Det vil si "box sets" eller fleralbumsutgivelser med minst 40 sanger og gjerne mange flere. Slik at de holder en hel dag på en iPod på en badestrand, enten den tilbringes i et sommervarmt Norge eller et sted lengre sør.

Dagens box set er "The Essential Bruce Springsteen", et veldig opplagt valg av både artist og samleplate, men av en eller annen grunn har jeg klart å hoppe over Springsteen tidligere år. Når man først skriver om en artist som har gjort så mye forskjellig og så mye bra som Springsteen er det noen valgmuligheter. Jeg kunne for eksempel skrevet om den mer krevende "Tracks" (og vil nok også gjøre det etter hvert), men som en litt mindre ambisiøs start på sesongen er "The Essential..." et bra valg.

Det som gjør "The Essential Bruce Springsteen" til et godt valg er at denne samlingen med tre CDer og 42 låter er to ting på en gang. Dels er den en helt ypperlig greatest hits-samling, mye bedre enn for eksempel "Greatest Hits" og andre kortere hits-samlinger som stort sett bare har med det kommersielt mest opplagte. På "The Essential" er to av de tre CDene, i alt 30 låter, viet en kronologisk gjennomgang av det som kan være hans beste låter. Bruce Springsteen har hatt lang karriere med høy produksjon, der han også har eksperimentert litt sjangermessig, så et hvert utvalg blir uansett subjektivt.

Alle vil helt sikkert savne noe, men jeg synes likevel dette er gjennomtenkt. I tillegg til de mest opplagte opplagte låtene, som "Born to Run", "Hungry Heart", "Badlands" og "Born in the USA", er det også med et par låter som tidligere bare har vært tilgjengelige på livealbumet "Live in New York City", sangene "American Skin (41 shots)" og Land of Hope and dreams. Dessuten er Streets of Philadelphia med her, en stor hit tidlig på 90-tallet som aldri kom ut på noe ordinært album.

Det andre som gjør denne samlingen på tre CDer svært bra er at den tredje CDen slett ikke er noen greatest hits-samling, men tvert imot en samling av ting som aldri har vært utgitt og b-sider som har vært vanskelige å få tak i. Her er det rett og slett veldig mye bra, som "From Small Things (Big Things One Day Come)", en cover av Jimmy Cliffs "Trapped", "None But the Brave" og veldig mye annet som er bra. Dette er definitivt et godt kjøp til 145 kroner på iTunes i 3CD-versjonen.

Foretrekker man fysiske CDer finnes denne 3CD boksen til 249 kroner hos Platekompaniet. Der har de også en 2CD versjon til bare kr 89,50, men av grunner jeg har beskrevet over er ikke denne kortere versjonen et like interessant alternativ.

-------
Og her er lenke til alle tidligere og alle fremtidige bidrag (etter hvert som de kommer) i spalten Lang musikk til lange feriedager.

mandag 15. juli 2013

De norske eksportfylkene

Statistisk Sentralbyrå publiserte ny statistikk i dag om norsk eksport, import og handelsbalanse. Den viser, akkurat som ventet, at Norge har et stort eksportoverskudd med olje og gass, men et stort underskudd, på omtrent 10 milliarder kroner i måneden, uten olje og gass. Og noe av det bekymringsfulle er at oljeeksporten er på vei ned.

Norsk eksport uten olje og gass kalles gjerne norsk fastlandseksport. En av tabellene SSB har laget viser hvordan denne fastlandseksporten på totalt 181 milliarder kroner første halvår er fordelt mellom produksjonsfylkene i Norge. På suveren førsteplass finner vi Hordaland med en vareeksport første halvår på 33 milliarder kroner. På andreplass er Rogaland med 18 milliarder og på tredjeplass Møre og Romsdal med 16 milliarder.

Ganske overraskende for mange er det sikkert at Vest Agder er på fjerdeplass med hele 13 milliarder i eksport første halvår. Det har med at Vest Agder har en boreteknologiklynge i sterk vekst i tillegg til mye prosessindustri, Enda mer overraskende er det kanskje at Vestfold hadde en vareeksport på 12 milliarder kroner, godt foran tradisjonelle industrifylker som Nordland med 10 milliarder, Telemark med 8 milliarder og Østfold med 6 milliarder.

Blant de minst eksporterende fylkene er Oslo med 3,1 milliarder og Akershus med 2,8 milliarder. Det til og med lavere enn både Sogn og Fjordane og Nord Trøndelag, fylker med betydelig lavere folketall. Da er det jo naturlig å spørre hvordan dette henger sammen at Oslo og Akershus topper SSBs statistikker over verdiskaping pr innbygger i Norge, men bare står for omkring tre prosent av Norges totale fastlandseksport på 181 milliarder første halvår?

Svaret er at det henger sammen. Det er imponerende at store deler av kyst-Norge har en så konkurransedyktig eksportindustri når en tenker på det høye kostnadsnivået i Norge. Samtidig er det viktig å huske på at det ikke bare er næringsliv som driver med vareproduksjon eller videreforedling av råvarer som skaper verdier. Tjenesteproduksjon er en stadig større del av næringlivet, blant annet de kunnskapsintensive tjenestene som også eksportindustrien, er avhengig av for å lykkes.

Salg av tjenester synes ikke i disse eksportstatistikkene fordi kunnskapstjenester ikke selges på samme måte som varer som produseres i Norge og eksporteres ut av landet. Kunnskapstjenester eksporteres når personer fra en norsk virksomhet reiser ut og gjennomfører et prosjekt i et annet land eller bedriften etablerer et kontor utenfor Norge.

lørdag 13. juli 2013

Sultans of Science på Teknisk Museum

Marianne på Sultans of Science
Teknisk Museum har åpnet et nytt utstillingsareal i etasjen over resepsjonen der de frem til desember viser vitensenterutstillingen Sultans of Science – Islamic Science Rediscovered. Jeg var der i går med eldstedatter Marianne og vi ble riktig imponert av en innovativ utstilling som tar i bruk video, spillteknologi og ulike interaktive fysiske modeller som lar deg prøve ut teknologiene.

Her er ikke hovedpoenget å se på gamle ting i originalversjon, men å forstå hvordan ting virker. Og akkurat det synes jeg det sørafrikanske firmaet MTE Studios har klart veldig bra (mer om dette kan leses på Forskning.no), selv om utstillingen er forholdsvis liten. Dersom det er en stund siden man sist var på Teknisk Museum kan uansett turen anbefales, for de har gode utstillinger om både folkehelse og sykehus, telefoni og data (Norsk Telemuseum), energi og industri, samt et lite vitensenter.

Når det gjelder selve innholdet som formidles i Sultans of Science har jeg et litt mer blandet inntrykk. Det som fungerer ganske bra er formidlingen av hvordan en sentral del av den arabiske og muslimske verden var ledende på vitenskap og teknologi i verden mellom midten av 700-tallet og frem til mongolene erobret Bagdad i 1258.

Denne perioden kalles noen ganger den islamske gullalderen, men kan vel også beskrives som en arabisk gullalder, i den forstand at det arabiske abbasanide-dynastiet i en helt bestemt historisk epoke valgte å satse sterkt på å være ledende på vitenskap, inkludert matematikk, astronomi, optikk, legevitenskap og utviklingen av ulike teknologiske innretninger, som vanningsanlegg, pumper, klokker og navigasjonsutstyr.

Et interessant poeng som kommer frem i utstillingen er hvordan fundamentet for dette vitenskapelige sentret i Bagdad var bygget på et ønske om å lære mer om andres kunnskaper og erfaringer, spesielt i antikken i Hellas og Persia. Det gjorde at en helt sentral del av oppbyggingen av "Vitenskapens Hus" i Bagdad, som på slutten av 800-tallet hadde flest bøker i verden, var å oversett en rekke greske og persiske vitenskapelige bøker og artikler til arabisk. Noe som igjen førte til at den vitenskapelige arven ble tatt vare på i en tid der vest-romerriket var gått i oppløsning, Bysants var svakt og Europa opplevde mørk middelalder og folkevandringstid. Da Europa igjen ble opptatt av å finne igjen sine historiske røtter i renessansen var det derfor vanlig å gå til arabiske kilder.

Som en slags bifortelling om utadvendthet og nysgjerrighet forteller en del av utstillingen om islamske oppdagelsesreisende, og da spesielt Ibn Battuta som på 1300-tallet dekket et enormt område i Afrika, Midt Østen, India og Kina på sine reiser over land og vann. Han reiste tre ganger så langt som Marco Polo og skrev i ettertid ned sin fortelling, men manuskriptene ble ikke oppdaget og samlet før på 1800-tallet.

Når jeg ikke er hundre prosent fornøyd med utstillingen er det først og fremst fordi den ikke prøver å svare på spørsmålet om hvorfor gullalderen tok slutt. Hvorfor gikk det samme vei med vitenskapen i Bagdad som i Hellas og Kina? Og hvorfor ble helt andre deler av verden ledende på vitenskap og teknologi siden? Eirik Newth kaller dette "en elefant i rommet" i sin gode anmeldelse av utstillingen i Aftenposten nylig, og jeg er helt enig i den kritikken .

Når selve temaet for utstillingen er "islamic science" er det ikke unaturlig å også diskutere om det var noe i ideologien som på et tidspunkt kom i veien for den nødvendige åpenheten og nysgjerrigheten som trengs for å praktiseringen en kritisk vitenskapelig metode. På samme måte som vi diskuterer om det var noe i det kinesiske samfunnet som kom i veien for utviklingen av vitenskapen der og om det er slik at dogmatisk kristendom hindret vitenskapelig og teknologisk utvikling i Europa, burde det være mulig å diskutere hvilke trekk ved islam som religion og samfunnssystem som har stoppet innovasjon og kunnskapsutvikling. Det ville gjort utstillingen mer relevant for dagens utfordringer.

fredag 12. juli 2013

Bortgjemte musikalske perler (17)

Dette er videoen som ser ut som den er spilt inn på tidenes kuleste hjemme alene-fest. Det er i tillegg et av svensk punk-rocks mest ikoniske øyeblikk der Ebba Grön spiller "Staten och kapitalet", selve klassikeren om hvordan staten og storkapitalen egentlig spiller på lag for å holde vanlige småfolk nede. Det politiske budskapet gjør at sangen er anvendelig blant alle som misliker statskapitalisme, enten de står til høyre eller venstre politisk. Refrenget er, med et par mindre justeringer underveis, slik:

"Sida vid sida, tillsammans hjälps dom åt
staten och kapitalet, dom sitter i samma båt
fast det är inte dom som ror, som ror så svetten lackar
och piskan som kittlar, kittlar inte heller
deras feta nackar."




Om dette faktisk er en hjemme-fest vet jeg ikke, det er i hvert fall så tettpakket at kameramannen sliter med å komme mellom band og publikum for å filme alle bandmedlemmene. Klippet er hentet fra en musikkfilm om Ebba Grön som het "Ebba the movie" og kom i 1982. Navnet på filmen er for øvrig en parodi på en dokumentar om Abba fra den tiden som het "Abba - The Movie".

At denne sangen hører hjemme i serien "bortgjemte musikalske perler" her på bloggen kan kanskje virke litt rart. Det har med at det ikke på noen måte var opplagt at "Staten och kapitalet" skulle bli en punk-klassiker. Egentlig er sangen fra 1972 og het "Den ena handen vet vad den andra gjör", skrevet og fremført av et venstreorientert og stort sett glemt progrock-band som het "Blå tåget". At de to versjonene av sangen er veldig ulike kan man høre i denne YouTube-videoen som har med klipp fra begge.

I 1980 ga Ebba Grön i hvert fall ut sin versjon av sangen, men da som en b-side på singelen "Ung och kåt". Ingen av de to sangene ble med på noen av de ordinære albumene Ebba Grön ga ut, men det gjaldt for så vidt også en del andre av Ebba Gröns singler. De er derimot tilgjengelig på flere samlealbum som har kommet senere, blant annet dobbelt CDen "Samlingen" og den mer ambisiøse "Boxen", med de tre studiealbumene, et livealbum og DVDen "Ebba the movie".

torsdag 11. juli 2013

Rappere og rikdom

Bloomberg om rappere og penger
For de som er opptatt av slikt er det en interessant sak hos Bloomberg om rappere og deres inntekter og formuer. Mens mange andre mennesker foretrekker en viss diskresjon om egne penger, mener mange rappere at det er helt på sin plass å skryte uhemmet om hvor skrekkelig rike de er. Det er helt vanlig å bruke sangtekstene til å skryte av sine millioner av dollar. Noen skryter til og med på seg at de har en milliard.

Er det virkelig slik at alle disse rapperne er så ekstraordinært rike som de påstår? Eller har noen kommet i skade for å overdrive litt, et faktum rapperen Jay-Z tar opp i en ny sangtekst på sitt siste album:

"The truth in my verses
Versus
Your metaphors
About what your net worth is
Ha ha ha ha ha!"

Bloomberg har i artikkelen med den megetsigende tittelen "Jay-Z Is Right: Most Rappers Are Lying About Their Money" undersøkt saken. De har sammenlignet rappernes tekster om egen inntekt og formue med informasjon som Forbes Magazine har samlet i artikkelen "The Forbes Five: Hip Hop's wealthiest artists" fra april i år om rappernes formuer og også prøvd å beregne en sannsynlig årsinntekt for 2012. Da finner de ut at flere artister har kommet i skade for å overdrive ganske mye i sine sangtekster. 

For eksempel synger Pitbull og Nicki Minaj i helt nye sanger om at de har en milliard dollar. Bloombergs graf viser at de sannsynligvis bare tjente omkring 1-2 prosent av dette i 2012. Det er jo mye penger det også, men dollarmilliardær er man ikke. I følge grafen har også NAS, Lil Wayne og 50 Cent klart å bomme ganske kraftig i anslagene de gir av egen rikdom i sine sangtekster. Mens andre folk med mye penger gjerne snakker ned egen rikdom, for eksempel på grunn av frykt for kriminelle eller skattemyndigheter, har mange rappere tydeligvis et stort behov for gjøre det motsatte.

Hvor rike er så de rikeste rapperne? Temmelig rike skal vi tro Forbes Magazines oversikt, selv om ingen av dem har en milliard dollar. På toppen av Forbes liste er Sean "Diddy" Combes med en formue på 580 milliarder dollar. "Worth about a billion", rapper han i en ny sang. En liten overdrivelse kanskje, men ikke så langt på viddene som noen bransjekolleger. Nummer to er nevnte Shawn "Jay-Z" Carter, som er gift med Beyonce og har har en estimert formue på 475 millioner dollar. Så når han rapper at han har "half a billli" i sangen "HAM", med Kanye West, er det ganske presist.

Nummer tre på listen er Andre "Dr Dre" Young, med en formue på 350 millioner USD. Han har hatt kjempesuksess med hodetelefonene "Beats by Dr Dre", et selskap han solgte en andel i til HTC i 2011. Dr Dre har etter hvert tjent mye mer på å designe hodetelefoner enn på å skrive musikk. Bryan “Birdman” Williams er nummer fire på listen med en formue på 150 millioner USD. Og på femte plass finner vi Curtis “50 Cent” Jackson med en formue på 125 milloner USD, mye gjennom salg av effekter, videospill, bøker og eierandeler han har i ulike selskaper, Men når han rapper "I blow a hundred million, make another hundred mill" i sangen "I'm on it" fra 2012 mener Bloomberg han overdriver en smule. Deres anslag er at inntekten hans i 2012 var 7,5 millioner.

tirsdag 9. juli 2013

TV og nettbrett samtidig

Fast Company om TV og nettbrett
Er det blitt slik at vi ikke nøyer oss med en skjerm lenger, men må bruke nettbrettet eller smarttelefonen samtidig som vi ser på TV? Ja, i følge en artikkel i Fast Company, basert på tall fra Nielsen i USA, er det nå slik at omtrent halvparten av alle som ser på TV oppgir at de bruker et nettbrett eller en smarttelefon samtidig.

"How People Really Use Tablets While Watching TV", er tittelen på artikkelen. Det er jo selve nøkkelspørsmålet, ikke minst for TV-kanalene som lurer på hva seerne deres egentlig gjør med sine nettbrett og smarttelefoner mens de ser på TV. Det er jo en hel liten industri der ute som lager apper og Facebook-sider med innhold relatert til TV-programmer. Men er det slik at vi bruker disse appene og  nettstedene som er relevante for det vi ser på skjermen? Eller leser vi nettaviser og kjøper sko og bøker, uten at det har noe med TV-programmene å gjøre?

TV-kanalene har god grunn til å være bekymret for at et TV-program reduseres til noe som foregår i bakgrunnen, mens oppmerksomheten vår er rettet mot det som skjer på nettbrettet. Når det gjelder den problemstillingen er svaret i Nielsens undersøkelse litt blandet. Langt over halvparten svarer at de daglig pleier å surfe nettet og eller søke etter konkret informasjon på nettet mens de ser på TV, og litt over halvparten er aktive i sosiale medier mens de ser på TV, men uten at noe av dette har med TV-programmet de ser på å gjøre. Det betyr at nettbrettene og smarttelefonene bidrar til at vi følger mindre med på TV-skjermen enn før.

Men samtidig rapporterer Nielsen at det også er forbausende mange som oppgir at de gjør ting på sine nettbrett og smarttelefoner som har med TV-programmet å gjøre. De finner fram til mer informasjon om skulespillere, idrettsstjerner og annen informasjon knyttet til det de ser på. De finner frem til produkter som det blir reklamert for og omkring 20 prosent av nettbrettbrukerne sier de følger med på diskusjoner om TV-programmet i sosiale medier:

"But that doesn’t mean no one is multitasking in the name of a deeper television experience: About 50% of tablet users (and 35% of smartphone users) will actually look up info related to the show they’re watching, and about 20% of tablet users (and 13% of smartphone users) will read social networks for updates about the show they’re watching."

Så vi må vel tolke tallene slik at nettbrett og smarttelefoner kan gjøre to ganske ulike ting med TV-opplevelsen. I mange situasjoner tar de oppmerksomhet bort fra tradisjonell TV-titting og reduserer TVen til en form for bakgrunnsaktivitet. Men i andre situasjoner er det slik at nettsteder og apper virkelig støtter opp om og forsterker den positive TV-opplevelsen. Mulighetene er med andre ord store for de som finner innovative og gode måter å få dette samspillet til å virke.

mandag 8. juli 2013

Amazon, Apple og de store forlagene

Lanseringen av Apples iPad var en stor mediemessig verdensbegivenhet. Boken "The Battle of $9.99" handler om hvordan en av tjenestene som ble lansert denne dagen i januar 2010 førte til at Apple har havnet på tiltalebenken i en føderal domstol i USA for ulovlig prissamarbeid om bokpriser med fem av de seks største forlagene. Ironisk nok med et produkt Apple ikke syntes det var så veldig viktig å kunne tilby brukerne.

Boken heter "The Battle of $9.99 - How Apple, Amazon, and the Big Six Publishers Changed the E-Book Business Overnight" og er en meget kort bok, en såkalt "Kindle Single" på litt over 50 sider, skrevet av Andrew Richard Albanese. Han er redaktør i Publishers Weekly og har skrevet en fascinerende liten fortelling om hvordan de store forlagene har forholdt seg til e-bøker generelt og til de store plattformene til Amazon og Apple spesielt.

Det store forlagene er i denne sammenhengen de seks største forlagene i USA i 2009, rett før lanseringen til iPad: Penguin, Hachette, Simon & Schuster, Macmillan, HarperCollins og Random House (senere har Random House og Penguin fusjonert). Av disse skrev alle unntatt Random House under på omtrent identiske avtaler med Apple og brukte lanseringen av iPad til å tvinge igjennom endringer i sine avtaler med Amazon. En helt umiddelbar og veldig synlig effekt var at bestselgere som tidligere hadde hadde kostet $9.99 som e-bøker over natten økte prisen til enten $12.99 eller $14.99.

Ikke overraskende syntes konkurransemyndighetene at dette var så påfallende at de gikk til sak, en sak som ble forlikt utenfor retten med alle forlagene, men ikke med Apple, som i følge forfatteren neppe vel ha føderale kontrollører som løper rundt og undersøker alt av avtaler og priser i sin app-store. Apple vil ha sin forretningsmodell i fred og bøker er tross alt en mikroskopisk del av Apples virksomhet, en liten butikk de ikke har til hensikt å la ødelegge for langt mer lønnsomme ting.

Er det så noen interessante fellestrekk mellom måten amerikanske forlag går frem for å sikre sine interesser og måten norske forlag forholder seg til ebøker? Den store forskjellen er naturligvis at USAs forlag i motsetning til norske faktisk gir ut sine nye bøker hos Amazon og Apple, noe forbrukerne nyter godt av i form av lave priser og stort utvalg. Men boken viser at dette samarbeidet ikke har foregått med noen stor entusiasme fra forlagene. Jeg synes særlig det er to forhold boken beskriver som er ganske illustrerende for forslagenes problem med å forstå og forholde seg til den nye digitale virkeligheten.

Det ene er at da Amazon lanserte Kindle i november 2007 var forlagene langt mer opptatt av å bekjempe Googles digitalisering av alle de gamle bøkene i verden  enn av å forstå hvor stor betydning Kindle ville få for salget av nye bøker. Forlagene bruke lite oppmerksomhet på å forhandle vilkår med Amazon og var da mer opptatt av DRM-teknologi og rettigheter, for å hindre at ebøkene deres kom på avveie, enn av å utforske offensive forretningsmodeller og prismodeller. Derfor ble resultatet en prismodell som var kopiert fra avtalene forlagene har med bokhandler om papirbøker. Boken omtaler disse slik:

"...at the time of the Kindle launch, Penguin (and, in fact, all the major US publishers) had set up their e-book businesses to work like their print book businesses. Known as "wholesale" or "reseller" model, it has many variations, but books in the US are generally sold like this: publishers set list prices of their books (the price printed on the cover and, theoretically, the price to the consumer) and then sell copies to retailers at a discount off the list price. The standard discount is usually around 50% for most popular consumer fiction and nonfiction. Retailers then sell their copies to the consumer at whatever price they deem reasonable".

Det som så skjedde var at Amazon satte utsalgsprisene sine mye lavere enn noen hadde regnet med, typisk $9.99 for en helt ny bok med en listepris på bortimot 30 dollar. Nå fikk ikke forlagene noe mindre penger av den grunn, de fikk sin pris minus rabatten de selv hadde gitt uansett, så dette var strengt tatt ikke noe problem. Men, som i Norge, liker ikke forlag at nye bøker blir solgt til veldig lave priser. De mener det gir et feil signal og hadde rett og slett ikke regnet med at Amazon ville selge bøker med tap, noe de likte så dårlig at de ga klart og tydelig uttrykk for at de ønsket å stoppe det de så på som "umoralsk" lave priser.

Det andre overraskende boken beskriver er at forlagene i følge boken valgte en avtalemodell med Apple som ga dem en lavere inntjening pr solgte bok enn de fikk hos Amazon, for å stoppe Amazon. For forlagene var det viktigere å bestemme ebokprisen kunden betaler enn selv å få så godt betalt som mulig pr. bok. Apples inntreden på arenaen med iPad ga forlagene akkurat det forhandlingskortet de trengte for å konvertere hele ebokbransjen fra "wholsale"-modellen til det boken kaller en "agency model", der distributøren mottar en fast prosentsats, typisk 30 prosent, av det sluttkunden betaler. Og prisen kunden betaler er det forlaget og ikke bokhandelen som bestemmer.

Det spesielle som skjedde i bokbransjen da iPad kom var ikke Apples forretningsmodell, den kjenner vi også fra iTunes og App Store, men at også Amazon raskt ble presset av forlagene til å gå over til den samme modellen. Og at resultatet ble dyrere nye ebøker. Da er det ikke så rart at konkurransemyndighetene blir interessert. Men det er jo slett ikke sikkert Apple blir dømt for å ha gjort noe ulovlig, de bruker tross alt den samme prismodellen som de bruker ellers i sine digitale butikker.

Forlagene har som nevnt inngått forlik, men på vilkår de kan leve greit med. Hovedmodellen i avtalene deres blir ikke reversert og tiden da $9.99 var vanlig pris for en ny bestselger er nok over. Men sett med norske øyne er jo ikke $12.99 eller $14.99, maksimalpriser Apple har insistert på, så mye å betale for en ny bok det heller.  "The battle of $9.99" koster for øvrig bare $1.99 og er vel verdt å lese for alle som er interessert i forretningsmodeller i en digital verden generelt og ebøker og forlag spesielt.