mandag 16. juni 2014

Om digital deltagelse

For noen dager siden blogget jeg om en ny rapport om behovet privat og offentlig sektor har for avansert ikt-kompetanse, det vil si folk med en ikt-utdanning på minst mastergradsnivå. Men i et stadig mer digitalt samfunn er det ikke bare avansert spisskompetanse som er viktig. For mange er utfordringen knyttet til å ha såpass mye helt grunnleggende ikt-kompetanse at vi klarer å bruke private og offentlige nettsider og bruke det innholdet som ligger på nettet.

I forrige uke var jeg med på lanseringen av en ny rapport om digital deltagelse, som heter "Ikt-bruk i befolkningen og barrierer for digital inkludering". Den er laget at SIFO på oppdrag fra Deltasenteret i Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet. Rapporten er egentlig ikke en egen undersøkelse, men en sammenstilling av fakta og kunnskap fra en rekke andre undersøkelser som er laget de siste årene og som belyser bruk og ikke-bruk av ikt i samfunnet. Til sammen gir rapporten et meget interessant og godt kunnskapsgrunnlag for å vurdere hva som kan gjøres for å øke den digitale deltagelsen.

Litt forenklet kan man si at rapporten sammenstiller fakta om tre hovedproblemstillinger. Den første finner vi i kapittel 2 som ser på befolkningens tilgang til pc-er, mobiltelefoner, nettbrett og bredbånd, og på hvor mange som bruker innhold og tjenester på nettet. Dette er noe som er undersøkt ganske grundig av både SSB og i andre spørreundersøkelser og der vi også vet ganske mye om utviklingen over tid. Generelt må jo si at den digitale deltagelsen er veldig høy i Norge og har økt kraftig de siste årene, men det er en del forskjeller på både bruk av ulike tjenester og ikke-bruk av internett i ulike deler av befolkningen.

Andre problemstilling er dekket i kapittel 3 og handler om digital mestring og digital kompetanse i befolkningen. Her får vi vite mer om hvor mange som er på ulike digitale kompetansenivåer, hvor mange som mener de burde øke sin digitale kompetanse og hva de oppgir som hindringer for å delta mer og oppgradere sin digitale kompetanse. Interessant nok er det blant de som er ikke-brukere veldig få som oppgir økonomiske grunner til at de ikke deltar, mens mange oppgir manglende behov eller manglende interesse for å bli mer digitale. Blant de med et høyere kompetansenivå er det særlig manglende tid som blir brukt som begrunnelse for å ikke lære mer. Undersøkelsene har også interessante oversikter over hvordan folk foretrekker å skaffe seg nye ferdigheter og ny kunnskap.

Problemstilling nummer tre er tema for kapittel 4 og handler om ikt-bruk og ikke-bruk i sårbare grupper i befolkningen. Her gjør rapporten et lite dypdykk i flere undersøkelser som er laget tidligere om funksjonshemmede og ikt, innvandrere og ikt, de utenfor arbeidslivet og ikt. og eldre og ikt. Det er et ganske spennende og variert bilde disse undersøkelsene presenterer, med noen store utfordringer, men også med en virkelighet som er slik at ikt-baserte verktøy har fått en sterk posisjon i noen av disse gruppene, for eksempel som hjelpemiddel for økt deltagelse for funksjonshemmede eller som et verktøy for arbeidsinnvandrere som holder kontakt med familie der de kommer fra. I Deltasenterets pressemelding om rapporten oppsummerer de inntrykket av vår digitale deltagelse slik:

"Kunnskapsoppsummeringen viser at ulike grupper i befolkningen har ulike forutsetninger for digital deltakelse. For eksempel er innvandrere mindre digitalt aktive enn befolkningen ellers, mens barn av innvandrere er like digitalt aktive som andre. Personer med nedsatt funksjonsevne deltar i stor grad på nivå med normalbefolkningen, bortsett fra gruppa blinde og svaksynte. Andre grupper i befolkningen som utfordres i digitaliseringsprosessen er særlig eldre over 70 år, trygdede og andre utenfor arbeidslivet. Et annet funn i kunnskapsoppsummeringen fra Sifo er at «folk flest» gjerne lærer seg ting på egenhånd eller ved hjelp av familie, venner, bekjente eller kolleger framfor å gå på kurs."

Ingen kommentarer :

Legg inn en kommentar