tirsdag 29. desember 2015

På vei bort fra dødsstraff i USA

Mens stort sett hele resten av den vestlige verden har avskaffet dødsstraff for flere tiår siden, har USA holdt fast på denne straffereaksjonen, som det i følge Amnesty Internationals norske nettsider bare var 22 land i verden som brukte i 2014.

Men litt under radaren, og kanskje litt i strid med det vi har trodd, er også USA i praksis i ferd med å bevege seg bort fra bruk av dødsstraff. I USA ble 28 personer henrettet i 2015, det laveste antallet siden 1991. I Texas, som har stått for en tredel av henrettelsene de siste årene ble bare 2 nye dødsdommer avsagt i 2015, ned fra 11 året før.

The Economist har i sitt julenummer noen veldig interessante betraktninger om årsakene til at det er en så markant nedgang. De peker på noen ganske ulike aktører og årsaker som stort sett ligger utenfor de rent politiske beslutningene som tas nasjonalt og i delstatene om straffelov og straffereaksjoner:

Den første grunnen de peker på er jurymedlemmene. I USA brukes det et jurysystem når man vedtar dødsstraff som reaksjonsform og man kan jo tenke seg hvor enorm belastning det er for en vanlig borger å har ansvar for å beslutte den ultimate uopprettelige straffereaksjonen. Når lovverket gir en muligheter for livsvarig fengsel, uten at den dømte noen gang får komme ut i samfunnet igjen, fremstår nok dette som en bedre løsning, selv når det er snakk om de aller grusomste forbrytelser.

Her er det også en annen gruppe som har fått økende betydning og som bidrar til juryene usikkerhet; Dødsdømte fanger som det viser seg, før eller etter at henrettelsene er gjennomført, at ikke var skyldige i forbrytelsen likevel. En tredje gruppe som i praksis har bidratt til å redusere bruken av dødsstraff i USA er påtalemyndigheten. Ikke bare de som gjennom har tatt ulovlige snarveier i sin innsats for å få folk dømt til døden, og gjennom dette har gjort stor skade på rettssystemet, men også påtaleadvokater som bevisst har latt være å kreve dødsstraff der det kunne vært aktuelt.

En fjerde og veldig interessant gruppe The Economist trekker frem er ofrenes nærmeste pårørende. Mange av av disse vil helst unngå den oppmerksomheten og det sirkuset som oppstår, og der den som er dømt til døden kan oppnå en slags heltestatus blant aktivister som kjemper for at vedkommende ikke skal henrettes. Da er det bedre for de pårørende at drapsmannen soner en livstidsstraff og er glemt, The Economist skriver om en slik sak at:

"Bethany Webb’s sister was among eight people killed in a Californian hair salon in 2011; her mother was shot, but survived. She wants the culprit to die “alone and unnoticed”, rather than being euthanised in an execution-night circus. The way prosecutors messed up the case—by needlessly deploying a jailhouse informant—has alerted her to the risks of injustices in others. Then there is the attritional legal rigmarole: the killer would smile at the victims’ families at court appearances, Ms Webb says; her mother is obliged to relive the trauma at each fresh hearing. A life sentence would have meant that “next time we see his face in the paper, it would be for his obituary."".

Femte sett med argumenter handler om kostnadene og om hva skattepengene skal gå til, En dødsstraff i det amerikanske systemet er ekstremt tidkrevende og stiller strenge krav til prosesser og ankeprosesser hele veien. Det er i gjennomsnitt 16 års opphold mellom dødsstaffen blir avsagt og selve gjennomføringen. Noen har beregnet at hver person som dømmes til døden koster samfunnet en million dollar til blant annet advokater, etterforskere og psykologer, tillegg til fengselsoppholdet. Så man kan kanskje si at mens det før i tiden var en bekymring for at mange ble dømt til døden i rettsalene med de dårligste advokatene og de dårligste dommerne, er det nå oppstår en ny urettferdighet ved at skattebetalerne må betale enorme beløp for bistand til noen av samfunnets mest kriminelle for å hindre at det ikke skjer noe som kan kritiseres.

En sjette og litt mer eksotisk faktor som bidrar til å vanskeliggjøre bruke av dødsstraff er problemene med å få tak i kjemikaliene som brukes i giftsprøytene. Det er ikke akkurat noe stort og lukrativt marked og USAs egne legemiddelfirmaer har sluttet å produsere giften som brukes. Det gjør at man er avhengig av import fra utlandet, men en kombinasjon av firkantede importreguleringer i USA og eksportforbud i europeiske land som ikke vil bidra til gjennomføring av henrettelser i land med dødsstraff, gjør at også dette er blitt et problem.

Og så har vi naturligvis en syvende og svært viktig aktør i USAs høyesterett, der et par av medlemmene allerede har antydet at dødsstraff er et tema som snart kan finne veien til en høyesterettsbehandling og bli tatt stilling til på et prinsipielt grunnlag. I 2015 er det bare seks delstater som har henrettet noen og antallet har krympet raskt. Det kan i følge The Economist gjør det enklere for høyesterett å lukke døren helt. "Fairly soon, someone will be the last person to be executed in America.", skriver The Economist, Uansett hvilken av de nevnte aktørene som til slutt får hovedæren for å gjøre det slutt er det dødstraffens innebygde selvmotsigelser som vil være hovedgrunnen:

"But in a deeper sense, all these are merely accomplices. In truth capital punishment is expiring because of its own contradictions. As decades of litigation attest—and as the rest of the Western world has resolved—killing prisoners is fundamentally inconsistent with the precepts of a law-governed, civilised society. In the final verdict, America’s death penalty has killed itself."

Ingen kommentarer :

Legg inn en kommentar