søndag 3. januar 2016

Et større alvor

Flere av kommentatorene som har oppsummert 2015 har på ulike måter beskrevet hvordan året 2015 utviklet seg til å bli et uvanlig år. Et år der særlig to store ytre utviklingstrekk slo kraftig inn i Norge og der det virker som det, særlig mot slutten av året, kom inn et helt annet alvor i den politiske debatten enn før. Et nytt alvor som fikk en del av de mer dagligdagse politiske debattene til å fremstå som litt mindre alvorlige sammenlignet med de virkelig store utfordringene.

"Det store stemningsskiftet".er overskriften økonomihistoriker Lars Fredrik Øksnedal bruker i Adresseavisa der han både beskriver dette nye alvoret som har seget inn, og det store økonomiske stemningsskiftet som inntrer når et land rammes av nedgang i næringslivet etter 15 år med mer eller mindre sammenhengende oppgang. Vi skal være forsiktige med å klage på de ytre rammebetingelsene Norge har hatt, de har i stor hjulpet oss til å bli et av verdens rikeste land, men plutselig ble vi rammet. Det skaper et helt annet behov for omstilling enn før. Øksnedal skriver:

"For en som lever av å vite noe om det som var, står 2015 som det store stemningsskiftet. Femten år med økonomisk fremgang snudde brått. Fremgangen var båret frem av bytteforholdet med utlandet. For å si det enkelt: Kina som global vekstmotor bidro til å holde oljeprisen høy og prisen på importerte varer lav. Vi ble rett og slett mer velstående uten egentlig å ha gjort noe for å fortjene det. Flaksen holdt seg gjennom det største tilbakeslaget Europa har opplevd etter 1945. Der lønnene ute ble skåret, kunne vi unne oss fortsatt fete påslag. I september 2014 begynte oljeprisen å falle. Nå er prisen om lag en tredjedel av nivået gjennom 2012-3."

Det andre jeg er sikker på at vi vil huske året 2015 for ganske lenge er den veldig raske veksten i antall asylsøkere som kom til Europa, og Norge. Også dette bidro til et stort stemningskifte og et nytt alvor i den politiske debatten, noe som blant annet slo ut i en større erkjennelse av at dersom vi skal ta et stort ansvar for å hjelpe mennesker på flykt fra krig og forfølgelse må vi samtidig sørge for å gjøre to andre ting: 

Vi må for det første stramme inn når det gjelder hvem som skal ha mulighet til å komme til Norge, slik at vi får hjulpet flere som virkelig har et behov for beskyttelse, Hvis asylinstituttet skal virke må vi hindre at det misbrukes og føre en rettferdig, men streng asylpolitikk. Og vi må for det andre sørge for at integreringen av de som kommer til Norge skjer på en slik måte at de som skal bli her raskest mulig får mulighet til å delta i samfunnet, komme i arbeid og skaffe seg egen bolig på samme måte som andre i Norge. Slik at flest mulig blir yrkesaktive, skattebetalere og bidragsytere i det norske samfunnet. Også det bidrar til at vi kan gi beskyttelse til flere, men det blir en krevende jobb å få det til.

Vil dette stemningsskiftet vare? Ja, jeg tror det. Rett og slett fordi ingen av de to tingene som har forandret så mye på stemningen i 2015 vil gå over med det første. Oljeprisen vil fortsatt være en utfordring for store deler av norsk næringsliv og tilstrømningen av asylsøkere vil legge beslag på store offentlige ressurser og påvirke handlingsrommet i fremtidige offentlige budsjetter. Det vil skje selv om oljeprisene skulle gå litt opp igjen og selv om innstrammingstiltakene i asylpolitikken virker og det derfor kommer litt færre personer til Norge. Omstillingbehovet vårt blir likevel ikke borte med det første.

Derfor tror jeg også at dette nye alvoret i den politiske debatten vil fortsette, i den forstand at ikke alle saker og alle utspill vil være like viktige. Ikke alt vil få like stor plass som før. Hvis det er slik at befolkningen og politikerne i et land opplever at det meste går bra og at det ikke er noen bred enighet om hva det haster å gjøre noe med, skaper det grobunn for en nokså fragmentert politisk debatt der ganske mye fremstår som like viktig. Eller like lite viktig.

I en situasjon der en eller to store utfordringer seiler opp og tar det meste av plassen blir folk mye mer opptatt av hvordan partier, politikere og tiltakene våre svarer på det velgerne opplever som de store sakene. Det som handler om vår evne til å omstille private og offentlige virksomheter og vår evne til å skape nye arbeidsplasser i næringslivet og mer verdiskaping.

Ingen kommentarer :

Legg inn en kommentar