Halve veksten i Finnmark kom i Alta

Som faste lesere av denne bloggen vet er jeg ganske opptatt av fremtidsmuligheter og -utfordringer av ulike slag. Og av alle fremtidsutfordringer man kan være opptatt av er noe av det mest grunnleggene hvilken befolkningsutvikling og befolkningssammensetning vi vil få i årene som kommer. Jeg har blogget om at Europa har fått et fødselsunderskudd, om at fødselstallet i norske kommuner i 2015 varierte mellom 9899 og 0 og om at det i Trøndelag er sterk vekst i de største kommunene, spesielt rundt Trondheim, og i noen små øykommuner med et sterkt næringsliv, mens det et er en langvarig befolkningsnedgang i de små distriktskommunene.

Det er bra at region- og lokalaviser interesserer seg for fødsler, dødsfall, tilflytting, fraflytting og innvandring, fordi dette er blant de tingene som betyr aller mest for fremtidsutsiktene. Politikere kan godt vedta at det er bra med flere folk i hele landet og i alle kommuner, men folk velger (heldigvis) selv hvor de vil bo og om de vil ha barn.

Et ferskt eksempel på en lokalavis som skriver om befolkningsutviklingen er Altaposten som har sett på Statistisk Sentralbyrås befolkningsstatistikk for de enkelte kommunene i Finnmark. Og der, som ellers i landet, er det noen temmelig store forskjeller. Finnmark totalt har nå en bra befolkningsvekst. Etter en topp på nesten 80 000 innbyggere midt på 70-tallet sank folketallet jevnt ned mot 72 400 i 2008, men har så økt hvert år senere. Med 169 nye innbyggere første halvår har folketallet igjen passert 76 000. Men denne veksten er svært ujevnt fordelt mellom kommunene i fylket.

Altapostens tabell viser at Alta kommune hadde 80 fødsler i første halvår, en tilflytting på 27 personer og en netto vekst på 84 innbyggere. Det betyr at halvparten av Finnmarks vekst kom i denne ene av de 19 kommunene. Alta kommune er med sine 20 000 innbyggere klart størst i fylket og befolkningen har vokst til dette nivået fra 14 000 innbyggere for 30 år siden.

Det er to andre kommunene i Finnmark med over 10 000 innbyggere. I Hammerfest er det også bra vekst, med 34 fødsler og en netto befolkningsøkning på 13 personer første halvår. Her er det også et poeng å minne om at både den kommunesammenslåingen som kom i Finnmark på 90-tallet og den som det er vedtatt at skal skje nå i 2020 inkluderer Hammerfest. I 1992 var det sammenslåing med Sørøysund kommune som hadde 2300 inbyggere, Og i 2020 blir det sammenslåing med Kvalsund som har 1000 innbyggere, noe som som gjør at Hammerfest snart vil vokse til omkring 11500 innbyggere. I Sør Varanger, som har 10211 innbyggere, var det første halvår 20 fødsler, men en netto befolkningsnedgang på syv personer.

Det er noen andre kommuner som har befolkningsvekst, noe som særlig skyldes tilflyttinger. I flere kommuner har dette en klar sammenheng med gode tider i fiskeindustrien. Båtsfjords befolkning økte med 29 personer, Porsanger med 22, Karasjok med 20, Gamvik med 18 og Nordkapp med 14. Men det er også kommuner i Finnmark som har befolkningsnedgang, fra et allerede lavt utgangspunkt, og det er flere kommuner som har veldig få barnefødsler. I Berlevåg var det null barnefødsler mens det i Måsøy, Kvalsund, Loppa og Nesseby ble født et barn i første halvår. I små kommuner der man kan oppleve at årets nyttårsbarn først blir født rundt Sankthans er det jo også ganske krevende å lage et godt barnehage- og skoletilbud.

Finnmark er med andre ord ikke så helt ulik resten av landet. Det er vekst i folketallet totalt, men den er fordelt slik at de store kommunene og noen andre som trekker til seg arbeidskraft blir større, mens de små blir gradvis mindre. Og det er gjerne også kommunene, med de laveste fødselstallene som opplever "eldrebølgen" sterkest og har flest pensjonister for hver yrkesaktive i befolkningen. Mens det i 1986, for 30 år siden, bare var Nesseby kommune som hadde under 1500 innbyggere i Finnmark, er det nå 8 kommuner, Nesseby, Loppa, Berlevåg (som alle har kommet under 1000 innbyggere), Kvalsund, Hasvik, Gamvik, Måsøy og Lebesby som har mindre enn 1500 innbyggere.

Det er utfordringer som dette som gjør at regjeringen nå jobber med en fornyet by- og og distriktspolitik, der det ikke er et motsetningforhold mellom byer og distrikter som skal beskrives, men tvert imot et behov for å tilrettelegge for bedre samspill. Distriktene er rike på naturressurser som sjømat, mineraler, olje og gass og andre råvarer som det er økt etterspørsel etter i verden. Byene er sentre for utdanning, forskning, handel, tjenester. logistikk, og en rekke andre kunnskapsintensive og spesialiserte virksomheter som de naturressursbaserte næringene må samspille med for å lykkes, ikke minst i arbeidet for å få frem kunnskap og teknologi som gjør at den naturressursbaserte verdiskapingen skjer på en bærekraftig måte. Vekst i mellomstore byer, som tar på seg rollen som regionale sentre og tilretteleggere for kunnskapsklynger, er derfor ikke en trussel mot distriktene, men tvert imot en viktig forutsetning for at vekst og verdiskaping kan skje over hele landet og ikke bare i de aller største byene.