lørdag 21. oktober 2017

Åttitallet vender tilbake (5)

Som nevnt tidligere i denne serien, er en måte å få løfte de gamle heltene fra 80-tallet frem i rampelyset igjen at de allierer seg med noen av dagens stjerner. Finner man noen fra i dag som ligner er det ekstra morsomt. Som her, der 80-talls glam-pop-punker Billy Idol opptrer sammen med nåtidens sjangerhoppende Miley Cyrus, og synger "Rebel Yell" fra 1983:



Jeg tenker at denne kombinasjonen er ganske god. Begge har fått, med noen tiårs mellomrom, skarp kritikk for å selge seg ut til det rent kommersielle. Og begge ser ut til å leve helt fint med det, tross noen sjangerbytter underveis. Billy Idol var engelsk punkvokalist i bandet Generation X, men flyttet i 1981 til New York og konverterte til å bli en 80-talls glam-rocker som ikke hadde noe imot å være popstjerne på MTV. Med høydepunkter som "White Wedding" og "Rebel Yell". Nå har han passert 60 år, men viser her at han er høyst oppegående fortsatt.

fredag 20. oktober 2017

Åttitallet vender tilbake (4)

En sånn fun-fact om The Bangles er at de opprinnelig skulle hete The Bangs, men en juridisk tvist tvang dem til å bytte navn, som ble The Bangles. Det store gjennombruddet kommersielt kom med singelen "Manic Monday", skrevet av Prince, som ble sluppet i januar 1986. Her er The Bangles live i 2010-utgave med nettopp Manic Monday:



Som en ser er The Bangles forbausende gjenkjennelige 30 år senere, tre av de fire bandmedlemmene fra storhetstiden er med her, men det er ikke slik at de har eksistert sammenhengende fra tidlig 80-tall og frem til nå. I 1989, like etter at landeplagen "Eternal Flame" var sluppet og ble den mestselgende singelen fra en kvinnelig popgruppe i historien, kranglet de og var så lei av hverandre at de la ned bandet. 10 år senere, i 1998, gjenoppstod The Bangles på nytt, og de spiller fortsatt sammen med ujevne mellomrom, og har blant annet gitt album i 2003 og 2011. Men det er de gamle 80-tallsklassikerne de huskes for, ikke minst "Manic Monday".

onsdag 18. oktober 2017

Norsk forskning har passert 2 prosent av BNP

Det har vært bra vekst i norsk forskning og utvikling (FoU) de siste årene. Helt nye tall viser at veksten også fortsatte i 2016. For første gang har den samlede FoU-innsatsen i Norge passert to prosent av BNP.

Disse nye tallene for FoU-akvititeten i Norge finner man både på Statistisk Sentralbyrås nettsider og hos forskningsinstituttet NIFU. NIFU oppsummerer tallene slik:

"Foreløpige tall for utgifter til forskning og utviklingsarbeid (FoU) i Norge i 2016 viser at den samlede FoU-innsatsen utgjorde over 63,5 milliarder kroner. I løpende priser gir dette en økning i FoU-innsatsen på om lag 3,3 milliarder fra 2015, tilsvarende 5,5 prosent. FoU-utgiftenes andel av BNP øker fra 1,93 til 2,04 prosent."

SSB skriver på sine nettsider om at vi ser en gledelig fortsatt vekst i næringlivets FoU-innsats i 2016:

"Næringslivet brukte om lag 29,5 milliarder kroner på egenutført forskning og utvikling (FoU) i 2016. Dette er 6,2 prosent høyere sammenliknet med 2015. Målt i faste priser er økningen på 3,8 prosent.(...) Blant foretak med minst 10 sysselsatte ble det utført 19 764 FoU-årsverk, 3,5 prosent flere enn i 2015. Veksten er i hovedsak drevet av tjenestenæringene som utførte 4,4 prosent flere FoU-årsverk i 2016 og stod for 55 prosent av alle FoU-årsverkene i næringslivet."

Jeg blogget i oktober i fjor om de tilsvarende tallene for 2015 og igjen i februar i år om at norsk forskning i det siste har vokst raskere enn i Norden og i EU. Nå skal vi huske på at norsk forskning samlet ligger etter FoU-nivået hos våre nordiske naboer. Den offentlige FoU-innsatsen i Norge er på linje med nabolandene våre, mens næringslivets forsker mindre i Norge, først og fremst på grunn av vår næringsstruktur. Men de siste tallene viser som sagt at det går raskt i riktig retning. Og en interessant nyhet i den sammenheng er at andelen bedrifter i Norge som utfører FoU også er på vei opp. Andelen har ligget på rundt 20 prosent i flere år, men gjorde i 2015 et hopp til 25 prosent for alle foretak samlet. Resultatene for 2016 er på samme nivå, 26 prosent. Og det er interessant at veksten i antall FoU-foretak slår mest ut for foretak med mindre enn 50 sysselsatte, som jo er det store flertallet av bedrifter i Norge.

Når man ser statistikker som dette er det jo også et par spørsmål som melder seg, i hvert fall hvis man har et litt kritisk blikk på slike statistikker og ikke liker at politikere tar for mye ære for ting ting som kan ha andre forklaringer og kanskje ville skjedd uansett.

Første spørsmål er derfor: Har dette noe med politikk å gjøre? Og svaret på det er ja. Veksten i forskningen på universiteter og høyskoler skyldes at forskning har vært prioritert på statsbudsjettet. Og selv om det er slik at det meste av forskningen i næringslivet betales av næringslivet selv, og er begrunnet med bedriftenes eget behov for å utvikle nye varer, tjenester, arbeidsprosesser og forretningsmodeller, har politikk gjort at det er mer lønnsom for næringlivet å satse på FoU. Jeg har tidligere blogget om hvordan endringene i SkatteFunn har gjort at denne skattefradragsordningen for forskning i næringslivet blir brukt langt mer enn før. I 2016 skrev jeg:

"Det har med andre ord vært en oppsiktsvekkende sterk vekst i næringslivets forskningsinnsats, spesielt de siste to årene, og som nevnt her er det slik at over 90 prosent av disse kostnadene blir dekket av næringslivet selv. Den offentlige finansieringen av forskning i næringslivet på 1,8 milliarder kroner består av flere ulike ordninger, men SkatteFunn, en søkbar skattefradragsordning for forskningsprosjekter i bedriftene, er klart viktigst og utgjør nesten 50 prosent av den offentlige støtten til forskning i næringslivet. For bedrifter med under 200 ansatte er SkatteFunn den klart viktigste offentlige finansiseringskilden."

Andre spørsmål blir da: Men ville ikke en annen regjering ført samme politikk, slik at veksten i næringslivets forskning ville vært like sterk? Og svaret på det er mest sannsynlig nei. Vi vet jo ikke hva en annen regjering ville gjort de fire siste årene, men vi vet hva en annen regjering gjorte i perioden før valget i 2013. I 2013 blogget jeg om at den store svakheten i forskningsmeldingen fra den rødgrønn regjeringen var at den ikke var opptatt av å gjøre det mer lønnsomt for næringlivet å forske. Og tallene bekrefter også dette inntrykket. Forskningsrådets indikatorrapport i 2013 sa dette om forskningens utvikling som andel av BNP i årene før:

"FoU-utgiftene utgjorde 1,65 prosent av bruttonasjonalprodukt (BNP) i 2011, ned fra 1,68 prosent i 2010 og 1,76 prosent i 2009"

Nå er det selvsagt slik at veksten i BNP svinger og det er slik at næringslivets satsinger på FoU kan gå litt i rykk og napp. Men det er ingen tvil om at rammebetingelsene for forskning og innovasjon i næringslivet har blitt bedre. Og det er heller ingen tvil om at den samlede satsingen på FoU i Norge, både den offentlige og den næringlivet finansierer, er en god del høyere nå enn den var for noen år siden. Vi er på rett vei.

tirsdag 17. oktober 2017

Nye næringsklynger

Mandag ble det offentliggjort at syv nye næringklyngemiljøer får offentlig støtte og blir tatt opp i klyngeprogrammet, blant annet den første næringsklyngen for finansteknologi. En veldig gledelig nyhet. Men dette med statlig støtte til næringnsklynger kan også fortjene litt forklaring:

Vi har flere forskjellige næringsrettede forsknings- og innovasjonsvirkemidler i Norge, stort sett innrettet på å bidra til innovasjon, vekst og internasjonalisering av bedrifter, men tilpasset det at bedrifter er i litt ulike utviklingsfaser og har ulike utfordringer. Offentlig støtte kommer ikke i stedet for at man må leve av å skaffe kunder i markedet, og finne partere og investorer, men det er penger som bidrar til at bedrifter kan vokse raskere og bli mer lønnsomme enn de ellers ville blitt. De utgjør et lite tillegg til de private pengene og er begrunnet med at den er en samfunnsøkonomisk lønnsomhet i å finansiere for eksempel kunnskapsutvikling, innovasjon, forskning og nettverksbygging er høyere enn den er hvor hver enkelt bedrift isolert. .

Et av mine favorittvirkemidler i det norske virkemiddelapparatet har alltid vært næringsklyngeprogrammene. Det tar utgangspunkt i at det allerede finnes spennende bedrifter og kunnskapsmiljøer i et område som jobber mer eller mindre tett sammen og i et mer eller mindre definert felles marked. Noen av dem kan være konkurrenter, men ofte vil det også være en form for verdikjede der bedriftene er leverandører til hverandre og samarbeider om innovasjon i ulike prosjekter, og der de som er konkurrenter i noen situasjoner er samarbeidspartnere i andre.

Slike nettverk og klynger er ofte langt bedre rustet til å håndtere omstilling og satse på innovasjon og teknologiutvikling enn det en enkeltstående bedrift klarer. Men problemet er ofte at bedrifter med felles interesser underinvesterer i nettverket seg imellom fordi det kan være vanskelig å få noen til å ta på seg kostnadene for det som deles, i hvert fall i første fase av samarbeidet. Derfor har Innovasjon Norge, Forskningsrådet og Siva sammen utviklet et Norwegian Innovation Clusters-program som gir norske næringsklynger mulighet til å styrke innovasjonssamarbeidet og koblingene til forsknings- og innovasjonsmiljøer.

Nyheten som kom mandag var at syv nye klynger blir en del av klyngeprogrammene. Fem av dem blir del av den minste satsingen, Arena-programmet, for nettverk som er på vei opp og frem, mens to  to rykker opp til det som kalles Norwegian Center og Expertise (NCE), en større satsing for de mer komplette klyngene. Innovasjon Norge skriver dette på nettsiden sin:

"I alt fem nye klynger får Arena-status: Finance Innovation i Bergen, Arena Oslo – The Smart Event City, Arctic Cluster Team i Nordland Arena Smart City i Stavanger og Tequity Cluster i Trondheim. To miljøer avanserer til status som Norwegian Centre of Expertise, iKuben – Rapid Transformation i Molde og NCE Energy Technology – tidligere Arena Subsea Valley. I tillegg til de nye, får klyngene Norwegian Fashion Hub og Norwegian Smart Care Cluster forlenget status som Arena-prosjekter for to nye år."

Om den spennende nye finansklyngen skriver Innovasjon Norge:

"Finansteknologi-klyngen Finance Innovation består av virksomheter innen bank, forsikring, konsulentmiljø, teknologi, investorer, universitet og høyskoler. Dette Arena-prosjektet ønsker å bidra til at Norge kan være i front på et nytt forretningsområde, FinTech."


En annen spennende og ganske utradisjonell næringsklyngesatsing som nå er løftet opp til NCE-status, er iKuben i Molde. Der er målet å gi bedriftene som deltar det som trengs for å gjennomføre en digital transformasjon:

"NCE iKuben – Rapid Transformation i Molde består av 46 partnere med nesten 15 000 ansatte og 62 milliarder kroner i omsetning. Målet er å styrke medlemmenes konkurransekraft og innovasjonskapasitet gjennom innsikt, metodikk og infrastruktur og kultur for å hjelpe bedriftene i rask digital transformasjon."

søndag 15. oktober 2017

Høyrevind i Østerrike

Valget i Østerrike har fått en del oppmerksomhet i forkant fordi de sannsynligvis får en veldig ung, men likevel politisk erfaren,statsminister i 31 år gamle Sebastian Kurz. Og fordi høyresiden samlet sett går kraftig frem og ser ut til å få over seksti prosent av mandatene i nasjonalforsamlingen.

Østerrike er et land som ved flere tidligere valg har fått mye, og ofte litt ufortjent, negativ oppmerksomhet i norske og nordiske medier. Mest fordi det EU-skeptiske og innvandringsskeptiske FPÖ var tidlig ute blant de høyrepopulistiske partiene i Europa når det gjaldt å få høy oppslutning. Da de satt i regjering mellom 2000 og 2007 var det mye fordømmelse fra andre EU-land.  I dag virker det som alle de tre store partiene i Østerrike er for en svært restriktiv innvandringspolitikk. Og regjeringspartiene i Polen og Ungarn overgår nok FPÖ i EU-skepsis, for ikke å snakke om de britiske konservative.

Egentlig har Østerrike en ganske nordisk partistruktur, med et stort sosialdemokratisk parti som det tradisjonelt største regjeringsbærende partiet, et stort konservativt opposisjonsparti, som også har hatt statsministeren i perioder, og et mer populistisk høyreparti som har vokst seg stort de siste par tiårene, men som i varierende grad ønsker samarbeid eller er ønsket som samarbeidspartner av andre partier. Østerrike har også et krympende politisk sentrum med liberale og grønne partier, men de er blitt mindre over tid og er enda svakere enn sentrum i Norden.

Sosialdemokratiet har faktisk vært så dominerende i Østerrike at de siden 1945 bare har vært utenfor regjering i 11 år (1966-70 og 2000-07). Etter 1970 har sosialdemokratene i Østerrike hatt statsministeren i alle regjeringer bortsett fra to som satt mellom 2000 og januar 2007. Ja, på 1970-tallet var kanskje Østerrike det mest sosialdemokratiske landet i verden, med rent SPÖ-flertall i over ti år, frem til 1983. Men også ved de siste to valgene, i 2008 og 2013 har SPÖ blitt det største partiet, sist med bare 26,8 prosent riktignok, men også da fikk de statsministeren i en storkoalisjon med konservative ÖVP.  Miljøpartiet Grüne har hatt jevnt økende oppslutning i Østerrike, hele 12,3 prosent i 2013.

Denne gangen er resultatet ganske annerledes. Konservative ÖVP er valgvinner, med 31,6 prosent, en fremgang på 7,6 prosentpoeng. Det er imponerende med tanke på at de har vært juniorpartier i en storkoalisjon med sosialdemokratiene siden 2007, og gått tilbake ved alle valg siden 2002. Og samtidig går det andre høyrepartiet FPÖ også kraftig frem med 5,5 prosentpoeng til 26,0 prosent. Denne fremgangen er nok delvis forklart av at EU-motstanderne i Team Stronach og Haiders gamle utbryterparti BZÖ, som tilsammen fikk over 9 prosent av stemmene i 2013, ikke lenger har noen oppslutning.

Sosialdemokratene holder for så vidt stillingen fra forrige valg, med 26,9 prosent, med det er like dårlig som det dårligste resultatet etter krigen. Ikke bra nok for et parti som så sent som for 11 år siden fikk 35 prosent og på 70-tallet hadde over 50 prosent av stemmene ved tre valg på rad. Østerrike har rett og slett blitt et vanlig europeisk land når det gjelder sosialdemokratisk oppslutning. Men i motsetning til flere andre land er det ved dette valget ingen lekkasje til partier lenger til venstre eller til grønne partier. Grüne har kollapset helt og gått fra 12,4 prosent for fire år siden til 3,9 prosent og null representanter nå. En tilbakegang på over 8 prosentpoeng. Et grønt utbryterparti som heter Pilz har riktignok fått 4,3 prosent, med det veier ikke opp så veldig mye.

Valgresultatet gjør at to av de tre store partiene må danne regjering sammen. Ingen andre flertall er mulige. Nå kjenner ikke jeg østerriksk partipolitikk godt nok til å vite om andre koalisjoner enn ÖVP-FPÖ er mulige i det hele tatt. Jeg ser Aftenposten spekulerer i om en SPÖ-FPÖ-koalisjon er tenkbart i artikkelen "Arbeiderpartier i dyp krise jakter på nye veier til makt. Nå åpner flere for samarbeid med ytre høyre", basert på at en slik koalisjon finnes regionalt i Burgenland. Artikkelen er god, og problemstillingen er jo høst reell når alle de store sosialdemokratiske partiene i Europa ser ut til å miste velgere til en innvandringskritksk høyreside selv om de argumenterer for mye av den samme politikken selv. Det ville likevel være rart om et valg som har gitt en av de kraftigste høyrebølgene jeg kan huske ender med nok en periode med sosialdemokratisk regjeringsmakt i Østerrike

lørdag 14. oktober 2017

Åttitallet vender tilbake (3)

Det er kanskje litt urettferdig at jeg skriver om at 80-tallet vender tilbake når jeg skriver om Simple Minds, men gjerne omtaler U2 som et av dagens band. Begge startet tilbake på sent 70-tall og begge er. såvidt jeg vet, fortsatt aktive. Årsaken er naturligvis at resultatet av kampen om å være den største stadionrockegruppen av alle (som jeg blogget om her) endte med at at U2 ble stadig større og fortsatt er det, mens Simple Minds etter hvert fikk en husker-du-status. Derfor passer denne 2015-liveversjonen av "Don't You Forget About Me" perfekt i denne serien:



Simple Minds var et alternativ-rock band som laget mye interessant musikk i begynnelsen. Det første albumet kom i 1979 og frem til høsten 1982 laget de hele fem album (jeg blogget om en samlepakke med de fem albumene her). Det kommersielle gjennombruddet kom med det femte albumet og innledet noen år der Simple Minds var globale superstjerner.  Sangen "Don't You Forget About Me" som kom i 1985 markerte kanskje toppunktet, selv om de hadde flere gode listeplasseringer også detter dette. Sangen var en del av musikken til filmen "The Breakfast Club", en av de store ungdomsfilmene fra perioden.

fredag 13. oktober 2017

Star Wars: The Last Jedi

Det ser heldigvis ut som Lucasfilm er i rute. Det kommer en ny Star Wars-film rett før jul i år også. Den heter Star Wars: The Last Jedi. For noen dager siden ble traileren sluppet. Forventningene er skyhøye og traileren bidrar ikke til å ta dem ned det aller minste:



Årets film blir også omtalt som Star Wars Episode VIII. Vi er med andre ord tilbake på sporet der det kommer en ny Star Wars-episoder annenhvert år, der dette er den andre. Starten kom for to års siden med Episode VII Star Wars: The Force Awakens, en film som fikk bragt Star Wars tilbake til utgangspunktet fra 70- og 80-tallet. Derfor er det en hel del nostalgi, men med nåtidens spesialeffekter.

En ny ting i denne siste bølgen av filmer er at det også lages frittstående filmer, som ikke er en del av de kronologiske episodene, I fjor den frittstående filmen Star Wars: Rogue One, som hadde andre hovedpersoner, handling lagt til et annet sted i Star Wars-kronologien og en veldig definitiv slutt, men også det var en fantastisk bra film. Nå er er det bare å glede seg til The Last Jedi kommer på kinoene.

torsdag 12. oktober 2017

Statsbudsjettet 2018 - en leseguide

At regjeringen denne uken la frem et forslag til statsbudsjett for 2018 tror jeg de fleste har fått med seg. Det er stor mediedekning, og mange kommentarer fra både opposisjonspolitikere og alt som finnes av interesseorganisasjoner med en eller flere saker de gjerne skulle hatt med i budsjettet.

Noe av problemet med denne type dekning er at den kan skape et inntrykk av at statsbudsjettet er noe mystisk og komplisert som bare heltidspolitikere og lobbyister kan få innsikt i. Det stemmer heldigvis ikke. Alt som legges fram i statsbudsjettet og som behandles i Stortinget denne høsten er offentlige dokumenter som er tilgjengelig for alle, også på internett. Det er fint at media lager sammendrag, konfrontasjoner og kommentarer, men det er fullt mulig å lese tekster og tall selv, og gjøre seg opp sin egen mening om innholdet. Budsjettdokumentene er stort sett helt forståelige tekster som forklarer hva som skal gjennomføres og hvorfor. Når man vet hva man er interessert i handler det om å vite hvor man skal lete for å finne det.

Derfor har jeg laget en 2018-utgave av min leseguide til statsbudsjettet. Med et mål om å hjelpe folk finne frem i statsbudsjettet. Noen vil være mest opptatt av de helheten og de store linjene. Om oljepengebruken går ned. Om vesten går opp. Om vi gjør nok for å effektivisere offentlig sektor. Andre er mest opptatt av om skolene får mer penger til tidlig innsats, om barnevernet styrkes eller hvilke samferdselsprosjekter i Buskerud som skal settes i gang i 2018. Det fine med statsbudsjettet er at det svarer på alt dette, og mye mer.

Hvor skal man så begynne? For oversiktens skyld kan det være lurt å ta utgangspunkt i to samlesider med lenker til ulike dokumenter og verktøy. Det ene er regjeringens samleside om statsbudsjettet 2018 der det er lenker til hoveddokumentene, de ulike departementenes budsjettdokumenter og pressemeldinger, finanstalen og finansministerens pressekonferanse. Den andre er Finansdepartementets budsjettportal Statsbudsjettet.no som har lenker de de samme dokumentene, men i tillegg også en "statsbudsjettet A til Å", fylkesoversikter, oversikt over avgiftssatser, fordelingsvirkninger av skatteforslagene, omtale av hvordan statsbudsjettet følger opp FNs bærekraftsmål, og mye annet interessant.

De som er opptatt av de store linjene i norsk økonomi og utfordringene vi står overfor i årene som kommer bør begynne med å lese dokumentet som heter Nasjonalbudsjettet 2018.  Selv om det dekker store temaer er det et kompakt og oversiktlig dokument som dessuten har fine grafer og tabeller. Det går igjennom utsiktene for norsk økonomi. beskriver hovedtrekkene i regjeringens økonomiske politikk og tar for seg endringene i skatte- og avgiftspolitikken i 2018. Så har det noen kapitler som tar for seg temaer som tiltak for økt produktivitet og effektiviteten i offentlig sektor og næringslivet, om hva Norge gjør for å oppfylle FNs bærekraftsmål og om forvaltningen av statens pensjonsfond.

Er man derimot mest opptatt av å få oversikt over alle utgiftene i statsbudsjettet, på tvers av sektorer og departementer, og i et mest mulig kompakt format, er det dokumentet som kalles "Gul bok" som gjelder. Det er proposisjonen om Statsbudsjettet 2018. De første 35 sidene gir en konsentrert omtale i tekst og tall av alle departementenes hovedprioriteringer og hovedtall og er nyttig lesestoff. Fra side 50 er det noen gode analyser av flerårseffekter av noen områder på statsbudsjettets utgiftsside Mange av de som kommenterer statsbudsjetter er veldig opptatt av hvor mye en bevilgning øker fra året før, men ofte gir det mer innsikt å se på utviklingen over minst en 5-års periode. Kapittel fem redegjør for hvordan konsekvenser av tidligere politiske vedtak, for eksempel nye veier, bygninger og store ikt-prosjekter binder ressurser over flere år og begrenser fremtidig handlefrihet. Kapittel seks beskriver hvordan inneværende års budsjett blir gjennomført.

Akkurat det handler om en annen viktig erkjennelse: Å vedta at staten skal bruke penger på noe er ikke det samme som et politisk resultat. Det er selve gjennomføringen av det som er vedtatt, og effekten av tiltaket når det er ferdig, som avgjør om politikken er vellykket. 

Er man mest opptatt av inntektssiden i statsbudsjettet, som skatter og avgifter, er det en egen proposisjon om alt som har med dette å gjøre som heter Skatter, avgifter og toll 2018. Her er det både helhet og mye detaljer, og denne proposisjonen er derfor på over 380 sider.

Mange er naturligvis opptatt hvordan det vil gå i en bestemt sektor, eller rett og slett av enkeltsaker. Her er det gjerne i det enkelte departementets budsjettdokumenter man finner svarene. Er man for eksempel opptatt av kommuneøkonomiens utvikling i 2018 er det Kommunal og moderniseringsdepartementet som har svarene. Via regjeringen budsjettportal finner man alle KMDs budsjettdokumenter og pressemeldinger. Kommuneøkonomien er omtalt i en pressemelding, nye digitaliseringstitak i en annen. Ønsker man et mer utfyllende bilde må man også lese  KMDs budsjettproposisjon til Stortinget. Men det finnes mer, også innenfor KMDs område. Et populært dokument blant kommuneøonomiens selverklærte nerder er vedlegget med tabeller som viser alle effektene av kommuneinntektsystemet på den enkelte kommune, det såkalte Grønt hefte

Alle departementene legger hvert år frem hver sin budsjettproposisjon med tekstomtale og tall for alt som er i neste års statsbudsjett. Stortinget komitebehandler budsjettet og behandler det kapittel for kapittel utover høsten, Alle disse dokumentene finnes på nettet, for eksempel Samferdselsdepartementets budsjettKunnskapsdepartmentets budsjett, Helse- og omsorgsdepartementets budsjett og Nærings- og fiskeridepartementets budsjett, som alle har gode analyser av utfordringer som skal løses både på kort og lang sikt og målene de arbeider etter, i tillegg til selve tallene. Og når den tid kommer vil stortingskomiteen lage innstillinger om de samme dokumentene, som legges ut på Stortingets nettsider.

Et siste tips er å bruke de fylkesvise oversiktene på Finansdepartementets statsbudsjettside. Disse oversiktene ikke delt inn etter saksområder og sektorer, men etter geografi. Alle relevante satsinger og tiltak i statsbudsjettet er forsøkt tatt med i oversiktene, slik at man for eksempel kan få et samlet bilde av hva statsbudsjettet betyr for Møre og Romsdal eller for Telemark. når det gjelder alt fra nye veiprosjekter til kommuneøkonomi. Det er mer interessant enn mange tror å lese et statsbudsjett.

tirsdag 10. oktober 2017

Arkitekturpris til førstehjemsboliger

En liten bonus ved å være statssekretær er at jeg av og til blir invitert til å dele ut priser. Priser er viktige fordi de pleier å løfter frem en oppgave som er løst på en spesielt god måte, og gjerne også personene, virksomhetene og samarbeidet som gjorde det mulig. De gjør det mulig å lære av hva andre har gjort riktig. Og så er jo folk veldig blide når de mottar en pris.

Jeg har for eksempel delt ut KMDs egen innovasjonspris til Norges mest innovative kommune noen ganger. Nå har vi ikke så mange priser vi deler ut i KMD, men heldigvis hender det noen ganger at vi blir spurt om å dele ut andres priser. Og det er jo også veldig hyggelig. Jeg ble for noen uker siden spurt om jeg kunne dele ut Arkitekturprisen 2017, en pris som tre arkitektorganisasjoner samarbeider om, og som Kulturdepartementet har vært med på å støtte. Fordi politisk ledelse der var opptatt med andre ting, var det jeg som var så heldig å få være på prisutdelingen på avslutningen av Arkitekturdagen 2017 på Chateau Neuf.

En fin ting med arkitektur og arkitekturpriser er at dette er et område som er veldig synlig og det er lett å mene noe om. Nå er det nok med arkitekter som alle andre bransjer at de ønsker seg enda mer makt og synlighet i samfunnet, men i den sammenheng har de et utvilsomt konkurransefortrinn i at det er lett å forstå hva de bidrar med. De er synlige i helt bokstavelig forstand. Og derfor er også listen over de 20 finalistene en visuell nytelse. Her er det et stort spenn i hva slags prosjekter det er snakk om, fra en enorm ny pir på Gardermoen til langt mer nøkterne interiør- og landskapsarkitekturprosjekter.

En annen spennende ting ved denne prisen er at det ikke er en jury som kårer vinneren, men medlemmene i de tro organisasjonene som står bak, det vil si arkitektene selv. Og det prosjektet de kåret til vinner, og som jeg fikk lov til å dele ut diplomer til var prosjektet "Førstehjemsboliger for ungdom – U31" som bedriftene Haugen Zohar og Dronninga Landskap står bak. Det er beskrevet slik på nettsiden til Arkitektnytt:

"Hovedmål for prosjektet har vært å skape et godt sted å bo og et sterkt sosialt felleskap innenfor miljøvennlig og arkitektoniske rammer. Arkitektene har lagt vekt på volum fremfor areal, skriver NAL i en pressemelding, og arkitektene har benyttet robuste og klimavennlige materialer. Prosjektet består av 36 utleieenheter for unge voksne fordelt på to nybygg i massivtre, samt transformasjon av et eksisterende bygg på tomten. Prosjektet er det første boligprosjektet innenfor FutureBuilt-programmet, med mål om å oppnå minimum 50% reduksjon av klimagassutslipp, skriver NAL."

Det er flere fine bilder av vinnerprosjektet i prosjektdatabasen til Norske Arkitekters Landsforening (NAL), der dette prosjektet også er omtalt som "God morgen Alna". Som nevnt er jo noe av det fine med en arkitektkonkurranse at man virkelig kan se på de forskjellige kandidatene. Jeg tenker også at det er oppmuntrende når et prosjekt som handler om rimelige og praktiske boliger til ungdom, der det boligsosiale er en viktig målsetting, vinner fagfolkenes egen arkitekturpris. 

søndag 8. oktober 2017

Forbruket av poteter går ned

"Potetferien er avlyst" skriver Statistisk Sentralbyrå i sin overskrift. Når tror jeg det er ganske mange år siden det var vanlig å bruke høstferien til å plukke poteter, men det som er SSBs poeng er at både potetforbruk og potetproduksjon i Norge har gått kraftig ned de siste årene. Da trengs det færre folk.

På 1950-tallet spiste nordmenn 80 kilo poteter pr person i året. I 2012 hadde dette gått ned til 22 kilo pr person og 27 kilo om vi tar med andre potetprodukter som pommes frites og potetgull. Også produksjonen av poteter i Norge har gått ned, fra 1 400 000 tonn i 1954 til 363 200 tonn i 2016. Nesten halvparten av denne produksjonen skjer i dag i Hedmark fylke. Tross denne nedgangen i produksjonen påpeker SSB at det likevel produseres mye mer poteter i Norge enn det spises:

"Men sjølv om potetavlingane har sokke, har dei lege stabilt sidan 1980-talet, trass at forbruket har gått vidare ned. Me et 22,1 kilo kvar, men 363 200 tonn delt på 5 277 762 nordmenn, er 69 kilo. Så etter me har ete, er det 47 kilo til overs. På toppen av det importerer me poteter, 60 000 tonn i 2016. Trenden er aukande, med eit toppår i 2012, då me importerte 73 000 tonn poteter."

Som nevnt går noe av dette til produksjon av pommes frites, potetgull og andre populære potetprodukter. Men hva med resten? Her er SSBs omtale litt haltende og de har dessverre ikke konkrete tall om andre anvendelsesområder, men et raskt søk på ulike nettsteder som omhandler potetens fortreffelighet kan avsløre at mange av potetene brukes til å lage stivelse til annen næringsmiddelproduksjon, og en hel del brukes til spritproduksjon. Dette kan man blant annet lese mer om på nettsiden Poteten kan brukes til alt.

Og på nettsidene til Norsk Landbrukssamvirke kan man lese mer om hvordan dette kan beskrives som "sirkulærøkonomi i praksis", og hva slags anvendelsesområder det er snakk om for potetene som ikke kan brukes til matproduksjon.

lørdag 7. oktober 2017

Åttitallet vender tilbake (2)

Åttitals retro dukker opp på litt ulike måter. Noen gjør som Nena og Kim Wilde i forrige bidrag og spiller sine gamle sanger om igjen. Men vel så vanlig er det at mer nåtidige artister henter frem de gamle artistene som i sin tid fremførte sangene. Som i denne konsertvideoen der Fergie fra The Black Eyed Peas synger Blondies "Call Me" fra 1980, og har fått med seg selveste Debbie Harry på scenen:



Videoklippet er fra 2008, fra en "Fashion Rocks"-konsert, et veldedighetsshow der musikk og moteverden lager fest og støtter et godt formål. Sangen "Call Me" er fra 1980, en av Blondies store singler som toppet singellisten både i USA og UK i flere uker. I UK var den Blondies fjerde singel på førsteplass i løpet av under et år. Her er den originale musikkvideoen til Call Me.

"Call Me" kom ikke ut på noe vanlig album fra Blondie, men ble skrevet av Georgio Moroder  som filmmusikk, fikk etter hvert med en tekst av Debbie Harry, og ble en del av filmmusikken til filmen "American Gigolo" med Richard Gere i hovedrollen. Moroder satte for øvrig sitt preg på mer av 80-tallets filmmusikk etter hvert. Han skrev og produserte filmmusikken til blant annet Cat People, Scarface, Flashdance og Top Gun.

fredag 6. oktober 2017

Åttitallet vender tilbake (1)

Det var noe spesielt med 80-tallet. Og av noen så savnet at hovedpersoner fra 80-tallet stadig dukker opp igjen, både to og tre tiår senere, og synger gamle sanger om igjen. Her er to av de aller største stjernene, Nena fra Tyskland og Kim Wilde fra England som spiller Nenas gamle hitlåt "Irgendwie, irgendwo, irgendwann" i 2003.



Sangen de synger er Nenas nest mest berømte sang. Hun er aller mest kjent for "99 Luftballons" som ble en internasjonal landeplage i 1983, men "Irgendwie, irgendwo, irgendwann" fra året etter var også en stor hit i Tyskland. Da hun i 1985 laget et eget album med engelskspråklige utgaver av sangene sine ble denne sangen spilt inn som "Anyplace, Anywhere, Anytime".

Og i 2002 da det gamle bandet til Nena kom sammen igjen for å spille inn ny versjoner av gamle hits til et 20-års jubileumsalbum, "Nena feat. Nena",  spilte de inn en ny versjon av "Anyplace, Anywhere, Anytime" sammen med Kim Wilde, en annen av 80-tallets store popstjerner. Utover i 2003 spilte de to mange konserter sammen, og videoklippet over er fra en av disse. Noen ganger er det mest pinlig når 80-tallsstjerner skal gjenskape gammel suksess, men jeg synes disse to har klart seg svært bra.

torsdag 5. oktober 2017

Hva er Norges største næringer?

Hvilke næringer er størst i Norge? Jeg synes det er et ganske spennende tema. Dels fordi ulike bransjer ofte mener de bør ha innflytelse basert på hvor store de mener de er, og det noen ganger kan være litt ulike oppfatninger om hvor store ulike næringer er. Men først og fremst fordi vi lever i en tid der arbeidslivet er i endring, og da kan det være viktig å følge med på hvordan ulike deler av næringslivet utvikler seg over tid.

Jeg har blogget om dette temaet et par ganger før, både i 2015 og 2016, men nå som vi ser ut vil å ha kommet oss igjennom en kraftig nedtur i deler av næringslivet, og ser lysere på fremtiden igjen, kan det være greit å gjøre opp en ny status basert på de siste tilgjengelige tallene.

Det første vi da må ta stilling til er hvordan vi definerer en næring og hvordan vi måler dens størrelse. Det første er enklest å løse ved å bruke Statistisk sentralbyrås definisjon av en næring, selv om både definisjoner og avgrensninger alltid kan problematiseres. Når det gjelder størrelse mener jeg det løses best ved å ikke bare bruke en måte å måle størrelse på, men ved å sammenligne både sysselsettingen i ulike næringer, bidraget til BNP fra ulike næringer og omsetningen i ulike næringer. Ved å gjøre det kommer man frem til tre ulike svar på hvilke næringer som er størst, noe som også forteller noe interessant om strukturen og mangfoldet i norsk næringsliv.

En opplagt måte å sammenligne næringers størrelse på er å telle hvor mange som jobber der. Det kan man gjøre ved å bla opp i siste utgave av Økonomiske Analyser fra Statistisk Sentralbyrå og lete frem tabellen over sysselsatte personer i ulike næringer, både i offentlig og privat sektor. Noen av næringene, som helse og undervisning er dominert av offentlig sektor, men har også en del private aktører, og når vi teller ansatte gir det mening å ha dem med. Kvartalstallene for utgangen av andre kvartal 2017 viser at næringene som sysselsetter flest personer i Norge er:

1.   Helse og omsorgstjenester               577 000 sysselsatte
2.   Varehandel                                        377 000
3.   Bygg og anlegg                                 335 000
4.   Industri                                             227 000
5.   Undervisning                                    213 000
6.   Forretningsmessig tjenesteyting       129 000
7.   Teknisk tjenesteyting                        127 000
8    Kultur, underholdning og fritid          103 000
9.   Overnatting og servering                   99 000
10. Informasjon og kommunikasjon         92 000

Som en ser er de store sysselsetterne i privat sektor varerhandel, byggenæring og industri. Et stykke bak disse, men også veldig store, kommer blant annet tekniske tjenesteyting (her er det rådgivende ingeniører, oppdragsforskning og annen kunnskapsintensiv konsulentvirksomhet), forretningsmessig tjenesteyring (blant annet arbeidskraftsutleie og sikkerhetsbransje), hotell- og serveringsnæring og ikt-næring. Men som en også ser mangler oljenæringen, Norges største verdiskaper, på denne listen.

For å fange opp olje- og gassnæringen, finansnæringen og noen andre kapitalintensive næringer må vi måle størrelse på en litt annen måte og finne et mål som sier noe om bidraget deres til den økonomiske verdiskapingen. Da kan vi bla opp i det samme heftet med Økonomiske analyser og se på tabellen som viser den enkelte næringens bidrag til Norges BNP, eller det som hos SSB heter  bruttoprodukt etter næring, i basisverdi. Basisverdi handler om at det er det bedriften sitter igjen med, det vil si etter at skatter er betalt, men inkludert eventuelle subsidier. Og bruttoprodukt er definert som: "Økonomisk merverdi opptjent gjennom innenlandsk produksjonsaktivitet i en næring eller sektor (eller totalt for alle næringer/sektorer), avledet og definert som produksjon minus produktinnsats.". 

For å ha sammenlignbare næringer er det her greit å holde seg til næringer som hovedsaklig består av privat sektor og se på BNP-bidraget deres i 2016. Når vi tar utgangspunkt i verdiskapingen på denne måten ser listen over Norges største næringer slik ut:

1.   Utvinning av olje- og gass               395 milliarder kroner
2.   Varehandel                                       215
3.   Industri                                             210
4.   Bygg og anlegg                                189
5.   Finans og forsikring                         146
6.   Teknisk tjenesteyting                        132
7.   Informasjon og kommunikasjon      117
8.   Transport                                         105

Her er det interessant å konstatere at olje- og gassutvinning i 2016 holder stillingen som klart største næring målt på denne måten, til tross for en ganske kraftig nedgang fra 2014 til 2015, og en fortsatt nedgang i 2016 fra 510 til 395 milliarder kroner. Ellers ser vi at varehandelen har gått forbi industrien på listen og at byggenæringen har økt mye det siste året. Så er det selvfølgelig også noen utfordringer når en måler størrelsen på denne måten, blant annet forsvinner typiske "outsourcingsnæringer" som forretningsmessig tjenesteyting ut av listen fordi man bare kan måle bidraget deres til BNP i en næring. De som bidrar til verdiskaping i andre næringer teller da med i næringen de jobber for, og ikke i egen næring.

Dette problemet kan man løse ved å bruke en tredje måte å sammenligne på og se på omsetningstall for de ulike næringene, eller produksjon etter hovednæring i basisverdi som det heter hos SSB. Her det ikke bedriftenes "merverdibidrag" som måles, men produksjonsverdien deres. Fordi næringslivet består av verdikjeder der bedrifter selger tjenester og arbeidskraft til hverandre er tallene delvis overlappende ved at samme aktivitet blir målt i flere bedrifter i en verdikjede. Måler vi næringenes størrelse på denne måten ser listen over Norges største næringer i 2016 slik ut:

1.  Industri                                              782 milliarder kroner
2.  Bygg og anlegg                                 531
3.  Utvinning av olje og gass                  530
4.  Varehandel                                         403
5.  Transport                                           277
6.  Teknisk tjenesteyting                         242
7.  Informasjon og kommunikasjon        240
8.  Finans og forsikring                           214
9.  Forretningsmessig tjenesteyting        150
10.Kultur, underholdning og fritid           114

Så vil sikkert enkelte lure på hvor det er blitt av viktige norske næringer vi er kjent for i utlandet, som fiskeoppdrett, reiseliv og vannkraft i disse oversiktene. Og svaret er at ja, dette er viktige norske næringer som bidrar til store eksportinntekter, men de er ikke så store at de er helt i toppen når det gjelder sysselsetting eller omsetning,. Hvis vi ser på omsetning og tar utgangspunkt i den sist oversikten over produksjon etter hovednæring i basisverdi, er tallene for fisk og havbruk 90 milliarder kroner, overnatting og servering 89 milliarder kroner og elektrisitetsforsyning 79 milliarder kroner.

Hvilken næring er så den største i Norge? Svaret er som man ser litt avhengig av hva man velger å måle, men det er i hvert fall ingen tvil om at både olje- og gassutvinning, industri, bygg og anlegg, varehandel og teknisk tjenesteyting er blant de store i privat sektor. Og tar vi med offentlige tjenesteytere er også helse og omsorgstjenester og undervisning høyt oppe på listen over Norges største næringer.

onsdag 4. oktober 2017

12 prosent lavere arbeidsledighet siste år

Hver måned kommer NAV med nye tall for antall arbeidsledige i Norge. De forteller oss en hel del om hvordan det går i norsk økonomi totalt sett, men også mye om hvordan situasjonen er i ulike landsdeler og i ulike bransjer i næringslivet.

De siste tallene som kom for noen dager siden viser at det er registrert 68 900 helt arbeidsledige hos NAV, en nedgang på 9 600 sammenliknet med september i fjor. Andelen helt ledige er nå på 2,5 prosent av arbeidsstyrken. NAV skriver på sine nettsider at antallet nye arbeidssøkere som melder seg til NAV har ikke vært så lavt siden høsten 2012. Arbeids- og sosialdepartementet skriver i sin pressemelding at:

"Siden september i fjor er antall helt ledige gått ned med 12 prosent. – Veksten og optimismen er tilbake i norsk økonomi og vi vil se fortsatt bedring i arbeidsmarkedet framover, sier Hauglie. Det siste året har nedgangen i ledigheten vært mest markert der hvor problemene etter oljeomstillingene har vært størst. I Rogaland er antall helt ledige nå 22 prosent lavere enn på samme tid i fjor og i gruppen ingeniører og ikt-fag er ledigheten 25 prosent lavere. Flere kommer i jobb og vi må tilbake til sommeren 2013 for å finne like lav ledighetsprosent."

På NAVs nettsider finner man også mer detaljert statistikk, der disse nasjonale tallene er brutt ned på fylker, kommuner og ulike yrkesgrupper. Der disse tallene viser en særlig positiv eller en bekymringsfull utvikling fører det ofte til oppslag i lokalavisene om den lokale utviklingen i ledigheten. For eksepel i nettavisen iTromsø som konstaterer at Troms fylke nå har den laveste arbeidsledigheten på 40 år:

"Ved utgangen i september ligger arbeidsledigheten i Troms på 1,7 prosent. Dette betyr at det er 1516 helt arbeidsledige i fylket, og dette utgjør en nedgang på 9 prosent, eller 155 personer, i forhold til september i fjor. Ledigheten i landet ligger til sammenligning på 2,5 prosent, ifølge en pressemelding fra NAV Troms."

Tallene for ledigheten i ulike yrkesgrupper er også interessante. Da oljeprisen falt i 2014 var det jo ikke slik at ledigheten økte over alt, men veksten var særlig konsentrert om yrker med tilknytning til olje- og gassektoren, og en del andre deler av privat sektor som levere ulike varer og tjenester til oljeindustrien. Samtidig har ledighetstallene i blant annet undervisning (0,8 prosent) og helse, pleie og omsorg (1,3 prosent) vært lave i hele perioden. Det gledelige nå er at vi ser at aktiviteten øker i de delene av privat sektor som hadde den sterkeste økningen i ledighet, for eksempel gruppene ingeniør- og ikt-fag  og industrifag. NAV skriver:

"Sammenliknet med september i fjor er ledigheten nå lavere for de aller fleste yrkesgruppene. Nedgangen er størst innen ingeniør- og ikt-fag med 25 prosent færre helt ledige, fulgt av industriarbeid med 22 prosent færre. Det var kun innen undervisning at antallet helt ledige var litt høyere enn i september i fjor, mens innen helse, pleie og omsorg var det uendret."

mandag 2. oktober 2017

Oljefondet passerer 1000 milliarder dollar

Det er ikke så veldig mye av det vi gjør i Norge som blir nyhetssaker i store internasjonale medier, men oljefondet vårt er noe av det de synes er interessant. Fordi det er så stort og fordi det eier en så stor andel av verdens børsnoterte bedrifter.

Derfor ble det omtalt ganske bredt da oljefondets verdi passerte 1000 milliarder dollar for kort tid siden. Jeg har tidligere i høst blogget om hvordan oljefondet målt i kroner har vokst med 3000 milliarder kroner til 7600 milliarder de siste fire årene. Men også målt i dollar har det, som grafen viser, vært en sterk vekt. The Economist skiver dette i sitt oppslag om at "Norway’s sovereign-wealth fund passes the $1trn mark":

"A year earlier than expected, Norway’s sovereign-wealth fund, the world’s largest, surpassed $1trn in assets on September 19th. It had gained over $100bn in the past year, thanks in large measure to the global stockmarket boom in 2017: around two-thirds of its assets are held as equities (over 1% of shares globally)."

Den siste tidens utvikling gjør at det norske oljefondet har økt avstanden til andre store nasjonalstatlige aksjefond. Vi har i noen år vært ganske jevnstore med lignende fond i Kina og Saudi Arabia, men nå har det norske oljefondet rykket fra og blitt klart størst. Og derfor minner The Economist oss også om at denne muligheten til å investere en så stor formue i verdipapirer over hele verden gir både stor makt, men medfører et tilhørende stort ansvar:

"The fund is so big it is becoming a tool for 5m-odd Norwegians to shape values abroad. It is an increasingly activist shareholder, speaking out on executive pay, ethical behaviour, companies’ use of water, child labour and more. Both its size and influence are likely to keep on growing."

søndag 1. oktober 2017

Et britisk firepartisystem

I de siste valgene i Storbritannia har de to største partiene oppnådd en stadig høyere samlet valgoppslutning. Mens Labour og de konservative til sammen bare fikk 65 prosent av stemmene i 2005, hadde denne andelen økt til hele 82 prosent i 2017.  Tallene viser at topartisystemet dominerer enda mer enn før.

Men skal vi tro en artikkel i siste nummer av The Economist med tittelen "Britain now has å four-party system", er det tvert slik at når man skraper bort overflaten er det egentlig ikke to, men fire partier som konkurrerer om makten. Landsmøtene som gjennomføres i disse dager viser at begge de store partiene er splittet i to. Derfor har Storbritannia følgende store partier nå: "Corbynites, Social Democrats, Whigs and Tories."

Labour er delt i to en radikal og en moderat fløy, der førstnevnte mener de vant et valg alle spådde at de kom til å tape, mens sistnevnte mener at de tapte et valg de burde ha vunnet:

"Len McCluskey, the leader of the pro-Corbyn Unite union, gave vent to the Corbynite interpretation when he told the conference that he was tired of “whingers and whiners” who point out that Labour didn’t win. “I say we did win. We won the hearts and minds of millions of people, especially the young. (...)  The Social Democrats, meanwhile, believe that Labour lost a winnable election by backing a candidate and a set of policies that stand far outside the mainstream. The psephological evidence points in both directions. Mr Corbyn pulled off a remarkable feat by getting 40% of the vote. But his party is running neck-and-neck with the Conservatives in the polls, despite the fact that the government is doing its best to tear itself apart. A more centrist politician could be leading by double figures.

Det så en stund ut som selvdestruksjonen Labour satte i gang under Corbyn ville gi konservativ valgseier mer eller mindre automatisk og i lang tid fremover, uten at de konservative trengte å anstrenge seg så mye. Men Brexit har synliggjort at det ikke er slik lenger, blant annet fordi det konservative partiet også opplever splittelse. Dagens flertallslinje henter solid støtte der partiet allerede står sterkt, i landlige valgkretser i Sør-England. Problemet er at de unge og urbane ønsker en helt annen politisk oppskrift:

The Conservatives’ Manchester conference will be no less confusing. It will be shared by the Whigs, a cosmopolitan party that wants Britain to remain as close as possible to Europe, and the Tories, a nationalist party that worries about immigration and cultural change. The Whigs are mostly young and urban—David Cameron’s Notting Hill set writ large—while the Tories are older and rural. The Whigs think the Conservative Party must move with the times in order to survive, whereas the Tories think that moving with the times will mean surrendering everything they hold dear.

The Economist spekulerer i mulige partisplittelser med utgangspunkt i at fløyene i de to partiene ideologisk er uvanlig langt fra hverandre. Holdningen til frihandel har ført til partisplittelse før. Og liberale, frihandelsvennlige og europavennlige velgere mangler en talerør for tiden. Nå tror ikke jeg at motsetningene i noen av de to partiene er så store at vi er kommet dit at de vil splittes, men det blir uansett spennende å følge fortsettelsen.

fredag 29. september 2017

Thåström: Centralmassivet

I dag kom det plutselig et nytt album fra den nå 60 år gamle Joakim Thåström. Plutselig i den forstand at jeg ikke var klar over at det skulle komme, og har derfor ikke hatt mulighet til å ha noen forventninger i forkant. Men dette er bra. Selv om vi lett kan bli nostalgiske og drømme oss tilbake til Ebba Grön og Imperiet, mener jeg at Thåströms aldri har vært så jevnt bra som på de fem albumene han har laget fra 2005 og fram til i dag.

Aftenposten skriver at "Ingen synger blues som Thåström" og triller terningkast fem for det nye albumet Centralmassivet. Fra albumet er det gitt ut en singel, med musikkvideo, "Körkarlen". Ikke den beste sangen på albumet etter min mening, men et godt eksempel på en tyngre og mer intens Thåström, som til og med kan minne litt om Depeche Mode i deres mørkeste øyeblikk:

torsdag 28. september 2017

Færre personofre for kriminalitet

Det lages mye grundig statistikk om kriminalitetsutviklingen i Norge. Statistisk Sentralbyrå la frem en ny offerstatistikk nå i slutten av september, med tall og tabeller som viser hvordan utviklingen går.

Tallene viser at det i 2016 var 336 413 lovbrudd i Norge. 159 510 av disse hadde et personoffer i den forstand at en konkret person ble rammet. Og av disse handler omkring halvparten om "eiendomstyverier", det vil si blant annet innbrudd, biltyverier og andre tyverier av andre personers eiendommer. Dette er en form for kriminalitet som har gått kraftig ned de siste årene i Norge. SSB skriver:

"I 2016 ble 149 000 personer registrert som ofre for 159 500 lovbrudd. Dette tilsvarer at 2,9 prosent av befolkningen i Norge anmeldte å ha vært utsatt for lovbrudd i 2016. Tar vi høyde for befolkningsmengden, er omfanget av personofre for kriminalitet redusert med mer enn én fjerdedel siden 2004. Den vedvarende trenden med stor nedgang i antallet personofre for eiendomstyveri fortsatte i 2016. Antallet personofre for eiendomstyveri var nesten 10 prosent færre enn året før og hele 22 prosent færre enn i 2014. Det totale antallet personofre gikk dermed ytterligere ned i 2016."

Denne nedgangen bidrar sterkt til at det også samlet sett er en positiv utvikling i kriminalitetsstatistikken når det gjelder anmeldt kriminalitet med personofre. Men også når det gjelder den kriminaliteten som ikke har personer som ofre, men som handler om rusmidler, trafikk eller der ofrene er foretak og ikke personer, viser tallene en positiv utvikling. SSB skriver:

"Også for lovbrudd uten registrerte ofre er antallet lavere enn alle tidligere år, og variasjonene for disse er i stor grad betinget av politiets anmeldelser, særlig av trafikk- og rusmiddellovbrudd."

Det er imidlertid ikke bare positive tendenser i denne statistikken. Selv om antall anmeldte tyverier går ned, og dette påvirker totalen positivt, er det vekst antall ofre for en del mer alvorlige typer kriminalitet. Det gjelder blant annet en økning i antall anmeldelser for bedragerier og seksuallovbrudd. Og det er også en vekst i antall anmeldelser for vold i nære relasjoner. SSB skriver:

"Til sammen ble 4 550 personer registrert som ofre for mishandling i nære relasjoner i 2016, som er 4,7 prosent flere enn året før. Av ofrene for denne typen vold i 2016 var nærmere 3 000 i alderen 0–19 år, som er nesten en tredobling sammenlignet med 2010. Trenden med et stadig økende antall barn og unge registrert som ofre for mishandling i nære relasjoner fortsetter dermed i 2016."

Det er med andre ord nok av utfordringer å ta tak i for alle som bidrar i arbeidet med å forebygge og bekjempe kriminalitet, selv om noen av utviklingtrekk går i riktig retning.

tirsdag 26. september 2017

Hurra for teknisk beregningsutvalg

Denne uken har det i hvert fall vært to viktige feiringer med statsråder i sentrale roller. Den ene er den mye omtale feiringen av norske kunst- og kulturpersoner, med Linda Hoftad Helleland som vertskap. Derfra meldes det at det ble svært hyggelig og vellykket, med 250 mennesker til stede i Parkveien.

Langt mindre omtalt, men minst like viktig, var feiringen av at Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene (TBU) er  blitt 50 år, Med arbeids- og sosialminister Anniken Haugli som hovedtaler. Bak det som må være et av verdens kjedeligste navn finnes en av de store juvelene i den norske modellen. Vi har nemlig forstått at dersom vi skal bli enige om ting, eller i hvert fall være uenige om ting på en god måte, er noe av nøkkelen å være enige om tall og fakta først. Dette utvalget forsyner oss med tall alle stoler på.

I lønnsforhandlinger er det for eksempel en stor fordel å være enige om hvordan fortiden har vært når man skal forhandle om hvordan lønnen skal være i fremtiden. Hvis man ikke er enige om historiske tall og fakta om hvordan lønnsutviklingen har vært, sier det seg selv at det er mye vanskeligere å bli enige. I Norge tenker vi gjerne at dette er en ganske opplagt ting. At vi må klare å skille det faglige og nøytrale kunnskapsgrunnlaget fra saker som man kan ha ulike meninger om. Og at vi gjør lurt i å bruker tiden på å være uenige om det som gjelder fremtiden i stedet for å krangle om hvordan virkeligheten ser ut nå.

Men selv om det høres opplagt ut av vi skal være enige om faktagrunnlaget er denne norske modellen ganske uvanlig internasjonalt. Den sparer oss for mye unødvendig krangel og konflikt. I Aftenpostens glimrende hyllest "De har levert knusktørre tekster i 50 år. Det gleder alle", skriver de:

"Siden 1967 har partene i arbeidslivet, departementenes teknokrater og en leder fra Statistisk sentralbyrå laget et omforent tallgrunnlag for inntektsoppgjørene. Partene skal bli enige om tallene før oppgjørene starter. Viktig tid skal ikke bli brukt på å krangle om statistikk og lønnstall. (...) «Den norske modellen» er kjennetegnet av tillit, åpenhet, samarbeid, små forskjeller, samordnet lønnsdannelse, høye skatter og et godt sosialt sikkerhetsnett. TBU hører definitivt til i modellen."

Det er all mulig grunn ti å feire at det tekniske beregningsutvalget har blitt 50 år. Og også grunn til å håpe at vi vil fortsette å jobbe på denne måten i mange år fremover,

mandag 25. september 2017

Merkels valgseier nr. 4

Angela Merkel har vunnet sitt fjerde valg på rad, en utrolig imponerende prestasjon. Midt oppe i alle kommentarene om de to store partienes tilbakegang fra forrige valg og ytre høyres store fremgang, kan det også være greit å minne om hvor uvanlig det er i dagens Europa at noen vinner flere valg på rad. Og hvor viktig denne kontinuiteten kan være når mye annet er usikkert.

Når det gjelder selve resultatet er det selvfølgelig mye oppmerksomhet om frem- og tilbakeganger siden sist. At CDU/CSU gjør sitt dårligste valg siden 1949, at sosialdemokratene gjør sitt dårligste valg noen gang og knapt klarer 20 prosent og at AfD ikke bare klarte sperregrensen på 5 prosent, men også blir Tysklands tredje største parti. Jeg synes også det er verdt å merke seg at det liberale FDP gjør tidens comeback etter å ha falt under sperregrensen for fire år siden, mens verken venstresidens Die Linke eller det tyske miljøpartiet klarer å utnytte de to store partienes tilbakegang denne gangen. I den grad det er noe opprør i dette valget kommer det fra det liberale sentrum-høyre og fra det populistiske ytre høyre.

Det gir selvfølgelig mye mening å sammenligne et valgresultat med valget fire år tidligere, men fordi Angela Merkel har vunnet fire ganger er det også et poeng å sammenligne dette valget, og de samarbeidsmulighetene valgresultatet har gitt, med de andre valgene hun har vunnet.

Det første valget Angela Merkel vant var valget i 2005, som var et nesten dødt løp mellom CDU og Gerhard Schröders SPD, som da satt i regjering sammen med Die Grünen etter å ha vunnet to valg på rad. Begge partier feiret en valgseier da valglokalene stengte og resultatene kom, selv om begge partier gikk markant tilbake. CDU fikk 35,2 prosent, mens SPD fikk 34,2 prosent. Ingen naturlig koalisjon fikk flertall og det endte med at CDU og SPD måtte forhandle om en storkoallisjon. Tyskland insisterer på å ha flertallsregjeringer, og når ingen blokk vinner må de to største partiene sitte i regjering sammen. Fordi CDU ble litt større enn SPD ble Merkel forbundskansler, SPD fikk halve regjeringen og Gerhard Schröder forlot tysk politikk.

Andre gang Merkel vant var i 2009 (jeg blogget om det her), et valg som kom etter at de to store partiene hadde regjert sammen i fire år og derfor har en del felles med valget i 2017. Resultatet ble en liten nedgang for CDU, til 33,8 prosent, det dårligste resultatet siden 1949. Men det ble overskygget av at SPD fikk et ordentlig katastrofevalg med 23 prosent, en tilbakegang på over 11 prosentpoeng og det klart dårligste valgresultatet deres noen gang. Både FDP, Die Linke og Die Grünen gikk frem. Og fordi SDP kollapset forlot de regjeringssamarbeidet. Inn som samarbeidspartner for CDU/CSU kom et FDP som fikk rekordhøye 14,6 prosent ved valget og var veldig klare for å styre landet.

Tredje gang Merkel vant var i 2013 (jeg blogget om det her), og denne gangen gikk de faktisk kraftig frem ved valget, med 7,8 prosentpoeng, til 41,5 prosent. Også SDP gikk litt frem, til 25,7. Egenlig et veldig dårlig valg i historisk sammenheng for SPD, men likevel bedre enn sist. Det paradoksale var at selv om CDU gjorde et av sine aller beste valg, og nesten fikk mandatflertall alene, gjorde FDP et av sine aller dårligste og falt med 9,8 prosentpoeng, til under sperregrensen. Og SDPs lille fremgang ble mer enn oppveiet av Die Linke og miljøpartiets tilbakegang (nesten seks prosentpoeng til sammen), slik at ingen blokk kunne eller ville regjere. Og da måtte det nok en gang bli storkoalisjon CDU/SPD, som i 2005, men denne gangen med Merkels parti som det åpenbart dominerende.

Når Merkel nå vinner for fjerde gang mener jeg at det kan være nyttig å sammenligne med situasjonen i 2009, forrige gang det var valg etter at CDU og SPD var i storkoalisjon, og gikk tilbake ved valget. For CDU/CSU er resultatet nå omtrent det samme som i 2009, 33,8 prosent da og 33,0 prosent nå. For SDP ble det 23 prosent da og 20,5 prosent nå. FDP, Die Linke og miljøpartiet gjør det litt svakere enn i 2009, spesielt FDP som fikk 14,6 prosent da og 10,7 prosent nå, noe som gjør at det ikke holder til et flertall sammen med CDU slik det var i 2009. Den store forskjellen fra 2009 er at AfD finnes og ser ut til å forsyne seg med velgere fra stort satt alle andre partier. Kanskje kan de utnytte opposisjonstilværelsen og vokse ytterligere. Men erfaringene viser vel at små partier det er knyttet veldig store forventninger til ikke pleier å lykkes to valg på rad.

søndag 24. september 2017

Sanger om skattenivå (3): The Who

Sangtekster som protester mot høye skatter har en lang historie. Det går i hvert fall tilbake til det tredje verset i selveste Internasjonalen, som fortsatt synges hvert år over hele verden av venstresiden på 1. mai, men uten det det tredje verset, som jo er en protest mot høye skatter (jeg har blogget om det her tidligere).

Men den moderne pop- og rockemusikken har også sine innslag av sanger med synspunkter på skattenivået, ikke minst på 60-tallet da den britiske arbeiderparti-regjeringen dro til med en kraftig økning i marginalskatten på lønnsinntekt. I sangen "Success Story" kommenterte The Who dette:



Jeg har dessverre ikke funnet noe liveopptak eller musikkvideo til "Success Story" på YouTube. Men den kom i hvert fall ut på albumet "The Who by Numbers" i 1975, deres syvende studioalbum ti år etter "My Generation". I sangen har de dette å si om skattenivået:

"Away for the weekend
I've gotta play some one-night stands
Six for the tax man, and one for the band
Back in the studio to make our latest number one
Take two-hundred-and-seventy-six
You know, this used to be fun".

lørdag 23. september 2017

Sanger om skattenivå (2): The Beatles

Historiens kanskje mest kjente protestsang mot et høyt skattenivå er The Beatles "Taxman", åpningslåten på albumet "Revolver" i 1966 og er en av de relativt få Bealtles-sangene som ble både skrevet og sunget av George Harrison. George Harrison fortsatte å spille "Taxman" på sine konserter også etter at The Bealtles ble oppløst. Her fra en konsert i Tokyo sammen med Eric Clapton:



The Beatles gikk veldig konkret til verks i teksten. De protesterte ikke bare generelt mot høye skatter, men George Harrison var forbannet fordi han plutselig fant ut at han måtte betale en marginalskatt på hele 95 prosent, innført at Harold Wilsons Labour-regjering. Derfor er teksten slik:

"Let me tell you how it will be / There's one for you, nineteen for me
Cos I'm the taxman, yeah, I'm the taxman
Should five per cent appear too small / Be thankful I don't take it all
Cos I'm the taxman, yeah I'm the taxman

If you drive a car, I'll tax the street / If you try to sit, I'll tax your seat
If you get too cold I'll tax the heat / If you take a walk, I'll tax your feet"

fredag 22. september 2017

Sanger om skattenivå (1): Johnny Cash

Det finnes mange temaer det er mer vanlig å lage sanger om enn skattepolitikk. Og temaer det er mer vanlig å klage sin nød over i poplåter enn at man betaler for mye i skatt, som krig, urettferdighet og utroskap. Men det finnes faktisk også artister som har tatt opp skattenivået i sine sangtekster. Som Johnny Cash i "After Taxes"



Som mye annet Johnny Cash spilte inn på plate gjennom sin lange karrière er dette en coverlåt. Den er skrevet av Billy Edd Wheeler og Jerry Leiber, og ble for første gang gitt ut på singel av førstnevnte i 1963. Johnny Cash spilte den inn til albumet "I Would Like to See You Again" i 1978. Sangen "After Taxes" handler rett og slett om den store forskjellen mellom lønnen din arbeidsgiver betaler deg og det beløpet du får ubetalt etter at skattemyndighetene har tatt sitt:

"Cause from those total wages earned / Down to that net amount that's due /
I feel the painful sense of loss between the two
There goes that bracelet for her arm / There goes that new fence for my farm
There goes that brand new Pontiac / There goes the shirt right off my back

You can dream about a honeymoon for two / You can dream but that's about all you can do /
'Cause by the time old Uncle Sam gets through with you
You can buy her a pair of hose / A little powder for her nose
And take her down to Sloppy Joe's for beer / And stew them are the facts after tax"

torsdag 21. september 2017

Bedre bredbåndsdekning i hele landet

Dagens digitale gladnyhet kom i form av en pressemelding fra Samferdselsdepartementet om en helt ny rapport om bredbåndsdekningen i Norge. Pressemeldingen har tittelen "Fire av fem husstander har tilgang til høyhastighetsbredbånd" og der kan vi lese at:

"Rapporten Bredbåndsdekning 2017 viser at 80 prosent av husstandene nå har tilbud om bredbånd med 100 Mbit/s eller mer. Dette innebærer en økning på to prosentpoeng siden 2016. Spredtbygde strøk har hatt en relativt sett større økning i dekningen for høyhastighetsnett enn tettbygde strøk. Økningen har vært spesielt sterk i fylkene Finnmark og Sogn og Fjordane, men økningen har også vært relativt god i fylker som Oppland, Hordaland, Nord-Trøndelag og Hedmark."

Ting går med andre ord i riktig retning. Regjeringen har satt som mål at 90 prosent av husstandene skal ha tilbud om bredbånd med 100 Mbit/s innen 2020. I pressemeldingen slår samferdselsministeren fast at vi er i rute når det gjelder å nå det målet, men for å komme videre er det avgjørende med et tett og godt samarbeid mellom myndighetene og de bedriftene som bygger ut ny infrastruktur, blant annet for å få ned kostnadene så mye som mulig. Gravekostnadene utgjør gjerne 70-80 prosent av kostnadene ved fremføring av bredbånd. Derfor jobbes det med det såkalte graveregelverket som er sentralt når det gjelder å få ned næringens kostnader.

I tillegg bidrar staten i 2017 med 138,7 millioner kroner til bredbånd i områder hvor det ikke er kommersielt grunnlag for utbygging. Dette tilskuddet vil bidra til at over 13 000 husstander får et nytt eller forbedret bredbåndstilbud. Rapporten sier også noe om konkurransesituasjonen i ulike deler av landet, en viktig forutsetning for å få lavere priser og bedre tilbud. I pressemeldingen står det:

"En økende andel av husstandene kan velge mellom flere leverandører når de skal abonnere på bredbånd. Ved utgangen av første halvår 2017 kunne 47 prosent av husstandene velge mellom to eller flere tilbydere for bredbånd med 30 Mbit/s eller mer. Det er tre prosentpoeng mer enn på samme tidspunkt i 2016."

Det går som sagt rett vei. Men fordi jeg vet at de som er veldig opptatt av dette temaet ikke vil nøye seg med en pressemelding fra departementet, men gjerne vil kaste seg over hele rapporten, lenker jeg til den her. Den heter rett og slett "Bredbåndsdekning 2017" og er laget for Nasjonal Kommunikasjonsmyndighet (NKOM) av Amund Kvalbein og Harald Wium Lie i analyseselskapet Analysis Mason.

tirsdag 19. september 2017

Økte innovasjonsinvesteringer i næringlivet

Statistisk Sentralbyrå (SSB) publiserte nylig en ny statistikk om næringlivets investeringer i innovasjon. Det er en ganske omfattende undersøkelse av hele næringslivet, der det er 6500 virksomheter som har svart på spørsmål. SSB skriver dette dette om hovedfunnene i denne undersøkelsen sammenlignet med en tilsvarende undersøkelse for to år siden:

"Foretakene omfattet av den norske innovasjonsundersøkelsen rapporterer å ha investert 64,8 milliarder kroner i utvikling og introduksjon av nye eller vesentlig forbedrede produkter og prosesser i 2016. Dette er om lag 5 milliarder høyere enn i 2014. Eget forsknings- og utviklingsarbeid utgjør den største kostnaden med 29,5 milliarder kroner, fulgt av kjøp av maskiner, utstyr og programvare med 18,7 milliarder. Foretakene investerte 8 milliarder i kjøp av FoU-tjenester fra andre og 2,5 milliarder i kjøp av annen ekstern kunnskap."

Tallene tyder med andre ord på at utviklingen går rett vei når det gjelder innovasjon i næringlivet. Nå er det naturligvis noen utfordringer med å lage nøyaktig statistikk på dette området, blant annet fordi innovasjonsbegrepet kan være vanskelig å definere presist, og kan oppfattes litt ulikt i ulike bransjer, men denne undersøkelsen gir likevel mye interessant informasjon og hva bedriftene selv oppgir at de gjør og hvordan dette har utviklet seg de siste to årene.

Innovasjonsinvesteringer i næringlivet er svært skjevfordelte mellom bedriftene. Mange rapporterer at de driver med innovasjon, men de aller fleste bedrifter rapporterer forholdsvis små beløp, mens noen har svært store kostnader til sin innovasjon. I industrien er det særlig de høyteknologiske næringene og bedrifter som er i konkurranse med utlandet som har høy innovasjonsaktivitet. Innenfor tjenestenæringene er det ikt-næringene og andre kunnskapsintensive næringer som har store innovasjonsinvesteringer. SSB skriver dette om hvilke kunnskapsintensive næringer dette særlig dreier seg om:

"I tillegg til næringen forskning- og utviklingsaktivitet inkluderer dette næringer som produksjon av datamaskiner, elektroniske og optiske produkter, annen faglig, vitenskapelig og teknisk virksomhet, tjenester tilknyttet informasjonsteknologi og produksjon av farmasøytiske råvarer og preparater. Også forlagsvirksomhet er en innovasjonsintensiv næring, siden foretak innenfor utgiving av programvare er klassifisert her. I alle disse næringene ble mellom 6 og 10 prosent av omsetningen investert i innovasjonsaktiviteter i 2016."

I den andre enden av skalaen, med betydelig lavere innovasjonsaktivitet målt som andel av omsetningen finner vi næringer som agentur- og engroshandel, bergverksdrift, finansnæring og bygge- og anleggsvirksomhet. Dette er næringer med stor omsetning og de utgjør til sammen 55 prosent av den samlede omsetningen til alle foretakene som er omfattet av undersøkelsen. Men disse næringene bruker mindre enn 1 prosent av omsetningen sin på innovasjon, i følge denne undersøkelsen.

Er dette siste et problem for Norge? Jeg tenker at svaret er både nei og ja. Nei i den forstand at dette er næringer med stor omsetning, så selv om andelen av omsetningen virker lav så utgjør disse næringenes investeringer i innovasjon hele 21 prosent av de totale innovasjonsinvesteringene i næringslivet. Jeg opplever også at både varehandel og finansnæring i Norge er svært innovative næringer, så det kan være at tallene undervurderer disse næringenes innovasjonsaktiviteter noe. Men, ja det er et problem i den forstand  at satsingen på innovasjon er ujevnt fordelt og at for mange bedrifter har satset mindre på å utvikle nye produkter, tjenester og arbeidsprosesser enn de blir nødt til å gjøre fremover.

mandag 18. september 2017

Burton Albion F.C.

De som følger godt med på engelsk fotball generelt og på Manchester Uniteds kamper spesielt, vil ha lagt merke til at det på onsdag kveld er satt om en kamp i den engelske ligacupen mellom Man United og Burton Albion F.C.

Noe av det sjarmerende med cup er jo at noen av de mindre gode får møte de aller beste i de tidlige rundene, og til og med kan vinne, Men her er det snakk om ligacupen, en cup for lagene som spiller i ligaen, det vil si de fire øverste divisjonene. Og da kommer naturligvis spørsmålet: Finnes det virkelig et lag i den engelske ligaen som heter Burton Albion? Og: Har dette laget noe med byen Burton upon Trent i West Midlands å gjøre, byen som er kjent for alle sine ølbryggerier?

Og svaret er ja på begge spørsmålene. Svar på slike viktige fotballspørsmål finner man selvsagt i Wikipedia på nettet, men også i gode gammeldagens fotballbøker som "Engelske fotballklubber gjennom 125 år", et stort oppslagsverk jeg fikk i julegave fra min mor for et par år siden, og som tar for seg historien til de 92 klubbene som spiller i de fire øverste divisjonene i engelsk fotball, samt de omkring 40 klubbene som på et tidligere tidspunkt var med i ligaen, men som ble så dårlige at de har mistet plassen.

Der kan man lese at Burton Albion ble stiftet i 1950, men de ble ikke tatt opp i ligasystemet før så sent som i 2009. Manager er den relativt kjente Nigel Clough, mest kjent som spiller på Nottingham Forest på 80-tallet og sønnen til Nottingham Forests legendariske manager Brian Clough. Burton spiller på Pirelli Stadium, som har fått navnet til den kjente produsenten av bildekk. Noen stor stadion er det ikke, med en makskapasitet på under 7000 tilskuere.

Burtons kallenavn er "The Brewers", noe som mer enn antyder at byen har noe med ølbrygging å gjøre. I Burton ble det etablert en rekke innovative ølbryggerier fra slutten av 1700-tallet og utover 1800-tallet, og i toppårene stod de for en fjerdedel av Storbritannias ølproduksjon. Innovasjonen gjorde også at det ble eksportert nye øltyper til andre land, blant annet Indian Pale Ale (IPA) til India, som jeg blogget om her for en stund siden.

På Old Trafford, der kampen går på onsdag, er publikumskapasiteten 75 600 tilskuere. Det er neppe helt fullt og det er neppe slik at United stiller med sitt aller beste mannskap, men likevel vil de nok slå Burton ganske greit. Når det skjer kan man jo samtidig sende en vennlig tanke til "The Brewers" fra byen som fant opp IPA-ølet.

søndag 17. september 2017

Blue Monday (på instrumenter fra 1930)

Sangen "Blue Monday" med Manchester-bandet New Order ble gitt ut som 12-tommers singel i mars 1983. Det er den mest solgte 12-tommer singelen i historien og har også blitt stående i historien som en forløper for house-musikk og annen elektronisk dansemusikk som tok av på slutten av 80-tallet.

Men hvordan ville Blue Monday høres ut uten elektroniske hjelpemidler og heller ikke elektriske instrumenter? Hva hvis man måtte spille den inn med instrumenter fra 1930-tallet? Det har de anonyme bandmedlemmene i Orkestra Obsolete prøvd seg på, for BBC. Her kan man lese om instrumentene på BBCs nettsider. Og her er det musikalske resultatet:

lørdag 16. september 2017

Bortgjemte musikalske perler (70)

Valgkamp over, frihelg for første gang på mange uker og på tide å blogge om noe annet enn politikk. Og da er det jo på tide å hente frem en ny bortgjemt musikalsk perle,, i dette tilfellet en coverversjon av en coverversjon fremført live av en artist som har med en gjesteartist som tar over hovedrollen.

Utgangspunktet er svenske Nationalteaterns "Men bara om min älskade väntar" fra 1978 som er en cover av Bob Dylans "Tomorrow is a long time". Her blir den fremført live på en konsert med Håkan Hellström i 2016. Men det som virkelig gjør dette så bra er at Joachim Thåström er gjestevokalist og rett og slett tar over. Helt vanvittig bra:

torsdag 14. september 2017

Kampen om valgresultatet

Ingen som så ansiktsuttrykkene på Høyres og Arbeiderpartiets valgvaker mandag kveld var i det minste tvil om hvem som vant og hvem som tapte stortingsvalget. Både gleden og skuffelsen kom helt spontant.

Likevel skrives det kronikker i aviser og det fremmes teorier i sosiale medier om at partiene som vant egentlig ikke vant likevel. På grunn av taktisk stemmegivning, på grunn av sperregrensen, fordi noen egentlig gikk tilbake og ikke frem, hevdes det til og med at resultatet var en seier for venstresiden Mye av dette skyldes nok skuffelse og om at det tar tid å fordøye et nederlag. Noe skyldes at noen er dårlige tapere. Det behøver man ikke bry seg om. Det går over.

Men det er samtidig viktig å passe på så ikke unøyaktigheter, myter og direkte usannheter om valgresultatet får fotfeste. Begynner man å tro på fortellinger om valget som ikke stemmer kan man komme i skade for å gjøre noen alvorlige strategiske feilvurderinger fremover, både i posisjonen og i opposisjonen. Derfor er det greit å rydde litt i hva som skjedde og ikke skjedd ved valget. Jeg gjør det i form av å kommentere fem påstander jeg har sett ulike steder og i litt ulike versjoner:

Påstand 1: "De borgerlige vant egentlig ikke valget fordi de gikk tilbake".

Nei, det stemmer ikke. Dette er som å være i cupfinalen to år på rad mot samme motstander, der du etter å hva vunnet 3-0 i finalen første gangen bare vinner 2-0 i finalen året etter. Ja det er et litt dårligere resultat, men du har ikke tapt. Du har vunnet finalen og er like mye cupmester som før. Slik er det i politikken også. Høyre overtok regjeringsmakten i 2013 etter å ha økt fra 30 stortingsmandater i 2009 til 48 stortingsmandater i 2013. Høyre har nesten 300 000 flere velgere nå enn i 2009. Arbeiderpartiet har omkring 150 000 færre velgere nå enn i 2009. Og så må vi huske på at det borgerlige mandatflertallet på 88-80 ved dette valget er høyere enn det rødgrønne flertallet i både 2005 og 2009.

Påstand 2: "De rødgrønne fikk egentlig flest stemmer ved valget"

Nei, det stemmer heller ikke. Nå var det riktignok slik i både 2005 og 2009 at de borgerlige partiene som kom inn på Stortinget hadde flere stemmer bak seg enn de rødgrønne. I 2009 var det hele 49 000 flere borgerlige stemmer, men fordi Venstre akkurat falt under sperregrensen ble det knapt rødgrønt mandatflertall og i 2005 var det 21 000 flere ikke-sosialistiske stemmer enn rødgrønne. Denne gangen skriver noen at det er 10 000 flere rødgrønne enn borgerlige stemmer. Det er 0,4 prosent av det totale stemmetallet. Problemet er at for å komme frem til dette må man regne med MDGs stemmer, et parti som selv sier de er helt blokkuavhengige, i de rødgrønne tallene. De har over 94 000 stemmer og trekker man fra disse stemmene er det en relativt klar borgerlig stemmeovervekt.

Påstand 3: "Det har vært en venstredreining blant velgerne"

Nei, det har først og fremst vært en dreining internt på rødgrønn side fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet. Det er ikke noen venstredreining. Som nevnt over var det en kraftig styrking av borgerlig side ved valget i 2013, først og fremst ved at Høyre gikk kraftig frem og Venstre kom klart over sperregrensen. Dette har holdt seg i 2017, selv om alle fire partiene går litt tilbake. Fordi velgerne er fornøyd med resultatene og ser ut til å ønske enda mer borgerlig politikk. Internt på rødgrønn side er det derimot store endringer. De viktigste er at AP faller ytterligere 3,5 prosentpoeng etter å ha falt 4,5 prosentpoeng i 2013. Senterpartiet øker med 4,8 prosentpoeng. Man kan sikkert velge ulike merkelapper for å karakterisere dette, men venstredreining er det ikke.

Nå har SV styrket seg med to prosentpoeng og gjør et brukbart valg, men langt fra toppnoteringene. Og det som gjerne pleier å skje når SV gjør gode valg er at det blir borgerlig flertall, slik det også ble i 1989 og 2001, valg der SV fikk over 10 prosent av stemmene. Hvorfor skjer det paradoksale at et sterkere SV er et symptom på det motsatte av venstredreining? Jo, fordi det gjerne kommer når AP gjør dårlige valg og lekker i flere retninger samtidig. Da blir nettoeffekten en svekket og ikke en styrket venstreside.

Påstand 4: "Taktisk stemmegivning på Venstre i vestkantkretser avgjorde valget"

Ved alle valg er det et element av taktikk. Velgere flest er neppe enig med noe parti i alle saker, men vil være mer opptatt av noen saker enn av andre. Mange har sterke oppfatninger om hvem som bør styre landet og hvem som egner seg best til å være statsminister. Når man da opplever at sperregrensen kan bli avgjørende og at det kanskje bare mangler noen få stemmer på om et parti får to mandater eller åtte mandater, er det ikke helt unaturlig at det blir en del av vurderingene. Selv har jeg fått mange spørsmål og advart flere mot å stemme taktisk, fordi det er en risikosport, men når dette er velgere som er enige med Venstre i mye av politikken er det jo ikke unaturlig at noen stemmer på Venstre.

I min egen valgkrets på Fornebu og Snarøya fikk Høyre 51,8 prosent av stemmene, en tilbakegang på 12,4 prosentpoeng fra fylkestingsvalget for to år siden. Venstre fikk 14,2 prosentpoeng, en fremgang på 7,2 prosentpoeng. Det førte til at Venstre ble nest største parti i kretsen. Jeg tror det er flere grunner til at Venstre har økt oppslutningen, blant annet at de har vært klare i sin støtte til Erna Solberg som statsminister. Dette var stemmer som både bidro til at Venstre fikk inn et mandat i Akershus, men også til at Venstre kom over sperregrensen. At partiene på venstresiden driver kannibalisering på hverandre, noe som førte til at bare et av partiene SV, MDG og Rødt kom over sperregrensen, er et problem ingen andre kan løse for dem. Dette er jo også noe de åpenbart var klar over på forhånd, men jeg antar at disse partiene var mer opptatt av at eget parti skulle få flere stemmer enn av å sikre et regjeringsskifte. Det er jo helt legitimt.

Påstand 5: "Kristelig Folkeparti straffes av velgerne for borgerlig samarbeid"

Nei, det ser ikke ut til å stemme. Dette har Kristin Clemet skrevet et blogginnlegg om med en analyse som er lengre og bedre enn jeg klarer å gi her, men hun har sett på tallene og slår fast at KrF har avgitt 13000 velgere til Høyre, 9000 velgere til Frp, 8000 velgere til Sp og 4000 velgere til Ap. Det betyr at det ved dette valget var 22000 av KrFs tidligere velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til høyre for seg selv, og 12000 velgere som har forlatt KrF til fordel for et parti til venstre for seg. Dette er sikkert krevende vurderinger for KrFs partiledelse, men mitt inntrykk er vel også at flertallet av KrFs velgere, spesielt der partiet har flest velgere, foretrekker en regjeringen ledet av Erna Solberg. Sitt beste valgresultat har de gjort i Agder der de er tydelige på at de foretrekker en borgerlig regjering.

Jeg tenker at konklusjonen på alt dette er at vi ikke må lete etter kompliserte forklaringer når de enkle forklaringene er bedre. Valg handler først og fremst om politikk.  Når en sittende regjering vinner et valg er det ikke så veldig vanskelig å finne forklaringen. Det er fordi flertallet vil ha mer av den politikken regjeringen gjennomfører.