torsdag 17. august 2017

Desentralisering av makt

Aftenbladet om flytting av makt
I et glimrende oppslag i Stavanger Aftenblad i dag beskrives det hvordan makt de siste årene er blitt flyttet fra departement og fylkemenn og til folkevalgte i kommunene i saker som virkelig er viktige for kommunene. Senterpartiet har fått et ufortjent rykte som et parti som ønsker mindre sentralisering. Realiteten er at makt på viktige områder er flyttet fra statlige etater til kommunene eller at Senterpartiet og de rød-grønne gikk ut av regjering i 2013.

For lokalpolitikere er det noe av det viktigste å ta avgjørelser i saker som legger grunnlaget for fremtidig vekst og utvikling. Boligbygging, næringsutvikling og samferdsel som er fremtidsrettet. Da handler makt om å ta viktige beslutningene lokalt som gjør kommunen attraktiv for nye innbyggere og nytt næringsliv. Kommunens folkevalgte og administrasjon kan bruke sin lokalkunnskap til å veie ulike og ofte vanskelige, hensyn opp mot hverandre og finne balanserte løsninger. I enkelte saker vil det naturligvis også være nasjonale hensyn man må ivareta, men normalt vil lokalkunnskapen være størst lokalt.

Allerede i Sundvolden-plattformen og fra første dag i regjeringskontorene har vi vært opptatt av å redusere unødvendig statlig detaljstyring og flytte makt vil kommunene. Vi skrev nye retningslinjer om hvordan fylkesmennene skulle sørge for at flest mulig saker blir løst tidlig i prosessene og på et mest mulig lokalt nivå. Terskelen for innsigelser er hevet og fylkesmennene samordner og avskjærer innsigelser som ikke er av nasjonal interesse. Noen saker ankes likevel til departementet for avgjørelse av statlige etater, men også der har vi vært tydelige på at hensynet til lokaldemokratiet ville blitt sterkere vektlagt enn før. I løpet av perioden er det også gjort flere andre endringer i lov og regelverk som til sammen flytter makt fra statlige direktorater til lokale folkevalgte.

Men hva er resultatet blitt? I følge Stavanger Aftenblad har resultatet blitt akkurat det vi har ønsket, med mer desentralisering av makt. "Bråbremser Oslo-makta" er overskriften de bruker. Og i artikkelen står det:

"Ap, Sp og SV overkjørte kommuner i nesten seks av ti konfliktsaker. Nå er situasjonen nærmest snudd på hodet. Det viser nye tall fra Kommunal og moderniseringsdepartementet (KMD) om innsigelsessaker der en offentlig etat eller aktør protesterer mot kommunens planer. Tilsynelatende har det skjedd et markant skifte i Erna Solbergs regjeringstid sammenlignet med «Jens Stoltenberg II» fra 2005 til 2013. Den rød-grønne regjeringen til Ap, Sp og SV behandlet 281 innsigelsessaker, regjeringen Solberg har behandlet 109 saker ut juli 2017, ifølge KMD-tallene: 
  • Kommuner har under sittende regjering fått ja i 50 prosent av sakene mot 22 prosent under Stoltenberg II.
  • De rød-grønne lyttet til innsigelser i 58 prosent av sakene. Tallet har rast til 20 prosent under de blå-blå.
  • Kommunene fikk fullt eller delvis medhold i 44 prosent av sakene under Stoltenberg II, mot 79 prosent under Solberg-regjeringen.
  • Andelen mellomløsninger har steget fra 20 prosent under Stoltenberg II til 29 prosent med Solberg.
Mens de rød-grønne bidro til å overkjøre lokaldemokratiet med å ta innsigelser til følge, har vi byttet ut det rød-grønne nei-stempelet med et blå-blått ja-stempel, sier kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner"

Alle som studerer tallene ser hvem som har vært mest opptatt av å ta hensyn til lokaldemokratiet. Og det er mulig å slå fast to ting: For det første at politikk på dette området er viktig, og virker. Det betyr noe hvem som sitter i regjering. Og for det andre at regjeringens politikk og det borgerlige firepartisamarbeidet har desentralisert makt, vekk fra statlige etater i Oslo og ut til kommunene. Akkurat slik vi lovet.

onsdag 16. august 2017

Litt teknologipessimisme

Jeg tilhører den teknologioptimistiske delen av befolkningen. Vi som ser noen problemer og utfordringer med teknologiutviklingen, men likevel tror at fordelene er langt større og at de fleste utfordringer kan løses. Men for å få det til må vi også lytte til pessimistene og forstå hvorfor noen ser flere problemer enn muligheter.

Stort mer pessimistisk enn tidsskriftet The Atlantcs artikkel "Have Smartphones Destroyed a Generation?" er det knapt mulig å bli. Essensen i teksten, med tilhørende grafer, er at etter at iPhone kom i 2007 er USAs ungdom mindre sammen med venner, de sover mindre, de er mer ensomme, flere har psykiske problemer, de lærer ikke å kjøre bil, de er sjeldnere på date og de har mindre sex. Disse siste funnene er jo pussige i og med at smarttelefoner vertskap for Tinder, og den slags, moderne verktøy for økt datingeffektivitete, men der hjelper tydeligvis ikke nok.

"A 2017 survey of more than 5,000 American teens found that three out of four owned an iPhone. The advent of the smartphone and its cousin the tablet was followed quickly by hand-wringing about the deleterious effects of “screen time.” But the impact of these devices has not been fully appreciated, and goes far beyond the usual concerns about curtailed attention spans. The arrival of the smartphone has radically changed every aspect of teenagers’ lives, from the nature of their social interactions to their mental health. These changes have affected young people in every corner of the nation and in every type of household. The trends appear among teens poor and rich; of every ethnic background; in cities, suburbs, and small towns. Where there are cell towers, there are teens living their lives on their smartphone."

Det er en lang, interessant og ganske deprimerende artikkel om konsekvensene av at en ungdomsgenerasjon ikke klarer å legge fra seg smarttelefonen. Heller ikke om natten, noe som i følge undersøkelser har fått konsekvenser for hvor mye søvn ungdommen får:

"Many now sleep less than seven hours most nights. Sleep experts say that teens should get about nine hours of sleep a night; a teen who is getting less than seven hours a night is significantly sleep deprived. Fifty-seven percent more teens were sleep deprived in 2015 than in 1991. In just the four years from 2012 to 2015, 22 percent more teens failed to get seven hours of sleep. The increase is suspiciously timed, once again starting around when most teens got a smartphone. Two national surveys show that teens who spend three or more hours a day on electronic devices are 28 percent more likely to get less than seven hours of sleep than those who spend fewer than three hours, and teens who visit social-media sites every day are 19 percent more likely to be sleep deprived. A meta-analysis of studies on electronic-device use among children found similar results: Children who use a media device right before bed are more likely to sleep less than they should, more likely to sleep poorly, and more than twice as likely to be sleepy during the day."

Kanskje er det også slik at dette vedvarende underskuddet på søvn som beskrives er årsak til noen av de andre og enda mer alvorlige problemene som beskrives i artikkelen. Hva er det så mulig å gjøre med dette? Å reversere teknologiutviklingen er ikke ønskelig eller realistisk. Det enkleste er nok heller å klare å legge fra seg telefonen, ikke ha den i soverommet om natten og kanskje til og med skru den av og lese en bok. Det trenger egentlig ikke være så veldig vanskelig.

tirsdag 15. august 2017

Neste periode (1): Pasientens helsetjeneste

Her på bloggen har jeg skrevet mye om politikk. Mest om den politikken regjeringen har vært i ferd med å gjennomføre, og etter hvert har gjennomført de siste fire årene. Å blogge om det vi gjør er viktig for å få gode innspill og diskusjon, men naturligvis også fordi der er viktig å fortelle om det som er levert.

I en valgkamp er imidlertid diskusjonen om hva som skal gjøres i neste periode enda viktigere enn å fortelle om hva som er gjort i denne perioden. Og vi har mye vi skal gjøre de neste fire årene. Jeg var så heldig å sitte tett på prosessen der vi har diskutert og vedtatt ny politikk ved å være med både i Høyres programkomite og i redaksjonskomiteen for det nye programmet på landsmøtet. De utspillene og valgløftene  vi kommer med nå i valgkampen er ikke ting som er tatt ut av luften, men tiltaksplaner som bygger på det politiske programmet landsmøtet vedtok i vår, etter en åpen og god programprosess.

Først ute av slike konkretiseringer, i forrige uke, var lanseringen av "10 helseløfter for å skape pasientens helsetjeneste". Dette er dels forbedringer der vi fortsetter jobben regjeringen har begynt på i denne perioden, men det er også noen helt nye tiltak for å få til pasientens helsetjenester. Første punkt i planen handler om at ventetidene skal videre ned. I dokumentet står det:

"Nå behandles pasientene godt over to uker tidligere enn for fire år siden. Én hel måned tidligere for rusbehandling. Høyre vil at ventetidene skal videre ned - i alle fall med ti dager de neste fire årene."


Andre tiltak handler om å lage såkalte "pakkeforløp", det vil si forutsigbare og standardiserte behandlingsopplegg som fjerner usikkerhet, for flere pasientgrupper:

"I 2018 vil vi innføre 8 pakkeforløp for psykisk helse og rus, 6 nye i 2019, og 3 i 2020. I 2018 får Helsedirektoratet oppdrag om å utarbeide pakkeforløp for pasienter med utmattelsessykdommer, smerte-, muskel- og skjelettlidelser."


Tredje løfte handler om å ha en ny type pakkeforløp for pasienter som ikke er så syke at de er på sykehus, men heller ikke er helt friske, kalt "pakkeforløp hjem" som i første omgang skal tilbys kreftpasienter. Fjerde tiltak handler om å gi flere med kreft eller annen alvorlig sykdom økt tilgang til utprøvende behandling og mulighet til å delta i kliniske studier. Femte løfte handler om å fortsette å prioritere rus og psykisk helse. Og sjette tiltak er å utvide retten pasienter har til fritt behandlingsvalg:

"Vi vil fortsette å styrke muligheten til å velge helsetjenestetilbyder selv. Mange gode private tilbud er forbeholdt dem med god råd. Det er usosialt og urettferdig. Derfor vil Høyre utvide fritt behandlingsvalg gjennom å godkjenne flere behandlingsinstitusjoner og behandlinger."

Tiltak nummer syv er å styrke pasient-, bruker- og pårørendeorganisasjonene og bli flinkere til å bruke kunnskapen de har. Det er jo ofte disse som er de virkelige ekspertene på hvordan norsk helsevesen fungerer. Åttende tiltak er å gjennomføre "en innbygger, en journal", det kanskje viktigste for en vellykket digitalisering av pasientens helsetjeneste:

"Vi skal innføre ”Én innbygger, én journal” og få på plass moderne IKT-løsninger gjennom blant annet å finansiere store IKT-investeringer i sykehusene på samme måte som bygg. Vi vil også legge frem et program for ”Pasientens digitale helsetjeneste”, der det blir like naturlig å være i kontakt med og få utført helsehjelp digitalt i fremtiden som det er å være på nettbank i dag."


Nummer ni på listen er mer kunnskap og mer åpenhet om kvaliteten på behandlingen i de ulike delene av helsesektoren. Det gjør vi blant annet ved å innføre en ordning der sykehusene ikke får fullfinansiert behandlingen med mindre de rapporterer fullverdige tall til kvalitetsregistrene. Løfte nummer 10 er å etablere en egen undersøkelseskommisjon som skal følge opp alvorlige feil i helsevesenet. Noe av det viktigste vi gjør er å lære av feil, slik at vi ikke gjør samme feil flere ganger.

En litt større gjennomgang av de 10 helseløftene ligger her på Høyres nettsider. Der er det også lenker til mer informasjon om helsepolitikken mer generelt og hva som er gjort for å redusere ventetider og for å styrke muligheten for å velge helsetilbyder selv.

mandag 14. august 2017

Erna.no

Erna.no
Erna Solberg har laget en ny nettside med videoer, blogg og litt annet som det kan være verdt å kikke på, enten man vil vite mer om Høyres politiske hovedsaker eller er nysgjerrig på hvem Erna egentlig er.

Nettadressen er erna.no, der hun har hatt en mer eller mindre aktiv blogg i mange år, men der det nå er kommet til masse nytt innhold og det oppdateres daglig, Utseendet på sidene har også fått en total makeover. Den er rett og slett blitt mye kulere. På hovedsiden ligger videoklipp fra Ernas møter med ulike mennesker og noen morsomme klipp fra bak kulissene i valgkampen som man ikke finner noe annet sted. Med hyppige oppdateringer og lett å dele i andre sosiale medier. Nettsiden har også en del som heter "Min historie" der Erna har hentet frem gamle bilder og forteller om sin familie, oppvekst, skolegang, Operasjon Dagsverk, samfunnsengasjement og hvorfor og hvordan hun kom inn i politikken. Den politiske bloggen er fortsatt der, under en egen fane, med Ernas innlegg om aktuelle politiske saker.

Det at statsministeren lager en ny personlig nettside gir jo også en anledning til å reflektere litt om nettsider og sosiale medier som kanal for politisk kommunikasjon, og tenke på hvor mye det har utviklet seg i løpet av noen få år. I dag er det jo så opplagt at politikere er tilstede i slike kanaler at vi nesten ikke tenker over det og vi undrer oss litt over de som ikke er der. Men det er interessant å huske hvor mye hype det var rundt politiske blogger og Facebook og Twitter bare for noen få år siden, da det var langt mindre vanlig, og hvor mye stillere det er nå når det er blitt et helt normalt verktøy.

Når jeg ser bakover i min egen blogg ser jeg at det særlig var inn mot stortingsvalgkampen i 2009 jeg blogget om politikk og sosiale medier. Da hadde Barack Obama vunnet presidentvalget i USA høsten 2008. Hans bruk av internett og sosiale medier i kampanjen fikk en del av æren for at han vant. Mange overdrev sosiale mediers betydning, men det var en viktig ny trend som smittet over til Norge og vi fikk også følelsen av at dette var noe som kunne bli avgjørende, i hvert fall på litt sikt.

I april 2009 blogget jeg om hvilke politikere som hadde egne blogger og fremhevet da KrF og SV som særlig aktive og jeg var litt skuffet over at Høyre, som hadde gjort "blåbloggere" til et begrep, hadde falt litt etter. Jeg var syntes det var synd at Torbjørn Røe Isaksen hadde sluttet å blogge (han begynte igjen før valget). Jeg mente Kristin Clemet kunne bli den perfekte politiske blogger og maste stadig på at hun måtte begynne (det lyktes jeg med). Heidi Nordby Lunde var for lengst en kjent blogger, men ennå ikke en kjent høyrepolitiker (hun har heldigvis både blitt politiker og fortsatt med blogg). Erna nevnte jeg ikke da, men jeg fikk beskjed i kommentarfeltet om at Erna faktisk hadde en blogg, riktignok litt dårlig vedlikeholdt, på erna.no.

Det har skjedd store endringer på de åtte årene som har gått. En endring er at jeg dengang fikk 38 kommentarer på bloggen til innlegget mitt om politikere med blogger. I dag ville jeg ha delt den samme bloggposten via Facebook og nesten alle kommentarene ville kommet der. Men antall lesere på bloggen min er likevel en god del høyere i dag enn det var i 2009. Og en av grunnene er nettopp at jeg deler på Facebook. Så bloggen er blitt viktigere enn noen gang, selv om jeg ikke lenger ser noen påstå at bloggene skal ta over etter "gamle" medier.

I 2009 var vi mer opptatt av Twitter enn vi er nå, selv om færre var på Twitter. Jeg blogget om hvor mange i de forskjellige partiene som var på Twitter, hvor mange meldinger de sendte og hvor mange følgere partienes kontoer hadde. Det tror jeg ikke noen teller lenger. Men delinger og likes og rekkevidde på Facebook, som jeg ikke tror jeg nevnte i 2009, er vi blitt stadig mer opptatt av, selv om kloke folk forteller at det ikke nødvendigvis er sammenheng mellom antall "likes" og hvor mange som faktisk ser det du legger ut.

Hva er det som har endret seg mest fra 2009, bortsett fra at vi tar sosiale medier for gitt og snakker mindre om dem? Den viktigste endringen tror jeg handler om at det er mye mindre tekst og mye mer video. Dette har både med båndbredde og smarttelefoner å gjøre. For åtte år siden var internett veldig tregt. YouTube fantes ikke i det hele tatt før i 2005. Og mobilt internett var ikke bare veldig langsomt, det var også ganske dyrt. I dag er videoinnhold det som vokser desidert raskest på alle medieplattformer, og vi bruker egen smarttelefonen både til å lage video, dele video og se på video. Ernas nye nettside ville ikke fungert i 2009, men jeg tenker at det er godt tilpasset de medievanene vi har fått og den type innhold vi liker å se i dag.

lørdag 12. august 2017

Roadkill

I hovedlederen "The death of the internal combustion engine"  slår The Economist fast at forbrenningsmotoren, der en blanding av luft og hydrokarboner forbrennes og produserer energi som driver en motor, har vært en av historiens største teknologiske suksesser. Ikke minst i transportsektoren der forbrenningsmotoren nå har dominert i over 100 år. Men, skriver The Economist, det går mot slutten:

But its days are numbered. Rapid gains in battery technology favour electric motors instead (...) UBS, a bank, reckons the “total cost of ownership” of an electric car will reach parity with a petrol one next year—albeit at a loss to its manufacturer. It optimistically predicts electric vehicles will make up 14% of global car sales by 2025, up from 1% today. Others have more modest forecasts, but are hurriedly revising them upwards as batteries get cheaper and better—the cost per kilowatt-hour has fallen from $1,000 in 2010 to $130-200 today. 

The Economist skriver også om hvordan ambisiøse politiske målsettinger, avgiftspolitikk, nye reguleringer for å begrense kjøretøy med utslipp og vanskeligere tilgjengelig olje og gass påvirker utviklingen til mindre fossil og mer elektrisk, men de slår fast at den klart viktigste faktoren handler om batterier. Batteriteknologien har gjort store sprang både når det gjelder hvor mye energi som kan lagres (og dermed hvor langt bilen kan kjøre mellom hver lading) og driftskostnadene som har falt kraftig. 

Dette er tema i en egen interessant briefing med overskriften "After electric cars, what more will it take for batteries to change the face of energy?". Den åpner med å minne om at bare en prosent av bilene som ble solgt i verden i fjor var elektriske. 750 000 biler er egentlig ikke spesielt mange når en tenker på alle festtalene og all oppmerksomheten elektriske biler har fått. Det som gjør The Economist og de som lager prognoser på dette området, inkludert OPEC, helt sikre på at elektriske biler vil vinne på sikt er at de er i ferd med å få like lang rekkevidde og også vil konkurrere på pris når det gjelder livsløpskostnader, uten subsidier:

"Many forecasters reckon that the lifetime costs of owning and driving an electric car will be comparable to those for a fuel burner within a few years, leading sales of the electric cars to soar in the 2020s and to claim the majority sometime during the 2030s. China, which accounted for roughly half the electric vehicles sold last year, wants to see 2m electric and plug-in hybrid cars on its roads by 2020, and 7m within a decade. Bloomberg New Energy Finance (BNEF), a consultancy, notes that forecasts from oil companies have a lot more electric vehicles in them than they did a few years ago; OPEC now expects 266m such vehicles to be on the street by 2040."


Dette skyldes den videre utviklingen av det ladbare litium-ionbatteriet som hadde sin første kommersielle anvendelse i 1991 da Sony brukte det i et videokamera. Det ble raskt tatt i bruk i bærbare PCer, mobiltelefoner og all mulig annen elektronikk. Og nå i elektriske biler. Prisene er på rask vei nedover av minst to grunner. Dels handler det om store ressurser som brukes på forskning og utvikling av stadig mer effektive batterier. Og dels handler det om stordriftsfordeler, der de store produsenter som Panasonic (som samarbeider med Tesla), LG, Samsung og flere kinesiske selskaper investerer milliarder i gigantiske nye fabrikker som vil øke verdens batteriproduksjon kraftig. 

Hvordan etterspørselen vil bli vet ingen. I dag er det et overskudd på batterier, men kanskje vil summen av elektriske biler og batterier bruk til lagring av for eksempel solenergi og vind i stasjonær energiforsyning skape en slik etterspørsel som må til. Om disse bedriftene vil finne den nødvendige lønnsomheten vet vi ikke i dag, men for kundene blir dette bra. Økt tilbud betyr lavere priser. Og som The Economist minner om i sin leder, blir det spennende tider fremover:

"Driverless electric cars in the 21st century are likely to improve the world in profound and unexpected ways, just as vehicles powered by internal combustion engines did in the 20th. But it will be a bumpy road. Buckle up.

fredag 11. august 2017

Colbert synger sitt farvel til Scaramucci

Å beskrive Anthony Scaramuccis rekordkorte karrière i det hvite huset er ikke helt lett. Til å være så kort var den uvanlig begivenhetsrik. Fordi det kanskje er komikerne som vil savne ham aller mest har Stephen Colbert tatt ansvaret for å lever en musikalsk avskjedshyllest.

torsdag 10. august 2017

Minst administrative tidstyver i Norge

Tidligere i denne uken kom jeg over en artikkel i nettavisen til Computerworld om en ny undersøkelse som har sett på hvor mye tid ansatte som jobber på kontor bruker på kjerneoppgavene sine og hvor mye tid de må bruke på ulike administrative oppgaver og tidstyver som sjeler tid fra det vi egentlig skal gjøre. Artikkelen heter "Norske kontorister mest produktive" og kan fortelle at:

"Rutinepregete og byråkratiske oppgaver i tillegg til andre administrative gjøremål stjeler tid fra det som er den primære oppgaven til de fleste som jobber på kontor. En ny undersøkelse viser at blant 11 land verden over kommer norske kontoransatte best ut på produktivitet, i betydningen av at de ansatte her brukes mest tid på sine primæroppgaver. Norske kontorister bruker 81 prosent av tiden sin på primæroppgaver, mens Sverige og Frankrike kommer hakk i hæl med respektive 78 og 76 prosent."

Dette er jo et veldig interessant tema for oss som er opptatt av fjerne flest mulig tidstyver og av å forenkle og forbedre offentlig sektor. Det er it-selskapet Unit4, som har noen av sine røtter i det norske Agresso, bestilt undersøkelsen som er laget av et analyseselskap som heter DJS Research. Jeg har lett litt rundt på nettsidene deres for å finne litt mer om denne undersøkelsen, som er gjennomført ved å spørre 1500 medarbeidere i 11 land om tidsbruk og teknologibruk. Jeg tror det primært er privat sektor de har undersøkt, men det fremgår ikke helt tydelig av omtalen.

På Unit4s nettsider har de en artikkel som oppsummerer funnene og litt klikkbar infografikk Det store bildet er at det i gjennomsnitt er slik at en tredjedel av arbeidstiden til ansatte i de landene som er undersøkt brukes på administrative oppgaver og manuelle prosesser. De skriver:

"On average across all of the countries in this study, office workers spend 552 hours a year completing administrative or repetitive tasks; the equivalent to 69 work days or roughly one-third of the working year. The research shows that the cost of this lost productivity to the service industry in 11 countries is more than $5 trillion USD annually. "

Og så er det som nevnt Norge som kommer best ut av de 11 undersøkte landene:

"The most productive workers from the countries surveyed are in Norway, spending 81% of their time on primary duties, followed closely by Sweden (78%) and France (76%). Respondents in Singapore spend the least time performing the primary duties of their role at 60% but also the least time on repetitive administration."

Undersøkelsen viser ellers en relativt stor oppslutning blant ansatte i de fleste landene om å automatisere og effektivisere ytterligere  for å lette de administrative byrdene. Og interessant nok er Norge blant landene der flest svarer at de synes de mangler verktøy i arbeidet sitt som kunne økt produktiviteten ytterligere. Computerworld skriver:

"Selv om de norske svarene indikerer at produktiviteten er høyest her, befinner de norske svarene seg langt ned på listen når de ble spurt om de hadde de teknologiske verktøyene de trenger for å gjøre jobben så effektivt som mulig. 77 prosent av de spurte her til lands svarte ja på det spørsmålet, mens 18 prosent svarte nei.(...) Nordmennene viste imidlertid stor tillit til teknologer som kan overta gjentatte rutineoppgaver for oss. På spørsmål om i hvilken grad de stoler på at digitale assistenter eller annen programvare kan overta slike oppgaver, svarte 19 prosent av nordmennene at de «definitivt» ville stole på dem, mens 63 prosent svarte at de «sannsynligvis» ville stole på det, slik at 82 prosent av de norske deltakerne viser positiv støtte til dette."

Hvorfor er det slik at vi i Norge ligger på topp når det gjelder produktivitet, slik det er målt her, men likevel synes vi mangler verktøy for å jobbe mer effektivt? Sannsynligvis fordi vi er positive til å ta i til ny teknologi og ser at det er mulig å få til enda større forbedringer dersom vi har de rette verkøyene.

onsdag 9. august 2017

Karsten Warholm vant 400 meter hekk

I kveld er det i grunnen ingen tvil i hva som må på bloggen. Norge har ikke akkurat vært noen global stormakt i friidrett de siste årene og det er ikke akkurat typisk norsk å være best i 400 meter hekk. Så når vi i dag hadde et berettiget håp om medalje og det norske håpet Karsten Warholm like gjerne gikk helt til topps, må det dokumenteres. Dette er en virkelig stor idrettsprestasjon, Og så får vi håpe at flere unge lar seg inspirere til å prøve å bli best i verden:

tirsdag 8. august 2017

Samarbeid med NASA om klima i Arktis

Det er et fint oppslag på NRKs nettsider om at "Norge og NASA inngår avtale om klimaovervåkning" . Dette er en spennende nyhet som også Kveldsnytt dekket i går. Kartverket vårt og NASA har skrevet under en avtale om et veldig spennende teknologisamarbeid som blant annet vil styrke klimaovervåkningen i Arktis.

I pressemeldingen vår fra KMD skriver vi dette om samarbeidet:

"NASA og Kartverket signerte i går en ny avtale som skal gi mer fakta om jordkloden. Samarbeidet dreier seg om utvikling og leveranse av ny teknologi som får stor betydning for måling av hav- og isendringer. NASA og Kartverket har gjennom flere år hatt et tett samarbeid. Når NASA nå skal levere et av nøkkelinstrumentene til Kartverkets nye jordobservatorium i Ny-Ålesund, betyr dette en ytterligere styrking av samarbeidet."

Kartverket er nå i ferd med å bygge et nytt jordobservatorium i Ny-Ålesund som blir tatt i bruk i 2018. Fra det nye jordobservatoriet skal Kartverket overvåke jordas rotasjon og bevegelser. Satellittavstandsmåleren som NASA skal levere er utstyrt med laser og kan bestemme satellittenes avstand til jorda. Plasseringen i Ny-Ålesund på 79 grader nord gjør det mulig å følge satellitter over polområdet og vil bety en stor forbedring av satellittdata som brukes til å overvåke hav- og isendringer. Samarbeidet mellom Kartverket og NASA er derfor viktig for overvåkningen av klimaendringer og havnivå i Arktis.

mandag 7. august 2017

Lavere skatt, høyere skatteinntekter

VG har i dag lansert sin kalkulator der du kan få beregnet hvor mye Jonas-skatt du må betale etter valget dersom Arbeiderpartiet vinner. Argumentet våre politiske motstandere bruker for å begrunne store skatteøkninger pleier å være at det da blir mer penger til ulike offentlige utgifter, mens den borgerlige regjeringens skattelettelser gir mindre penger til offentlige utgifter. Men er det virkelig slik?

Det er naturligvis en sammenheng mellom skattenivå og skatteinntekter, men sammenhengen er ikke alltid slik at en krone mer i skatt gir en krone mer til offentlige utgifter. Det er også avhengig av hvordan man innretter skattepolitikken. Noen ganger kan det faktisk være motsatt. For eksempel fordi en miljøavgift virker så godt at det blir mindre av den miljøskadelige adferden som skal reduseres, og dermed også mindre inntekter. Eller fordi en ny skatt på næringslivet kveler aktivitet eller fører til utflytting av arbeidsplasser fra Norge, slik at resultatet av høyere skatter blir lavere skatteinntekter.

Og motsatt så er det jo slik at lavere skatter for næringslivet kan føre til høyere aktivitet. For eksempel fordi man får råd til ansette flere folk eller fordi virksomhet som var i utlandet flytter til Norge. Lavere skatt på arbeidsinntekt kan bidra til å gjøre det mer attraktivt å arbeide mer. Da kan skatteinntektene bli høyere selv om skattene er lavere.

Men hvordan er den norske virkeligheten på dette området? Nettavisen E24 hadde en interessant sak om dette for noen dager siden, under overskriften "Ola og Kari Nordmann har fått 18 mrd. i skattekutt - Staten får likevel inn 65 mrd. mer". E24 har gått igjennom skattestatistikken fra Statistisk Sentralbyrå fra 2013 da regjeringen tok over fra de rødgrønne og sammenstilt dette med tallene fra Finansdepartementet som viser hvor store skattelettelser som er gitt. De har blant annet sett på hvordan de store skattelettelser i personskatten som er gitt de siste årene har virket. og E24 slår fast at skatteinntektene fra personskatter er høyere nå, selv om skattenivået er lavere enn i 2013:

"Tallene viser at mens personskattene er kuttet med om lag 18 milliarder kroner, har inntektene fra de samme skattene faktisk økt med 64,8 milliarder kroner. Inntektene fra personskattene var i 2016 11,2 prosent over 2013, og trenden fortsetter i år. Sammenligner man første halvår i år med første halvår 2013, er personskatteinntektene til staten 12 prosent høyere. Det skjer altså samtidig som skattenivået er kuttet.".

Når det gjelder skattene næringslivet betaler er det selvfølgelig slik at skatteinntektene til statskassen har gått ned de siste årene, ikke først og fremst på grunn av skattelettelser, men fordi oljeprisen har falt fra 120 dollar til 30-40 dollar på det laveste. Det har gitt et bortfall på 160 milliarder i oljeskatter sammenlignet med 2013. At regjeringen og Stortinget i en slik vanskelig situasjon for næringlivet har prioritert lettelser i bedriftsbeskatningen har bidratt både til å dempe nedturen for mange bedrifter og å gjøre det mer attraktiv å starte nye bedrifter. Noe som bidrar både til flere arbeidsplasser og til flere bedrifter som kan betale skatten som finansierer velferdsordningene våre. E24 skriver:

"...men tallene «forstyrres» av nedturen i oljenæringen, som har gjort at inntektene fra oljeskattene var 160,4 milliarder mindre i fjor enn i 2013. Totalt har bedriftsbeskatningen blitt kuttet med 6,0 milliarder, ifølge Finansdepartementets tall, mens inntektene i 2016 var 167,4 milliarder lavere enn i 2013. En opptur i oljenæringen igjen vil, sammen med de økte skatteinntektene fra personer, altså kunne gi staten en dramatisk inntektsøkning i årene fremover."

Når det i Høyres partiprogram for neste stortingsperiode står at vi vil "ha moderate lettelser i det samlede skatte- og avgiftsnivået og sikre et bredt skattegrunnlag der alle med skatteevne bidrar" så er det fordi det er mulig å kombinere dette med høye ambisjoner for helse, eldreomsorg, skole og velferdstjenester. Skattepolitikken må naturligvis alltid tilpasses den økonomiske situasjonen vi er i, men det å gjennomføre store skatteøkninger for bedrifter og for de som investerer i å bygge bedrifter er et dårlig svar dersom vi ønsker flere arbeidsplasser og vekst i norsk næringsliv.

søndag 6. august 2017

C.J. Chivers: The Gun

Sommerferier er en bra tid å fordype seg i litt lengre lesestoff, gjerne bøker. En av de interessante bøkene jeg har lest i sommer er "The Gun" av C.J. Chivers. Så kan man jo lure: Er det virkelig verdt tiden å lese en bok på 500 sider om et automatvåpen? Og svaret er: ja, det er det fordi våpenet det er snakk om er Automat Kalasjnikova 1947, også kjent som AK-47, en av de ytterst få industrielle suksessene som kom ut av Sovjetunionen.

Det er beregnet at det finnes et sted rund 75 millioner AK-47 i omløp i verden, mer enn noe annet våpen. Det har i flere tiår vært det foretrukne skytevåpenet for en rekke av verdens stater, geriljabevegelser, narko-karteller og terrorister. Sannsynligvis har ingen andre skytevåpen tatt livet av så mange som AK-47. Det handler om millioner av mennesker.

Nå handler ikke "The Gun" bare om AK-47, men den åpner med å sette automatvåpen inn i en større kontekst. På 1860-tallet utviklet Richard Gatling the Gatling Gun, en ny type skytevåpen som kunne skyte flere skudd i rask rekkefølge. Neste trinn var the Maxim Gun som tok utviklingen av maskingeværet et skritt lenger og ble et foretrykket våpen i britiske kolonikriger. Boken har noen veldig interessante beskrivelser av hvor stor motstand det var hos konservative militære ledere mot maskingevær de mente var lite anvendelige og holdt fast på bruk av kavaleri med hest og sverd og angrep med bajonett.var mer effektivt. Det var 1. verdenskrigs katastrofale strategier, blant annet Slaget ved Somme der 57 000 britiske soldater ble meid ned i løpet av første dag (det ble over en million døde og sårede totalt i dette slaget).

AK-47 kom som et resultat av lærdommene etter 2. verdenskrig, der russerne mente de lå på etterskudd våpenteknologisk og satte i gang flere hemmelige programmer, blant annet for utvikle atombomber, for å rette på situasjonen. Et av programmene handlet om å lage en ny type automatvåpen som kombinerte de beste egenskapene til rifler, som er treffsikre på lang avstand, og mindre maskingevær har stor ildkraft. Våpenet måtte være lett å ha med seg, bestå av få deler, være lett å sette sammen og være mest mulig vedlikeholdsfritt.

Chivers beskriver grundig denne prosessen der ulike hensyn skulle balanseres og hvordan Sovjetunionen klarte å utvikle et våpen, en våpentype som senere fikk den engelske betegnelsen "assault rifle", der den sovjetiske i en periode var overlegen noe av det vesten brukte. Noe av det mest overraskende i prosessen for å komme dit var at Sovjetunionen gjennomførste en form for innovasjonskonkurranse, der flere team konkurrerte med hverandre om å utvikle det beste konseptet for et nytt automatvåpen. Mikhail Kalasjnikovs team vant konkurransen i 1947, derav navnet AK-47. Den første konkrete anvendelsen av AK-47 var imidlertid ikke i en vanlig krig, men for å slå ned oppstanden i Ungarn i 1956. Og i tiårene etter var det nok få slike væpnede konflikter der den ikke har vært med, ofte på begge sider.

Boken handler mye om hovedpersonen Kalasjnikov og hans livshistorie, og drøfter en rekke kritiske spørsmål om hva som er fakta og myter. Sovjetunionen trengte helter og var ikke nødvendigvis opptatt av om det de fortalte var helt sant. Det var heller ikke helt enkelt å holde orden på hvem som var helter og hvem som var skurker i Stalin-tiden, da oppgjøret med Stalin kom eller da kommunismen ble avskaffet, men Kalasjnikov klarte seg gjennom alt dette og døde først i 2013.

Et av kommunismens store problemer var at den ikke produserte varer ut fra etterspørsel, men ut fra produksjonsmål. Det betød at det stadig ble produsert flere AK-47, ikke bare i Russland men også i DDR, Jugoslavia, Bulgaria, Kina, Albania, og etter hvert også flere andre steder. Våpen ble spredt vidt og bredt til ulike seperatistbevegelser og geriljahærer. Våpeneksport var en del av Sovjetunionens strategi for å vinne verdensherredømme, og et automatvåpen er mye mer praktisk anvendbart i det daglige enn for eksempel en ubåt eller et atomvåpen. Overskuddet fra denne produksjonen ble lagt i enorme lagre. Derfor ble det enda verre da  Sovjetunionen brøt sammen Chivers beskriver hvordan alle disse våpnene som lå på lager ble til en konvertibel valuta for offiserer som kontrollerte lagrene, og ble spredt rundt i hele verden. Våpenoverskuddet etter 40 års sosialistisk planøkonomisk våpenproduksjon er fortsatt med på å holde geriljagrupper verden over med billige våpen.

Et interessant kapittel mot slutten av boken handler om USAs forsøk på utvikle et minst like godt alternativ til AK-47. Det ble jo særlig viktig i Vietnam der man møtte nord-vietnamesiske regjeringssoldater og sør-vietnamesiske FNL-styrker som brukte kinesisk-produserte AK-47. I full fart utviklet USA sitt M-16 automatvåpen, som i prinsippet var et minst like godt våpen, men de første versjonene hadda så store mekaniske problemer at den ble svært upopulær blant soldatene. Mange syntes det var rart at man fortsatt var avhengig av bajonetter 100 år etter at maskingeværet var oppfunnet. Historien rundt denne innkjøpsprosessen og hvordan kritikken først ble underslått og så måtte håndteres politisk, er et interessant stykke politisk historie det også. Og for å dra inn musikken her også: Stan Ridgeway har en vers om frykten når våpenet ikke virker i sangen "Camouflage"

"I was a PFC on a search patrol huntin' Charlie down
It was in the jungle wars of '65
My weapon jammed and I got stuck way out and all alone
And I could hear the enemy movin' in close outside.

Just then I heard a twig snap and I grabbed my empty gun
And I dug in scared while I counted down my fate."

lørdag 5. august 2017

To prosent av Norge er bebygd

Når man reiser får man ofte følelsen av at det er god plass i Norge. Tallene viser at det stemmer. Omkring 80 prosent av landet vårt er skog, fjell og vidder. Statistisk sentralbyrås arealstatistikker viser resten består av 6 prosent ferskvann, 5 prosent våtmark, 4 prosent jordbruk og bare to prosent arealer det er bygget på.

Hva er det så disse to prosentene bebygd areal i Norge brukes til? SSB har naturligvis en statistikk for det også (og et tilhørende kakediagram her på denne nettsiden). Den kan fortelle oss at den største biten av det bebygde arealet, 38 prosent,brukes til veier. boligbebyggelse tar 23 prosent, bygg for landbruk og fiske 10 prosent, hytter og fritidsbebyggelse 8 prosent, industri og privat- og offentlig tjenesteyting 8 prosent og park- og idrettsformål tar 4 prosent.

Det er noen ganger konflikt om arealene. Selv om vi har god plass i Norge totalt kan det være trangt om plassen noen steder eller konflikter mellom ulike hensyn. Derfor har vi et viktig lov og regelverk som bestemmer hvordan vi håndterer plan- og byggesaker. Men det kan jo være greit å huske på at arealet boliger legger beslag på i Norge er 23 prosent av de to prosentene av arealet som er bebygd. Det er betyr at mindre enn 0,5 prosent av Norges areal brukes til boliger og omkring en tredjedel av dette igjen brukes til bebyggelse i forbindelse med næringsvirksomhet eller offentlige tjenester.

torsdag 3. august 2017

Aftenpostens løftesjekk

Aftenposten: Slik gikk det med løftene
Før et valg er rimeligvis mange opptatt av om det som ble lovet ved forrige valg er blitt gjennomført eller ikke. Et av de bedre verktøyene jeg har sett for å hjelpe folk vurdere dette er Aftenpostens nettbaserte og interaktive gjennomgang av regjeringsplattformen: "Fire år senere: Slik gikk det med Solberg-regjeringens løfter".

I denne oversikten er nesten 200 saker fra Sundvolden-plattformen gjennomgått. Den ble naturligvis også omtalt i papiravisen tidligere i sommer, men det er nettversjonen, der internettets muligheter for å sortere, filtrere og gi tilleggsinformasjon er tatt i bruk, som det kan være verdt å utforske for de som liker å grave litt og gjøre egne vurderinger.

Når man klikker på en av sakene får man opp en omtale om hvordan saken er fulgt opp av regjeringen, sammen med Aftenpostens vurdering av om løftet er helt innfridd, delvis innfridd eller ikke innfridd. Man kan også filtrere på tema slik at man får opp de saksområdene man er mest interessert i. Aftenposten skriver dette om mål og metode:

"Vi har tatt for oss nesten 200 løfter fra regjeringsplattformen. Vurderingene av hvilke løfter som er innfridd, ikke innfridd eller delvis innfridd står for Aftenpostens egen regning. Vi har hentet inn faktainformasjon om status på de ulike områdene fra en rekke ulike kilder, blant annet departementene, SSB, organisasjoner og ulike nyhetsmedier. Løfter som er vanskelige å måle eller der det har vært krevende å skaffe nok dokumentasjon er utelatt."

Aftenposten skriver i artikkelen at to tredjedeler av løftene er innfridd, 134 av 193. Legger man til de løftene som er delvis innfridd er det snakk om over 80 prosent. Så kan man diskutere hvordan det er riktigst å måle. Men i saker man er særlig opptatt av er det er uansett lurt å gjøre det Aftenposten har lagt til rette for: Lese selv hva som gjort, hva det konkret vil si at et løfte er innfridd, hvilke forhold som gjør at et løfte bare er delvis innfridd (kanskje handler det om at et annet virkemiddel er brukt for å nå et mål) og om årsaken til at noen løfter ikke er fulgt opp. Det kan være gode forklaringer på det også. Dette siste har Trine Eilertsen skrevet en kommentarartikkel om, med tittelen: "Derfor innfrir ikke Solberg-regjeringen alle løftene."

Jeg har vært med på gjennomføringen av flere av sakene som er med på denne oversikten. Det gjør at jeg ikke helt klarer å la være å ha kritiske synspunkter til noen av Aftenpostens vurderinger. I noen saker synes jeg de har vært urimelig firkantede. På den annen side kunne de sikkert vært enda strengere på et par saker også. Og leseren kan uansett lese vurderingen og gjøre seg opp sin egen mening om det er sammenheng mellom løfter og gjennomføring. Derfor er dette blitt en informativ og pedagogisk gjennomgang av hva regjeringen har lovet og hva regjeringen har levert. Og det er dessuten hyggelig å få bekreftet fra andre at så mye bra og viktig er gjennomført de siste fire årene.

onsdag 2. august 2017

Digital Evolution Index 2017

Harvard Business Review har skrevet om en ny rangering av hvor godt ulike land gjør det på det digitale området. Artikkelen heter 60 Countries’ Digital Competitiveness, Indexed og beskriver en undersøkelse gjennomført av Fletcher School ved Tufts University der de har tatt for seg lands digitale konkurranseevne i bred forstand. De har vurdert den digitale infrastrukturen, sett på innbyggernes muligheter til å ta i bruk digitale løsninger, analysert offentlig sektors lover, regler og egen bruk av digitale løsninger og vurdert landenes rammebetingelser for forskning, innovasjon og omstilling.

Rapporten heter "Digital Planet 2017 - How Competitiveness and trust in digital economies vary across the world". Hele rapporten kan leses her. Et "whitepaper" som beskriver det viktigste i selve rangeringen kan leses her.

Jeg tror ikke det er noe her som avviker veldig fra andre lignende vurderinger av hvor godt ulike land møter utfordringene og utnytter digitaliseringen, men dette er uansett interessant lesning der det pekes på en rekke utfordringer. Og for oss i Norge er det hyggelig lesning også, fordi vi også i denne undersøkelsen gjør det godt. Jeg synes det særlig er tre ting denne undersøkelsen løfter frem, gjennom tre ulike indekser, det kan være greit å merke seg:

Det første er at Norge gjør det meget bra når land rangeres ut fra sitt digitale utviklingsnivå. Norge er faktisk helt på topp av de 60 landene, foran Sverige, Sveits, Danmark, Finland, Singapore, Sør Korea og Storbritannia. Det er også verdt å merke seg at da samme undersøkelse ble gjort i 2014 var Norge nede på en 14. plass. Da var Singapore på topp foran Sverige, Hong Kong og Storbritannia.Og så er det naturligvis slik at det er ganske jevnt mellom landene i toppen, men i følge denne undersøkelsen de nordiske landene som gruppe og Norge klatrer aller mest.

Det andre viktige poenget denne rangeringen peker på er at mest velstående og digitalt modne landene risikerer å miste tempo i omstillingen. Rapporten har en firefeltstabell der det å ligge høyt på prestasjoner (y-aksen), men langt til venstre på x-aksen er et tegn på at såkalt "stall out", at dagens tilstand er bra, men tempoet bør bli høyere. Her ser det ut som både de nordiske og en del andre land som ligger langt fremme klumper seg oppe i venstre hjørne (det er ingen land oppe i høyre hjørne der man ideelt burde være). Noen land har i følge denne rangeringen større tempoutfordringer enn Norge, men dette er uansett en utfordring vi må være oppmerksomme på. Rapporten sier:

"Stall Out countries enjoy a high state of digital advancement while exhibiting slowing momentum. The five top scoring countries in the DEI 2017 ranking—Norway, Sweden, Switzerland, Denmark, and Finland—are all in the Stall Out zone reflecting the challenges of sustaining growth. Moving past these “digital plateaus” will require a conscious effort by these countries to reinvent themselves, bet on a rising digital technology in which it has leadership, and eliminate impediments to innovation."

Et tredje viktig og interessant område denne undersøkelsen tar opp og gjør noen forsøk på å rangere er tillitsnivået i samfunnet når det gjelder bruk av digitale tjenester. Rapporten gjør et spennende forsøk på å analysere balansen mellom på den ene siden rammebetingelsene bedrifter og myndigheter skaper for tillit gjennom sine tjenester når det gjelder forhold som sikkerhet, personvern og gode brukeropplevelser og på den andre siden de holdningene og den adferden brukerne faktisk har når de bruker ulike digitale tjenester. Eller for å si det på en annen måte: Er tjenestene sikre nok? Og stoler vi på at de er sikre nok?

Man kunne kanskje tro at dette er to sider av samme sak, men i noen land er brukerne veldig skeptiske til tross for godt lovverk og gode tekniske løsninger, mens i andre land er det slik at brukerne er positive og tillitsfulle til tross for at det er store mangler i regelverk og tekniske løsninger. Ingen av disse ubalansene er bra over tid. Men i følge rapporten er Norge blant de landene som har truffet en bra balanse. En tilstand rapporten omtaler som "high trust equilibrium":

"High Trust Equilibrium: Much like Stand Out nations, these countries are rare. Singapore, Spain, Norway, Hong Kong, and Finland all have users that exhibit patient and engaged behavior online combined with a more trustworthy environment and relatively seamless experience. They are in equilibrium because their level of trust—as exhibited through their behavior—matches the environment."

Denne grafen viser hvor de ulike landene plasserer seg i denne balansen mellom den sikkerheten som tilbys av næringsliv og myndigheter og de holdningene og den adferden innbyggerne har:

Det er alltid hyggelig med rapporter som forteller at Norge gjør det godt på viktig områder, men det aller viktigste med analyser som det øker kunnskapen og bidrar til en mer opplyst debatt om hva utgangspunktet vårt er. Det finnes alltid organisasjoner og kronikkskribenter som har en interesse av å svartmale situasjonen og til og med påstå at Norge stagnerer teknologisk. Rent bortsett fra at det ikke stemmer, blir det også en mye dårligere diskusjon om videre strategier dersom vi ikke erkjenner hvor godt utgangspunkt vi har. Utfordringen vår er å bygge videre på det vi har fått til, erkjenne at veldig mye arbeid gjenstår og sørge for å øke tempoet når vi skal omstille videre.

tirsdag 1. august 2017

Fortsatt mange ledige jobber hos Trump

Etter valg i USA er det alltid interessant å se hvor effektivt en ny politisk ledelse fyller alle stillingene som trenger nye folk. De har et system med ekstremt mange politisk utvnevnelser, omkring 4000 totalt, der i underkant av 1200 må til Senatet for å få godkjenning.

Denne prosessen for å få nominert og godkjent kandidater i Senatet tar alltid en del tid. Først skal man finne egnede kandidater og nominere dem. Så tar selve høringene og den politiske godkjenningsprosessen litt tid. Men det viser seg nå i følge The Economist at Donald Trump har mye dårligere fremdrift enn sine forgjengere selv om han hans partifeller kontrollerer Sentatet:

"Up until July 15th, Mr Trump had put 210 names to the Senate for consideration, according to numbers provided by the Partnership for Public Service, a non-partisan group that tracks bureaucratic hiring. The data do not count military or judicial appointments. At the same point in their presidencies, Barack Obama had put forward 369 names, George W. Bush had 315 and Bill Clinton had 275. t is true that the Senate has taken, on average, 45 days to confirm one of Mr Trump’s nominees compared with 37 days to confirm one of Mr Obama’s. That difference does not account for the vast discrepancy in confirmations—49 for Mr Trump compared with 203 for Mr Obama by July 2009."

Denne måten å gjennomføre politiske utnevnelser av ambassadører, ledere av statlige etater og flere ledelsesnivåer i departementene er svært ulik den måten vi har organisert forholdet mellom politikk og administrasjon på i Norge. I Norge er det ved et skifte av regjering, slik vi sist hadde etter valget i 2013, bare noen relativt få politikere som byttes ut. Statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere, utgjør mindre enn 100 personer totalt. Alle andre ansatte i staten i Norge, inkludert ledere i departementer, direktorater, forsvaret og ambassader, fortsetter å jobbe i samme jobb som før.

Jeg mener det er veldig mange fordeler med den norske måten å gjøre det på, med et klart skille mellom en politisk ledelse som beslutter politikken og et faglig kompetent embetsverk som både gir faglige råd og iverksetter politiske beslutninger like profesjonelt uansett hvem som sitter i regjering. Det forutsetter at statens ledere og fagekspertise er i stand til å snu seg rundt fra den ene dagen til den andre og være like hjelpsomme, like uavhengige og like lojale mot nye politiske sjefer. Og det forutsetter politikere som stoler på et det er slik og som forstår skillet mellom politikk og fag.

Så kan man innvende at det amerikanske systemet sørger for samsvar mellom det velgerne har uttrykt ved valg og det lederne som skal iverksette den nye politikken i departementer og etater mener, slik at politikken ikke blir motarbeidet. Problemet er bare at når det tar måneder å fylle alle jobbene, og deretter minst like lang tid for de nyutnevnte å tilegne seg den nødvendige kompetansen og erfaringen som kreves, kan det ta veldig lang tid før man kommer i gang med gjennomføringen.

mandag 31. juli 2017

Slutt for iPod

I oktober 2001 lanserte Apple den første iPoden. Den forandret musikkindustrien, særlig fra 2003 da iTunes Music Store åpnet og man kunne fylle den med musikk kjøpt på nettet, i tillegg til filer rippet fra egen CD-samling. Derfor har Wire rett i at det var en viktig merkedag 27. juli da Apple i det stille fjernet sine siste egentlige musikkspillere, iPod Shuffle og Nano, fra nettbutikken. Dingsen som frigjorde musikken fra den fysiske innpakningen gjorde gradvis seg selv overflødig.

Mens iPodens vekst de første årene var eksplosiv, har nedgangen kommet gradvis. For tre år siden, høsten 2014, blogget jeg om at iPod Classic, den opprinnelige iPoden, ikke lenger ble solgt. Da var den oppgradert i seks generasjoner. Denne fornyelsen stoppet i 2007 og i 2014 manglet den fortsatt Wifi for å koble til iTunes og iCloud, men var avhengig av PC. Jeg skrev litt sentimentalt om disse spillerne som jeg har eid tre av og som kunne bruke til å ta med hele musikksamlingen på tur. Kontroll over egen musikksamling var viktig. Men nettskyen gjorde at også jeg klarte meg fint uten, viste det seg.

Selv om Apple kuttet ut iPod Classic fortsatt de å produsere de to andre rene musikkspillerne som gjennom 2000-tallet også bidro til å forvandle musikkindustrien. Det var iPod Nano, som har kommet i syv generasjon fra 2005 til 2012, og iPod Shuffle, som har kommet i fire generasjoner fra 2005. Nå selges det fortsatt noen iPod Touch, som ble introdusert i 2007, men det er ikke en iPod på samme måte fordi den ikke er en ren musikkspiller, men egentlig en nettilkoblet smarttelefon. En iPhone som bare mangler talefunksjonaliteten til en iPhone. Wire skriver:

"The iPod died slowly, then all at once. After nearly 16 years on the market, more than 400 million units sold, and one Cupertino company launched into the stratosphere on its back, Apple quietly pulled the iPod Nano and Shuffle out of its virtual stores today. The iPod Touch still lives on: In fact, Apple now offers the Touch with 32 gigs of storage starting at $199. But that's not a real iPod; it's an iPhone-lite. Today officially marks the end of Apple's era of standalone music players."

Når dette er interessant, sånn ut over av mange av oss har et forhold til disse musikkspillerne, er det fordi de har hatt en helt enorm betydning for å flytte en stor og viktig industri fra en fysisk innpakning og salg i butikk og over på nettet. Egentlig er det ikke snakk om å få fra analog til digital, for CD-er er også digitale, men om å ta konsekvensene av det digitale i hele verdikjeden. Men en av disse konsekvensene er at heller ikke fysisk lagring på en musikkspiller trengs når kombinasjonen av smarttelefon, nettsky og et abonnement er alt du trenger. Wired skriver:

"You could argue that the iPod killed the album, making playlists and Shuffle Mode the primary methods of listening. It definitely helped kill paid-for music, because who can afford to buy all 5,000 songs to fill their iPod? Eventually, the industry caught up, trading downloads for subscriptions (...). Music became so readily available that companies had to invent new ways to find it—Alexa works much faster than a clickwheel. That's the beautiful irony here: The music industry Apple helped create, dominated by streaming and algorithms and discovery, no longer has a place for the iPod."

lørdag 29. juli 2017

Lang musikk til lange feriedager (43)

Den umiddelbare tanken da jeg så at det kom en stor samleboks til 30 års-markeringen av starten på The Pogues i 2013 var at dette er noe verden ikke trenger. Ingen artister jeg vet om har gitt ut så mange best of-samlinger i forhold til antall ordinære album,.

Det finnes både Best of, Essential collection, Rest of the best, Very best, Ultimate collection og Platinum collection. Med de samme sangene, stort sett. Og i 2008 kom  "Just Look Them Straight in the Eye and Say... Poguemahone", med hele 110 b-sider, alternative versjoner og rariteter, som jeg forlengst har skrytt av i denne spalten her på bloggen. Er det lenger mulig å klemme ut noe mer?

Svaret er heldigvis ja. "30 Years", med sine formidable 112 låter,er verdt å bruke litt tid på. Den er i utgangspunktet en fleralbumsamling med alle syv albumene The Pogues ga ut mens de holdt på mellom 1983 og 1996, også de to albumene som ble laget etter at Shane McGowan ble kastet ut av bandet fordi han ble stadig fullere og vanskeligere å jobbe med. Fansen har naturligvis hatt et ambivalent forhold til "rest-Pogues" og noen kommersiell suksess ble det ikke, men med et dårlig utgangspunkt ble det kanskje litt undervurdert. I hvert fall verdt å undersøke på nytt.

Men det er to andre ting som gjør at denne samlingen tilfører noe helt nytt. Den ene er at to av de syv albumene rett og slett er mikset helt på nytt. Det første albumet "Red Roses For Me" er strammet opp og det fjerde "Peace and Love" fra 1989 har fått en enda mer omfattende remiks. Begge led opprinnelig under en for utflytende og til dels litt grøtete produksjon der de individuelle instrumentene ikke kom klart frem. På "Peace and Love" mente mange at dette var gjort med vilje for å skjule Shane MacGowans snøvlete og tannløse vokal. Remiksen kan ikke fullt ut reparere det, men resultat er blitt annerledes og etter min mening bedre. Den andre grunnen er at de 22 siste sangene er et konsertopptak fra 1991, den korte tiden der Joe Strummer var vokalist i The Pogues.

Albumrekkefølgen er kronologisk. Allerede på debuten "Red Roses for me" så man The Pogues evne til å skrive egne låter som hørtes ut som tradisjonelle irske låter i høyere tempo. "Streams of Whiskey" og "Boys from County Hell" for eksempel. Aller best synes jeg The Pogues var på andrealbumet "Rum, Sodomy and the Lash", både i sangkvalitet og i energinivå. "Sick Bed of Cuchulainn", "Sally MacLennane" og "Pair of Brown Eyes" er blitt irske klassikere. Mens "Dirty Old Town" og "The Band Played Waltzing Matilda" er egentlig coverlåter, men som The Pogues gjorde til sine egne. "Dirty Old Town" handler for øvrig ikke om Irland i det hele tatt, men om Manchester.

Tredje album "If I Should Fall With Grace With God" ble den største kommersielle suksessen, blant annet fordi "Fairytale of New York" er med, men også bra sanger som "Thousands are Sailing" og "Lullaby of London". Og fortsatt skrev Shane MacGowan de fleste og beste låtene. Det endret seg brått med fjerdealbumet "Peace and Love" fra 1989 da de andre måte ta mye mer ansvar i en kaotisk tid for bandet. Albumet er dårligere enn de tre første, men på "London You're a Lady" viser MacGowan at han fortsatt kan. Mens andre høydepunkter, som "Young Ned On The Hill" og "Lorelei" er både skrevet og sunget av andre i bandet.

På femtealbumet "Hells Ditch" kunne det et øyeblikk se ut som samarbeidet var bedre igjen, og at de musikalsk beveget seg i litt vekk fra det keltiske, med litt latinske og asiatiske innslag. Joe Strummer var produsent. Og "Sunnyside of the Street", "Hells Ditch" og"Summer in Siam" er ok sanger. Men da de skulle ut på turne gikk det galt. MacGowan møtte aldri opp da han skulle og var ikke lenger med.

Så da sjette album "Waiting for Herb" kom i 1993 var det for det meste med Spider Stacy på vokal. Albumet inneholder UK topp 20-singelen "Tuesday Morning". Og rockeren "My Baby's Gone" er bra. Stort sett litt kjedelig ellers. Syvende og siste album som heter "Pogue Mahone" ble en liten musikalsk opptur, men en kommersiell nedtur. Litt synd, for sanger som  "Living in a World Without Her", "Bright Lights" og "Anniversary" er bra.  Og det er også en fin versjon av Bob Dylans "When the Ship Comes in"

Og så er det som sagt et viktig poeng å få med seg live-delen til slutt med Joe Strummer på vokal på flertallet av de 22 låtene. I tillegg til Pogues-låter er også noen klassiske Clash-sanger med, blant annet "London Calling", "I Fought the Law" og "Straight To Hell". Som live-album er det sikkert ting som kunne vært bedre. Men som historisk dokumentasjon av Joe Strummers deltagelse i The Pogues er dette helt unikt.

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of

32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede
42. The Jesus and Mary Chain: The Power of Negative Thinking

fredag 28. juli 2017

Lang musikk til lange feriedager (42)

Det er på tide med noe mer komplisert. Gamle sanger om igjen fra deLillos, CC Cowboys og Springsteen er jo flott, men har man en lang dag på stranden bør man noen ganger utforske langt mer krevende ting. Og valget for min del falt på The Jesus and Mary Chain, et band som i norsk sammenheng blant annet er gjort kjent av Tore Renberg og hans romanfigur Jarle Klepp.

Da det skulle lages soundtrack til filmen "Mannen som elsket Yngve" krevde Johnny Marr i følge VG en litt for høy pris for The Smiths "There is a light that never goes out", og den ble erstattet av "Just like Honey", åpningslåten på første albumet "Psychocandy". Men har man lest bøkene vet man jo at The Jesus and Mary Chain måtte få en helt sentral plass uansett.

Men hvor skal man begynne? Hva er inngangen når man vil finne ut mer om dette bråkete skotske gitarbandet, som helt åpenbart var glade i Velvet Underground, og som kombinerte Phil Spector-lyd og sukkersøt Beach Boys-surfepop med store doser fuzz og feedback? Noise-pop har noen kalt det. Det finnes en "Original Album Series"-samleboks med de fem første studioalbumene, men fordi jeg kjøpte Honey's Dead da den kom på 90-tallet (ja, jeg oppdaget JAMC alt for sent) og senere har hørt en del på debutalbumet "Psychocandy" er ikke en slik albumsamling ideelt. Heller ikke den enda enklere "21 Singles", som er en helt utmerket samleplate, men dårlig som oppdagelsesreise og dypdykk.

Svaret, for de som er forberedt på både støy og ujevnheter i jakten på musikalske pop-perler, er samlingen "The Power of Negative Thinking - B-sides and rarities", med hele 81 sanger. Da den kom i 2008 var den fordelt på fire CD-er. Sangene er i mer eller mindre kronologisk rekkefølge. Den er helt gjennomført på at ingen originale albumsanger er med her. Det som derimot er med er andre versjoner av de samme a-sidene og albumsangene, for eksempel akustiske versjoner, demoversjoner og annerledes produserte versjoner, som i en del tilfeller går at melodiene kommer bedre frem. Her er også flere glimrende coverlåter, som også viser en litt annen side av bandet enn albumene.

Hvis vi holder oss til CD-logikken, med fire CDer, er det slik at første del som er fra før og under Psychocandy-perioden omkring 1985, i tillegg til mange b-sider og en underlig cover av Syd Barrets "Vegetable Man", har fine alternative versjoner av "Just Like Honey", "Taste of Cindy", "Never Understand", "Some Candy Talking", "Cut Dead" og "You Trip Me Up". Og så er sangen "Psychocandy" som ikke ble med på albumet "Psychocandy" med her.

Andre del handler om perioden inn mot "Darklands"-albumet i 1987 og videre til "Automatic i 1989. Akkurat her er noe av det mest interessante coverlåtene og en del annet USA-inspirert. Som "Kill Surf City", to versjoner av "Surfin' USA", "Bo Diddley is Jesus", "Who Do You Love" og "My Girl". Men også bra egne ting som "Don't Ever Change" og "Sidewalking".

Tredje del tar det videre til og forbi "Honey's Dead". Her er det mindre demoer og alternative versjoner av de beste låtene, dessverre, men en del fullt hørbare b-sider og covere som Leonard Cohens "Tower of Song" og 13th Floor Elevators "Reverberation". Fjerde del tar det fra 1994 og videre. Også her må jeg vel medgi at dette er mest for de spesielt interesserte, men det er spennende ting også. Shane McGowans "Ghost of a Smile" for eksempel. Og "Easylife, Easylove" og "40 000K". Før det, i hvert fall som bonuslåter i iTunes-versjonen, avsluttes med en utmerket alternativ miks av "Reverence" fra 1992, den første sangen jeg hørte med bandet og like bra akustisk utgave av "Some Candy Talking".

Tidligere episoder i serien "Lang musikk til lange feriedager":

1. Ramones: Weird tales of the Ramones
2. The Pogues: Just look them straight in the eyes and say... Poguemahone.
3. The Smashing Pumpkins: Rarities and b-sides
4. The Clash: Clash on Broadway
5. Johnny Cash: Cash Unearthed
6. Abba: The Albums
7. David Bowie: The Platinum Collection
8. Siouxsie and the Banshees: Siouxsie and the Banshees at the BBC
9. Echo and the Bunnymen: Crystal days
10. The Cure: Join the dots
11. Bob Dylan: The Bootleg Series vol. 1-3
12. Jokke og Valentinerne: Prisen for popen
13. Paul Weller: Hit Parade
14. Bob Dylan: Biograph
15. Rolling Stones: Singles Collection: The London Years
16. Simple Minds: X5
17. The Stone Roses: The Stone Roses - 20th anniversary Collector's edition
18: Stiff Little Fingers: Anthology
19. Madonna: Celebration
20. Bruce Springsteen: The Essential Bruce Springsteen
21. Blondie: The Platinum Collection
22. Imperiet: Silver, Guld och Misär
23: The Smiths: Complete
24. Bruce Springsteen: Tracks
25. Rolling Stones: GRRR!
26. Bob Dylan: Another Self Portrait (1969-71) - The Bootleg series vol, 10
27. Siouxsie and the Banshees: Downside Up
28. Bob Dylan: The Witmark Demos 1962-64 - The Bootle series vol. 9
29. Prefab Sprout: The Collection
30. The Clash: Hits Back
31. The Cardigans: Best of

32. The Church: Deep in the Shallows - The classic singles collection
33. Bruce Springsteen & The E Street Band: Live/1975-85
34. Nick Cave & The Bad Seeds: B-sides & Rarities
35. Bob Dylan and The Band: The Basement Tapes Raw - Bootleg series vol. 11
36. Ramones: The Chryalis Years Anthology
37. Oasis: Time Flies... 1993-2009
38. CC Cowboys: 40 beste
39. deLillos: Festen er ikke over... ...det er kake igjen
40. Bruce Springsteen: The Ties That Bind - The River Collection
41. Suede: The Best of Suede

torsdag 27. juli 2017

Sanger om ukedager (7): Torsdag

Torsdag er den vanskeligste dagen å finne sanger til. Det er ganske få som har laget langtitler om torsdager, men det er noen. En er David Bowie som skrev "Thursdays Child" og ga den ut på singel i 1999. Den kom da på en respektabel 16. plass på hitlisten i UK. Man må huske at dette er 20 år etter slutten på David Bowies store periode som låtskriver, men her er resultatet helt i orden.Også fordi han i videoen har en meget bra gjeng med seg som leverer en koring som løfter sangen:

onsdag 26. juli 2017

Sanger om ukedager (6): Onsdag

I denne lille serien med popsanger til alle ukedager gjenstår onsdag og torsdag. Vanskelighetsgraden øker en del, men det er heldigvis slik at pop-og rockehistorien har band med omsorg for alle ukedager. Slik som The Undertones, et flott band fra Derry i Nord-Irland, som gikk til 11. plass på hitlisten i UK i 1980 med "Wednesday Week"



For de som husker The Undertones og lurer på hvor de ble av, kan jeg fortelle at de ga ut plater mellom 1979 og 1983, og var blant de beste av veldig mange band med røtter i punk-epoken og ble bedre til å spille, og ble sjangermessig det man den gang kalte new wave, og i dag gjerne omtaler som post-punk. Men vokalisten med den særegne stemme, Feargal Sharkey, ville gjerne synge andre og roligere sanger, og The Undertones ble oppøst i 1983. Sharkey fortsatte som soloartist frem til 1991 med tre album, flere singler og brukbar suksess. Den store hitlåten hans ble"A Good Heart"  i 1985, en av åttitallets større landeplager.

tirsdag 25. juli 2017

Stor nedgang i antall bostedsløse

I venstresidens valgkampretorikk frem mot strortingsvalget vil vi høre ofte at de skal redusere forskjeller og bekjempe fattigdom. De tar det gjerne for gitt at ting går i feil retning og at flere faller utenfor under en borgerlig regjering enn når de selv styrer landet. Men er det virkelig slik?

Vi fikk rett før sommeren en interessant forskningsrapport fra by- og regionsforskningsinstituttet NIBR om antall bostedsløse i Norge. Dette er en svært viktig indikator på fattigdom og utenforskap i samfunnet. Rapporten heter "Bostedsløse i Norge 2016 - en kartlegging". Den viser at det ikke er riktig at problemet øker. Tvert imot har det, etter en jevnt økning frem til 2012, vært en kraftig nedgang i antall bostedsløse på 36 prosent de siste fire årene. På nettsiden til forskningsmagasinet til Høyskolen i Oslo og Akershus oppsummerer de funnene i den siste undersøkelsen slik:

"En fersk kartlegging gjennomført av By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved HiOA viser at antallet bostedsløse i Norge har gått ned 36 % de siste fire årene. Kartleggingen gjøres hvert fjerde år på vegne av Husbanken. Kartleggingen utgjør et øyeblikksbilde over antallet bostedsløse i Norge, som i uke 48 i 2016 omfattet 3 909 personer. Det tilsvarer 0,75 bostedsløse per 1 000 innbyggere. Personer som oppholder seg midlertidig i Norge, og er bostedsløse, er ikke inkludert i dette tallet. Ved den forrige kartleggingen, uke 48 i 2012, var tallet på bostedsløs 6 259, noe som da tilsvarte 1,26 per 1 000 innbyggere. – Det vil si at det har skjedd en nedgang som tilsvarer 36 prosent fra 2012 til 2016. Dette er den største reduksjonen i antall bostedsløse i Norge siden den første kartleggingen ble gjennomført i 1996, sier forsker og prosjektleder Evelyn Dyb ved NIBR."

Nedgangen har kommet i alle typer kommuner, både storbyer, mellomstore byer, mindre kommuner og små kommuner. Forskningsrapportens mål har vært å få frem korrekte tall og å undersøke hvordan de bostedsløse bor og sammenhengen mellom bostedsløshet og andre utfordringer. De viser blant annet hvordan det for veldig mange er en nær sammenheng mellom det mangle eget bosted og det å ha rusproblemer og psykiske problemer.

Rapporten har ikke hatt som mål å forske seg frem til årsakene til nedgangen, men forfatterne velger likevel på slutten av rapporten å drøfte dette kort. De peker på at årsaken til nedgangen dels handler om en bred satsing over tid på boligsosialt arbeid gjennom Husbanken og de peker spesielt på strategien Bolig for velferd 2014-2020 som dagens regjering står bak. Det er fem departementer som samarbeider om strategien og den utmerker seg ved at forankring i kommunene er bedre og ved at tiltakene er mer målrettet mot dem som trenger dem. I slutten av rapporten skriver forskerne dette om innretningen på denne nye satsingen:

"Nasjonal strategi for boligsosialt arbeid 2013 – 2020’ er en pågående satsing. Strategien utpeker barnefamilier og unge bostedsløse som viktige målgrupper. Den relativt større nedgangen i antall bostedsløse i disse gruppene er sannsynligvis både et resultat av strategien og av en mer langvarig satsing på å redusere bostedsløshet blant unge og barnefamilier."

Som tallene viser er det ikke slik at alle problemer er løst. Det er fortsatt mange som er bostedsløse. Det er viktig å sørge for at dagens politikk med målrettede tiltak kan fortsette. Men vi må være fornøyd med at antall bostedsløse nå er betydelig lavere enn  det var for fire år siden. Politikk virker.